Krig, fred, politikk og sånn

Det er snart 5mnd siden jeg kom hjem fra Grønland, og tiden har gått så utrolig fort. Jeg har endelig fått fordøyd opplevelsene jeg hadde der, og jeg sitter igjen med et overraskende stort savn. Det er så rart hvordan hodet fungerer, og hvordan alt det som gjorde vondt ikke gjør det lengre.
Jeg måtte lese min egen dagbok for å hente frem de tøffe følelsene, og jo lengre tiden går, jo mer har jeg glemt hvor vanskelig det egentlig var.
Dette innlegget burde jeg kanskje skrevet allerede i desember, men det hadde ikke blitt like positivt da. Meningene mine og det jeg skriver er like sant, men fokuset hadde nok vært på noe helt annet, og jeg hadde ikke klart å se hvor viktig den reisen var for meg.

Da jeg reiste hjem kunne jeg ikke komme hjem fort nok. Jeg var så utrolig lei av å være så isolert. Jeg var helt sliten av å savne, og jeg hadde en sånn følelse av at jeg ikke hadde klart en time til der. Hvis reisen hadde blitt utsatt (som ofte skjer der på grunn av værforholdene) så hadde jeg ikke tålt det. Da helikopteret tok av fra Uummannaq var jeg så enormt lettet. Jeg ville bare bort derifra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Grønland er det fineste øynene mine har sett. Jeg var forelsket i naturen fra første møtet. Jeg lengter enda tilbake til den friske luften, de store isfjellene og den barske vinden. Nord-Norge er vakkert, men det kan ikke måle seg med Grønland.
Jeg traff mange flotte mennesker som ble veldig viktige for meg. Jeg tror at når man er i en sårbar situasjon, så blir enkeltpersoner avgjørende, iallefall ble det sånn for meg. Jeg var heldig som fikk ei god venninne med en gang som jeg kunne snakke med, og som hadde vært i samme situasjon som meg året før. Hun var også flink å dra meg med på sosiale ting, noe som gjorde at dagene gikk litt fortere. Jeg fikk mange venner der oppe, og jeg savner de skikkelig masse! Det er rart å ha en hverdag der jeg ikke er sammen med de. Jeg ble kjent med mange fra andre land, og fikk oppleve flere kulturer enn “bare” den grønlandske. En ordentlig berikelse!
Dagene gikk sakte. En time i Grønland (for meg) er det samme som tre timer i Norge. Jeg vet ikke hvorfor det var sånn, om det var fordi jeg ikke hadde WIFI, fordi jeg ikke hadde politikken, om det var kulturen eller om det var savnet. Men det føltes som om tida stod i still, og i ettertid føles det som om jeg var der i 1 år.

Praksisplassen var barsk og jeg fikk virkelig bli kjent med den grønlandske arbeidskulturen. Det fineste med jobben var barna. Uansett hva de hadde opplevd, så stod de oppreist. Jeg lærte masse av de. Jeg fikk også gode forhold til kollegene mine som tok godt vare på meg. Det er noe med det grønlandske folket, jeg følte at de mange ganger så meg på en annen måte enn jeg opplever her hjemme.
Det var merkelig å være helt ny. Det er lenge siden jeg har opplevd at ingen vet hvem jeg er eller kjenner de rundt meg. Det var litt godt.

Denne uka fikk jeg meldinger fra Grønland- på grønlandsk. Jeg forstår det ikke lengre like godt. Jeg kunne kommunisere helt enkelt og litt hverdagslig på grønlandsk da jeg reiste derifra, men når jeg ikke har praktisert det, så stopper det jo opp. Det synes jeg er trist fordi jeg syntes språket var veldig interessant, og jeg følte mye mestring ved å beherske de vanskelige uttalelsene jeg lærte. Hver dag lærte jeg et nytt ord, enten av barna, kollegene mine eller andre i befolkninga.

Jeg var heldig som traff så mange flotte folk! At det i oktober kom et dansk ektepar som hadde bodd i mange år i Tromsø var så betryggende. Jeg hadde noe til felles med noe, ikke bare forstod de hva jeg sa uten å måtte si HÆ, de forstod også hvor jeg kom fra.

At mamma, stefaren min, tanta mi og bestefaren min kom til Grønland var den største milepælen. Det hadde jeg lenge sett frem til, og det var overraskende lett å komme tilbake til den grønlandske hverdagen etter noen dager sammen med de. Jeg trodde det bare skulle bli trist, men det var bare godt.

