Jeg måtte lese innlegget til Troms APs Cecilie Myrseth to ganger for å forstå hva jeg leste, og enda er jeg usikker på om jeg har skjønt det helt rett. Av innlegget leser jeg at Arbeiderpartiet på ingen måte har sagt nei til Nord-norgebanen. Likevel ble forslaget om at Nord-norgebanen skal realiseres nedstemt av nettopp Arbeiderpartiet.
At regjeringen Solberg nå sitter i mindretall skaper en unik situasjon for opposisjonen til å få gjennomført ny politikk. For første gang på lenge kan et flertall utenfor regjering finne sammen for å få endret landet til det bedre. Nylig så vi et samarbeid mellom AP, SV og FrP i bioteknologiloven som vi fikk gjennomført. Hvis AP har et ønske om å få Nord-norgebanen bygget, hvorfor vil dere ikke stå sammen med oss når til og med FrP og SV klarer å enes? Det er dere hjertelig velkomne til, og vi vil så veldig gjerne ha dere med på laget.
Videre i innlegget skriver Myrseth «Skal vi få til dette fantastiske prosjektet må vi på tvers av politiske skillelinjer samle oss og heie på hverandre». Hun gjentar at vi som ønsker å få realisert Nord-norgebanen aktivt må spille på lag for å få saken prioritert. Innlegget avsluttes med en oppfordring om at vi må jobbe samtidig fordi «ingen kan bygge Nord-Norgebanen alene, og Arbeiderpartiet skal lede an!»
Forslaget fra Per Willy Amundsen og Torgeir Knag Fylkesnes var aldri ment populistisk. Det var en historisk mulighet til å få på plass et vedtak i Stortinget som forplikter. Den første muligheten vi har hatt på lenge til å faktisk få realisert jernbane til nord. Landsdelen vår trengte det vedtaket. Vi vil kjenne at det faktisk finnes en sjanse for at banen skal bli bygd. Vi trenger den optimismen, den klokkeklare visjonen og en tydelig beskjed. Dette var en fin anledning for nettopp Arbeiderpartiet til å vise oss gjennom handling at de står sammen med oss. Derfor er det utrolig skuffende at Arbeiderpartiet, som hevder de er for, stemmer imot. Definisjonen på populisme er tydeligvis å være uenige med Arbeiderpartiet.
For det holder ikke med ambisjoner hvis ikke vedtakene fattes. Og som vi vet kan det være lang vei fra en tanke til en handling.
SV er skuffet og det må være lov. Vi hadde håpet at vi endelig skulle komme et skritt nærmere Nord-norgebanen med dette vedtaket. Dessverre gikk det ikke den veien nå, men vi gir aldri opp. Vi skal fortsette å vise gjennom handling at Nord-norgebanen er viktig for oss og at vi jobber hardt for å få toget hit. AP må gjerne lede an det arbeidet, men jeg håper strategien som velges blir litt mer forståelig. Det viktigste for oss er at banen blir bygget snarest mulig, ikke hvem som «leder an» arbeidet.
Det er thrillerdag på Stortinget i dag og vi skal ta viktige valg. Spesielt er det full strid rundt bioteknologiloven. Det er enda usikkert hvordan det går når alle representantene samles til votering senere i dag. Debatten har vart siden 1030 og vært fulle av motsetninger. Det er nesten som om det handler om hvem som er mest moralsk og hvem som bryr seg mest.
For meg handler saken om noe helt annet. Jeg ønsker ikke barn, men har dyp respekt og forståelse for de som gjerne vil bli forelder. Derfor støtter jeg forslagene i bioteknologiloven. Spesielt viktig synes jeg det er at alle skal ha like rettigheter til å ta tidlig ultralyd. Det handler IKKE om “sorteringssamfunnet” sånn som KrF vil ha det til, men det handler om trygghet. Det handler om å skape liv og om å redde liv.
Et av forslagene vi skal ta stilling til er om enslige skal få mulighet til assistert befruktning. Vi har i dag en praksis som gjør det vanskelig for mange å få barn. Vi ser at mange reiser til andre land for å få barn og at noen til og med flytter til Sverige eller Danmark for å få bedre reproduksjonsrettigheter. Mange av disse føler seg som kriminelle her hjemme i Norge kun fordi de ønsker å bli foreldre.
Vi må snakke mer om hvorfor mange enslige vil ha barn og hvorfor noen blir så sinte for at de vil gjøre det alene. Jeg vet om flere som ønsker å være aleneforelder. Andre har et sterkt ønske om å finne en partner å få barn med, men har ikke gjort det. Flere har sykdommer som gjør at de ikke kan få biologiske barn, og noen har dårlig tid.
