Foto: Greenbyname.com
Da jeg leste saken i Folkebladet om den flotte, livlige presten John-Daniel Solhaug som hoppet tau med prestebeltet etter en vielse av et buddhitistisk bryllup trakk jeg på smilebåndene. Da jeg så reaksjonene fra de konservative, kristne bedreviterne på internett ble jeg skikkelig sint.
Jeg er kristen. Det er ingen plasser jeg får så mye fred inni meg som når jeg er i kirka. Jeg ber hver morgen og kveld. Jeg er ingen mønsterkristen, jeg bor sammen med en ateist og synder flere ganger i uka utenfor ekteskapet.
Jeg har vært skikkelig sint på kirka i lange tider, spesielt når det kommer til deres konservative og gammeldagse holdninger når det kommer til kjærlighet. For meg er kjærlighet så stort! Heldigvis for meg er jeg heterofil og får gifte meg med hvem jeg vil, men dersom jeg hadde vært lesbisk hadde det kanskje vært vanskelig å få aksept i det kristne miljøet. Jeg har lenge latt vær å skrive hvor sint jeg har vært. Jeg har latt det gå. Latt det være opp til andre å si kirka i mot. Nå er det nok. Nå er jeg forbanna.
Og så? Han brukte prestebeltet som et hoppetau. Hvis ikke det er et stort tegn på glede så skjønner jeg ingenting. Han er litt småsprø. Han har vært prest for troll på Senja. Han holder Gudstjenester på kjøpesenteret. Han er høylytt og latteren hans runger lenge før man kan se han. Men er det så galt? Er ikke det fantastisk?
Er det ikke herlig at en prest i 2014 kan være livlig og skape glede der de fleste er konservative og trauste? Jeg ser ikke helt problemet. Jeg ser ikke hvorfor det er så galt å bruke prestebeltet som hoppetau. Det handler ikke om at John-Daniel mangler respekt for klærne sine eller yrket sitt. Det handler om alle de smilene han gir folk. All den gleden han sprer. Og for noen, hvor provoserte de blir. Og akkurat den provokasjonen er ALT som er feil med det kristne samfunnet i Norge i dag. Det blir ikke sett på hvor mye bra som kommer ut av handlinger til folk, det blir sett NED på. I stedet for å se på alt det fine, blir det sett på alt det negative. Men jeg skjønner ikke hvorfor det er negativt. Kall meg dum, men er det så dumt å gjøre noe nytt? Er det ikke akkurat nytenkning vi trenger for å få flere til å fortsette å tro?
John-Daniel Solhaug er en fantastisk flott prest. Noe av det første han fortalte oss var at han hadde skilt seg. Jeg elsker den brutale ærligheten han har. Ungdommene digga han. Han har hjulpet så uendelig mange i livet, og jeg beundrer han for hans kreative og livlige vesen. Jeg var så heldig å få bli konfirmert av han! Hvis jeg ikke husker feil var jeg blant det siste kullet i Lenvik som ble konfirmert av han. Å få oppleve hva han gjorde for ungdommer som ikke hadde det så greit- og for oss som hadde det ganske greit, var kjempefint. Jeg gikk i mange flere Gudstjenester enn det jeg måtte i konfirmasjonstida. Gudstjenestene var annerledes med han. Mer positive. Jeg savner det!
Jeg er takknemlig for å få hatt med han å gjøre, og jeg kjenner jeg blir eitrende når jeg ser hva enkelte får seg til å skrive om han. Har dere glemt hvor bra han er? Har dere glemt de 300 personene som gikk i tog for å få ha han som byprest? Alle leserinnleggene og protestene FOR at han skulle bli i Lenvik? Som engasjert politiker vet jeg alt om hvor vanskelig det er å engasjere folk. Her engasjerte folk seg som en selvfølge.
Kirka kan lære av han. Prester som fnyser når de leser hans nye sprell kan ta seg sammen og prøve å le litt, de også. Er det noe kirka trenger, så er det latter. Latter og glede. Store smil og lykke. Ærlighet. Si det som det er. Du trenger ikke å skjemmes dersom du skiller deg. Det går fint. John-Daniel lærte oss tidlig at man kan feile i livet og at det blir å gå helt fint. Vi lærer så lenge vi lever. Vi trenger flere som han! Helst skulle alle vært som han, tenk hvor fint det hadde vært å gått i kirka da. Og hvor mye kjærlighet som hadde blitt spredt! For det må vi aldri glemme. Det har vi lært, takket være han; Størst av alt er kjærligheten. <3
#Kjærlighet #Sinne #Religion #Lokalprest #Helt #Samfunn