Krig, fred, politikk og sånn

Etter at jeg kom hjem fra Grønland har det gått i ett sett, og det er først nå i slutten av januar at jeg føler at jeg har kommet litt frempå. Jeg har arbeidet hardt siden jeg kom tilbake (det skulle ellers bare mangle etter flere måneder uten å være i lønnet arbeid), og det trengtes for å si det sånn. Det tærer ganske greit på økonomien å være i praksis i utlandet, men jeg ville selvsagt ikke gjort noe annerledes. Turen til Grønland har lært meg utrolig mye, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det.
Jeg er blitt veldig takknemlig for at jeg har vokst opp her hjemme i Norge, vi har det ganske greit her. Det visste jeg også før jeg reiste dit, men når man får en annen virkelighet så tett på seg så tenker i alle fall jeg mye mer på det. Jeg er også veldig glad for at jeg fikk den muligheten både av universitetet, av lånekassen (høhø) og av familien min som har vært en stor støtte for meg. Uten å kunne ringe hjem å gråte og synes litt synd på meg selv i perioder, så spørs det hvordan det hadde gått B-)
Selv om høsten har vært tung på mange måter, så lengter jeg tilbake dit. Til de flotte folkene, til mine gode venner og kolleger, og ikke minst til de nydelige barna. For jo mer jeg får Grønland på avstand, jo sterkere blir følelsene mine rundt det. Det som gjorde skikkelig vondt gjør vondere og det som var fint blir vakrere. Rart hvordan hjernen fungerer. Men det er et avsluttet kapittel nå og det er på tide å se fremover. Får bare pakke det godt inn ierfaringsryggsekken og ta det frem når jeg trenger det.

Akkurat nå sitter jeg på flyplassen på tur sørover for nok ei helg i Oslo. Sist helg var jeg på landsstyremøte i SV, det var kjempegøy. Denne helga er det Halvorsenprogrammet som står for tur og til uka skal jeg på kontrollutvalgskonferansen. Det er godt å være i driv igjen, og jeg kjenner å føle at jeg gjør noe fornuftig. Selv om jeg gjorde mye bra i høst og føler at jeg har utviklet meg masse, så var det en helt ny følelse fir meg å stå opp på morgenen og ha en enkel kalender der bare skole og læring stod i fokus. Jeg har tenkt masse på det mamma lærte meg om at “å kjede seg er et luksusproblem”.
Jeg går selvfølgelig fortsatt på skolen, men jeg trenger å ha litt mer å henge fingrene mine i enn bare det. Da er det godt at det er høysesong i politikken, valgår og at jeg får nok vakter på arbeid til å klare meg godt.
Håper alle dere får ei fin helg og ei fortsatt fin vintertid!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

#Hverdag #Helg #Oslove #Grønland #Framtid #Bibichemnitz

På tampen av året blir jeg alltid så sentimental. Det melder seg et behov for å oppsummere året, samtidig som jeg legger planer for det nye som kommer. Et nytt og ubrukt år er den beste gaven!

2016 har vært et langt år. Jeg vandret rundt i søvne på starten av året og hadde det hektisk med jobb, skole og politikk. På mitt 25 år lærte jeg meg å ta det litt mer chill. Jeg lærte meg å si mer nei og jeg ble flinkere til å sette grenser for meg selv. Jeg har tatt gode valg i 2016. Jeg er ikke en egoist, men jeg mener at man ikke kan være ordentlig god med andre hvis man ikke er god med seg selv.

Jeg ble nestleder i Troms SV, og det har vært en kjempefin erfaring! Selv om jeg hadde permisjon hele høsten, så er jeg veldig glad for tilliten og ansvaret jeg fikk politisk i fylkespartiet. Jeg fortsatte som leder av Lenvik SV, noe som nok et år har vært en fin opplevelse. I kommunestyret doblet vi antall mandater ved sist valg, og det har vært artig å ha en partner in crime å samarbeide med i den forbindelsen.
Jeg ble tatt ut på Halvorsenprogrammet i SV og er fortsatt med på det. Jeg lærer masse nytt og er helt klar for valgkamp i år! Nominasjonskomiteen nominerte meg på andreplass til Stortingsvalget og det er jeg så takknemlig og stolt over! Jeg gleder meg masse til å lære enda mer om politikk og til å engasjere meg mer i det jeg bryr meg om.
På skolen har jeg gjort det godt og jeg har vært i praksis på et barnehjem i Grønland hele høsten. Nå som jeg har fått det litt på avstand og hatt tid til å reflektere over alt jeg opplevde der synes jeg det var en god erfaring som jeg ikke ville vært foruten. Jeg har lært enormt masse, og det var også endel av mine nyttårsforsett i fjor på denne tida. Lær mer, lev mer. Det kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har gjort! At jeg vender nesen tilbake til Grønland er det ingen tvil om, en del av hjertet mitt er igjen der.

