Tre år gammel med livet foran seg. En av verdens minste lille kropper, født inn i et land i krig. Rød t-skjorte, blå shorts, små føtter med svarte sko på seg. Med hodet ned i sanda, skylt i land på ei strand i Tyrkia.

Det føles så håpløst, så uvirkelig og så uendelig urettferdig. For samtidig som millioner av uskyldige mennesker er på flukt sitter vi her hjemme og ser på. Vi lever i et av verdens rikeste land, et land som har mulighet til å hjelpe. Så har vi politikere som krangler på om man skal ta imot 8000, 10000 eller “hjelpe folk der de er”. All den tid og energi som er brukt på å krangle om antall kunne vært brukt til å hjelpe. Vår hjelp kunne reddet den lille gutten og så mange flere.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg er så flau og kvalm.
For jeg har ikke hørt om noen som stod å snakka om “mulighet til å hjelpe” eller om økonomi da mange fra Norge trengte hjelp under andre verdenskrig. Men nå, når det er snakk om andre enn oss, da skal det regnes på. Da skal mennesker gjøres om til tall, og uskyldige barn skal bli plassert i samme bolk som de martyrene de flykter fra. Religionen de tror på, eller ikke tror på, skal være en av mange argumentasjoner mot å hjelpe de. Hudfarge, språk og kultur er plutselig farlig. Vi har politiske partier som bevisst bruker fremmedfrykt som våpen i en valgkamp. Vi har nesevise mennesker som sitter bak tastaturer i det ganske land og skriver om at de som opplever krig fortjener det, at de som rømmer fra krigsherja land er lykkejegere og at vi heller må bruke mer penger på oss selv enn på alle andre. Egoismen her til lands er stor og det er den som virkelig er farlig.

Bildet av den syriske gutten har vakt oppsikt. Det var det som skulle til. Noen måtte se det med egne øyne for å forstå.
Folk har heldigvis sett at vi må gjøre mer. Og vi må gjøre det nå. Det haster.
Det norske folk gjør opprør, er sinte og lei seg. Mange tenker at gutten kunne være vårt barn. Og ingen barn skal måtte ende livene sine slik som denne gutten og så mange andre har gjort. Jeg ser at folk oppfordrer andre til å støtte hjelpearbeidet, mange leverer klær og utstyr til asylmottak og rekordmange skriver under på underskriftskampanjer. Det er veldig bra!
Det er et sånt land jeg vil bo i. Et raust og varmt land som gjør det de kan. Som gir av overfloden sin, som gjør det lille ekstra. Jeg er så stolt over alle de som hjelper! For kun på den måten kan vi bruke den unike muligheten vi har til å gjøre en forskjell for andre. Til å endre verden litt. Til å redde liv.

For vi kan ikke “hjelpe de der de er” når landet de er i er i krig. Vi kan ikke sende masse penger til et land uten styring, eller hjelpearbeid i et land der de som hjelper også blir drept. Vi må ta flyktningene på alvor. De reiser ikke fra hjemlandet sitt fordi de er lykkejegere. De reiser ikke fra alt de kjenner fordi de har så lyst å komme til et rikt land der de kan gå på NAV. De flykter fra alt de eier og har, setter livene sine i stor fare fordi de ikke har noe valg. Samtidig sitter vi her hjemme å ser på. Det er på tide å vekke opp politikerne og få de til å forstå at det haster. Vi må ta samfunnsansvar og vi må gjøre det nå.

I likhet med så mange andre oppfordrer jeg til å gi litt av det du har, du også. Og det er mange måter å gjøre det på!
Du kan velge å støtte opp om de mange demonstrasjonene og markeringene som er på landet. Disse finner du på Facebook! Du kan engasjere deg i ulike organisasjoner. Du kan signere på underskriftskampanjer. Du kan snakke med politikere i lokalmiljøet ditt og overtale de til å bosette flere flyktninger i din kommune. Du kan hjelpe de ulike hjelpeaksjonene som er ved å for eksempel donere klær, hygieneartikler, mat, penger eller utstyr.
Under finner du noen linker som kan hjelpe deg å finne frem til en måte å hjelpe på. Det som er lite for oss kan bety alt for noen andre.

Unicefkampanje- Hjelp syriske barn
Redd barna
Kirkens Nødhjelp
Røde Kors
Amnesty
CARE- Underskriftskampanje
Velkommen Syria- Underskriftskampanje

#HjelpNÅ #VelkommenSyria #Asylpolitikk #Takampen #Varmtsamfunn #Solidaritet #Samfunn #Rasisme #Hjerterom #Syria