Men har vi ikke lest det før? Jeg mener å huske at fylkesårsmøtet til Troms Arbeiderparti i fjor vedtok det samme. Men når det kom til stykket og det skulle stemmes over på Arbeiderpartiets landsmøte var det mange av Troms sine delegater som hadde “glemt” hva årsmøtet i fylkespartiet hadde sagt. Hvordan kan vi stole på at Troms AP denne gangen skal ta det standpunktet de sier de skal ta når de ikke gjorde det i forrige runde?
Det er ikke bare Per Sandberg som har kommet med gode nyheter denne sommeren, det har også flere politikere i Nordland AP gjort. Flere sentrale politikere i Bodø arbeiderparti har snudd i saken om Lofoten, Vesterålen og Senja, og ønsker nå at det ikke skal bli konsekvensutredning for oljeboring i de sårbare områdene i nord. Det er jeg utrolig glad for, og det viser at det hjelper å kjempe. At Nordland AP i mange år har vært for konsekvensutredning har vært en verkebyll som det nå endelig ser ut til at det har gått hull på. Når et stort parti som Arbeiderpartiet snur i en så viktig sak så har det store ringvirkninger. Lofoten, Vesterålen og Senja har blitt vernet for oljeboring de siste 4 regjeringene takket være tøffe støtteparti som ikke har gitt seg. Endelig ser det ut som at oljetørsten begynner å gi seg, og kanskje slipper vi å oppleve at det bores etter olje midt i matfatet vårt.
Arbeiderpartiet vedtok som kjent i fjor på landsmøtet sitt et kompromiss i saken. Det skulle bare bores etter olje der man visste at det var olje. Logisk nok, men samtidig rart å kalle det for et kompromiss. Nå sier fylkesleder i Troms AP at et kompromiss er uaktuelt. I fjor var kompromisset greit, og “så langt vi klarte å komme i partiet”. Betyr det at dersom AP ikke “kommer lengre” i partiet til neste landsmøte, så er et kompromiss likevel aktuelt?
Uansett så er det fantastisk at flere sentrale skikkelser i Norges største politiske parti endelig snur. Det gir motivasjon, håp og bedre framtidsutsikter for miljøet vårt og landsdelen vår. Selv med tidligere vinglinger er nyheten hjertelig velkommen og jeg gleder meg til å følge saken videre!
Jeg husker så godt da jeg fikk vite at jeg skulle inn i kommunestyret for 6,5 år siden. Jeg var den yngste folkevalgte i kommunen, helt alene for mitt parti. Det var skummelt, men det gikk fint. Jeg har lært veldig masse. Nå er jeg lei. Skikkelig drittlei. Jeg er lei av de evige omkampene. Av prosjekter som alltid koster mer enn vi har råd til. Av å være i opposisjon. Av politiske prioriteringer som er helt bak mål. Av å være en del av et organ som ikke tar ansvaret sitt på alvor. Jeg er skikkelig demotivert.
For å sitte i det øverste politiske organet i en kommune burde man være motivert. Velgerne og innbyggerne fortjener toppmotiverte politikere som tar i et tak når det trengs! Det er jeg ikke lengre. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg skal være en passiv politiker som sitter på en stol i 1,5 år og holder stilt. Det er ikke meg. Men det betyr at jeg ikke orker det politiske spillet sånn som før.
Det går mot slutten av denne kommunen, og mot slutten av mine to perioder i kommunestyret. Jeg har i alle årene vært i opposisjon, og det har vært krevende. Selv om det periodevis har vært spennende fordi de borgerlige ikke har klart å holde det knappe flertallet sitt samlet, så har det vært tungt. Jeg har det siste året kjent at jeg ikke har hatt motivasjonen som man bør ha for å kunne gjøre en best mulig jobb. Og da bør man takke for seg og heller håpe på at motivasjonen kommer tilbake en gang, og at man er heldig å få tilliten til partiet og folket ved en senere anledning.
Jeg sitter i kontrollutvalget i denne fireårsperioden. Det har gitt meg en mulighet til å se kommunen på en helt annen måte, innenfra. Vi står foran mange store utfordringer i kommunen, utfordringer som jeg ikke føler at jeg har energi til å ta lengre. Jeg har mange ganger tenkt at vervet i kontrollutvalget har gjort utslaget på den ekstremt lave motivasjonen min i kommunepolitikken, men jeg tror det er mye mer sammensatt enn det. Jeg har kjørt meg selv knallhardt de siste årene, både politisk og privat. Det har ført til at jeg har måttet prioritert beinhardt.
Erfaringen jeg har gjort meg i kontrollutvalget ville jeg ikke vært foruten. Jeg har lært enormt masse gjennom å sitte i kontrollutvalget, og jeg anbefaler det til andre sultne ivrige politikere med litt færre baller i lufta enn det jeg har hatt. Det har vært kjempekrevende og tungt, men det har også vært spennende. Jeg skal selvfølgelig sitte i mine verv til den nye kommunen er stiftet 1.1.2020, men etter det kaster jeg inn håndkledet og fokuserer på noe annet.
