Mine tanker om vårt kalde samfunn og om hvordan vi behandler andre mennesker.
For kort tid siden var det skrevet en veldig viktig artikkel i NRK nordnytt om “småhusene” i Botnhågen, Lenvik. Overskrifta i saken var “Er du søppel, så er du søppel”, og handler om de 6 rusboligene Lenvik Kommune satt opp med industri, kirkegård og søppelanlegg som nærmeste nabo for noen år siden. Grunnen til at byggene ble plassert der som de ble plassert var fordi naboene i det boligfeltet som egentlig var tenkt til rusboligene protesterte. På samme måte som naboer og redde “medmennesker” ofte roper høyt i avisa dersom ei bygd skal få asylmottak. På samme måte som det protesteres høyt for et tiggeforbud i Norge, så protesterte naboer til disse husene når det ble foreslått at de skulle plasseres i et tenkt nabolag. Hva er det som gjør at folk er så redd? Hva er det som gjør at 6 småhus er en trussel for våre “perfekte” nabolag rundt omkring? Hvorfor er ikke vårt fokus å hjelpe framfor å se på disse menneskene som problemer?
I dag ser vi resultatet. Personene som bor her trenger mye hjelp og oppfølging, kanskje enda mer på grunn av måten de har blitt sturet avgårde på. De føler at ingen vil ha de. Jeg har stor forståelse for det. De har blitt behandlet utrolig dårlig, det må det ikke være noe tvil om. Tenk å bli plassert bakerst i rekka uten mulighet til å sosialisere seg med noen andre enn de nærmeste naboene sine, som kanskje også har et rusproblem. Jeg har ingen motforestillinger mot at folk med samme skjebne treffer hverandre. Men jeg ser, logisk nok, en stor utfordring ved at personer som er på tur ut av et rusmiljø har et rusmiljø som eneste krets. Det tror jeg hadde blitt annerledes dersom de hadde hatt større utvalg av naboer de kunne vært sammen med.
Det har i tillegg blitt varsla av politiet at de har daglige runder i nabolaget og at det ofte er mye støy og uro i dette nabolaget. Kommunestyret har blitt anbefalt å øke ressursene til tilsyn og miljøarbeid rundt disse boligene, og sånn som jeg ser det, så er det det minste vi kan gjøre. Aller helst skulle jeg ønske at dette var beboere som var ønsket av alle innbyggerne i kommunen, slik at også de fikk muligheter til å ha et fellesskap og et trygt miljø rundt seg. Dersom for eksempel disse husene hadde vært plassert nærmere sentrum, så hadde beboerne hatt større muligheter til å komme seg til og fra “der det skjer”. De hadde i større grad klart seg selv, og lysten til å komme seg ut kunne vært større. Når du blir stura bort som om du ikke er verdt noenting, skjønner jeg at man kan ha det tungt. Kommunestyret i Lenvik, som vedtok å plassere boligene der som de er plassert, burde gjøre noe. Selv om dette ble gjort i forrige periode, så føler jeg at vi alle har et ansvar når det kommer til disse menneskene. De er på samme måte vårt ansvar, slik som resten av innbyggerne er det.
Det burde ikke gjøres forskjell på folk. Vi burde sette oss nøye inn i denne saken og tenke litt utenfor boksen. Hadde vi blitt å plassert en barnehage i Botnhågen? Hadde vi startet en bolig for psykisk utviklingshemmede der oppe? Hadde vi latt våre eldre bo med søppel som eneste utsikt? Eller kanskje enda mer relevant, hadde vi plassert en administrativ ledelse i Botnhågen? Jeg tror svaret er nei. De eneste vi “har hjerte til” å plassere der oppe er de som ikke snakker høyest. De som blir sett på som samfunnets tapere. De som skal være glad for at de har tak over hodet sitt.
Jeg mener det er umenneskelig å behandle beboere på denne måten. Det hører ikke hjemme noen plass. Som politiker er dette det mørkeste kapittelet i Lenvik kommunes historie, for min del. Jeg har aldri vært med å stemt på dette, det var før mi tid, men det foregår i min tid. Disse bor der i dag. De blir behandlet dårlig IDAG. Det er like mye mitt ansvar som de som stemte for dette i forrige periode. Man kan spørre seg tusen spørsmål når det kommer til denne saken, og det første burde være “HVORDAN ER DET MULIG?”. Hva har politikerne tenkt på. Og hvorfor gjør vi ingenting med dette i dag, selv etter mange advarsler fra politiet om tingenes tilstand?
Det første vi kan gjøre er å finne en ny plassering for boligene. Hvor er det plass? Kan man flytte husene fra Botnhågen til en anna plass? Eller kan man flytte beboerne til andre boliger? En ting er sikkert; noe må gjøres. Og jo fortere det blir gjort, jo bedre er det for alle. Det er på tide å åpne øynene, og rydde opp i rotet som er skapt av politikere og sinte naboer.
Vi må bli flinkere til å ta vare på hverandre og behandle hverandre med respekt. Dette samfunnet skal være tufta på medmenneskelighet og samhold. Vi har lært fra vi var små at “du skal gjøre mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg”. Den senere tida virker det som om folk har glemt det. Det virker som om vi har det for godt til å bry oss om andre. Som om våre fordommer mot ulike grupper mennesker skal være med på å ødelegge for andre menneskers fremtid. Jeg håper at de naboene som har protestert mot dette nabolaget har tatt lærdom av sine krasse uttalelser i saken.
Mer om saken kan du lese her:
http://www.nrk.no/nordnytt/_-er-du-soppel_-sa-er-du-soppel-1.11669186
#Lokalpolitikk #Samvittighet #Rusmiljø #Småhus #Lenvik #Midttroms #Medmenneskelighet