Det nærmer seg kommunevalg, og vi er alle spente på hvordan resultatet kommer til å bli. Vi bor for tiden i en blå kommune, et blått fylke og et blått land, og ser likevel at FrP går ut og klager på veistandarden. FrP, som tilogmed har samferdselsministeren, og som man skulle tro hadde all makt til å bestemme hvor asfalten skulle legges, bruker altså valgkampen på å love å kjempe for bedre veier her og der når alle vet at de er fulle av ord og lite av handling.

Vi står i et veiskille. Nok en gang skal det velges mellom rødt eller blått, høyre eller venstre. Det er lokalvalg, og det er ingen hemmelighet at mange stemmer på folk, og ikke politikk. Det kan være ganske farlig. Det kan bety at fordi man synes Geir-Inge Sivertsen er en flott ordfører (noe han absolutt er), så går man også god for politikken han fører ved å gi han en stemme- selv om man kanskje synes blå politikk er kynisk. Men jeg kan forstå det. For dette valget handler om mye mer enn bare politikk. Vi skal også velge om vi vil ha Kjetil Johnsen fra AP, Line-Miriam Sandberg fra FrP, Geir-Inge Sivertsen fra H eller noen fra småpartiene til å være kommunens ordfører. Og det er ikke like lett i år som for fire år siden. Skillene er større.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er også en mannsdominans i Lenvikpolitikken. Skal vi ta valg basert på menneskene eller på politikken?
Det er en spesiell situasjon også for politikerne. Vi må også ta noen viktige og vanskelige valg. Hvem skal vi samarbeide med? Hva slags ordførerkandidat skal vi støtte, og hvor kan vi få mest gjennomslag for vår politikk?

Situasjonen i Lenvik fremstår for meg kaotisk. De siste 4 årene har Høyre hatt ordføreren og hatt et flertallsamarbeid sammen med KrF, FrP og SP. SP brøt ut. 3 stk fra FrP meldte seg ut av partiet, to av de gikk over til Høyre. En representant fra AP er gått over til Lenviklista. Opposisjonen fikk flertall for sitt budsjett i 2013. De blå med støtte fra SV fikk flertall for sitt budsjett i 2014. Arbeiderpartiet fører høyrepolitikk, Høyre fører arbeiderpartipolitikk. De blå har økt eiendomsskatten, selv om de gikk på valg for fire år siden på å senke den, og AP synes at mindre eiendomsskatt er viktigere enn at ungdommene har en ungdomsklubb. KrF har fått stemme for reservasjonsretten. 2 stk fra Høyre har støttet FrP sitt forslag om å bosette 0 ekstra flyktninger de neste to år. Regjeringen har sendt alle sine store saker over til kommunene fordi de har beslutningsvegring, og vi har endt opp med å få mange merkelige saker på bordet. Heldigvis har flertallet bestemt at vi ikke skal ha søndagsåpne butikker i kommunen, legene skal ikke kunne reservere seg mot å henvise kvinner til å ta abort og kommunesammenslåing er tydeligvis alle for. Vi har en lokalliste (eller bygdeliste, om du vil) som vi ikke helt vet hva slags side av politikken de er på.
Skolestrukturen har endret seg og en skole har blitt lagt ned denne perioden, selv om de fleste partier for 4 år siden lovde å ikke endre skolestrukturen i kommunen. Der har SV det på det rene. Heldigvis. Jeg er lei meg for at Fjordgård skole er blitt nedlagt, men vi har iallefall ikke løyet til velgerne våre.

For hvorfor skal man gå til valg på et kommunevalgprogram hvis man ikke har tenkt å følge programmet sitt?

De store sakene har blitt viktigere i vår kommune etter at flertallskonstellasjonen sprakk. De små partiene har fått mer de skulle ha sagt, og sakene har ikke vært forutbestemt, slik de var da det var et reellt flertall i kommunen. Vi har måttet samarbeide fra sak til sak, og det har vært veldig spennende. De blå har fraskrevet seg ansvar for at situasjonen har blitt som det har blitt. SP har skapt mye rot. Alle partier har vel stemt med alle, og som eneste representant for SV har jeg opplevd og til tider ha bedre samarbeid med FrP enn med AP. Det er ikke bra. AP er et parti jeg respekterer stort og som jeg ønsker et samarbeid med. FrP er jeg så uenig i som det er mulig å bli. Men FrP har ikke skapt uro. De har mistet halvparten av gruppa si, og de har vært forutsigbare. Og av og til er det mer trygghet i å vite hvor man har folk enn å være konstant usikker på hva de skal gjøre.

Skal vi gi de blå en sjanse til, selv om de fire siste år har vært et evig kaos? Skal vi la noen nye komme til makta, og se hvordan det går, selv om opposisjonen heller ikke har klart å være samlet? Skal vi la Arbeiderpartiet ha ordføreren, selv om det har vært mangel på god ledelse i AP de siste årene? Skal vi stemme på et lite parti selv om de kanskje ikke får noe reell makt? Skal vi stemme på de som ønsker å prioritere vei framfor mennesker? Skal vi stemme på de som lover å holde skolene åpne, eller de som tørr å si at man må ta de vanskelige valgene? Hvem er det som har best politikk for vår kommune de neste 4 år og hvem stoler vi på at skal holde det de lover?

SV har programfestet at vi skal prioritere økonomisk trygghet for Krisesentert i midt-Troms. På forrige kommunestyremøte opplevde vi at Høyre, FrP, KrF og 2/3 av SP heller ville prioritere asfalt og en isbane som enda ikke eksisterer, framfor å hjelpe en organisasjon i krise. En organisasjon som hjelper mennesker som er utsatt for vold i nære relasjoner. Mitt spørsmål blir derfor; er det disse menneskene vi vil at skal styre vår kommune? Vil vi bo i en kommune som heller vil bygge 30 meter vei enn å sørge for at ansatte og beboere ved Krisesenteret har det bra?

Jeg har sikkert kastet ut 40 ildfakler med dette innlegget. Men det må være lov å spørre seg spørsmål basert på hva som har foregått de siste 4 årene. Det virker som om man helst ikke skal snakke om det som har skjedd, men om det som skal skje. Jeg er enig i at man skal se fremover, og ikke tilbake, men man kan likevel ikke unngå å se på hva slags valg som har blitt tatt for å kunne konkludere med hva slags valg som kan bli tatt de neste fire år.

Jeg har full forståelse for at mange velgere er forvirret.

#Lokalpolitikk #Samfunn #Fellesskap #Framtida #Valg2015