Jeg er veldig stolt og glad for tilliten velgerne har gitt meg og partiet disse årene, og jeg takker så mye for det. Når det snart blir en ny kommune tror jeg at SV kan gjøre en enda bedre jobb fordi menneskene som stiller til valg skal være motiverte og innstilt på å gjøre det bra. Jeg er valgt som leder av nominasjonskomiteen i Senja SV og skal være med på å utforme listen til kommunevalget 2019. Det er et spennende arbeid og jeg gleder meg til å legge frem resultatet for nominasjonsmøtet i høst. SV har fått ny giv, og jeg tror partiet kan gjøre det veldig bra i den nye kommunen. Jeg kommer til å fortsette å stå på for partiet mitt, for medlemmene og for alle som har stemt på oss.
Hval med søppelsekker i magen. Plastavfall inni fugler. Fisk med brusflasker i magen. Søppel i fjæra. Nedgang i sjøfuglbestanden. Aldri før har det vært så mye plastforurensning som det er nå, og dersom det får fortsette vil det snart være mer plast enn fisk i havet vårt. Det er alvorlig.
Det er ingen tvil om at plast er praktisk og derfor ofte blir benyttet. Problemet er at plast ikke brytes ned av seg selv i naturen, samtidig som mange ikke sorterer plastavfall. Når man kaster brusflasker ut vinduet i bilen eller plastposer i fjæra er det kanskje ikke så rart at det skaper store utfordringer i naturen vår.
Det gleder meg å se at så mange engasjerer seg i kampen mot plast. Barnehager og skoler som lærer barn å plukke søppel. Lag og foreninger som deltar på dugnader. Kommuner som legger til rette for opprydding i kommunene sine. Det sikreste sommertegnet på Finnsnes når Bakkely-gjengen rydder byen vår. Nylig fulgte jeg Oda fra Trollvika i NRK Troms sitt forsøk på å leve plastfritt. Det var nesten umulig. Likevel er det mye vi alle sammen kan gjøre. Sortere søppel, plukke opp, delta på dugnad, lære barna våre, og ikke minst bli mer bevisste på vårt eget plastforbruk.
SV ønsker å ta kampen mot plastforurensningen. Hver dag dras det mengder med mikroplast fra fotballbanene og videre ut i naturen. Vi vil ha bort mikroplast på kunstgressbaner. Det finnes andre alternativer. Vi vil styrke innsamlingen av farlig avfall som skader mennesker og naturen. Vi ønsker å øke kommunenes mulighet til å sikre opprydning på offentlig og privat grunn gjennom kommunale avgifter og bøter. Da vil kommunene få flere ressurser som kan sørge for at kommunene holdes ren pluss at det straffer seg for den enkelte å forsøple. Det trengs et nasjonalt løft for miljøet, og det skulle vi helst hatt i går.
Det er mange år siden pantesystemet på flasker og bokser ble innført. Vi mener det er på tide å øke panten som har stått stille i så mange år. På den måten vil kanskje flere se verdien av å pante alt-alltid.
Vi vil helst at det skal være trygt å spise norsk sjømat. Fisk uten plast smaker best. Derfor vil vi sikre innsatsen for å rydde opp forurenset sjøbunn i norske fjorder. Vi vil lage en nasjonal plan for opprydding av søppel på norske strender og i norske fjorder. Vi vil også belønne fiskere som tar med søppel fra havet. De som allerede utfører den jobben er fantastiske, og det bør belønnes. Arbeidet mot marin forsøpling må styrkes.
Vi har bare ei jord, og den må vi ta vare på. Vi har alle et ansvar for at de som kommer etter oss skal få bo på en god klode.
I mange år har Øvre Hamna barnehage vært en utsatt barnehage. Den har blitt truet med nedleggelser og privatiseringer i flere runder og har vunnet hver gang. Helt til i fjor da flertallet i kommunestyret vedtok å legge barnehagen ned. Jeg mener at det ikke kan forsvares.
Argumentene som har kommet for å legge ned barnehagen har vært lavmål på høyt nivå. Det har ikke vært mulig å ha en god debatt om barnehagen. Denne runden har argumentasjonen båret preg av at noe ikke er riktig. Jeg har registrert at det nå er de økonomiske utfordringene som er hovedargumentet til de borgerlige, men jeg forstår det ikke. For det har vært mye rot med tallene i denne saken. Det ble lagt frem som om denne barnehagen var i så ELENDIG stand at det krevde flere millioner for å få den på stell. Det stemmer ikke. Jeg har selv vært i barnehagen, og jeg velger å tro på de som er der hver dag når de sier at det er minimalt med vedlikeholdsarbeid som trengs for å få barnehagen i tipp topp stand. Det har blitt operert med tall helt oppe i 6 millioner kroner, samtidig som barnehagen selv har uttalt at en halv million skulle holdt til å dekke det meste. Da ble tallene korrigerte, og det var plutselig bare snakk om 1,5 millioner.
Debatten om barnehagen har ikke vært god. De som har vært ivrigst på å legge ned Øvre Hamna har operert med udokumenterte påstander og faktafeil. Det synes jeg er utrolig trist, både på vegne av barna, de ansatte og foreldrene, men også på vegne av innbyggerne forøvrig. Man må kunne forvente at argumentene politikerne kommer med i det minste bærer preg av sannhet. Tilliten vi som politikere har ute i befolkninga er vi helt avhengig av. Og jeg skjønner at den ikke er stor akkurat nå. Det er fælt å se at de som lyver skaper et dårlig rykte på vegne av oss andre som er ærlige.