På det litt mer personlige plan har det gått over all forventning. Jeg er fortsatt lykkelig gift med mannen i mitt liv, og selv om det svinger i vårt ekteskap som i alle andres, så har vi det veldig godt. Jeg er så heldig som har en så flott og romantisk kjæreste å dele livet sammen med. Klisjeen “du vet ikke hva du har før du mister det” har ikke oppstått av ingenting, og etter 4 måneder borte fra han har jeg virkelig fått kjent på hvor godt vi har det sammen. Vi er rocksolid.
Barna vokser til og blir større, og det er så godt å få oppleve. Bella startet i første klasse og Brage i fjerde. Jeg gleder meg over å ha store barn i hus som stadig lærer seg noe nytt og som hele tiden er i utvikling. Det har vært rart å være borte fra de i høst og det har selvfølgelig vært en prosess både for dem og for meg, men det har gått veldig fint.
Jeg sa opp jobben min i 2016. Det har foreløbig vært et valg jeg ikke har angret på. Det har bydd på nye faglige utfordringer, og jeg har det veldig godt tilbake i pleien sammen med gamle kolleger og noen nye.

Nå kan det nye året bare komme. Jeg gikk inn i det etter en lang desember med mye arbeid, og jeg starter januar på samme måte. I 2017 håper jeg verden blir til et bedre sted. Vi er heldige som bor her i Norge, men vi må ikke glemme de som ikke er like heldige. Tenk hvis alle smellene i verden kom fra nyttårsraketter og gleden av å gå inn i et nytt år med frihet og fred.
Jeg skal fortsette å kjempe for mine kampsaker og gjøre det jeg kan der jeg kan påvirke. Jeg skal bli en enda bedre kone, kollega, politiker og venn. Jeg skal fortsette å lære masse. Jeg skal gripe de mulighetene som kommer og ikke være redd for forandring. Jeg gleder meg!

2017! Gi meg mer av de følelsene jeg hadde her: <3

#Hverdag #Nyttår #Nyemuligheter #Glede #Livet

I 2 måneder har jeg vært helt sikker på at jeg ikke kom til å vende nesen min tilbake til denne plassen. Jeg er ellers ei ganske bestemt jente, og erfaringene jeg gjorde meg her gjorde at jeg bare konkluderte med at dette er en helt midlertidig ting som bare skal gjennomføres ASAP.
Utrolig at jeg kunne være så latterlig bestemt på noe så merkelig som det. Men på en rar måte hjalp det meg å komme gjennom den første tida som var preget av mye tøft. Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg hadde det da, men når jeg ser tilbake på det så ville jeg ikke vært uten den erfaringa heller.
Jeg hadde utfordringer med å tilpasse meg dette samfunnet, språket var vanskelig, jeg følte meg ikke helt velkommen, og de situasjonene jeg ble satt i var utrygge og veldig ukjente. Jeg klarte ikke helt å venne meg til måten jeg skulle jobbe på og jeg følte meg så utrolig malplassert. Ettersom tida har gått så har det jo selvfølgelig gått seg til og jeg har det veldig bra her nå.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det, men jeg har aldri vært i en sånn situasjon der jeg har vært så utrygg på hvor min plass er. Jeg er ellers ei sånn som bare tar en plass hvis den ikke er definert godt nok. Utrolig synd at nå som alt har gått seg så bra til så er det så kort tid til jeg skal reise hjem. Jeg gruer meg nesten litt til å ta farvel med de som jeg har blitt så glad i, selv om jeg selvfølgelig gleder meg stort til å komme hjem igjen. Og det hadde jeg aldri trodd. Jeg trodde jeg kom til å telle ned hver eneste dag til jeg kom hjem, men nå kjenner jeg at det skal bli skikkelig tøft å ta farvel. Og det føles virkelig som om jeg skal tilbake hit en dag. Hvis noen hadde sagt til meg for 2 mnd siden at jeg skulle føle det på denne måten nå så hadde jeg aldri trodd på det.

