I helga ble to små barn på 4 og 5 år vekket opp på natta og hentet av 6 politifolk i Alta. To barn, nordlenninger. De har bodd i nord-Norge nesten hele livene sine og er nå blitt hentet med makt, midt på natta, for å sendes “hjem”. Tilbake dit de kom fra. Til landet de ikke lenger kjenner, men har aner fra.
Jeg kan høre rasistene juble. Juble over FrP og Høyres strenge asylpolitikk. Politikken som skiller mennesker fra hverandre, den kalde og kyniske politikken der alt skal måles i penger og vi skal “hjelpe våre egne” først. Jeg kan høre Siv Jensen og Anders Anundsen skryte av hvor mange asylsøkere de har sendt ut.
Men er ikke disse barna våre? Er ikke to små barn som har vokst opp i Alta våre barn og vårt felles ansvar?
Da jeg meldte meg inn i SV lærte jeg fort at “alle barn er våre barn”. Jeg, som ikke engang ønsker egne barn, lærte meg at alle barn er vårt felles ansvar. Og at vi skal ta vare på hver eneste en av de. Uten at jeg helt visste det da, så var det jo akkurat derfor jeg meldte meg inn i SU som 12åring. Vi hadde fått asylmottak på Finnsnes, og jeg opplevde at disse barna ikke ble behandlet som andre barn. Rasismen stod høyt, og tilogmed voksne folk gikk hardt ut i media mot etableringen av asylmottaket på Finnsnes. Mot menneskene, mot barna. Jeg ser at i dag, så mange år etterpå, er det fortsatt voksne folk som synes det er greit at barna blir dratt opp om natta og sendt ut av landet vårt. Og det skuffer meg enormt.
I trygge, gode, varme Norge. I landet der barna ALLTID skal komme først. Landet som var først ute med å få offentlig barnevern. I vakre, inkluderende Norge. Landet der barnets beste skal stå i fokus. Et land der barn har egne rettigheter står altså asylbarn helt uten rettigheter. Det blir igangsatt aksjoner av en annen dimmensjon, noe som minner mer om de tragiske forholdene mange asylbarn kommer fra enn om verdens rikeste land.
Jeg hadde ikke forventet så mye godhet fra den blågråe regjeringen vi nå har, men litt omsorg og omtanke hadde jeg håpet på. For hva slags forbilder er egentlig den blågråe regjeringa? Hva er det de forteller til våre barn når lekekameratene deres fra andre land i barnehagen ikke lenger er der? Hva slags menneskesyn er det de fronter?
Jeg har store problemer med å forholde meg til mye av politikken som føres nå, og kjenner at jeg egentlig mest av alt har lyst til å lukke øynene og ørene mine. Men jeg klarer ikke. Jeg kan ikke benekte det faktum at dette skjer her hjemme, i landet jeg er så glad i, med mennesker som bor bare en liten biltur unna mitt trygge hjem.
Jeg aksepterer ikke at barn blir behandlet på denne måten. Det er IKKE greit. Hva skal vi fortelle våre barn når de kommer til barnehagen og to barn er borte? Hvordan skal vi forklare til våre barn at Norge ikke tar vare på vennene deres?
Det er ingenting som er så vakkert som å stå i døra på soverommet til mine stebarn og se til de før jeg legger meg. Å se hvor trygge de er når de sover. Natten skal være trygg for alle barn, også asylbarna. De fortjener også å kunne sove trygt gjennom hele natten og vite at det kommer en god dag i morgen. Hvis ikke Norge kan gi de det så skjønner jeg ingenting. Vi har et større ansvar enn mange andre, og det er på tide at vi sier ifra om at nok er nok. Alle barn fortjener å bli behandlet ordentlig. Alle barn fortjener trygge netter.
Hent barna tilbake nå!
#Asylpolitikk #Asylbarna #Hentungenevårehjem #Samfunn #Blågråregjering #Nokernok #Skjerpdere