Den 4.januar i år skrev Folkebladet en sak om nedleggelsen av Øvre Hamna barnehage. I saken uttalte Ida Gårseth Hov fra FrP at vi politikere var valgt inn for å ta tøffe avgjørelser. Det er mulig vi må tøffe oss opp av og til, men vi skal ikke bli så tøff at vi lyver befolkninga opp i øynene. Basert på hennes uttalelse om at det “I flere tiår har vært snakk om for mange ledige plasser i barnehagesektoren både innad i kommunen og hos Fylkesmannen” tok jeg kontakt med Fylkesmannen i Troms. Jeg hadde aldri hørt at Fylkesmannen skal ha uttalt noe sånt. Jeg vet ikke hvor mye Lenvik FrP, Høyre, Senterpartiet og KrF henger på Fylkesmannens kontor i Tromsø, men jeg fikk et ganske godt svar fra Fylkesmannens kontor som bekreftet det jeg trodde; påstanden var uriktig. Det Fylkesmannen derimot sier er at de har uttalt seg om barnehagekapasiteten til Lenvik ved to tilfeller. Det ene var når de gjorde en vurdering av alle kommunene i Troms i forbindelse med den nye kommunestrukturen i 2016, og det andre var en undersøkelse om kommunene i Troms innfrir rett til plass i barnehage. Ingen av disse undersøkelsene bekrefter påstanden representanten Hov fra FrP sine utsagn i avisa om barnehagesaken. Snarere tvert i mot. Fylkesmannen skriver:
“Kapasitet: Antall barn i aldersgruppen 0-5 år er økende med omtrent 70 barn fram mot 2040. Kommunen har per i dag tilstrekkelig kapasitet når det gjelder å innfri retten til barnehageplass for barn i aldersgruppen 0-5 år, men må planlegge utbygging av sektoren slik at retten til barnehageplass kan oppfylles for alle barn i kommunen framover mot 2014. Dette krever at kommunen dimmensjonerer sektoren for framtiden med flere barnehageplasser, areal for nye barnehager og rekruttering av barnehagelærere, fagarbeidere og assistenter”.
Altså det stikk motsatte av argumentasjonen til de borgerlige i Lenvik. Som SV hele tiden har vært opptatt av, så er det viktig å ruste opp barnehagene, ikke legge de ned. Det er skremmende at noen prøver å få frem et inntrykk av at situasjonen er så totalt annerledes enn det den er. Vi i SV setter barna først og prøver alltid å se sakene i et langtidsperspektiv når vi tar avgjørelsene våre i kommunestyret. En gang skal våre barn ta over kommunen, og da vil jeg gjerne at de skal ha de beste utgangspunktene. Dere kan stole på SV når det kommer til denne saken. Vi har alltid stemt mot nedleggelse av Øvre Hamna barnehage, og det kommer vi til å fortsette med. Vi er også mektig imponerte over foreldregruppa i barnehagen. De har ikke gitt opp, og det gir også oss mot til å fortsette kampen.
Avgjørelsen som ble tatt om å legge ned barnehagen har basert seg på en dårlig debatt. Tall og fakta har ikke vært riktige, og de som argumenterer mest for å legge barnehagen ned kommer med udokumenterte påstander som ikke holder mål. På torsdag får kommunestyrets flertall en ny mulighet til å rette opp feilen de har gjort. Så til det knappe flertallet i kommunestyret bestående av Høyre, FrP, KrF og Senterpartiet; det er aldri for sent å snu.
Jeg er redd for at Troms Fylkesting har gjort en kjempetabbe i forbindelse med at de vedtok en samarbeidsavtale med Finnmark mot Finnmarks vilje. Jeg vet ikke hvorvidt man kan kalle det for en samarbeidsavtale når det fører til et enda dårligere samarbeid. Jeg tror at samarbeidet med Finnmark bare blir verre når Troms ønsker en ting og Finnmark ønsker noe annet. Det siste jeg vil er at de skal føle seg overkjørt fra nabofylket, spesielt når de allerede er overkjørt av de borgerlige på Stortinget.
Jeg frykter at prosessen fylkene står i nå gjør at vi ender opp enda lengre fra hverandre enn nærmere. Finnmark har hele tiden vært tydelig på hva de ønsker, og de ønsker IKKE å bli sammenslått med oss. Det går ikke an å bygge et godt samarbeid når premissene for samarbeidet er så ulikt, og det går iallefall ikke an å skape gode relasjoner på tvers av fylkesgrensa og ei god framtid sammen når man tvinges. At Troms gikk for avtalen er med å styre oss mot en konflikt som kan komme til å vare i mange år.
Det er vel ingen av oss som egentlig vil det her. Selv for Høyre, FrP, Venstre og Krf, så må jo resultatet av regionreformen være et stort nederlag. Når det ble sånn som det ble, og hele nord-Norge ble splittet i to så ender vi opp med en elendig kompromissløsning som bare gjør vondt verre. Vi blir ikke noe “robust” og “slagkraftig” region når det ene fylket får fortsette som før, og de to andre går inn i et samarbeid som akkurat nå virker helt umulig. Derfor kan jeg ikke forstå hvorfor AP og SP i Troms føler at de må være så lojale mot det borgerlige flertallet på Stortinget.