Det er bare ca 1,5 mnd til jeg reiser hjem, litt tidligere enn først tenkt. Jeg har jobbet mye og hatt lite fri slik at jeg kan avspasere og reise tidligere hjem enn først planlagt, så det er veldig deilig! Det har vært en god motivasjonsfaktor underveis i oppholdet. Neste uke kommer familien min å besøker meg og det gleder jeg meg masse til. Det skal bli utrolig deilig å se de igjen. Jeg er så takknemlig for at de tar den lange turen for å treffe meg, og jeg gleder meg masse til å se mer av dette landet. Det skal også bli godt å ha litt fri!
Jeg er fortsatt helt forelsket i den vakre naturen og omgivelsene jeg befinner meg i, og det er veldig sterkt å kjenne på. Selv om landskapet på mange måter er likt det jeg har vokst opp med hjemme i nord-Norge, så er det akkurat litt vakrere. Nordlyset er akkurat litt sterkere, det er mye kaldere, fjellene er mektigere og ikke minst isfjellene i fjorden som vi ikke har hjemme.

I dag har jeg hatt en sånn dag der jeg bare har hatt lyst til å dra hjem for å være i 2016 igjen der det meste er enkelt. Jeg har plagdes med internettet, det er fritt for egg i byen, det var feil med minibanken (og de tar ikke norsk visa her i byen eller mastercard) og det har vært så vilt kaldt. Selvfølgelig er det bare wining fra min side og ingenting livsviktig, men alle sånne ting som jeg ellers tar for gitt blir skikkelig satt på prøve her. Det er sånne ting man bare må leve med her, og det finnes selvsagt større problemer her enn akkurat det, men jeg har enda ikke klart å vennet meg til den tilværelsen. Man kan ikke planlegge hva man skal ha til middag for eksempel, fordi man bare må ta det de har på butikken den dagen man handler. Det er helt annet enn jeg er vant til hjemme i Norge, men det er selvfølgelig bare bagateller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ellers har jeg fått mange spørsmål om hvordan det går å ikke spise kjøtt her i Grønland. Det går helt greit for min del, men jeg spiser stortsett bare tilbehør når jeg er på arbeid fordi det er kjøtt på menyen 99% av tilfellene. Ei jente jeg kjenner herfra hadde prøvd å vært vegetarianer, men klarte det bare i 9 dager her. Det kan jeg godt forstå. Siden jeg er her på lånt tid er det helt okey, men jeg hadde nok ikke kunnet vært det hvis jeg skulle bodd her resten av livet mitt. Det er jo et veldig tradisjonelt fangstsamfunn og det er ofte moskus, sel og hval på menyen. Det er heller ikke samme utvalget i butikken sånn at det er vanskelig å få nok riktig næring hvis man ikke spiser kjøtt og iallefall hvis man ikke tar tilskudd. Jeg tar tilskudd hver morgen, så jeg føler ikke jeg mangler noe. Selv om jeg til tider føler meg litt utakknemlig og frekk når jeg ikke spiser det samme som de andre, så det er nok det som har vært det som har vært mest utfordrende. Å få forståelse for at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg vil jo heller ikke fornærme de som har tilberedt den gode, tradisjonelle grønlandske middagen, men det går helt greit nå når jeg har fått kommunisert det på en ordentlig måte til de jeg er sammen med. Det var aller verst i begynnelsen, helt klart!

Nå har jeg to vakter igjen før jeg skal ta 5 dager fri for å være sammen med mammaen min, stefaren min, tanta mi og bestefaren min i Ilulissat. Jeg gleder meg så til de kommer, det er en stor begivenhet i reisen min! Og når vi har sagt farvel er det enda kortere tid til jeg kommer hjem, og det skal bli så deilig å sove i min egen seng igjen, å være sammen med mannen min, barna, og ikke minst vennene mine. Håper alle dere får ei fin helg!

