Hva er det med mannefotball som engasjerer oss så mye? Og hvorfor er ikke engasjementet like stort når det kommer til kvinnefotball? Et av livets mange spørsmål som jeg lurer på i det nysgjerrige, ideologiske hodet mitt.
I dag har jeg, som så mange andre i det ganske land, brukt over 2 timer av livet mitt på å se på cupfinalen. Jeg har lenge hatt et nært forhold til RBK og ble selvfølgelig skuffa da de ikke vant.
Jeg leser overalt at det er enormt mange mennesker som benytta de to timene på samme måte som jeg gjorde, limt foran tv-skjermen med stort engasjement og spenning i kroppen. Det får meg til å tenke på hvorfor det er sånn og hva det er med fotball som skaper så stor lidenskap.
Molde fortjente helt klart seieren, og de spilte en utrolig bra kamp. Men det er egentlig ikke den prestasjonen som treffer hjertet mitt, det er lidenskapen og engasjementet til tilskuerne. Ropene og jublinga fra tribunene, buing på dårlige dommeravgjørelser, tårene i øynene til RBK-fansen og seieren i øynene til Moldegjengen. Folk er villig til å blø for drakta si, og mange mennesker bruker masse energi og ikke minst økonomi på å få se sine spillere nå langt.
Jeg spilte fotball i mange år da jeg var yngre, men hadde aldri noen drømmer eller mål om å gjøre det på heltid. Jeg har spilt på jentelag sammen med flinke spillere som ikke har ønska å kjempe kampen om å nå drømmene sine i forhold til nivå i damefotballverden. Målet om en karriere innen fotball for kvinner er ikke like sannsynlig som det samme målet er for menn. Det er færre jenter som spiller fotball, generelt sett, og det er alltid flere mannelag enn jentelag i lokalsamfunn. Det er lite fokus på damefotball, både på tv og ellers i media. Det er ikke like mye penger i jentefotball og det blir liksom aldri helt det samme engasjementet. Jeg kan forstå at det har blitt sånn, med tanke på historie, men nå lever vi jo i 2013 i et tilnærma likestilt samfunn, så hvorfor endrer det seg ikke da? Og hva skal til for at det blir bedre? Hva er det som gjør at jenter har ulike forutsetninger til å nå langt i fotball og hvorfor er ikke fokuset og engasjementet like stort?
Jeg blir rørt av å se hvor engasjerte folk er når det kommer til fotball, og kjenner det ofte på kroppen selv. Hjemme hos oss er samboeren min ihugga Arsenal-fan og twitterprofilen hans er fulle av småfrekke kommentarer under kampene. Han roper og skriker fra stua og er nesten skremmende engasjert. Tidligere i år var han for første gang å så på laget sitt i England, og jeg er så utrolig glad for at han fikk muligheten til det. Selv heier jeg på QPR og har sett de i England sammen med vennene mine. Følelsen og stemninga på stadion er unik og det kan ikke forklares. Med en gang du tar på deg drakten, lua eller skjerfet blir du en del av et fellesskap der alle deler samme meninger som deg på en spesiell ting. Jeg unner alle fotballfans å ta seg en stortur uansett hvor det er, det må bare føles på.
Jeg har også vokst opp med en pappa som er og alltid har vært svært engasjert i forhold til fotball. Før i tida husker jeg etter turene til Tromsø for og se TIL, forbannelsen over de gangene de tapte og gleden i øynene på pappaen min da de vant. Mennesker kan møtes på tvers av alder, interesser, etnisitet og identidet, og likevel være en del av noe stort sammen. Det er jo spesielt og veldig fint. Likevel tenker jeg masse på damene. De kampene der stadion ikke blir fylt opp, der kanskje de færreste jubler og gråter om det går den ene eller den andre veien.
I en ideell verden, så haddefotballen også vært likestilt.
Og sist, men ikke minst; GRATULERER TIL MOLDE!!!!
#Cupfinalen #Likestilling #Fotball #Fremtid #Stemning #Mannehater #Neida #Joda