Statsministeren ber oss om å få flere barn. Jeg ønsker ikke å bidra til det, men skjønner ikke hvorfor Erna ikke tar imot de som vil oppfylle ønsket hennes. Det er noen der ute som prøver veldig hardt for å få nettopp det til. Forbudet mot assistert befruktning for enslige skaper ikke noe annet enn forskjell på folk, og man gjør det både dyrt og vanskelig for enslige å få barn.
Enkelte representanter prøver å få debatten til å handle om fedres rettigheter og mener at vi som er for forslaget mener at fedre er mindre viktigere. For meg blir det en vinkling som reduserer oss til sinte feminister som er mot menn. Jeg er feminist og jeg kjemper for fars rettigheter. Vi har lang vei og gå på det feltet, men akkurat i denne saken ser jeg ikke helt sammenligningen.
En god mamma og en god pappa er gode foreldre- også hvis de er alene. Vi er mange som har vokst opp hos èn forelder. Mammaen min var forelder nok for to. For det viktigste er at barna har gode omsorgspersoner rundt seg, ikke hvor mange de er i antall. Og det er ikke sånn at Stortinget kan vedta at foreldre skal være to, og at ingen barn vokser opp med 1 forelder fordi vi vedtar det. I noen tilfeller kan det være bedre å vokse opp med en enn med to. Det må vi tørre å si.
Barneminister Kjell Ingolf Ropstad jobber dag og natt for å hindre utvikling på kvinnehelse, når han heller burde jobbet dag og natt for å sikre at de barna som har det vanskelig får det bedre. Han er ikke min minister.
Gratulerer så mye som ordfører i Senja kommune! Du får en spennende mulighet til å ta gode, kloke og empatiske valg for hele den nye kommunen og alle innbyggerne. Vi er mange som har store forventninger til deg og som håper at du setter en god standard for hva vår nye kommune skal være. At du som ordfører setter Senja på kartet i et positivt lys og viser at vi er en varm kommune å bo i. Det har du alle muligheter til.
I Lenvik Kommune har vi i flere ganger diskutert saken om den kurdiske familien Majeed, Khalida og deres tre multifunksjonshemmede barn Banav, Zhiar og Diyar. Foreldrene bor på asylmottak i Salangen og barna bor her i Senja kommune. Familien har hatt oppholdstillatelse siden 2017, men ingen kommuner har sagt ja til å ta dem imot. I gamle Lenvik behandlet vi en interpellasjon om saken på det aller siste møtet vårt i desember, men et knappest mulig flertall valgte å stemme ned saken. Vi er mange som har store håp om at det nye kommunestyret i Senja vil ta et annerledes valg. Et varmere valg.
Familien har ventet på bostedskommune i over to år. Grunnen til at de har måttet vente så lenge handler åpenbart om økonomi. Staten gir kun tilskudd i inntil 5 år når flyktninger med helseutfordringer skal bosettes. Det er ekkelt å vite at vi behandler mennesker som tall og at de medmenneskelige aspektene ikke synes å være viktig nok i denne saken. Jeg har opplevd at vi har en anstrengt kommuneøkonomi når det gjelder mennesker som trenger hjelp, men når det har handla om privat næringsliv har bankkontoen vært nærmest utømmelig. Som du vet, Tom-Rune, så er det masse som kan skje i løpet av 5 år. Håpet mitt (og også ditt) er selvfølgelig at det blir ny regjering om kun kort tid. Jeg kan love deg at mitt parti vil stå sterkt på kravene for å sikre at kommunene får bedre økonomiske støtteordninger for bosatte ressurskrevende flyktninger før de 5 årene har gått. Som Ordfører håper jeg du blir med å ta den kampen til neste år.
Det er mange som ønsker at denne familien skal få kjenne på varmen fra oss i nye Senja kommune, og jeg tror at vi har masse å bidra med. Vi har dyktige arbeidsfolk som jobber i sektorene denne familien kommer til å møte, og vi har så mange engasjerte innbyggere som står med armene åpne for å ta imot familien. De har allerede en stor tilknytning til vår kommune, og det er flere av oss som kjenner de fra Frivilligsentralen på Finnsnes. Ønsket mitt er at de skal få bo her, komme nærmere barna sine og få en mer human livssituasjon. Det ønsker familien selv også.