Jeg kan ikke huske at jeg har vært så veldig opptatt av fødselsdager i livet mitt, men det er noe helt spesielt med å fylle år en annen plass enn hjemme.
Forrige uke fylte jeg 25 år, eller halvveis til 50 som så mange velger å skrive, og jeg hadde en kjempefin dag. Jeg hadde seinvakt på barnehjemmet og det var ei god vakt. Jeg hadde ikke broadcastet at jeg hadde bursdag, men sjefen fant det ut og ordna feiring likevel. Det var veldig hyggelig, og jeg fikk bursdagssang på alle mulige språk + at barna sang nydelige sanger på grønlandsk. Jeg ble rørt til tårene av de fine tonene, men det er mulig det var litt hjemlengsel i de tårene også..
Etter jobb dro jeg til en venninne og drakk obligatorisk champagne også dro vi ut på byens eneste utested og feira videre. Der sang bandet bursdagssang og vennene mine dansa i sirkel rundt meg. Litt flaut, men veldig morsomt! Jeg skulle egentlig bare ta en liten tur ut, men plutselig var klokka 0400, og min erfaring så langt av å være 25 år er at tida går enda fortere enn den gjorde før.

Jeg hadde en fin dag, men det var helt rart å ikke kunne være rundt de jeg ellers er så glad i der hjemme. Men de er med meg i <3 mitt, så sånnsett er de jo med meg i alt jeg gjør.

Ellers går det fint her i Grønland! Om 11 dager kommer mamma, stefaren min, bestefaren min og tanta mi for å besøke meg- og det gleder jeg meg masse til. Jeg er ca kommet halvveis i oppholdet mitt nå og det er lettere å se fremover når jeg har lagt så mye tid tilbake her. Jeg har det fint på arbeid og med studiene går det kjempebra. Jeg har gjort det bra på oppgavene så langt, og jeg har mye bedre tid til å lese enn jeg ellers har hjemme. Det er blitt kaldt her og sneen har lagt seg på bakken. I går var jeg på båttur og fikk et gjensyn med min favorittplass så langt her, og det var veldig godt å være tilbake der jeg tilbrakte 9 dager på koloni. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid og at det var praktisk mulig å blogge mer, men akkurat det har jeg ikke prioritert så høyt. Men jeg deler bilder på Instagram og Facebook, så det går fint an å følge meg der for de som vil se og høre mer fra meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Håper alle dere har en fin høst!

En milepæl i livet ble feiret på grønlandsk vis. Uforglemmelig opplevelse!

Byen under hjertefjellet.

Uummannatsiaq, mitt grønlandsparadis!

Jeg har fulgt barnehagedebatten som foregår hjemme i Lenvik, og konklusjonen så langt i saken har ikke overrasket meg. Det har klødd i fingrene etter å skrive akkurat hva jeg synes om å nedprioritere de yngre i barnebykommunen, men jeg har klart å dy meg. Jeg er for tiden i Grønland i forbindelse med studiene, og har politisk permisjon til 01.01.17. Men etter kommunestyremøtet i går klarer jeg ikke å la vær å skrive noe om utsettelseskulturen i kommunestyret.

Jeg har vært medlem av kommunestyret siden 2012, og har mange ganger ytret meg heller krast om hva jeg synes om å komme med utsettelsesforslag til saker fordi de er litt ubehagelige å ta stilling til. Som folkevalgt er du valgt til å ta de valgene ditt parti står for og den overbevisningen du har, og det er ikke alltid like lett. Gang etter gang blir valgprogram brutt, og noen ganger kan partiene tape mye på å gå imot sine egne velgere. Det har flere ganger vært vanskelige valg jeg (sammen med mange andre) har måtte tatt stilling til, og det er ikke alltid like enkelt. Mitt vanskeligste valg så langt har vært å være med på å stemme for å legge ned Fjordgård skole. Også i den saken var det forslag om å utsette, og saken ble utsatt gang etter gang. Jeg hadde aldri noe sans for det og stemmer av prinsipp imot utsettelsesforslag – med mindre det er såpass mangelfull informasjon eller gode nok grunner til å få saken tilbake ved en senere anledning, men mest fordi jeg mener at de som saken angår har rett til å få svar på det de bekymrer seg aller mest for. Jeg var i den saken alltid tydelig på hva jeg mente, og jeg står fortsatt inne for det valget jeg tok. Den gangen var det valget rett, og jeg hadde ikke tatt et annerledes valg om det ble vedtatt i oktober, november eller desember. Likevel kom det stadig utsettelsesforslag, og jeg ser at den ukulturen dessverre fortsetter nå med barnehagesaken. Det virker rett og slett som om de som mener at vi skal ha en barnehage mindre i sentrum ikke helt tørr å vedta det enda.