Jeg kommer fra Lenvik kommune. I Lenvik holder vi på med en sammenslåingsprosess med de andre kommunene på Senja. SV stemte mot tvangssammenslåingen av kommunene, men når kampen var tapt så var vi klar for å gå videre, brette opp armene og gjøre det beste ut av det. Det burde egentlig vært holdninga vår i fylkessammenslåingen også, fordi det er en konstruktiv måte å tenke på. Men det er ikke så lett, fordi fylkessammenslåingen er så mye større og så mye verre. Vi henger langt bak i den prosessen og klokka tikker. Det er ikke lenge til 2020. Sammenslåingen er prematur og vi er ikke klar for den. Vi har ikke råd til å forhaste oss, det MÅ ta lang tid hvis det skal fungere. Fordi tillit tar tid. Noen ganger virker det som om at de borgerlige er så reformfokusert at de glemmer av at det skal bo folk her oppe- også etter år 2020.
SV i Troms stemte mot avtalen vel så mye i solidaritet med Finnmark og i ydmykhet med våre kollegaer i øst. Det er en litt annen holdning enn flertallet i Troms fylkesting hadde. Debatten skremte meg. Det ble snakket om “vi” og “dem” på en måte jeg ikke tror er med på å gjøre forholdet mellom fylkene bedre. Holdningenene jeg så i debatten gav meg bare enda mer forståelse av hvorfor Finnmark er bekymret for å samarbeide med Troms.
Jeg mener at det var en stor feil av Troms å vedta en avtale mot Finnmark sin vilje. Det betyr på mange måter at vi har vært med på å styre oss mot en konflikt som kan vare i mange år og som kan ødelegge for mange. Vi gjør avstanden mellom folket større, og vi kan ødelegge et samarbeid mellom et fylke som vi har mye til felles med og som er våre naboer. Vedtaket i fylkestinget forrige uke er Troms fylkeskommune på sitt aller verste. Det er mangel på solidaritet for de som ikke vil, de som allerede føler seg overkjørt og de som har alt for ferske minner av hvordan det er å bli overkjørt av andre.
Et langt kommunestyremøte i Lenvik kommune er over. På kvinnedagen hadde vi møte til kl 2315 på kvelden. Uforsvarlig lenge, synes jeg. Det sier seg selv at kvaliteten på debattene og graden av engasjement begrenser seg når man går inn i tolvte time. De lange timene vi brukte på kontrollutvalgssakene i begynnelsen av møtet var likevel nødvendige. Det verste vi kan gjøre når vi er i en krevende situasjon er å tie. Sånn som overraskende mange kommunestyrerepresentanter valgte å gjøre. De borgerlige var skremmende stille under behandlingen av forvaltningsrevisjonsrapporten fra Kom Rev Nord. En av representantene tok ikke ordet i møtet for noe annet enn å påpeke en formalfeil om å korrigere klokkeslettet i en sjenkebevilgningssak fra “24.00” til “00.00”. Det forteller noe om engasjementet i det øverste politiske organet i kommunen.
Omdømmet vårt og tilliten fra folket står i fare, og vi kommer til å måtte jobbe beinhardt for å bygge det opp igjen. Den beste måten vi gjør det på er å være ydmyke, beklage, legge oss flate og ikke minst sørge for at de feilene som er påpekt i rapporten aldri skal få lov til å skje igjen. Det er en helt annen strategi enn den Ordføreren har lagt seg på. For når jeg ser hvordan Ordføreren har ordlagt seg i helsekjøpssaken og legger det sammen med det fokuset som har foregått fra administrasjonen på enkeltpersoner, så er jeg usikker på om vi er rustet til å håndtere noe så her stort. Det er forferdelig å være vitne til måten den tidligere innkjøpssjefen har blitt behandlet av sin tidligere arbeidsgiver.
Kommunen har nærmest gått i krig mot ei anerkjent avis, ordføreren har snakket ned sitt eget kontrollorgan, og på kommunestyremøtet i desember ble det varslet fra ordføreren om at man nå skulle vurdere å få noen andre enn Kom Rev Nord til å utføre revisjon i kommunen vår. Alt dette samtidig som forvaltningsrevisjonsrapporten var under arbeid. Det er en behandling av folk som jeg ikke kan stå inne for og som jeg ikke godtar. Vi må ta noen betydelige grep hvis vi skal være en god kommune for alle, og da forventet jeg at vi skulle starte med denne saken. Vi kan ikke drive en kommune med trusler og ukultur.
Det ble som det ble. 16 av 31 representanter i kommunestyret i Lenvik synes at Ordføreren har gjort en god jobb i saken om den omfattende forvaltningsrevisjonen. FrP, Høyre, SP, KrF og nylig frittstående representant Elisabeth Rognli synes ikke Ordføreren har gjort eller sagt noe galt. De godtar at Ordføreren har snakket ned sitt eget kontrollutvalg, at han har bagatellisert omfanget av saken, og at han har gått langt i å blande seg inn i en veldig omfattende sak. De synes også at man er helt habil til å stemme i en sak der man selv er nevnt i rapporten fordi man har tatt seg friheter man strengt tatt ikke har. Deretter fikk Ordføreren også være med på å bestemme om han skal gi kritikk til seg selv. Ironien er stor, både i behandlingen av saken i forkant av møtet, men også under møtet.