Jeg skal ikke bli et gnagsår fra sidelinja, Tom-Rune, men jeg håper at du kan sette denne saken på dagsorden i den nye kommunen. Det er umenneskelig å måtte sitte på vent så lenge, og det er lett å føle sympati for situasjonen familien står i. Som politikere kan vi gjøre mer enn å sitte på sidelinja og vente sammen med dem- vi kan strekke ut ei hånd. Du kan definere hva slags kommune du vil være ordfører for, og hvilken standard vi skal sette når valgene som skal tas angår mennesker i sårbare situasjoner.
Kommunestyret i Lenvik sviktet denne familien. Det hadde vært fint om nye Senja kommune viste varme og raushet gjennom å ta et aktivt valg og gi beskjed til IMDI om at vi ønsker at Majeed, Khalida, Banav, Zhiar og Diyar skal få bo her hos oss. Da kan vi vise at Senja er en god kommune å bo i for alle hele livet. Da viser du at Senja er en hjertevarm kommune som ikke bare gir muligheter til næringslivet, men også til de menneskene som trenger hjelp, en klem, en ny start og en bostedskommune.
Regjeringen har lagt frem sitt forslag til statsbudsjett for 2020. Pengefesten til de som allerede har mest må betales av de som har aller minst. Den smålige politikken fra Høyre, FrP, KrF og Venstre vil ingen ende ta, og fra de borgerlige gikk inn i regjering for 6 år siden har festen til de rike gitt oss 10 milliarder kroner mindre i offentlig velferd. 2020 blir det syvende året med brede kutt i velferden til folk flest, samtidig som oljepengebruken gir de som kommer etter oss mindre å leve av.
Det eneste vi kan stole på med regjeringen er at de fortsetter å levere store usosiale kutt til folk som har det vanskelig. Kuttet i arbeidsavklaringspengene (AAP) til unge som er for syke til å jobbe provoserer meg mest denne gangen. Ikke nok med at de borgerlige allerede har kuttet i bostøtte, barnetillegg for uføre, fysioterapi for kreftsyke og i arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad for enslige foreldre, nå skal de “få folk i arbeid” med å gjøre det vanskeligere for folk å være syke. AAP skal sikre folk inntekt i perioder man på grunn av sykdom eller skade har behov for hjelp fra NAV for å komme i arbeid. Høyres Heidi Nordby Lunde uttaler at 70% av unge AAP-mottakere “ikke har alvorlig sykdom som begrunnelse, de har psykiske lidelser”. Det er ikke mye å skryte av i statsbudsjettforslaget til de blå, men at regjeringen har klart å avskaffe psykisk sykdom samme uka som verdensdagen for psykisk helse markeres, det må jeg nesten bare gratulere. Vi ser at mange rammes av psykiske lidelser og vi har alle et ansvar for at psykisk helse tas på alvor og gjøres noe med. Denne regjeringen tar oss tilbake i tid og gir uttrykk for at ungdoms psykiske helse ikke er alvorlig.
Psykiske lidelser er alvorlige, og det er mange som rammes av det. Forslaget til de blå går ut på å gi 60 000 kroner mindre i AAP til unge ved at stønadsordningen reduseres fra 198 000 til 130 000 kroner i året. De vil også avvikle ung ufør-tillegget i AAP. Dette kan bidra til at de som allerede har det vanskelig får det enda verre. Det virker som om regjeringen tror at folk blir friske av å bli fattige. Jeg tror det bare blir å gjøre vondt verre og sørger for at flere trenger sosialhjelp.
Statsbudsjettforslagene fra de borgerlige de siste årene har gitt oss kutt som ikke er en velferdsstat verdig. Det er så smålig å kutte i briller til unger med alvorlige synsproblemer, i tannregulering til de med skeiv tannstilling og i unge som er ute av arbeidslivet. Politikken som føres tar landet i helt feil retning og vi skyver oss bort fra det som gjør oss til det landet vi er. Et land som er bygd på å ta vare på de som er syke og å hjelpe alle til å ha et verdig liv uansett hva slags størrelse de har på pengeboka.
En liten seier til KrF er at det blir en økning i barnetrygden for aller første gang siden 1996. Men for de som er avhengig av sosialhjelp er det mange steder lite å glede seg over siden regjeringen fortsetter å la kommuner kutte i sosialhjelpa tilsvarende barnetrygda. De familiene som trenger den mest får dermed ikke beholde den.
