Blåblå regjering vil aldri bli MIN regjering. Jeg ønsker å benytte meg av retten til å reservere meg mot alt den foretar seg og gjør, og ønsker ikke å måtte ta konsekvensene av dens politikk.

Usaklig? Ja. Faktisk. Å kunne reservere seg mot en faktisk realitet er jo ikke særlig fremtidsretta eller positivt. Tvert imot er det latterlig, usaklig og teit. Rett og slett.
Dersom legers reservasjonsrett går igjennom ønsker jeg å få mulighet til å reservere meg mot mange ting. Det første jeg vil reservere meg mot er den blåblå regjeringas “likestillings”politikk.

Den rødgrønne regjeringa gjorde mye bra for likestillinga i Norge. Vi har kjempa hardt og jobba masse for at klasseskille skulle bli mindre og likestillinga større. Jeg har stått på barrierene sammen med mange engasjerte folk for å gi kvinner like rettigheter som menn. Vi er langt ifra i mål og har lang vei og gå. Når jeg treffer jenter som “gleder seg så til og bli voksen fordi de da kan ta silikonpupper”, så skjønner jeg for en stor og omfattende kamp likestilling egentlig er. Sålenge kvinner tjener dårligere enn menn kommer jeg til å kjempe. Sålenge kvinneyrkene er lavtlønna og mannsyrkene er høytlønna skal jeg kjempe. Jeg skal kjempe for at framtidas ungdom ikke skal måtte gå igjennom ungdomstida si med dårlig selvtillit på hvordan de ser ut nedentil fordi samfunnet har fortalt de at utseende er viktigere enn noe annet og at ingen vil ha de dersom kjønnsleppene henger litt. Sålenge kvinner blir undertrykt, trakassert og voldtatt skal jeg kjempe.

Utad er Norge et fint land. Og vi har det generelt sett veldig godt. Vi er rik, vi mangler ingenting, og dersom du trenger hjelp så skal du få det uavhengig av hva du tjener og hvem du er- enn så lenge. Det sies at vi er et feministisk land. Vi er kvinner i viktige posisjoner, blant anna med en kvinnelig Statsminister og en kvinnelig Finansminister. Vi er blant de mest likestilte landa i verden, sies det. Og jeg er fullstendig klar over verdenssituasjonen. At vi kunne hatt det verre. Men man kan ikke dvele med hva som kunne vært verre når man kan jobbe for det som skal bli bedre.

Like før sommeren la den rødgrønne regjeringa fram en viktig stortingsmelding om likestilling. Det var tiltak som var jobbet hardt og lenge med for å få kvinnene til å komme mer på banen. Det var foreslått tiltak for å styrke likelønn og likestillinga i arbeidslivet, for å øke kvinners deltakelse i demokratiske organer, for å motvirke et kjønnssegregert utdannings- og arbeidsmarked og for å sikre kvinners rett til et liv uten vold og overgrep. Jeg så på denne stortingsmeldinga som en av de viktigste. Allerede første uka etter den nye regjeringa tok over ble den trukket tilbake. Likestilling er ikke viktig nok for kvinnene som styrer landet i dag.

For de politikerne med flertall er det viktigere at det blir færre barnehageplasser, mindre pappapermisjon og mer kontantstøtte. Alt jeg er imot, og alt for at kvinnen skal få beskjed om at “du hører egentlig enda til bak kjøkkenbenken, du, jenta mi”.  Jeg føler at jeg var godt forberedt. Jeg vet masse om politikken til de grådige rikingene i Høyre og FrP. Jeg vet hvorfor de blir sponset av Olav Thon og Stein Erik Hagen, og ellers “viktige” investorer og maktmenn. Jeg forberedet meg på det verste da valgresultatet var klart i høst, men kunne aldri se for meg at Solveig Horne skulle bli likestillingsminister. Jeg trodde ikke at det var mulig. Før har jeg hørt henne tale om hvordan kontantstøtta er livsviktig og barnehagen er farlig. Jeg har sett twittermeldingene hennes om homofili. Hun sier at guttene og jentene har like mye ansvar når det kommer til voldtekt. Det er så vanskelig å forestille seg hvordan en person som så lite ønsker likestilling skal jobbe med det hver eneste dag i 4 år. Man kan si mye om Hornes tidligere uttalelser, egentlig så fortjener de like mye spalteplass som andre viktige saker. Jeg tror at man kan forandre seg. Jeg tror at man endre mening. Jeg tror man kan vokse og lære mye når man er politiker, men jeg vet at man må ta ansvar for det man har uttalt tidligere. Og ingenting tyder på at meningene til Solveig Horne har endret seg.
Regjeringa var ikke helt klar for å gå inn i regjering. Alt de hadde lovd hadde de problemer med å følge opp. Pengene måtte hentes noen plasser, helst i vanlige folks pengebøker. De som har mest betaler mindre og de som har minst betaler det samme i skatt. Det er ikke likestilling.
To millioner som var foreslått som økning til kvinneorganisasjonene ble borte. De måtte ofres for at rikingene skulle holde på sine. 4 uker pappaperm ble plutselig borte for å “styrke valgfrihetene” i familien. Det fører til at kvinnene blir sårbare, veien til minstepensjonisme blir kortere, og småbarnsfedrene skal være på jobben, akkurat sånn som det var i 1950. Kvinnene skal være hjemme og bake, mens mennene skal være viktige på jobben sin, ikke i hjemmet sitt. Det sparer regjeringa ca 35 millioner på hvert eneste år.

Utviklinga eller tilbakestegene denne regjeringa tar kommer til å gå hardt utover jentene som vokser opp i dag. Jeg ønsker ikke at guddattra mi skal vokse opp i et samfunn der hun lærer seg at hun egner seg best til å bake (med mindre hun ønsker å bli kokk av yrke, da). Jeg vil ikke at tantungen min på snart tre år skal vokse opp i et Norge der hun læres opp til å sitte stille på pulten sin og se fin ut. Jeg vil ikke at framtidas kvinner skal lære seg at det også er deres feil dersom de blir voldtatt. Jeg reserverer meg!

#Reservasjonsmulighet #Nyregjering #Blåblåregjering #Ikkeminregjering #Kvinnekamp #Framtida #Likestilling #Kjønnssegregering #Maktkamp #Politikk #Styggedom