Forvaltningsrevisjonsrapporten er tydelig. Den understreker at dette er alt annet enn en “ikke-sak”, en “glipp” eller en sak som er håndtert på en riktig måte. Det er en alvorlig sak, det er mer enn en glipp, og det er snakk om mange millioner av skattebetalernes penger som ikke er blitt håndtert på en forsvarlig måte.
Man kan ikke la feigheten rå i sånne her saker. Vi må tørre å gjøre det som er ubehagelig. Kritikk til Ordføreren er på sin plass. Det er berettiget og ikke en del av et politisk spill. Det handler om å ta ansvar, være ydmyk og måtte beklage. 3 viktige egenskaper en ordfører bør ha.
Jeg er opptatt av å gå videre. Av å være en del av en konstruktiv gjeng som ser fremover. Men for å gå videre må vi jobbe sammen. Og det blir ikke lett hvis over halvparten ikke ser utfordringen i måten denne saken har blitt behandlet på. Dette markerer på mange måter starten på slutten av kommunen vår. Kommunens innbyggere og ansatte fortjener bedre enn politikere som ikke tørr å gjøre en skikkelig jobb. Og den nye kommunen fortjener en frisk og ny start der ballasten vi har i Lenvik er ordnet opp i og håndtert på en god måte. Håper vi kan ta vårt ansvar som folkevalgte og sørge for at veien videre blir bedre enn den vi har lagt bak oss.
Det er flest folkevalgte menn i politikken, og kvinner deltar mindre i den offentlige debatten. Den største grunnen til det tror jeg ligger direkte i hva slags press kvinner som engasjerer seg blir utsatt for. Kvinner utsettes for mye mer trusler og sjikane som går direkte på utseende og kjønn. Vi måles og dømmes mye hardere enn menn. Er man i tillegg fra et annet land må man finne seg i å bli hetset på bakgrunn av det, og det alene. Sånn kan vi ikke ha det.
Ytringsfriheten og demokratiet er under sterkt angrep og må forsvares. Vi ser at nettrollene har fått alt for mye makt og begrenser folk sin deltakelse i demokratiet. Det snakkes mer om hva kvinner ikke skal få kle på seg enn det snakkes om hva vi skal gjøre med at så få kvinner engasjerer seg. Hijab er blitt et hatet plagg, og det kan jeg rett og slett ikke forstå. De ordene som skrives om det hodeplagget bærer preg av hat og fordommer, og gjemmes bak et “ønske” om å ville stoppe kvinneundertrykkelse. Jeg har en “newsflash” til de som forsøker å gjemme sitt fremmedhat bak pene ord om likestilling; start med å slutt å bry dere om hva kvinner kler på seg. Kvinner skal få ta på seg eller av seg akkurat hva de vil, og kvinners klær burde ikke være et tema.
Man blir ganske hardhudet av å være politisk engasjert. Man lærer seg å leve med at man stiller hele kroppen sin til disposisjon. Det betyr ikke at den er “up for grabs”, men at den ofte får kjørt seg i kommentarfeltene. Til og med størrelsen på hjernen min kan bli diskutert når jeg deltar i det offentlige ordskiftet. Det samme skjer ikke med menn. Det er ulike regler for kvinner og menn og det gjør meg rasende. Det er med på å gjøre at færre kvinner deltar i den offentlige debatten, og det er et demokratisk problem.
I valgkampen i fjor var det viktigere å snakke om formueskatt enn om vold mot kvinner. Asfalt ble diskutert mer enn likelønn. Bompenger ble oftere nevnt enn ufrivillig deltid. Når kvinner ikke deltar blir debattene styrt i feil retning. Da ender man opp med en kvinnefiendtlig regjering som aller helst vil at kvinner som føder skal sendes rett hjem uten god oppfølging på sykehuset, og helst holde seg hjemme til retten til kontantstøtta går ut.
8.mars i år feirer jeg i kommunestyresalen i Lenvik Kommune. For når kommunen styres av de borgerlige så kan vel ikke de folkevalgte feministene få muligheten til å gå i tog på kvinnedagen. Kommunestyret i Lenvik består forøvrig av 11 kvinner og 20 menn. Mennene er selvsagt hyppigst på talerstolen, og de viktige posisjonene som Ordfører, Varaordfører, og utvalgsledere er det selvfølgelig menn som innehar. I nye Senja Kommune håper jeg at kvinner kommer opp og frem, for tro meg- det trengs. Gratulerer med dagen.
Jeg har vært med i SV over halve livet mitt, og som mange andre startet det hele i den flotteste ungdomsorganisasjonen Sosialistisk Ungdom. Da jeg var med i SU var formøter en selvfølge. For hver større samling vi hadde, både på fylket, regionalt og nasjonalt, så delte vi oss etter kjønn før selve arrangementet begynte. For meg har de møtene vært med på å herde meg og gjøre meg så tøff som jeg er i dag. Det har vært med på å bygge meg opp, gi meg mer selvtillit og trygghet, og ikke minst så har det gjort meg mer bevisst på kjønn, maktstrukturer og hersketeknikker. Og det er ingen tvil om at det har hjulpet meg masse, spesielt i politikken.