Forskjellene øker og fellesskapet svekkes. De pengene som burde blitt brukt på å få flere ut i arbeid, sikre faste stillinger i helsesektoren og utjevne forskjeller blir brukt på saftige skattelettelser til de aller rikeste på toppen. De smulene vanlige folk med vanlige lønninger har fått i skattelette spises opp av høyere barnehagepriser, skjulte avgifter og økte pendlerutgifter. Regninga for skattefesten er sendt til flertallet av oss. Vi med lønninger under 600 000, vi med barn som trenger tannregulering eller har glutenallergi, unge utenfor arbeidslivet, uføre pensjonister og flyktninger. Prioriteringene til Høyre, FrP, Venstre og KrF viser politikken på sitt verste. Det er nådd et helt nytt lavmål som kun bidrar til større forskjeller mellom folk.
Jeg har gjennom yrket mitt som hjelpepleier truffet mange kvinner som levde «i gamle dager». Jeg har hørt kvinner fortelle om et liv med mye hardt arbeid, mange barn og lite valgmuligheter. Jeg har hørt om kvinner som ble gravide nesten hver gang mannen var hjemme fra fiske. Om kvinner som gråt når de ble gravide igjen. Og om skammen de bar på når de ble gravide før de hadde giftet seg. Samtlige har lært meg at jeg er heldig som lever i ei anna tid. Ei tid med prevensjon tilgjengelig, stemmerett, arbeid til alle, muligheter til å være økonomisk selvstendige og ikke minst et større fokus på likestilling. Likevel er det ingen grunn til å lene seg tilbake å bare være takknemlige. Kampen som de før oss har kjempet må fortsatt kjempes for å sikre at de som kommer etter oss også får være like heldige. De siste månedene har vi sett en Statsminister som er villig til å bruke abortloven som et forhandlingskort for å få mer makt. Vi har sett at rettighetene våre er under press og at vi igjen må kjempe for retten til å bestemme over vår egen kropp. Den nye regjeringen har i Granavolden-erklæringen gått inn for at alle fosterreduksjoner skal gå gjennom abortnemnd. Det betyr at kvinnene som allerede har tatt et vanskelig valg må legge frem saken sin for en nemnd. Fosterreduksjon skal ikke lengre være selvbestemt. Møtet med abortnemndene er tøft for mange, og selv om nemndene gjør en god jobb er det forskjeller mellom landsdelene. SV mener at avgjørelsen om å ta abort eller ikke skal være opp til kvinnen selv, og ikke opp til en nemnd som vurderer om kvinnen har «gode nok» grunner. Jeg har i det siste tenkt mye på de 8 som i fjor tok fosterreduksjon. De åtte kvinnene, parene, menneskene som de siste månedene har blitt gjenstand for en av vårt lands største debatt det siste halve året. Disse menneskene har fått en pekefinger i trynet fra Høyre, FrP, KrF og Venstre med en beskjed om at det nye flertallet på Stortinget ikke har tillit til at avgjørelsen de åtte tok var riktig. Moralpekefingeren fra de borgerlige svir og jeg har ingenting til overs for den brutale påkjenninga regjeringen har lagt på de som i fjor og tidligere har gjennomgått fosterreduksjon. Det virker som om det er skremmende lettvint for høyresiden i Norge å sette seg til doms over andre menneskers liv og valg uten å sette seg inn i hvorfor menneskene har tatt de valgene de har tatt. Jeg har full respekt for de som tok fosterreduksjon og full tillit til at valgene kvinnene og parene tok var veloverveid. Det er ingen som tar abort fordi det er gøy, og det er det på tide at de borgerlige forstår. Retten til selvbestemt abort står sterkt i Norge og skal aldri rokkes ved. Det skal være opp til den enkelte kvinne å bestemme over sin egen kropp. I stedet for å innskrenke rettighetene kvinner har, bør de utvides. Og i stedet for å lage flere abortnemnder bør de fjernes. Kvinners kropp er ikke et forhandlingskort.
Følgetjenesten skal sikre kvinner i distriktene trygg oppfølging på vei til sykehus. 18% av kommunene i Norge mangler fungerende følgetjeneste, og situasjonen er verst i nord.
Det går et fødsels- og barselopprør gjennom landet. Det er ikke så veldig rart. Fødeavdelinger legges ned, følgetjenesten for gravide blir dårligere og fødeavdelingene har store krav til økonomisk innstramming. Det planlegges for tidlig hjemsending av barselkvinner samtidig som bare halvparten av landets kommuner har ansatt kommunejordmor.