At vennene mine og familien sendte meg pakker fra Norge med oppmuntrende ord og gaver levde jeg lenge på. Jeg fikk julebrus, grøt, sjokolade, norske blad og varme klær. Jeg følte at noen hjemme brydde seg om meg og at jeg fikk smaken av hjemlandet mitt selv om jeg var langt borte. Jeg er utrolig takknemlig for de som tok seg bryet og gjorde det for meg! Det var viktigere for meg enn dere aner.

Jeg angrer ikke på at jeg reiste til Grønland. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Alle har godt av å se hvor rå og brutal verden kan være, og det har bare økt mitt ønske om å skape et bedre samfunn for alle.

Mulig jeg ble økonomisk ruinert av å ikke være hjemme å arbeide i tillegg til praksisen, men jeg ble rik på erfaringer. Jeg hadde valgt det om igjen, og jeg håper jeg får muligheten til å komme tilbake.

#Utveksling #Samfunn #Barnevern #Student #Savn #Grønland #Skole

Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er en av vår tids største miljøkamper. Det handler ikke bare om fisken, havet og turismen, det handler om framtida. Å vinne en seier som denne betyr utrolig mye for hva slags samfunn generasjonene etter oss skal leve i. Det betyr alt.

Naturen i nord er den aller vakreste. Høye fjell og hav så langt øyet kan se, småromantiske fiskevær, barn som skjærer torsketunger og sjarkfiskere i alle aldre. Får oljeprinsene tak i “det sorte gullet” som gjemmer seg under all den flotte fisken som svømmer omkring kan idyllen fort sprekke.
For området er sårbart og skjørt. Både fisken og fuglen står i fare. Havområdet har stor betydning for økosystemet langs hele kysten, ikke bare i nord-Norge. Her ligger fødestua til verdens siste, robuste torskestamme som gir oss millioner av fiskemåltider og milliarder av inntekter hvert eneste år. I generasjoner før oss (og forhåpentligvis etter oss) har det vært fisken som har vært den viktigste næringa her nord. Like utenfor Lofot-øya Røst ligger verdens største kaldtvannskorallrev, og fastlands-Europas største sjøfuglkoloni hekker her. Alt dette står under kontinuerlig hardt press, og det er på tide at vi som nasjon tar et valg. Vil vi ha fisken eller vil vi ha olja?

Økt oljeutvinning generelt er ikke veien å gå. Som et av verdens rikeste land (foreløbig) har vi unike muligheter til å komme oss ut av oljeavhengigheten og satse på fornybare næringer. Her handler det ganske mye om å tenke fremover i stedet for å stå på stedet hvil. Olja er ikke en evigvarende ressurs, noe vi nylig smertefullt har fått erfare. Det står enda mange oljearbeidere uten jobb fordi oljekrisa ikke har blitt tatt på alvor. Løsningen til noen er å sørge for flere oljejobber. Men når olja likevel tar slutt, burde det mye heller vært et fokus på å sørge for at vi utvikler noe som kan vare, og som samtidig ikke skader kloden vi bor på.
Forurensningen i verden må gå ned, ikke opp. Vår forsøpling av jorda går ut over andre mennesker, og det er på tide at vi gjør noe med det. Som et av landene i verden med størst Co2-utslipp per innbygger har vi et spesielt ansvar i å redusere utslippene av klimagasser til atmosfæren.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Arbeiderpartiet hadde nettopp landsmøte og bestemte seg igjen for at de var for konsekvensutredning. Partiets liksomkompromiss der de åpner for å verne de områdene det ikke er olje i er ingenting annet enn et dårlig forsøk på å lure folk. Det er rett og slett et hån. Forslaget går ut på at deler av Lofoten og ei lita linja av kysten utenfor vernes mot oljevirksomhet, samtidig som det skal åpnes for konsekvensutredninger i havområdene sør for Lofoten. Klassisk Arbeiderpartiet. De vil både beholde kaka og spise den samtidig. Jatakk, litt av alt. Holde befolkninga i sekken og oljebaronene i posen.

Arbeiderpartiets ønske om konsekvensutredning handler ikke om skaffe mer kunnskap, men om å sette døra på gløtt for verdens mektigste oljeselskaper. Kunnskapen er allerede der, og man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at å bore etter olje i sårbare områder er risikosport. Mitt parti går imot alle forsøk på å åpne for konsekvensutredning om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Vi vet allerede hva konsekvensene kan bli dersom områdene åpnes, og at en såkalt “konsekvensutredning” er første steg for åpning av områdene. Åpner man området utenfor Lofoten for oljeboring, kommer Vesterålen og Senja likefort etter.
Hensynet til miljøet, arbeidsplassene og framtida gjør at vi mener at det ikke er noe annet enn uansvarlig å starte en sånn prosess.