Derfor gleder det meg veldig at SV har tatt inn den gode kulturen fra SU sånn at også “de voksne” kan snakke om likestilling og kjønn på en helt annen måte enn når vi “bare” diskuterer politikk. Hensikten med møtene er først og fremst at man skal hindre mannsdominans og hersketeknikker på arrangementene våre. Vi er opptatt av at det skal være like stor deltakelse av kvinner og menn i debattene, og da må alle deltakerne være bevisste på de usynlige strukturene til enhver tid. Formøtene er et forum der vi snakker om møtekultur, partikultur (og ukultur). Vi skaper trygge møteplasser og en bedre relasjon til hverandre i mindre forum sånn at alle skal føle at de har en plass i partiet og at de kan være seg selv. Jeg er stolt av å være med i et feministisk parti som tar kvinner på alvor og som gir rom for kvinner i politikken.
Kjønn er en av de mest tydelige kategoriene vi bruker på å dele inn mennesker, både på godt og vondt. Kjønnet vårt påvirker hvordan vi behandler hverandre. Når vi samles kjønnsvis skaper det en naturlig arena for å dele kjønnsspesifikke erfaringer, og det gir gode muligheter for at de med mer erfaring kan gi de med mindre erfaring noen tips og triks på veien. Men det viktigste det er med på er å gi begge gruppene muligheten til å reflektere og bli mer obs på både den psykologiske og den normative betydninga av kjønn.
Det er ikke til å stikke under en stol at kvinner oftere blir utsatt for hersketeknikker enn menn. Da jeg kom inn i kommunestyret som 20åring var jeg alene fra SV, jeg var yngst og jeg var helt fersk i lokalpolitikken. Jeg opplevde ofte at gamle grinete gubber skulle “sette meg på plass” med å fortelle meg hvor søtt det var når jeg ble litt engasjert. En søt liten jente uten politisk erfaring var god snacks i en ellers grå hverdag for den eldre garden. De holdningene jeg ble utsatt for gjør at færre kvinner ønsker å ta del i den politiske debatten. Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke gidder mer. At det ikke er vits mer. For det svir i hjertet å gå inn i nye debatter når jeg vet at jeg blir møtt med uønsket fysisk kontakt eller kommentarer som går på hvordan jeg ser ut, hvor søt jeg er når jeg er sint eller setninger som “ja, men du er så ung i livet at du kan umulig forstå…” Noen ganger mister jeg helt lysten til å argumentere og fortsette debattene, men så tenker jeg at “det er jo det de vil”. De som bruker hersketeknikker gjør det jo nettopp fordi de vil vinne. Jeg har heldigvis alltid blitt tatt på alvor i partiet mitt og jeg vet at jeg er en del av noe som betyr noe. De som er rundt meg i SV anerkjenner at hersketeknikker er et problem og at det finnes løsninger.
Formøter er et viktig virkemiddel for å bevisstgjøre folk på at seksuell trakassering skjer og hvordan man kan forhindre det. Det er ikke meningen å belære noen, men man åpner for dialog om hva slags utfordringer vi står ovenfor. Seksuell trakassering er definert som uønsket oppmerksomhet knyttet til kjønn, kropp eller legning. Det kan være alt mellom kommentarer som går på utseende, uønsket fokus på kroppen, befølinger eller i verste fall overgrep. Og disse utfordringene finnes i alle partier og i alle forum i samfunnet. Forskjellen på makt og maktutøvelse er stor, og de som vil gjøre minst med problemene er gjerne de som har den største graden av disse problemene i sine forum.
Det var mange som herjet med SV når pressen fant ut av at vi hadde kjønnsdelte formøter på landsmøtet for noen år siden. I disse metoo-dagene tror jeg mange ser at det kanskje ikke var så dumt likevel. Det som er så fint med formøtene er at selv om man har mye erfaring med å tale foran mange folk eller ikke, så har det en positiv virkning på de som deltar. Å fremføre et budskap på kort tid på en talerstol i et stort forum er vanskelig for mange. Det kan bli harde diskusjoner, store uenigheter, høy temperatur, hersketeknikkene hagler og det er ofte flest menn på talerstolene. Sånne tiltak i forkant av større arrangement er dessverre nødvendig, og jeg skulle ønske vi hadde de før hvert eneste kommunestyremøte. Hvis jeg blir Ordfører en dag, så skal det på plass! Etter formøtene danner man en sterkere relasjon til de man har vært sammen med før arrangementene og da blir vi flinkere å støtte hverandre, gi hverandre en liten dytt og en klapp på skuldra. Ingen meninger er dumme og alle skal få si hva de mener. Det skal være rom for saklige uenigheter og forskjellige perspektiv. Tegning av Jenny Jordahl
De fleste har fått med seg #metoo. Noen snakker om at den har gått for langt, noen mener den ikke har gjort nok, men en ting tror jeg vi alle kan være enige om; alle de forskjellige historiene som har kommet frem i lys av metoo-kampanjen viser at det ikke bare er enkeltepisoder, det er underliggende strukturelle problemer. Selv om vi ser at mange politiske partier og andre organisasjoner har gode retningslinjer for hvordan sånne saker skal håndteres, ser vi at det er veldig varierende praksis og at det ofte er tilfeldig hvordan sakene blir håndtert utifra hva slags parti man er med i. Jeg tror ikke at SV er feilfritt, men jeg kjenner på at jeg er veldig glad for at jeg ikke er med i FrP akkurat nå. For selv om retningslinjer og organisasjonsutvalg er fint og flott, så er det jo åpenbart ikke nok. Det trengs ei holdningsendring i samfunnet, og jeg føler på meg at det er noe stort som rører seg. Noen sier at Metoo er det største som har skjedd likestillingskampen siden 70tallet og at vi ikke vet hva vi er en del av før vi kan se tilbake på det og tenke “helt sykt at det faktisk var sånn”. Jeg har et stort håp for at samfunnet er i endring og at de som vokser opp i dag i større grad har fokus på forskjellene mellom kjønn og at vi alle skal behandle hverandre med respekt. Jeg synes jeg kan merke det når jeg hører stesønnen min på 10 år fortelle med middagsbordet at det aldri er greit å slå, men at det IALLEFALL ikke er greit å slå ei jente.