Ingen kan garantere for at en fødsel ikke skal gjøre vondt. Men vi kan gjøre vårt beste for at den skal oppleves trygg og god. Alle som har født, eller på nært hold sett en kvinne i aktiv fødsel forstår hvorfor lang reisevei og flere transportfødsler er noe vi bør unngå. For selv om det i de fleste tilfellene går bra, er det å føde under transport en utrygg og ubehagelig opplevelse vi skal unngå så langt det går. I nye Troms og Finnmark fylke mangler 18 kommuner følgetjeneste. Det er en skam. Kvinner som har over mer enn en halv times reisevei fortjener i det minste å bli fulgt av en jordmor.
Et godt møte med jordmor, helsesykepleiere og barnepleiere kan utgjøre hele forskjellen for kvinner i en av de mest sårbare periodene av livet. Med nok tid og riktig kompetanse kan de redusere fødselsdepresjoner, styrke selvtillit, veilede foreldre og gjøre den første tiden med spedbarnet til en trygg og god tid for mange mødre.
I ei tid der høyreregjeringen korter ned liggetiden på sykehusene og jordmødre roper varsko om at de ikke har nok jordmødre på jobb, øker ansvaret for en god barselomsorg i kommunene. Det ansvaret vil vi ta.
Det krever vilje å satse de store pengene på de små menneskene. I SV er vi tydelige, vi ønsker å styrke helsetilbudet til fødende kvinner og øke andelen faste og hele stillinger i svangerskaps-og barselomsorgen. Trygg fødsel gir en trygg start på livet.
Vi har gjort noe helt nytt, nemlig å nominere 3 kvinner på topp + en ungdomskandidat. Jeg er også veldig stolt over at vi har ei liste med mangfold, der ikke alle listekandidatene har etnisk norsk opprinnelse. Lista er full av dyktige mennesker, og er en motvekt til de andre listene jeg har sett i nye Senja kommune så langt. Kvinner, ungdommer og folk med annen etnisk opprinnelse er mangelvare i politikken, så jeg er så glad for at mitt parti går foran som et godt eksempel for at flere skal bli representert i politikken.
Det har vært en gøy prosess. Vi har fått masse positive tilbakemeldinger fra de vi har snakket med, og det gir meg masse motivasjon og tro på at vi er en del av et vinnerlag. Etter min mening utfyller kandidatene våre hverandre på en god måte. Den første perioden i Senja kommune kan bli krevende og trenger en blanding av rutinerte politikere og nykommere. Både første og tredjekandidaten vår har brei erfaring fra politikken. Begge har vært folkevalgte i flere perioder og er stødige kvinner med masse kompetanse og kunnskap som kan bli viktig i kommunestyregruppa vår. Samtidig har vi fått på plass to helt nye, andrekandidaten og fjerdekandidaten, som har masse å bidra med. Jeg er så glad for at vi har fått på plass en ungdomskandidat i toppen sammen med en engasjert superfrivillig med gode verdier. Videre på lista har vi ulike mennesker som representerer masse godhet. Blant annet erfarne tidligere folkevalgte som kan risikere å bli vara eller folkevalgt igjen, medlemmer, tidligere SUere og andre som viser sin støtte til oss ved å stille på lista vår. Det er jeg takknemlig for. Lista inneholder mange gode navn som har ulike kvaliteter som gir oss et godt utgangspunkt for ei sterk SV-gruppe i nye Senja kommune.
Geografi er alltid en het potet i sammenslåingskommuner, men jeg tenker at politikken er det viktigste. Velgerne skal alltid kunne stole på at SV sin politikk gagner distriktene og at hensynene til de som bor langt borte fra kommunesenteret skal bli godt ivaretatt av oss. Naturligvis bærer lista preg av at vi har hatt etablerte lokallag i Tranøy og Lenvik, men jeg håper at vi ved neste vending får enda flere navn fra gamle Torsken og Berg på lista vår. Alle er velkommen på laget!
På forrige kommunestyremøte fikk kommunestyret i Lenvik for første gang si hva de mente om etableringen til SalMar på Klubben. Før det har vi fått all informasjonen vår på samme måte som dere, gjennom pressen. Nok en gang fikk vi et saksfremlegg som ikke gav oss et reelt valg. For saken var i realiteten allerede bestemt. Jeg opplever ofte, som lokalpolitiker, at saker er forhåndsbestemt og at det er for sent å snu når kommunestyret får noe de skulle sagt.
Saksfremlegget var mildt sagt uprofesjonelt og unøytralt. Saken hauses opp og formuleringer som “kommunen er den heldige vinneren” og “det må bejubles i høyeste grad” viser at Ordførerens overbegeistring også har nådd administrasjonen. I innstillinga var forslaget at kommunestyret skal stille seg “meget positiv” til etableringen. Det er første gang i mine år som politiker at jeg opplever et så til de grader ledende saksfremlegg i kommunestyret i Lenvik.