Jeg er veldig stolt over å være medlem av et parti som har vært klar og tydelig på hva slags miljøpolitikk vi ønsker. Vi gir oss aldri i kampen om et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Sosialistisk Venstreparti er virkelig et parti du kan stole på når det kommer til denne saken.
Denne kampen er rett og slett for viktig til at vi kan løse den med kompromisser, og den aller beste løsningen er varig vern av områdene.

#Varigvern #LoVeSe #Miljø #Klima #Globaloppvarming #Samfunn #Politikk #AP #SV 

Overraskende nok har det vært vedtaket om K’en i KRLE-faget som har fått mest oppmerksomhet etter landsmøtet til Arbeiderpartiet nå i helga.
For det første så bør det ikke komme som et sjokk for noen at et parti som opprinnelig var med på å ta bort K’en i gamle KRL-faget ønsket å gjøre det samme igjen. For det andre så er det bare en bokstav, det har egentlig ingen stor betydning for selve faget.
Jeg mener at vi heller bør diskutere hvor stor del kristendommen skal ha i faget, enn å diskutere bokstavene i navnet på faget. Jeg er helt sjokkert over hvor mye fokus akkurat denne saken har fått, spesielt med tanke på alle de hundrevis av andre vedtakene Arbeiderpartiet gjorde i helga, noen av de kan få enda større og verre konsekvenser enn akkurat denne. Folk har meldt seg ut av partiet, KrFere har uttalt at de ikke kan samarbeide med AP lengre. Det er jo ikke noe nytt at Arbeiderpartiet vil ha et fag som inkluderer flere, så jeg skjønner ikke helt det store sjokket.

Jeg er kristen, går i kirka, ber hver dag og giftet meg i barndomskirka mi. Kristendommen betyr mye for meg. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg ble kristen fordi jeg generelt sett tror at ting skjer for en grunn. Likevel har jeg stor respekt for andre religioner og tenker helt klart at hvis jeg hadde vokst opp med muslimske foreldre, så hadde jeg helt sikkert vært muslim selv. Hvor man vokser opp og hvem man har rundt seg er jo med på å avgjøre hva man tror på og hvem man blir, selv om det kommer en dag der man tenker selv og tar et mer bevisst valg på hva man tror på (eller ikke tror på).

Det er viktig at vi lærer om andre religioner. Da jeg gikk på skolen hadde vi KRL, Kristendom, Religion og Livssyn. Jeg fikk bedre karakter når vi hadde en prøve om jødedommen enn når vi hadde en om kristendommen.
Det er interessant å lære om hva andre tror på og hva som finnes der ute. Det er viktig kunnskap å ta med seg videre i livet. Det er med på å gi økt kunnskap, spesielt i møte med andre mennesker.
Da jeg gikk på skolen var det noen som hadde fritak i KRL fordi de ikke var kristne. Dette var ikke noe som “bare” gjaldt barn fra andre land, men også elever fra dette landet som vokste opp i ei annen retning av kristendommen enn det staten la til rette for. Jeg mener at vi må ha et inkluderende religionsfag som inkluderer, ikke ekskluderer. Det viktigste bør jo være at elevene lærer såpass mye om de ulike religionene til at de kan ta en stilling selv til hva de tror på, enn at de lærer for mye om en religion og alt for lite om de andre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Norge har tradisjonelt sett vært et kristent land. Selv om det har vært sånn, så betyr det ikke at det alltid må være sånn. Vi må kunne være åpen for hva andre tror på og vi må kunne være trygg nok på det vi selv tror på til å kunne gi plass til andre religioner.
Den norske kulturen står ikke i fare bare fordi vi gir plass til folk som tror på noe annet. Andre religioner er ikke farlige. Folk må få tro på hva vi vil, og vi må gjøre skolen enda mer åpen for alle elevene. Å endre navnet på et fag hver gang det blir regjeringsskifte blir litt for dumt, synes jeg. Det må jo koste enormt mye penger og det gir jo ikke et særlig godt inntrykk av politikerne til verken foreldre, lærere eller elever. Det er nesten litt småflaut.

#KRLE #RLE #KRL #Bestemdere #Politikk #Samfunn #Religion #Samfunnforalle #Ikkedetviktigste

Neste onsdag er ikke bare en vanlig onsdag. Det er den internasjonale kvinnedagen, en dag som det absolutt er verdt å markere.
Det er en dag for å hedre de som har stått på for at vi har det så bra som vi har det og for å vise solidaritet med de som enda kjemper kampene vi har vunnet for lenge siden. Det er en dag vi bretter opp armene og minner hverandre på at det enda er langt igjen for å oppnå målene våre, samtidig som vi skal vise verdens kvinner at de ikke står alene.