Det er utrolig hvor mye informasjon KomRev Nord har klart å innhente i forvaltningsrevisjonsrapporten om offentlige anskaffelser i Lenvik, til tross for alle dokumentene som er forsvunnet. Det er også ganske utrolig, at i ei tid der man tror at man har et digitalisert og oppdatert arkivsystem, så er det så mye som ikke er der. Det i seg selv er under enhver kritikk.
Saken omhandler mange mennesker og den vitner om en organisasjon i krise. Vi leder en kommune som må jobbe beinhardt for å få på plass et bedre omdømme og ivaretakelse av våre ansatte, samtidig som vi skal ha en god prosess inn i en ny kommune.
Bak hver feil som er blitt gjort er det mennesker. Og opp i alt er det en bruker av tjenester som vår kommune har hatt ansvar for å gi, som ikke har vært godt håndtert eller faglig forsvarlig. Vi svikter både på brukermedvirkning og levering av tjeneste. Jeg skjemmes av denne saken.
Jeg er kommunestyrets representant i Kontrollutvalget, og jeg burde kanskje være den første til å snakke kommunen opp. Men i denne saken er det ingenting å klappe seg på skuldrene og være stolt over. I rapporten ser vi at man må lete lenge i saken for å finne ut hvor vi faktisk har gjort noe riktig. Det er feil, mangler og brudd på lovverk og regelverk i flere ledd. Fra øverst til nederst har vi som organisasjon sviktet. Vi har sviktet våre ansatte, vi har sviktet noen som har trengt vår hjelp, vi har ikke behandlet firmaer som legger inn anbud rettferdig, og vi har forvaltet offentlige midler på en dårlig måte. Penger pøses ut til noen som ikke skulle hatt dem, helt uten at vi har forsikret oss om at det vi betaler for er godt nok. Vi har ikke gjort lovpålagte tilsyn og vi har ikke forsikret oss om at det vi gjør er rett, dermed har feilene fått lov til å fortsette i alt for lang tid.
Viktige dokumenter i saken har forsvunnet. Man finner ikke signert kontrakt for det første oppdraget, det er ingen skriftlige vurderinger for hvordan kommunen har håndtert habilitetsspørsmålet rundt at daværende Rådmann sin sønn er sterkt involvert i selskapet som vant anbudet. Det er ingen som har gått inn og vurdert hvorvidt tjenesten som kommunen kjøpte ble levert i henhold til det som var blitt spurt om i tilbudsforespørselen, og det er alvorlig. Når jeg i ettertid ser at tidligere rådmann har vært styreleder for selskapet for bare noen uker siden synes jeg også det forteller noe om hvor sterk båndene mellom daværende rådmann og selskapet har vært.
Når jeg ser hvordan nåværende Rådmann har svart på rapporten og hvordan Ordføreren uttaler seg i avisa, så synes jeg ikke det vitner om noe som er i nærheten av en beklagelse. For i begge svarene sier de at alt går mye bedre nå, blant annet fordi vi har fått ansatt en ny innkjøpssjef og en kommuneadvokat. Jeg er sikker på at dette IKKE var den forrige innkjøpssjefen sin feil, og jeg tviler også på at det utelukkende handler om kommunens manglende juridiske kompetanse. Det er ikke de to faktorene som gjør denne saken alvorlig, og jeg blir ikke trygg på at de ansatte blir ivaretatt på en god måte når jeg ser hvordan ansvarsfraskrivelsen råder i svarene fra de overnevnte. Det er summen av den informasjonen som ligger i rapporten, behandlingen av saken (både mens den pågikk og nå i ettertid), og ikke minst summen av skattebetalerne sine penger som gjør denne saken så omfattende og vanskelig.
Denne saken trenger åpenhet. Det er mange som forundrer seg over hva det er vi holder på med i kommunen. Jeg skal bidra med å gjøre det jeg kan for at innbyggerne skal få den åpenheten som trengs.