På lik linje som med barnehagesaken, så skapte også Fjordgård-saken stort engasjement. Politikerne ble utsatt for press i sosiale medier, på privaten og i avisa. I tillegg møtte foreldre og barn opp i kommunestyresalen, noe som selvsagt har en stor effekt. Personlig gjorde det vondt for meg å måtte rekke opp hånda framfor de fremmøtte, men det var noe jeg følte jeg måtte gjøre. Jeg mente- og mener fortsatt- at de foreldrene og barna som kjemper for sin sak har krav på å få vite hva politikerne mener, og da må politikerne være tøffe nok til å ta valgene sine, uansett hvor vanskelig det kan være.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er lenge siden jeg har sett så stort engasjement i lokalpolitikken som det denne barnehagesaken har skapt. Jeg føler på det store engasjementet helt her borte i Grønland, og det gleder meg å se at så mange bryr seg om framtida til barna i kommunen, for ikke å snakke om arbeidsplassene. Det var så mange tilskuere i kommunestyresalen i går at det ikke var nok sitteplasser til alle, og selvfølgelig har det en stor effekt på de som skal ta avgjørelsene. Men det stoppet ikke flertallet (posisjonen bestående av Høyre, FrP, KrF og SP) i å komme med et utsettelsesforslag til saken. Det kan virke som om det er enklere å utsette valgene i stedet for å bare ta de, litt sånn som jeg tenkte da jeg var tenåring. Hvis jeg kunne utsette å rydde soverommet mitt så gjorde jeg det, men det ryddet seg jo ikke opp av seg selv.
Det kommer til et punkt der man til slutt bare må man stå ansikt til ansikt med de vanskelige valgene. Muligens håper flertallet at engasjementet skal dabbe av i barnehagesaken til den tid og at ting blir lettere å forholde seg til, men det er heldigvis ingenting som tyder på det.

Jeg synes det er trist at de fremmøtte måtte dra hjem med uvitenhet om framtida til sine barnehager. Av og til må man bare rive plasteret av i en kjapp bevegelse i stedet for å dra det sakte av. Sånn som i Fjordgård, der foreldre, lærere og elever hadde kjempet for skoletilbudet i mange år. Selv om saken endte med at skolen ble nedlagt, så kan jeg bare tenke meg at de har det mye bedre nå som de slipper å bruke all energi på å kjempe for å bevare skoletilbudet sitt.

Jeg ønsker ikke at noen offentlige barnehager skal legges ned fordi jeg synes hver og en av de er viktige og utgjør store forskjeller i mange sine liv. Hvis de borgerlige mener noe annet må de være tøffe nok til å stå for det. Det er ikke pent gjort å utsette foreldre og ansatte for en eviglang kamp.
Det er heller ingen skam å snu i en sak og stemme mot sin egen gruppe eller konstellasjon hvis man egentlig mener noe annet enn de gjør. Det er en del av den tilliten vi som folkevalgte personlig har fått fra våre velgere- og det må vi ta.

Ellers så ønsker jeg de engasjerte masse lykke til med den viktige kampen!

#Lokalpolitikk #Barn #Unge #Framtid #Utsettelseskultur #Samfunn #LenKom #Lenvik #Midttroms #Politikk #Barnehager

Dagene etter jeg var på koloni har gått mye raskere enn dagene før. Jeg har endelig funnet min plass og landet ordentlig. Samtidig som jeg gleder meg masse til å komme hjem gruer jeg meg til å måtte ta farvel til alle de fine folkene jeg har blitt kjent med. Og samtidig som jeg er blitt så glad i plassen, naturen og frihetsfølelsen jeg kjenner på når jeg er alene og bare har ansvar for meg selv, så er det mange ting her jeg ikke kan komme meg fort nok bort fra.