Kvinnekamp er ikke bare en kamp for norske kvinner, det er også en internasjonal kamp. Vi har lang vei å gå før vi når likestilling her hjemme i Norge, men det er enda flere kvinner i verden som kjemper hardt for rettighetene vi i dag tar for gitt. Det er mange som enda kjemper for at kvinner skal få stemmerett. Kampen om trygge, lovlige aborter kjempes enda verden over. Å få bestemme over sin egen kropp, gå på skole og retten til å gifte seg med hvem man vil (eller velge å ikke gifte seg) er eksempler på en virkelighet langt unna den vi er vant til.

Kvinner utgjør 2/3 av alt arbeid i verden, men eier kun 1% av all verdens eiendom. 70% av verdens fattige er kvinner. Kvinner verden over mangler grunnleggende rettigheter, samtidig som kvinner er særlig utsatt for vold, overgrep og misbruk.
Voldtekt er et vanlig våpen i krig og rammer særlig kvinner og jenter. Tvangsekteskap er i mange land helt lovlig og vanlig. I noen land får ikke jenter gå på skole. De fleste flyktningene som kommer til Norge og Europa er menn, fordi de har en større mulighet til å flykte fra krig, naturkatastrofer og fattigdom enn kvinner har. Det er ikke rettferdig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen her hjemme latterliggjør kvinnedagen. Noen håner at vi setter kvinnesaker på dagsorden og mener at vi har det alt for godt. Selv om vi har det bra, betyr ikke det at vi ikke skal fortsette å kjempe for å få det bedre. Og selv om vi har mange rettigheter betyr det ikke at vi skal ta de for gitte og holde munnene våre lukket når vi vet at en hel verden utenfor våre grenser undertrykkes grovt.
De borgerlige, med FrP i spissen, vil ha kvinnekamp til å handle om fremmedfrykt. De vil benytte anledningen til å snakke om hijab, burka og burkini, samtidig som de latterliggjør kvinnedagen.
Til det har jeg følgende å si: Å gjøre det forbudt å gå med et plagg og argumentere det med kvinnefrigjøring er ikke det samme som å kjempe en reell kamp sammen med noen. Mange jenter ønsker å kle seg i disse plaggene for å holde fast på sin kulturelle identitet. Det er trist at noen blir tvunget å gå med hijab, men å innføre et forbud er ikke det samme som å endre et samfunn. I et fritt land må man anerkjenne religiøse kvinners ønske om å bruke hijab- eller ikke bruke den.

Den feministiske kampen er ikke en kamp mot en spesiell religion, det er en kamp mot all undertrykkelse basert på kjønn- og det handler om alle kvinners rettigheter uavhengig av hvor de kommer fra, hva de kler på seg om morgenen og hva slags språk de snakker. Det handler om å stå sammen.

#Sammen #Kvinnekamp #Likestilling #Samfunn #Undertrykkelse #Feminisme #Verden #8mars

Er det noe jeg virkelig ikke tåler så er det rasisme. Jeg er ikke så veldig glad i diskriminering generelt fordi det er sykt urettferdig og teit, men akkurat rasisme blir jeg bare så sykt forbanna for. Ikke bare fordi man ikke kan gjøre noe med at man feks har en annen hudfarge eller et annet språk, men fordi folk glemmer at alle er mennesker- og at det er mennesker vi snakker om.

I samfunnet vårt i dag ser vi at det er økende rasistiske og høyreekstreme ytringer. Kommentarfeltene oser over av “god” gammeldags rasisme og sosiale medier florerer av styggheter. Jeg skjemmes. Det går ikke en dag uten at det kommer frem negative og usaklige ytringer mot noen basert på hva slags land de er fra, hva slags hudfarge de har eller hvis de fronter en sak som rasistene er uenige i av prinsipp; fordi det er en av ikke-norsk opprinnelse som fronter den. Det skal liksom ikke mer til før nettrollene hamrer løs på tastaturet. Jeg har mange ganger lurt på om det er sånn at de scroller nedover nettavisene og bare går i klikk-modus så snart de ser noen som “umulig” kan være av norsk opprinnelse. Det kan nemlig virke litt sånn.

