Jeg har alltid vært fasinert av hjelpepleiere. Fra jeg var lita og fikk se tanta mi jobbe på sykehjemmet. Når oldemora mi var innlagt da jeg var mindre. Til jeg selv begynte å jobbe på helsesenteret når jeg var 16.
I fere år har jeg hatt den æra av å møte hundrevis av pasienter og deres pårørende, jobba sammen med mange titalls hjelpepleiere og sykepleiere og ikke minst gått mange mil i gangene på forskjellige sykehjem rundt om der jeg har oppholdt meg. Jeg har alltid trivdes å jobbe med eldre, og jeg har i mange år følt at det er på grunn av akkurat den gruppa mennesker at jeg har utdannet meg til det jeg har gjort. Akkurat nå jobber jeg med mennesker i alle aldre, men jeg vet at jeg en dag kommer til å jobbe mest med de eldre.
Siden jeg begynte på helse&sosialfag i 07 har jeg opplevd at media har skrevet og snakka negativt om den yrkesgruppa jeg tilhører. Ved å publisere kun de negative opplevelsene folk har på ulike sykehjem i Norge og presentere det som om at de eldre i Norge har det verre enn de som sitter i fengsel, er media med på å skape frykt for det å bli gammel og ikke minst tråkke på et yrke som i utgangspunktet er et yrke vi trenger stor rekruttering til.
Derfor skal jeg gjøre noe jeg føler at mange ikke gjør. Jeg skal gi skryt. Av et sykehjem i indre-Troms. Farmora mi er på avlastning på et sykehjem i hennes hjemkommune, og jeg skulle besøke henne før vi dro på ferie. Som vanlig ble jeg møtt av lange korridorer, mye “arbeidslyder” og ulike lukter av forskjellig opprinnelse. Men det som virkelig traff meg var en atmosfære så fin som jeg aldri har vært borti før. Det er noe med stemninga med eldre folk som er så fin, stillheta og roen de bærer med seg som gjør at det er godt å besøke de. Da jeg kom inn satt det to eldre, flotte og pene kvinner i hver sin rullestol i gangen. De satt å drakk kaffe, så jeg slo likesågreit av en prat med de! De kunne fortelle at de hadde det kjempefint på sykehjemmet, og at “når det førstav skulle gå sånn som det gikk, så er det fint at vi kunne komme hit å bo”. Det var så godt å høre når det fortalte om de hvite englene som møtte de hver dag med et smil og hjalp de med alt de trengte hjelp til. De var skikkelig fornøyde med hvordan de hadde det i sin situasjon, og det var så godt. Kanskje er det fordi jeg ikke lenger jobber så mye med eldre at jeg føler at jeg hører det så skjelden, men jeg skulle virkelig ønske at akkurat de to flotte kvinnene var på 21nyhetene i stedet for en reportasje om hvor fint og flott det er i norske fengsel og hvor fælt det er på norske sykehjem.
Så videre, jeg gikk langs korridorene og leita etter et skilt på ei dør med farmora mi sitt navn på. Ho hadde nemlig bytta rom dagen i forveien og jeg var ganske spent på hvor hun var og om hun klarte å finne frem selv. Jeg møtte flere hyggelige folk som jobba der som smilte og var i farta. Men de hadde en anna type ro med seg enn det jeg husker at vi brukte å ha. De sprang ikke som om det gjaldt liv eller død, det virka som om de hadde god kontroll og at de hadde ro med seg i jobben de gjorde. Jeg gikk inn på rommet til farmora mi, men der var hun ikke. Så jeg lasta av det jeg hadde med til henne (det er så fint å ta noe med som hun kan dele med de andre, feks blader om de kongelige, kryssord, kjeks, godteri, litt drikke osv) og gikk for å finne henne. Der var hun i trimminga sammen med naboen sin! Det var så godt å se hvor fint hun hadde det, og hvor flinke de som jobba der var til å hjelpe henne. Jeg hadde en god følelse inni meg fra jeg satte foten min inn på sykehjemmet til jeg dro hjem.
Jeg kom etter middagshvil-tida, så de fleste var stått opp og klar for ettermiddagskaffe + kake. Det var hjemmelagd kake og nykokt kaffe + saft. Jeg følte at de som jobba der virkelig såg hver enkelt pasient og jeg ønsker virkelig å rose dem for den jobben de gjør! De var hyggelig og grei, de så hvem som trengte hjelp, og de hadde god tid til å sette seg ned for å skravle med de eldre. De tøysa og tulla, og latteren stod høyt på avdelinga! For en fin opplevelse det var. Når jeg dro hjem var jeg betrygga og rolig, det var så godt å se hvordan farmora mi hadde det der! Jeg kjente på hele meg at det var godt at hun var der. Nå kan jeg ta ferie med god samvittighet og med en trygghetsfølelse når det gjelder dette som det er lenge siden jeg har hatt. 

Veldig mange argumenterer med at kriminelle i fengsel har det så mye bedre enn de eldre her til lands. Det er bare tull. De eldre har det kjempefint. Og de fleste eldre setter pris på å ikke bo i nye, fancye arkitektbygninger. De har det godt nok sålenge de har folk rundt seg som kan ta vare på dem der de er.
Når det kommer til norske fengelsstandard, har jeg en ting å si. Hvorfor skal man gjøre det verre enn det er? Kriminelle er like mye mennesker som eldre er og jeg synes alle fortjener en ny sjanse, og alle fortjener å ha det bra. Min erfaring er at det er de eldste sykehjemmene som har best atmosfære. Når vi bygger flere fengsler i dette landet (noe vi må pga mye kriminalitet) så ser jeg ingen grunn til å bygge et dårlig fengsel fordi de eldre har det så traust? Hvor er logikken i det? 
Eldreomsorg er en stor utgiftspost i samfunnet idag. Det er helt nødvendig, og de fleste er enig at det er verdt hver ei krone som går til sektoren. Desverre er det enkelttilfeller der noen har dårlige erfaringer med eldreomsorgen, men sånn er det overalt. Vi har lang vei å gå for å nå til det perfekte, men jeg må si at jeg synes vi er nært. Sålenge de eldre får omsorg, så kan det være det samme om bygninga ikke har fått maling på noen år, om kaffeservise er stygt eller om safta er svak. Nå som jeg er pårørende til noen som oppholder seg på sykehjem, og kan uttale meg fra denne siden av veggen, så må jeg bare si at jeg er storfornøyd med pleien som blir gitt. Og jeg ønsker det beste for alle som har sine nærme på sykehjem og for alle de eldre som er der ute og trenger hjelp!