Det er ingen hemmelighet at oppholdet her har blitt lettere etter at jeg forstår mer av språket, rammene og normene på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet. Det tok blant annet mye tid å sette seg inn i institusjonskulturen i Grønland, men når brikkene falt på plass gikk dagene også raskere og bedre.
Jeg har aldri før kjent på at dagene har gått så sakte som mine første uker her oppe. Jeg hadde store utfordringer med å se en ende på oppholdet og det tok ei stund før jeg ordentlig vente meg til å være så langt borte ifra de jeg er så glad i der hjemme. Nå som tiden går fortere og jeg snart er halvveis i denne høsten har det blitt mye enklere å fungere godt i hverdagene her.

Det er noen ting jeg ikke helt har klart å venne meg til enda. At internett koster en formue, at frukt og grønnsaker er av dårlig kvalitet og at vannet i huset mitt lukter kloakk, bare for å nevne noe overfladisk som egentlig ikke betyr så mye.
Jeg leter enda etter knappen for å skylle ned etter jeg har vært på toalettet (og tenker at det egentlig ikke gjør noe, fordi det muligens betyr at jeg ikke kommer til å glømme å skylle ned når jeg kommer hjem til Norge igjen). Når jeg står opp om morgenen og skal skru på lyset på rommet mitt er det ikke bestandig hjernen min har startet dagen samtidig som resten av kroppen og husker på at lysbryterne er installert motsatt vei enn i Norge. Jeg har enda ikke blitt helt vant til å ikke kjøre bil. Og til å ikke kunne dra herifra når jeg vil. Og i dag når det er kommunestyremøte hjemme i Lenvik klør det ordentlig i fingrene etter å engasjere meg. Det er rart å ikke være en del av det, og det er helt nytt for meg å ikke ha tusen ting å gjøre i løpet av en uke. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke holder meg opptatt om dagene, tvert imot, men jeg har mindre klokkeslett å forholde meg til og mindre forventninger fra omgivelsene rundt meg. Jeg har stortsett bare meg selv å tenke på, og det er veldig rart.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har allerede et ambivalent forhold til Grønland. Jeg tror at når jeg en dag ser tilbake på alt jeg har sett, opplevd og lært så vil inntrykkene mine bære preg av nettopp det. For på den ene siden er det nydelig å være her, men på den andre siden er det et land som sliter med store sosiale problemer. Det er mye alkoholmisbruk, og hjelpa er ofte langt unna. Landet henger så etter på mange måter, og på andre måter føles det som om de har kommet lengre enn oss (for eksempel gratis tannhelsetjeneste, ingen egenandel på sykehuset osv). Det føles så både isolerende og utrygt å ikke kunne dra hvor jeg vil når jeg vil, og å måtte se seg over skuldra bare fordi det er blitt mørkt ute og seint om kvelden.

Alt i alt går det stadig bedre her, og jeg trives godt. Jeg savner hjemmet mitt og omgivelsene mine der, men jeg gleder meg over å få være så heldig å få oppleve dette. Det har på mange måter allerede forandret meg, og jeg har lært så mye. Gleder meg til fortsettelsen!

Mulig jeg er håpløst forelsket, men jeg ser hjerter OVERALT.

Du vet det blir tidlig vinter når….

Klar for seilas!

I forrige uke var jeg 8 døgn på koloni i ei nedlagt bygd som heter Umanetsiaq. Jeg fikk heldigvis god tid til å mentalt forberede meg på å være 8 døgn uten kontakt med familien min og vennene mine, uten dekning på telefonen, uten internett, uten strøm og uten dusj. Og det gikk helt fint!
Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli de beste dagene mine i Grønland så langt, men det ble det altså. Det var en utrolig vakker plass å være på og jeg hadde det veldig godt. Jeg var der sammen med min veileder og noen ungdommer, samt at det kom noen barn etterhvert som var sammen med oss + noen arbeidsfolk som kom med båt og arbeidet sammen med oss der i flere dager. Vi hadde som prosjekt å bygge et hus og legge tak på et annet. Også var det selvsagt mye å gjøre hele tiden, som for eksempel å dra ut for å hente is, smelte vann, lage mat osv.