Og det synes jeg er helt utrolig. Ikke bare fordi jeg synes at vi som nasjon bør skjerpe oss og ta oss sammen, men fordi det tross alt ikke er lenge siden vi holdt hverandre i hendene og fant sammen i en felles sorg over nettopp disse meningsytringene. Etter 22/07-11 burde rasistiske holdninger bli enda mer slått ned på, det burde vært lagt fullstendig lokk på, og rasistene burde vært unntaket. I stedet ser vi at flere politikere sprer fremmedfrykt og får flere og flere saker til å handle om “oss” og om “dem” når det burde handle om at vi alle er medmennesker som lever på samme jord- og at vi sammen bør skape en bedre plass å leve for ALLE.
Og det er ikke bare i Norge vi ser denne grusomme utviklinga. I hele Europa ser vi eksempler på en voksende nasjonalistisk og høyreekstrem holdning i form av at rasistiske grupperinger og høyreekstreme politiske partiene får flere med seg. Felles for disse er at de alle skylder på innvandring for alle problemer som Europa står ovenfor. Denne utviklinga strider imot vårt grunnleggende prinsipp om å respektere hverandre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ønsker meg et mer inkluderende samfunn. Et varmere samfunn der vi ikke setter mennesker i en boks og diskriminerer de på bakgrunn av hudfarge, religion, legning eller etnisitet. Det skulle ikke være så vanskelig å få til.

“Tromsø by roper på vekst og atter vekst, men en plass går grensen. Etter hvert kan det bli så dyrt å bo og arbeide i byen at mange flytter ut på landsbygda. Kanskje det blir så dyrt at det blir lønnsom å ikke gå på arbeid? Hvis det blir like store overskridelser på Tromsøpakken som andre prosjekter vi kjenner til, ja, da er det spikeren i kista”.

Jeg leste nettopp et innlegg i bompengedebatten skrevet av to forfattere fra FrP. De fleste “analysene” skal jeg la vær å svare på, men å spå Tromsø sin død på grunn av bompenger kan bare ikke stå uimotsagt.
Tromsø er en flott by. Jeg er selv student her og jeg stortrives. Mest av alt er det kollektivtransporten jeg setter pris på. Jeg elsker å ta buss. Og hvis jeg uheldigvis er litt for treg om morgenen slik at jeg ikke rekker bussen, så kommer det fort en til. Det er stor luksus i forhold til hvor jeg kommer fra ute i distriktet.
Stort sett hver morgen er bussen full av folk som skal på skole eller jobb, noe som forteller meg at det er mange i Tromsø som ikke kjører bil.
Hvis alle som tok bussen hadde kjørt bil hadde Tromsøtrafikken vært enda mer kaotisk enn den allerede er. Vi er faktisk helt avhengige av at folk tar buss.
Ikke bare gir det en enorm stor miljøeffekt at flere benytter seg av kollektivtransport, det gjør det også enklere og mer oversiktlig for de som kjører bil i utgangspunktet.

Tromsø er en by i vekst og det er jeg også veldig glad for. Utvikling kan nevnes i fleng; Universitetet vokser, sykehuset vokser, turismen øker og senest denne uka leste jeg at flere bruker kollektivtransport enn tidligere år. Å tro at bompenger kommer til å stoppe noen av de nevnte eksemplene blir litt som å tro på at jorda er flat. Jeg har iallefall aldri hørt om en storby i Norge som fikk “spikeren i kista” av å innføre bompenger. Tvert imot.
Og hvis frykten til forfatterne i innlegget skulle vise seg å stemme og noen velger å flytte ut i distriktet, hadde det vært så ille? Egentlig? Gud forby at noen skulle ønske å flytte ut på bygda, lissm. Det ville vel vært for dumt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi må slutte å tro at vi kan være en unntakslandsdel. Resten av Norges store byer har bompenger, hvorfor skal ikke vi ha det samme? Bompenger skaper utvikling og får veiprosjekter raskere gjennomført. Pengene kan i tillegg brukes til å styrke kollektivtransporten, noe jeg tenker er en god gevinst for bussbyen Tromsø.
For ikke å nevne at dersom FrP virkelig mente noe med sin “avgiftsfri” politikk, så er de i full posisjon til å gjøre noe med det. Det har vist seg at de mangler vilje på området og at de hvert valgår lyver til velgerne sine. Hver eneste dag krever FrP sin samferdselsminister inn over 24 millioner kroner i bompenger. Aldri før har det vært mer bompenger enn med FrP i regjering, noe forfatterne glatt glemte å nevne i innlegget sitt.