Jeg har også lest i media at lokalavisa Folkebladet synes dette er det største Ordfører Sivertsen har fått til i sin tid som Ordfører. For meg forteller det mer om hvor lite Ordføreren faktisk har gjort enn det forteller hvor stor og flott denne etableringen er. For det er all grunn til å reagere på prosessen i Klubben-etableringen. En laksegigant lager en konkurranse og får kommunene til å kjempe for å få de til seg, også skal vi alle sammen sitte i lykkerus for å være så “heldige” å få de hit.
Dere må for all del ikke misforstå meg. Det er gledelig at næringsaktører ønsker å etablere seg i Lenvik, snart Senja kommune. Næringsutvikling skaper folkeutvikling, og det ønsker jeg hjertelig velkommen. Og at man viser at man klarer å samarbeide på tvers av kommunene er også positivt i denne prosessen. Det er også bra at vi skal få på plass et renseanlegg der borte sånn at avføringa blir borte fra fjæra. Det er også godt å høre at vi har en god administrasjon som har jobbet hardt. Men det er også det jeg synes er positivt.
Jeg er klar over at dette handler om et lakseslakteri, og ikke et oppdrettsanlegg. Likevel føler jeg at jeg må påpeke at oppdrettsnæringa (eller sjømatnæringen som det så fint kalles, ja, for det heter jo ikke fisk og laks lengre, det skal hete sjømat) står for alvorlige utslipp i havet vårt som går ut over miljøet og den fisken som ferdes i fjordene våre. Det er jeg ikke glad for. Hadde oppdrettsnæringa gått foran som gode eksempler, blitt litt tøffere og satsa på lukkede merder, så skulle dere sett meg mer entusiastisk enn når de tar over fjordene våre og flytter oppi fjærsteinene våre.
Det er nesten sånn at det er farlig å ytre seg kritisk til dette prosjektet, for da blir man stemplet som både næringsfiendtlig og negativ. Det prøver jeg hardt å ikke være. Men det er noe med prosessen som jeg kjenner meg igjen av og som jeg er lei av. Vi får et saksfremlegg smelt i fanget der det allerede er bestemt masse greier som vi aldri har fått ta del i. Det er ingen reell mulighet til å si “NEI, dette er jeg imot”, og sånn skal det ikke være. Vi er folkevalgte i et demokrati, og vi har en rett til å få et saksfremlegg som er nøytralt lagt frem og man skal få mulighet til å stemme for et annet alternativ. Vi skal få lagt frem det positive OG det negative, men i følge Ordføreren finnes det ingenting negativt med denne etableringen. Det tror jeg ingenting på. Folk ute i periferien er het sjokkert over at dette ikke har blitt behandlet i kommunestyret før i September, fordi det fremstilles som om spaden er satt i jorda og at alle er enige i det.
Det er blitt mer vanlig i Lenvik at vi får pakker levert i fanget som vi bare MÅ si ja til. Det er allerede bestemt. Og det er mangel på demokratiske prosesser, det er en svekkelse av demokratiet og av det øverste politiske organet i kommunen.
Vi fikk en grovskisse på økonomien lagt frem på kommunestyremøtet. Jeg har sett noen sånne grovskisser de siste 7 årene. Jeg vet allerede nå at den rammen kommer til å storsprenges, og jeg er redd for at vi blir sittende med ei stor regning uten den helt store gevinsten det hauses opp til. Kall meg gjerne pessimist, eller vent noen år og se hvordan det gikk. For det er ikke til å legge under en stol at hver gang det er halleluja-stemning i kommunestyret så er ofte ettersmaken sur.
Jeg stilte en del kritiske spørsmål på kommunestyremøtet, og spørsmålene blir hele tiden flere. Jeg kan ikke tro at noe kan være så fantastisk og flott at det ikke finnes en eneste hake med en sånn etablering. Og jeg ble ikke betrygget av at det plutselig var Ordføreren selv som skulle svare på spørsmålet, og ikke administrasjonen sånn som det bruker å være.
