Dagene etter jeg var på koloni har gått mye raskere enn dagene før. Jeg har endelig funnet min plass og landet ordentlig. Samtidig som jeg gleder meg masse til å komme hjem gruer jeg meg til å måtte ta farvel til alle de fine folkene jeg har blitt kjent med. Og samtidig som jeg er blitt så glad i plassen, naturen og frihetsfølelsen jeg kjenner på når jeg er alene og bare har ansvar for meg selv, så er det mange ting her jeg ikke kan komme meg fort nok bort fra.

Det er ingen hemmelighet at oppholdet her har blitt lettere etter at jeg forstår mer av språket, rammene og normene på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet. Det tok blant annet mye tid å sette seg inn i institusjonskulturen i Grønland, men når brikkene falt på plass gikk dagene også raskere og bedre.
Jeg har aldri før kjent på at dagene har gått så sakte som mine første uker her oppe. Jeg hadde store utfordringer med å se en ende på oppholdet og det tok ei stund før jeg ordentlig vente meg til å være så langt borte ifra de jeg er så glad i der hjemme. Nå som tiden går fortere og jeg snart er halvveis i denne høsten har det blitt mye enklere å fungere godt i hverdagene her.

Det er noen ting jeg ikke helt har klart å venne meg til enda. At internett koster en formue, at frukt og grønnsaker er av dårlig kvalitet og at vannet i huset mitt lukter kloakk, bare for å nevne noe overfladisk som egentlig ikke betyr så mye.
Jeg leter enda etter knappen for å skylle ned etter jeg har vært på toalettet (og tenker at det egentlig ikke gjør noe, fordi det muligens betyr at jeg ikke kommer til å glømme å skylle ned når jeg kommer hjem til Norge igjen). Når jeg står opp om morgenen og skal skru på lyset på rommet mitt er det ikke bestandig hjernen min har startet dagen samtidig som resten av kroppen og husker på at lysbryterne er installert motsatt vei enn i Norge. Jeg har enda ikke blitt helt vant til å ikke kjøre bil. Og til å ikke kunne dra herifra når jeg vil. Og i dag når det er kommunestyremøte hjemme i Lenvik klør det ordentlig i fingrene etter å engasjere meg. Det er rart å ikke være en del av det, og det er helt nytt for meg å ikke ha tusen ting å gjøre i løpet av en uke. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke holder meg opptatt om dagene, tvert imot, men jeg har mindre klokkeslett å forholde meg til og mindre forventninger fra omgivelsene rundt meg. Jeg har stortsett bare meg selv å tenke på, og det er veldig rart.

Jeg har allerede et ambivalent forhold til Grønland. Jeg tror at når jeg en dag ser tilbake på alt jeg har sett, opplevd og lært så vil inntrykkene mine bære preg av nettopp det. For på den ene siden er det nydelig å være her, men på den andre siden er det et land som sliter med store sosiale problemer. Det er mye alkoholmisbruk, og hjelpa er ofte langt unna. Landet henger så etter på mange måter, og på andre måter føles det som om de har kommet lengre enn oss (for eksempel gratis tannhelsetjeneste, ingen egenandel på sykehuset osv). Det føles så både isolerende og utrygt å ikke kunne dra hvor jeg vil når jeg vil, og å måtte se seg over skuldra bare fordi det er blitt mørkt ute og seint om kvelden.

Alt i alt går det stadig bedre her, og jeg trives godt. Jeg savner hjemmet mitt og omgivelsene mine der, men jeg gleder meg over å få være så heldig å få oppleve dette. Det har på mange måter allerede forandret meg, og jeg har lært så mye. Gleder meg til fortsettelsen!

Mulig jeg er håpløst forelsket, men jeg ser hjerter OVERALT.

Du vet det blir tidlig vinter når….

Klar for seilas!