#Bompenger #Spleiselag #Samfunn #Politikk #Lokalpolitikk #Nordnorge #Asfalt #Kollektivtransport #Bil #Miljø #Brukbussen

“Du blir aldri fri for arbeid i helsesektoren”. Nei, det er mulig det, men et stabilt arbeidsliv med normale vilkår kan man ikke ta som en selvfølge som hjelpepleier i 2017 i verdens rikeste land. 4,4%, 13,3%, 16,7% og andre latterlig små stillinger lyses ut over hele landet og hjelpepleierstillinger blir omgjort til sykepleierstillinger over en lav sko.
Helsevesenet er en av de mest grunnleggende byggeklossene i samfunnet vårt. Uten et sterkt helsevesen blir vi sykere, er lengre ute av arbeidslivet og får dårligere livskvalitet.

Når færre unge velger helsefag og vi får flere eldre sier det seg selv at vi kommer til å henge enormt etter i helsesektoren om kun få år. Det sies at vi i dag har gjort oss avhengige av utenlandsk arbeidskraft for å få helsesektoren til å gå rundt, og det synes jeg er utrolig synd i ei tid der mange står uten arbeid. For samtidig som det trengs flere hender og hoder i helsesektoren, så lyses det ut flere deltidsstillinger. Uforutsigbare arbeidstider, ufrivillig deltid og lav lønn gjør at mange velger helsefag bort og heller velger å jobbe andre plasser- eller ender opp med å stå utenfor arbeidslivet. Noe som er toppen av ironi hvis vi tørr å tenke fremover.

Det minste vi kan tilby nyutdannede helsefagarbeidere er et godt og trygt arbeidsliv og et utdanningsløp som gir flere mulighet til å fullføre. For å kunne gjøre det skal jeg mase noe som jeg håper jeg slipper å mase så mye mer om; vi må lovfeste retten til lærlingplass. Og vi må ha flere faste hele stillinger som gjør at folk kan leve gode liv, også når de ikke er på arbeid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å jobbe i helsevesenet er utrolig viktig, men også fysisk og psykisk krevende. Når arbeidsforholdene i tillegg er uryddige og etterslepet på lønnsstigen sammenlignet med andre sektorer er stort, så blir det veldig urettferdig. Det er på tide at rett til heltid og likelønn blir regelen, og at tiden der ekstravaktene lever med telefonen i hånda tar slutt.

#Sintonsdag #Fiksdet #Nyregjering #Helsesektor #Samfunn #Politikk #Helsefag #Ufrivilligdeltid 

Jeg har i det siste tenkt så sinnsykt mye på Stortingsvalget som kommer i høst og hvordan man skal nå ut til flest mulig for å få frem litt engasjement. Hvert valgår blir jeg like sjokkert over hvor få som faktisk benytter seg av stemmeretten, og hvor mange som sier sånn “jeg aner egentlig ingenting om politikk”. Politikk skal ikke være for de få, politikk skal være for alle. Og politikk er alt. Det er veiene vi kjører på, maten vi spiser, sykehjemmet bestemor bor på, barnehagen og skolene barna våre går på og arbeidsplassene våre. For å nevne noe.
Siden direktesendinger er veldig up and coming kom jeg fram til at jeg skulle begynne å sende direkte med små innslag med temaer som på en eller annen måte skal ha noe med politikk å gjøre. Det høres kanskje litt kjedelig ut, men jeg skal gjøre alt jeg kan for å engasjere flest mulig- uansett politisk retning. Siden jeg er medlem av SV er det jo ikke unaturlig at temaer og mennesker jeg snakker med kanskje blir å bære preg av akkurat det. Dette er et initiativ jeg har tatt selv og det er kun jeg som er ansvarlig for sendingene. At jeg i tillegg er fullstendig noob på teknologi gjør at iallefall jeg synes det er veldig spennende, og hvis jeg ikke lærer andre noe så kan jeg kanskje lære noe nytt selv.

For meg er dette sinnsykt kleint. Jeg hater å høre min egen stemme og jeg er mye mer nervøs enn folk kanskje tror. Og når det sendes direkte er det ingen mulighet til å redigere bort noe, det bare blir sånn. Ærlig, oppriktig, full av flauser, men kanskje viktigst av alt så kan det kanskje skape engasjement. Og det er iallefall mitt mål. At folk blir kjent med meg på en annen måte og at jeg driter meg litt ut får bare bli en bonus.

