På mandagskveld i Tromsøbyen fant jeg ut at jeg skulle ta meg en gåtur. Jeg var sliten i hodet etter å ha lest mange sakspapirer og trengte å lufte hodet litt. Det regna og var mørkt ute, noe det jo gjerne er på kveldene når det nærmer seg vinter i nord. Jeg gikk litt i min egen verden, hadde en telefonsamtale med mammaen min og brukte lang tid på å fordøye alt jeg hadde lest igjennom. Etter ei stund fant jeg ut at jeg skulle ta meg en tur til søstra mi, hun bor ikke så langt unna sentrum av byen. Da jeg kom dit var begge søstrene mine litt sjokkert over at jeg hadde “turt” å gå hele veien dit aleina. “Jeg går aldri denne veien etter kl 8 på kvelden”, sa de. De viste til overfallssaker senest dagen før, og kunne fortelle både når og hvor det tidligere hadde skjedd overfallsvoldtekter i nært område. Jeg hadde egentlig ikke fått med meg de sakene de refererte til før nesten nettopp, men jeg hadde aldri tenkt på at det var i akkurat det område det hadde skjedd. “Jeg er jo ikke redd, jeg har jo tatt feministisk selvforsvar”, tenkte jeg.
Overfall og voldtekter skjer jo alt for ofte i Norge. Hver eneste uke leser jeg om nye tilfeller, men jeg blir ikke skremt. Jeg synes det er utrolig trist at det skjer og jeg skulle ønske at det aldri skjedde. Målet må jo være at alle skal kunne behandle hverandre ordentlig. Voldtekt er nesten blitt “normalt”. Misforstå meg ikke, jeg mener ikke at det er greit. Det jeg mener er bare at det nesten ikke snakkes om lengre. Det har blitt dagligdags. Skjer det voldtekt i de store byene, så blar vi bare videre i avisa. Vi vil ikke se det. Vi vil ikke høre det.

Vi hadde selveste “voldtektsbølgen” i Oslo for kort tid siden, men den debatten er jo så godt som avslutta. Det var mye fokus på hyppige overfallsvoldtekter på gatene i hovedstaden og debattene ble tatt. Den nye debatten har jo vår nye likestillingsminister satt dagsorden på. Vår nye likestillingsminister og flere i hennes parti FrP mener jo at det er jentene sin feil at voldtekt skjer. “Pass på hva du tar på deg”. “Ikke oppfør deg sånn”. “Ikke dans sexy”. “Ikke gi han DET blikket”. Slike holdninger skremmer meg, og samtidig som jeg svelger mitt eget spy i slike uttalelser, velger jeg å ta stor avstand fra de.
Hva er det egentlig som skjer? Vi hører og leser om voldtekter og overfall, men vi hører liksom aldri noe mer enn det. Forrige uke leste jeg at det var 3 anmeldte voldtekter i Trondheim. Men hva skjer egentlig etter det? Hvor blir det av ofrene? Hva slags hjelp får de? Hva slags dom får overgriperen, om han i det hele tatt blir dømt? Hvor er oppfølginga av disse sakene? Vi vet at det er store mørketall på antall voldtekter i Norge, men det gåes ut ifra at det skjer ca 20 000 i året. Jeg er overbevist om at det skjer så mange, mange fler. Jeg kjenner flere jenter som har blitt voldtatte. Jeg ser på kjøp av sex som en voldtekt. Jeg vet at mange dropper å anmelde voldtekter, og at skammen og skylden fører til at det aldri blir noen sak om det. Det er utrolig trist når jenter tar ansvar for det de har blitt utsatt for. “Jeg drakk for mye”. “Det var min egen feil”. Det er aldri din feil dersom du blir utsatt for overgrep. Den eneste som har skylda er den som gjør det. Uansett hva Solveig Horne måtte mene.

Er du redd? Er du redd for å gå ut på gata etter kl 20.00? Tørr du å vandre alene når det er mørkt? Passer du på hva du drikker og hva du kler på deg når du skal på fest “i tilfelle”? Jeg skjønner at flere er det. Det skal ikke være sånn. Jeg synes ikke at det er greit. Vi skal ikke gå rundt å bekymre oss for at vi kanskje blir voldtatt dersom vi velger å ta oss en tur ut om kvelden. Vi blir fratatt makt. Makten over egen hverdag og makten over vår egen kropp.

#Feminisme #Voldtekt #Nylikestillingsminister #Debatten #Tromsø #Redd