Jeg mener at det må være mulig å stille krav til Salmar, og at det ikke skal være sånn at det bare er de som skal stille krav til oss. Vi skal investere mye penger for dem, og vi vet at de har mulighet til å spytte mer inn i prosjektet enn de gjør. SalMar er en milliardbedrift, og vi er en kommune som kjemper mot Robek hvert eneste år. Vi har milliardgjeld og Salmar omsetter for milliarder. Det er paradoksalt at VI skal betale for en prosjektleder og bruke millioner for å få dette på plass når vi sliter med å holde bemanningen god nok på sykehjemmene. Har vi råd til det? Vi har nettopp sagt at vi ikke har råd til å bygge ny Finnsnes Barneskole, og alle vet om den anstrengte økonomien til kommunen. Det fremkom ikke godt nok i saksfremlegget hvor mye vi må presse inn i det allerede pressede budsjettet vårt. Det stod også i saksfremlegget at vi kunne forvente oss at det blir 300-400 arbeidsplasser, og i presentasjonen fikk vi høre at “det var blitt signalisert at det kom mellom 300-400 arbeidsplasser”. Hvem er det som sier og signaliserer det? Og mener vi at vi skal bruke enorme ressurser på en næringsetablering i ei tid der kommunen legger ned barnehager og kutter i bemanningen på sykehjemmene?
Jeg synes det er vanskelig å forsvare at man hopper etter oppdrettsnæringa med en gang de sier hopp. Det burde vært motsatt. Og jeg lar meg ikke imponere over hvor mye de skryter av regionrådet og deler ut en halv million til en gjeng med ordførere og en sekretær. SalMar må få gjøre akkurat hva de vil med sine penger, men hvis de har råd til å kaste cash etter ordførerne våre, ja så har de vel råd til å spytte inn litt mer på Klubben enn denne skrapa kommunen har mulighet til. Det ville vært trasig hvis vi må ta ei stor regning som vi strengt tatt ikke har økonomi til å ta. Det hjelper lite med en stor lakseslakterietablering hvis vi ikke kan gi innbyggerne i kommunen gode nok tjenester.
Det har gjennom tidene vært mange ministre som har måttet gå av for den minste lille ting. Det er ikke mange år siden det å sitte i regjering innebar ansvar, anstendighet, integritet, selvrespekt og ydmykhet. Det er LITT andre tider nå. Det vi har sett (og enda ser) i dagens regjering er at ministrene slipper unna med alt, og at det ikke stilles krav til hva slags egnethet, egenskaper eller utdanning man skal ha for å bli verken Statsråd eller Statssekretær. Erna Solbergs slappe holdning og store lyst på makt har skapt en kaossituasjon i landet, og som engasjert politiker vet jeg ikke om jeg skal gråte eller le. For det er like latterlig som det er alvorlig.
Sandberg-saken burde handlet om rikets sikkerhet og om hvordan en Statsråd tar alt for lett på reglementene han er pålagt å følge. Så fikk det handle om at Fiskeriministeren/FrP-nestlederen hadde fått seg en kjæreste fra Iran som er tidligere asylsøker. Ironien og dobbeltmoralen er stor. Så klarer altså Sandberg å vikle seg inn i et kaos uten like på grunn av måten han håndterer media på. Med full offerrolletaktikk- i kjent FrP-stil. “Det er alle andres feil, dere er ute etter å ta meg”. Det fungerer ikke like godt lengre, noe den nylig avgåtte Justisministeren Sylvi Listhaug kan skrive under på. Så hele den regla om at “Iran er et misforstått land” som vi andre blir anbefalt å reise til. Få dager senere når taktikken ikke fungerer legger han seg flat og stiller opp på koseintervju på dagsnytt18 sammen med den nye kjæresten for å rette opp i situasjonen. Så viser det seg at kona hans har meldt bekymring til Statsministeren i mai om at “fremmede makter” har tatt bolig i statsrådens hjem. (PS! “Fremmede makter” er bare et annet ord å kalle den yngre kjæresten til eksen din for). FrP har selv skapt kaoset sitt da de valgte å la et ektepar få fremskutte posisjoner i en og samme regjering. Man kan ikke forvente annet av det uprofesjonelle partiet FrP, men at Erna Solberg har godtatt det er helt utrolig og forteller mer om hennes vurderingsevner enn noe annet. Og kaoset har bare økt siden vi først fikk vite om Iran-turen til ministeren, og det er lite som tyder på at det tar slutt med det første. Stortinget har enda ikke åpnet, det er sendt inn utallige spørsmål og en dag må Statsministeren våkne opp og se hva slags situasjon hun har satt landet vårt i. I dag har vi fått ny fiskeriminister. Jeg tror ikke løsningen er å bytte ut en person, jeg tror løsningen er å skifte ut hele regjeringen.
Privatliv er viktig og det skal man verne om. Men når man går inn i regjering som ektepar, skilles og får konflikter som er så alvorlige at det går ut over landets sikkerhet, så må man akseptere at det blir en offentlig sak. Det er forferdelig synd for de involverte, men det kunne lett vært unngått dersom man selv hadde skilt politikk og privatliv på en bedre måte.