Innleggene kommer litt spontant, uten faste tider og forhåpentligvis ikke så ofte at folk blir lei. Jeg har alltid vært så redd for at folk skal bli for lei, at folk skal synes at jeg gjør for mye, er for selvopptatt eller klistrer trynet mitt i avisa for mange ganger. Nå skal jeg bli flinkere å drite litt i hva folk synes og ikke la det stå i veien for mitt engasjement. Kanskje vokser jeg på denne prosessen, isåfall blir det en stor personlig gevinst!
Frem mot valget skal jeg sende direkte minst en gang i uka, og dere må gjerne komme med tilbakemeldinger på hva slags tema jeg eventuelt skal sende om, hvem som fortjener litt usensurert tv-tid og hva som kan være interessant å finne på. Og selvfølgelig stille spørsmål på direkten hvis dere får opp varsel om når jeg sender. De er offentlige og sendes fra min Facebookside.

Det som er så fint med direktesendinger på Facebook er at det er helt valgfritt og se på, så ingen tvinges til å trykke på play!

Ha en fin dag!

#Sosialemedier #Valgkamp #Fokuspåpolitikk #Samfunn #Framtida

“En politiker er en person som deltar aktivt i politisk beslutningstaking og har politiske verv. En minister er en tittel som brukes på et medlem av en regjering som ofte har ansvar for et bestemt saksområde som ofte inkluderer departement og underliggende etater.”

Hva vi arbeider med er en viktig del av identiteten vår. Det er mye det som utgjør hvem vi er og ikke minst hvordan andre folk oppfatter oss. Jeg er for eksempel hjelpepleier, og det er mange som kjenner meg som det. Jeg er kjempestolt over yrket mitt og jeg kjenner at det betyr mye for meg å være nettopp det. Selv om politikk har vært noe av det jeg har brukt aller mest tid på i over halve livet mitt og fortsatt opptar mye av hjernekapasiteten min, så føler jeg at det er andre viktige roller i livet mitt som betyr mer for meg. Jeg er student, kollega, kone, datter, søster, medmenneske- for å nevne noe.

I 13 år har jeg vært med i SU og SV, og det har selvfølgelig vært med å forme min identitet. Selv om jeg ikke ser på meg selv som “først og fremst politiker” så er det mange i samfunnet som bare kjenner meg som det, og som ikke kjenner meg som noe annet. Folk jeg treffer gjennom jobben min, i politiske sammenhenger og tilogmed på butikken kan kjenne meg som “SV-Katrine”. Og det er jo endel av hvem jeg er, selv om jeg er mye mer enn bare det.
Når man har valgt å engasjere seg for et politisk parti og får verv som en konsekvens av det, så kan man ikke bare velge det bort når det passer seg. For noen vil jeg alltid bare være SV-Katrine, og det må jeg bare akseptere. Og de fleste der ute kjenner meg som det, og bare det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg skjønte tidlig at jeg ville engasjere meg politisk, og det har vært (og er) en eviglang lærekurve som bare ikke vil ta slutt.
Det er mange år siden jeg skjønte at jeg måtte skjerpe meg litt på sosiale medier. Det betyr ikke at jeg alltid er “politisk korrekt”, for jeg kan fort lire utav meg litt for mye enn jeg selv har godt av. Og da gjelder det jo å stå for det man sa, eventuelt beklage hvis man har gått for langt.
For eksempel da jeg startet å blogge for mange år siden skrev jeg konsekvent på fjortisspråk. Det ville jeg aldri gjort i dag. Det er vanskelig å bli tatt seriøst hvis man ikke skriver slik at folk forstår hva man vil ha frem. Jeg har også fyrt meg unødvendig opp på radioen, vært rappkjeftig fra kommunestyrets talerstol og sagt ting jeg i dag aldri hadde sagt. Men jeg føler jo at jeg har lært masse. Jeg sier fortsatt det jeg mener, men jeg har jo modnet mye. Det gjelder å tenke seg om to ganger før man trykker “post”, “like” eller “del”.

Jeg gjør enda feil. Jeg kan enda være for snar, skrive for dårlig, si noe teit som høres bedre ut enn det ser ut når det står svart på hvitt i avisa dagen etter. Av og til når jeg åpner avisa og ser et stort bilde av meg selv der jeg ser sur ut med en dramatisk overskrift vil jeg helst bare legge meg ned og vente til morgendagens avis kommer og håpe at folk har glemt hvordan jeg så ut på det bildet i går eller hvor teit det jeg sa var. Men i dag er det ingen som glemmer, og da gjelder det å passe litt bedre på neste gang og håpe at folk ikke baserer hele sitt inntrykk av meg på “den ene saken” der.