Jeg synes kommunen har håndtert denne saken elendig. Det er blitt drevet en slags krig mot Kommunal Rapport, det har blitt snakket ned om Kontrollutvalget og Kom Rev Nord har blitt truet med å få oppsagt kontrakten sin med kommunen -samtidig som undersøkelsen av saken har pågått. Ordføreren var allerede i mai i fjor ute og forklarte til befolkningen gjennom et intervju i lokalavisa at denne saken var en «ikke-sak, en sak som var gammel, en sak som har vært kjent og behandlet som det var vanskelig å se at hadde skjedd på en gal måte- snarere tvert imot»- altså på en riktig måte. Hele veien har ordføreren forsøkt å bagatellisere og latterliggjøre at sitt eget Kontrollutvalg valgte å undersøke saken. Jeg har, gjennom mange år i politikken, erfart at ordføreren vår har god kompetanse på kommuneloven og på hvordan kommunens kontrollorgan skal fungere. Han har også såpass lang erfaring selv fra politikken og som ordfører at jeg lett kan konkludere med at hans utspill ikke skyldes manglende kompetanse. Jeg har til gode å se at han forstår alvoret og innrømmer at han både har gjort og sagt feil. I sine svar til avisa i etterkant av at denne saken ble kjent, ser jeg ingenting som minner om ydmykhet og et ønske om å gå videre, han velger heller å fortsette i samme stil som i fjor. Dette er mer enn en «glipp» og jeg forventer at ordføreren snart viser at han har forstått det.
Jeg er lei meg for innholdet i denne saken og hvordan den er håndtert. Jeg får vondt inni meg når jeg ser hvordan enkelt-ansatte har blitt behandlet. Jeg synes det er trist når jeg leser i rapporten at flere som har hatt direkte med dette å gjøre ikke lengre er ansatt i jobbene sine. Det må ha vært en enorm påkjenning for de som har vært involvert.
Jeg mener denne saken har tatt for lang tid, og jeg er ikke interessert i at den skal dra ut mer enn den må. Det er viktig at vi får god tid til å jobbe frem en bedre organisasjon frem mot Senja2020. Jeg synes også at vi har brukt alt for mye penger fra kommunekassen i denne saken, derfor ønsker jeg at kommunestyret 8.mars skal gå til direkte politianmeldelse av forholdene som er påpekt i rapporten, i stedet for å innhente en juridisk vurdering av saken. Det mener jeg bare er med på å utsette en prosess og sørge for at vi må leve under presset av uvisshet enda lengre. Jeg tror vi alle er tjent med å få klarhet i saken så fort som mulig, så får det bli opp til politiet å avgjøre om det er straffbare forhold i saken eller ikke.
Det ble ikke helt sånn som det skulle bli i forbindelse med kommunesammenslåingen, men jeg er av den mening at når tapet er reellt og det ikke er mulig å snu, så må man bare rette blikket og se fremover. Heldigvis er jeg med i et parti som har samme holdningen. I slutten av forrige måned slo vi sammen lokallagene i Senja SV og etablerte oss som et felles parti. Vi har fått på plass et styre med flotte folk som alle er klare for å bygge opp en organisasjon som skal jobbe til det beste for den nye kommunen. Vi skal være det tydeligste venstresidealternativet i den nye kommunen og jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg ønsker at vi skal bli en skikkelig god kommune med et godt omdømme. Vi har en helt unik mulighet til å starte på nytt. Derfor skrev jeg en uttalelse som forteller litt om hva slags arbeidsliv jeg ønsker for de som skal jobbe i helsesektoren i den nye kommunen. Her er uttalelsen jeg skrev som ble enstemmig vedtatt av stiftelsesmøtet:
Senja SV ser med bekymring på det økende problemet med utstrakt bruk av deltidsstillinger i helsesektoren. Vi vil jobbe for at alle de ansatte i helsesektoren i nye Senja kommune skal få tilbud om å øke sine deltidsstillinger.
Arbeidslivspolitikken fra de borgerlige rammer kvinner hardest. Troen på at midlertidige ansettelser og «retten til deltidsstillinger» er noe positivt er med på å gjøre arbeidslivet vanskeligere for mange. Det er først og fremst i kvinnedominerte yrker at deltid er normen, mens heltid er avviket. Dette rammer våre ansatte hardt og gjør hverdagen for mange vanskeligere.
Kampen for heltidsstillinger er ikke bare en viktig kvinnekamp, det er også en stor kamp for framtidas arbeidsliv. Vi kommer til å ha store utfordringer med å imøtekomme et økende behov for helsepersonell dersom vi ikke tar vare på de ansatte i sektoren.
Forskning har dokumentert at høyt omfang av små stillinger i pleie og omsorg fører til lavere tjenestekvalitet og en ineffektiv tjeneste. Små stillinger er også ofte forbundet med uverdige ansettelsesforhold. Heltidskultur i helsesektoren skaper gode arbeidsmiljø, reduserer sykefravær og gjør det lettere for de ansatte og stå på egne ben. Vi vil at Senja kommune skal være en pioner i regionen når det kommer til eldreomsorg. Dersom vi skal kunne ta best mulig vare på de eldre i Senja kommune er det en forutsetning at vi også tar godt vare på våre ansatte.
For å sørge for rekruttering til helsefagene ønsker Senja SV å sørge for at nye Senja kommune blir en kommune som har fokus på lærlinger. I dag er det sånn at alt for mange unge står utenfor arbeidslivet fordi de ikke får lærlingplass. Vi vil at den nye kommunen skal være en foregangskommune som tar inn så mange lærlinger som mulig for å sikre framtida i helsesektoren.
Senja SV vil gi de ansatte i helsesektoren bedre rettigheter og et godt arbeidsliv. Derfor skal vi jobbe for at faste og hele stillinger skal være en selvfølge i den nye kommunen!