Jeg hadde gode dager i Umanetsiaq. Det var godt å komme seg litt bort fra hverdagene og få jobbet litt mer fysisk. Jeg elsket naturen der ute og gikk lange turer stortsett hver eneste dag. Jeg trodde at språket kom til å være enda mer utfordrende når vi var så få sammen, men det gikk veldig bra. Jeg er allerede blitt ganske god i grønlandsk, og jeg forstår mange ord. Også er det noen ting som er de samme på alle språk, som for eksempel Texas hold’em poker på kveldene B-)

Kveldsutsikta fra kolonien

Å være på koloni er noe de ofte gjør her på barnehjemmet, og det brukes som en del av det miljøterapeutiske arbeidet. Man kommer nærmere barna og får vært sammen med de på en annen måte enn ellers. For ikke å snakke om at det er lettere å gi full oppmerksomhet til de få barna man er sammen med når forstyrrelsene fra hverdagene er borte. Vi jobbet godt sammen, og det var veldig fint å se hvor godt ungdommene samarbeidet om de ulike arbeidsoppgavene de fikk på tur. Jeg håper jeg får flere sånne turer mens jeg er her. For selv om det var tungt å ikke kunne vite hva som foregikk hjemme og ellers i verden, så var det godt å være på tur. Jeg trodde tiden ble å stå stille, men den gikk kjempefort. Også var det så sykt deilig å komme tilbake til en varm og lang dusj!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De små tingene blir store her. Jeg bor for eksempel i et hus uten innlagt vann og med et toalett som er mer som en bøtte med en pose i. Jeg dusjer og vasker klær på barnehjemmet. Ting må planlegges i mye større grad enn hjemme, og alle sånne praktiske ting er egentlig mest upraktisk i forhold til det man er vant til hjemme. Kulturen er veldig annerledes enn det jeg kommer fra på nesten alt. Det setter ting i perspektiv og får meg til å tenke masse over hvor mange ting vi tar som en selvfølge hjemme i Norge.

Ikveld snør det, men jeg skal gå meg en tur likevel. Det er kaldt, og jeg tror vinteren kommer tidlig hit. I går var det storm og vi ble oppfordret til å holde oss innendørs. Jeg har fått TV i huset mitt og feiret det med å kjøpe meg en DVD til 300,-. Det er latterlig dyrt å bo her, men det går greit. Det er lett å være sparsom når man bare har ansvar for seg selv.

Håper alle leserne mine får ei fin uke! Takk for alle tilbakemeldingene dere gir. Her er noen bilder fra den siste tida, og hvis dere trykker på de blir de større =)

Meg i kjent stil her på Grønland

Fra vinduet i hovedhuset i Umanetsiaq

Jordmorhuset i den nedlagte bygda

Isbiter direkte fra Grønlandsisen. #Luksus

Vi hadde overlapping i naturen. Gudrun kom og jeg skulle få reise tilbake til sivilisasjonen.

Tilbragte ei natt i denne nymoderne igloen B-)

Jeg har nettopp gått inn i min andre uke i Grønland, og det har vært mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt nok på hvordan det skulle bli å komme hit, men man kan vel ikke forberede seg godt nok når man ikke vet helt hva man går til. Jeg fikk akutt hjemlengsel i forrige uke, og følelsen av å ikke kunne reise hjem når jeg ville var tyngende. Jeg er kommet inn i en helt ny kultur med helt andre normer og regler enn det vi har hjemme, det som for meg alltid har vært trygt og godt. Jeg som alltid har tenkt at jeg er veldig flink i jobben min og at jeg er faglig sterk opplever nå at jeg kommer til kort på utrolig mange ting i løpet av en hverdag. Jobben er ny, folkene er nye og måten ting gjøres på er helt annerledes enn det er hjemme. Det burde jeg kanskje ha skjønt før jeg satte meg på flyet og reiste så langt bort, men jeg ante faktisk ikke at forskjellen skulle være så stor.