Uansett om jeg mange ganger skulle ønske jeg kunne si at “dette sa jeg som privatperson”, “det der skrev jeg på Twitter som fortvilet helsefagarbeider eller innbygger” så går det jo ikke. For så lenge jeg er kommunestyrerepresentant i Lenvik Kommune, listekandidat til Stortingsvalget og nestleder i Troms SV, så er det nettopp det jeg er for mange. Sålenge man har et verv så vil man alltid kunne bli sett på som den rollen man har i det vervet, og den luksusen å bare kunne ta av seg den hatten når det passer oss har ikke vi. Og hvis vi ikke tåler det så må vi ta hatten av og forlate den rollen. For selv om vi fint kan sjonglere de rollene når vi er på hjemmebane, så kan vi ikke det når vi er ute. Vi kan ikke velge hva slags usynlige hatt andre skal se at vi har på oss.
Er du tillitsvalgt i et parti, listekandidat til et Stortingsvalg, er statsråd eller statssekretær, så kan du ikke bare velge selv når du er hva. Hvis du er politiker så er du politiker. Og hvis du da er så heldig at du har fått det ærefulle oppdraget å lede et departement og er minister, ja så er det minister du er. Du kan ikke forvente at hele landet vet om alle de andre rollene du har på toppen av det.
Tåler du ikke å stå for de rollene du har, så tenker jeg at du har to valg; enten akseptere de rollene man til enhver tid har eller forlate de.

#Offerrollekaos #Samfunn #Valgkamp #TromsFrP #Troms #Stortinget #Justisminister #Politikk #Politiker #Ståfordenduer #Skjerpings

Senterpartiet hadde sin første valgkampsticker i lokalavisa i dag (rekordtidlig), Høyre har lansert en ny «tro» på Nord-Norge (velkommen etter), og Arbeiderpartiet har vinglet seg tilbake til at helikopterbasen på Bardufoss skal bestå og lover at hvis de får handa på maktrattet i høst så skal alt ordne seg. Valgkampen er i gang for fult, med andre ord.

Vi er i januar og vinter/vårparten er som oftest veldig hektisk for de fleste partier. Det skal avholdes årsmøter i lokallag og fylkeslag, landsstyremøter girer opp til landsmøter som skal holdes og alle kjemper om flest mulig likes og delinger på sosiale medier. Selv om sosiale medier sørger for at det vi synes er viktig og stort ofte drukner i små, billige saker med morsomme poeng (litt mer enn hva jeg er komfortabel med), så er det helt klart en fordel å være så mye online som overhodet mulig.

Valgkamp blir drevet litt annerledes nå enn tidligere, og alle må bare henge på. Det er fortsatt om å gjøre å være tidlig ute med saker og være flink til å sette dagsorden, selv om det er mye vanskeligere nå enn før. Der vi tidligere har fått gode redaksjonelle saker med bra research opp og frem blir det nå oftere saker som oppstår FORDI noen har skrevet noe på Facebook osv. I lokalavisa mi oppleves det som om det nærmest bare er å sende ukritiske pressemeldinger til en journalist, så blir det sak av det. Noe er enklere enn før, men samtidig er det tøffere. Media mister mer makt, og det er de med flest følgere på twitter, insta og face som får mest plass.
Det skal bli spennende å se hvordan man driver valgkamp om 10 og 20 år! Håper jeg lever til å oppleve det!

For meg er det fysiske møter med velgere som gir meg mest. Å snakke med menneskene som bor i landet vårt ansikt til ansikt vil alltid være viktigst for meg. Et nett-troll på bloggen min kan ikke sammenligne seg med en god dialog med et menneske jeg treffer som engasjerer seg i en sak som er viktig for han/henne.
Jeg gleder meg masse til valgkampen, og for meg er det en større høytid enn jula. Det ser ut som valgkampen blir lang i år, og jeg gleder meg masse til det kickes skikkelig i gang! Det klør i fingrene for første gang på lenge og jeg ser frem til et fint og hektisk år med masse politikk på dagsorden.
Ved sist valg synes jeg valgkampen var tregstartet og defensiv. I år har jeg all tro på at det blir mye mer kamp og at vi kan komme til å se mye mer av det vi ønsker mindre av og mye mindre av det vi ønsker mer av.

Jeg har et ønske for valgkampen i år. Jeg ønsker meg mer enn noe annet at innvandrere ikke skal bli brukt som et middel for å spre frykt, men at de blir omtalt med respekt og verdighet. Tendensene, nå nettopp i USA, men også her hjemme i Norge er at noen ønsker å score poeng på å spre usannheter om en gruppe mennesker som lever iblant oss. Det håper jeg at vi slipper å se noe av og at det heller fokuseres på at alle man snakker om blir behandlet ordentlig.

Lykke til!

Stoka på Stortingets talerstol B-)

#Forandring2017 #Toppmotivert #Samfunn #Politikk #Valg2017 #Gameon