Idag hadde jeg en interessant diskusjon med ei jeg kjenner om holdninger når det kommer til de som er brune i huden. Jeg fortalte om et møte jeg nylig hadde med en utenlandsk mann som hadde gjort stort inntrykk på meg og hun snakka om hvordan man skal få barn til å behandle innvandrere på samme måte som de behandler etnisk norske barn. Det er ei viktig problemstilling som jeg mener at vi burde sette stort fokus på. Jeg mener vi alle har en jobb å gjøre når det kommer til å hjelpe barn å forstå at alle er like mye verd uansett hvordan de ser ut. Vi har ansvar for en hel generasjons holdninger, det ansvaret burde ingen av oss svikte. Det er vi, og kun vi som kan gjøre en forskjell.
Da jeg gikk på barneskole ble det danna et asylmottak på Finnsnes. Sånn som jeg husker det, ung som jeg var, skjedde det ganske fort og plutselig hadde vi 2 elever med anna farge på skolen min. Jeg har vokst opp i ei lita bygd med få elever, og ingen fortalte oss hva som egentlig skjedde. Vi fikk bare beskjed om å oppføre oss bra mot de nye elevene. Det var det mange som valgte å ikke gjøre. De nye elevene snakka dårlig norsk, såg annerledes ut og var generelt sett et naturlig mobbeoffer. Det var i tida etter jeg bestemte meg for å engasjere meg i politikk, og meldte meg inn i blant anna SU og SOS rasisme. Jeg merkte ei urettferdigheit i samfunnet, og har sida da jobba mye mot rasisme.
Selv om kampen er og har vært lang, både historisk og praktisk sett, har holdningene i samfunnet ikke bedra seg når det kommer til ikke-etnisk norske personer her til lands. Tvert imot virker det på meg som om det er flere idag enn det var for 15 år sida som har sterke rasistiske meninger. Jeg kjenner mange som finner det helt greit å komme med sterke uttalelser om mennesker de ikke vet noe om, og det skremmer meg. Fremmedfrykt for meg handler ikke om å være “redd for det ukjente”, jeg er mer redd for rasistene. De som snakker ned om andre, de som kommer med utsagn som “Jævla negere, de snylter på skatten vår og stjeler syklene våre”. At noen kan ta så lett på å snakke ned om ei hel befolkning, en gruppe mennesker de som oftest ikke aner noenting om, er helt forkastelig. Slike utsagn vitner om EN eneste ting; for lite kunnskap.
Da jeg gikk andre året på hjelpepleien pendla jeg fra Trollvika til Bardufoss hver morgen. Vi var en sammensveisa gjeng som tok den ruta både til og fra skolen, og vi hadde et eget miljø 3t om dagen. Vi sov sammen, vi forsov oss sammen, vi gjorde lekser på bussen og vi hadde mange morsomme øyeblikk det året. Jeg følte at det ikke var noe som kunne gjøre turen til og fra skolen noe annet enn perfekt den tida der. Helt til det begynte en gutt som var fra et anna land på skolen vår. Noe jeg i utgangspunktet syntes var kjempebra! Elever med anna hudfarge var i sterkt mindretall, mildt sagt, på skolen vår det året. Det jeg ikke var forberedt på var holdningene til medelevene mine. Plutselig var det ikke like mye latter på bussen. Det var stappfult, men alltid en person som måtte sitte alene. Uttalelsene om “negerne” kom hyppig, og jeg syntes det var forferdelig urettferdig. Gutten var sterk og tøff og fullførte skolen. Utrolig nok. Styrken han hadde inni seg var helt klart uvurderlig. Og er det noen jeg ser opp til så er det han!
Av og til føler jeg meg så utrolig naiv og ikke minst utilstrekkelig når det kommer til rasisme. Jeg tror mye bra om de jeg er sammen med, allikevel er dårlige holdninger så utbredt at det er all grunn til å skjemmes. Jeg føler at jeg aldri kan gjøre nok i kampen mot rasismen.
Egentlig er rasisme jævlig ironisk. Helt klart er det de svakeste i samfunnet som rakker ned på andre, helt klart er det de som ønsker de var like gode i fotball som gjør narr av han “svartingen” som spiller bedre. Det er kun smålige personer som har store issues med selvtilliten sin som oppfører seg så dårlig mot andre medmennesker uten og tenke et sekund hvordan de har det.
Jeg tror ikke det er så lett. For eksempel å flytte fra krig og helvette, kanskje hele familien din er død, for å komme til et kaldt og uinkluderende land som det Norge er blitt, uten venner, uten klær og uten penger til mat på bordet. Jeg føler en eneste avsky mot rasister, og jeg kjenner det koker i blodet når jeg tenker på det.
Da jeg gikk på barneskolen var det et dikt som gjorde stort inntrykk på meg. Så takk til den som skreiv det, og takk til de som jobber imot rasismen og urettferdigheita hver eneste dag. Og ikke minst; Takk til alle de som kommer til landet vårt. Dere fortjener så mye bedre.
“Da jeg ble født, var jeg svart.
Når jeg fryser, er jeg svart.
Når jeg er varm, er jeg svart.
Når jeg er syk, er jeg svart.
Når jeg er redd, er jeg svart.
Når jeg dør, er jeg svart.
Da du ble født, var du rosa.
Når du er varm, er du rød.
Når du er syk, er du grønn.
Når du er redd er du hvit.
Når du dør, er du lilla.
Og du kaller meg farget?”
Tenk på det før du oppfører deg som en rasistKUK.
#antirasisme #medmenneske #framtida #ikkemobbkameratenmin