Erna Solberg kommer til å bli husket. Ikke for å være landets andre kvinnelige Statsminister, men for å være en Statsminister uten lederegenskaper. “Jeg ville ikke ordlagt meg sånn” er blitt den frasen vi husker henne best for. Det er lite som viser at hun noen gang har blitt kalt for Jern-Erna i det hun har vist oss de siste årene som statsleder. Det må være grenser for hvor mye kaos en regjering skal skape. Når skal Erna innse at det har gått for langt? Jeg har de siste ukene hørt mange si “Stakkars Erna som må deale med de tullingene fra FrP”. Men det er ikke synd i Erna. Det var hun som gav de makt, og det er det hun selv som må ta ansvar for.
Denne regjeringen har ikke bare vedtatt nye kompetansekrav for lærerutdanningen og avskiltet over 30 000 erfarne og utdannede lærere, de har også sørget for at kvaliteten i norsk skole har blitt dårligere. Skolene i Norge er overfylte av ukvalifisert personell, og flere klasser har lærere uten pedagogisk utdanning.
“Vi ønsker på sikt at de aller beste og motiverte studentene skal bli lærere. Derfor vil vi øke karakterkravet i matte. Etter hvert vil vi gjøre det samme i andre fag” sa tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen da det mye omtalte mattekravet ble innført. Ambisjonen var at lærerutdanningen og yrket skal bli mer prestisjefylt og at flere unge skal søke seg til yrket. Kort tid etter er dette situasjonen: Toppmotiverte unge med over 5 i snittkarakter fra videregående kommer ikke gjennom nåløyet på lærerutdanningen samtidig som flere og flere skoler fylles med ukvalifiserte personer som stadig får mer ansvar for barna våre. Færre blir lærere, og flere lærere velger andre yrker.
Mattekravet fra de blå er helt meningsløst og sørger for at vi mister mange dyktige og motiverte personer i norsk skole. Du kan være en fantastisk god mattelærer på barneskolen selv om du ikke fikk 5 i matte på videregående. Ironisk nok har det blitt sånn at de som ikke kommer inn på lærerstudiet på grunn av mattekravet ofte ender opp med å være vikarlærer i matte i barneskolene uten utdanning.
Det er forferdelig å være vitne til at de harde kravene til regjeringen knuser lærerdrømmen til toppmotiverte studenter. I tillegg har de nye kravene hatt tilbakevirkende kraft noe som gjør at flere lærere har forsvunnet ut av norsk skole og heller jobber på andre områder enn i skoleverket. Det er ikke bare respektløst, det virker helt ufornuftig og ulogisk. Og de største konsekvensene har vi enda ikke sett virkningene av. For hva skjer egentlig med de elevene som går videre med store mangler i opplæringa? Bruken av “lærere” uten lærerutdanning gjør at kvaliteten på opplæringen blir dårligere og sørger for at det skapes hull i opplæringen til elevene.
Læreren er det viktigste og beste med norsk skole. Vi har mye og mange å være stolte over. Lærerne fortjener ikke den behandlingen de får av regjeringen og elevene fortjener bedre enn at nivået på skolene i landet blir dårligere. Vi har en kunnskapsminister som holder ungdom med over 5 i snittkarakter utenfor lærerutdanningene. Vi har en situasjon der barna våre ender opp med å få vikarlærere uten pedagogisk bakgrunn til å lære fra seg viktige element i opplæringen. Det virker helt meningsløst å lukke dørene for studenter som har gode karakterer og en lærerdrøm i magen for å være vanskelig. Og det virker helt mot sin hensikt.
Det er helt uansvarlig politikk. Vi har en regjering som har ansvar for å sørge for at det er nok kvalifiserte lærere i landet, men som er mer opptatt av å kaste gode lærere ut av skolen enn å skape enn bedre opplæring for elevene. Vi trenger høy kompetanse og faglighet blant lærerne og vi trenger lærere som brenner for det de gjør. Det er ikke mattekarakteren din som avgjør hvor god lærer du blir. Vi må få tilbake de lærerne som var mer enn kvalifiserte nok og sørge for at elevene får den opplæringen de fortjener. Alle elever fortjener undervisning med et høyt nivå. Det er på tide at de borgerlige dropper mattekravet og får tilbake lærerne som vet hva de gjør. Tiltaket som visstnok skulle skape en bedre skole har gjort den dårligere. Regjeringen burde skjerpe seg og innse når de har gjort vondt verre.