For selv om jeg hadde lest altmulig slags artikler på internettet, lånt og kjøpt bøker om grønlandsk kultur, pedagogikk og oppvekstvilkår, så kan man aldri bli god til å forstå noe av bare å lese seg til det. Man må gjøre det, oppleve det og se det.
Dagene har gått sakte, og det har vært kaos i hodet mitt. Jeg lærer nye ting hele tiden, og har fysisk vondt i hodet av alt jeg tar inn som jeg ikke får ut. Det er krevende å ikke kunne kommunisere på sitt eget språk, og det koster enormt mye energi å jobbe med å bli forstått. Kommunikasjonen har helt klart vært det som har vært mest utfordrende.
Og midt oppi det tunge tankene om hvor tøft alt er her oppe, så kom jeg til å tenke på de som kommer helt ny til landet vårt hjemme, uten å ha valgt det frivillig, uten å ha noen å komme hjem til og uten å ha en dato å kunne telle ned til. Hver gang jeg blir negativ og egoistisk tenker jeg på de som har det verre, noe som både er en egenskap jeg er glad for at jeg har, men også kan være hemmende fordi jeg får dårlig samvittighet av å ha det vondt. Fordi jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har muligheter til å reise hjem hvis jeg skulle bestemme meg for det, og jeg har folk hjemme som er glade i meg og som spør meg hver dag hvordan jeg har det. Når jeg er ferdig med en lang arbeidsdag her på Grønland, kan jeg gå over til nabohuset og snakke på mitt eget språk med noen som forstår meg, som er gjennom det samme og som er i tilnærma lik situasjon som meg akkurat her og akkurat nå. Og når jeg kommer hjem har jeg venner og familie som står med armene åpne og tar imot meg.

Jeg kom ikke hit fordi jeg måtte flykte fra noe verre, jeg kom hit fordi jeg ønsket å oppleve en annen kultur og fordi jeg ville lære noe om hvordan andre jobbet med barn som har vært utsatt for vanskelige ting. Jeg er her for å bli bedre til å forstå, for å bli bedre til å kommunisere og for å bli bedre i faget mitt. Og jeg tror fortsatt at denne reisen kan gi meg noe jeg kan ta med meg i arbeidslivet senere, og at det er en dyrebar erfaring selv om det kan oppleves tungt til tider.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å være utlending er ikke gøy. Det er ikke morsomt å være den eneste rundt et bord som ikke forstår et eneste ord. Det krever mye å lære seg et helt nytt språk og et helt sett med nye regler og normer i et samfunn. Og når jeg vet at det finnes folk der ute som tenker at flyktninger er lykkejegere, så mener jeg at de umulig kan ha forsøkt å sette seg inn i situasjonen til de som de snakker om. For lykken er ikke å være borte fra de man elsker, og spesielt ikke for de som aldri vet om de får vende hjem igjen.

Når jeg nå er ferdig med å synes litt synd på meg selv fordi jeg føler meg litt alene, så skal jeg fortsette å nyte den flotte naturen og den store gjestfriheten jeg opplever her på Grønland. For jeg er helt klart forelsket i omgivelsene og føler meg virkelig godt ivaretatt av menneskene rundt meg, så jeg har ingen grunn til å klage. Jeg gleder meg over alt jeg lærer, men også til å komme hjem igjen. Kanskje litt vel tidlig å begynne å savne, men jeg må bare ta de følelsene som kommer når de kommer!

  
(Trykk på bildene for å se de i større versjon)

Min nye hjemplass for de neste månenden er Uummannaq, byen som er oppkalt etter det store hjerteformede fjellet her på øya. Byen ligger 460 km nord for polarsirkelen, og det bor en plass mellom 1200 og 1300 mennesker her. Det er et lite fiskeri- og fangstsamfunn på ei lita øy midt i en stor fjord på Nordvest Grønland. Fra byen er det utsikt mot store isberg, storhavet og Vestgrønlands høyeste fjell.

På mange måter er det litt som å være på Husøya; det lukter fisk og det er hus overalt.
Beliggenheten er fin, men også veldig tøff. For samtidig som det er vakker natur og landskap så langt øyet kan se, så er det tøft å være såpass isolert fra resten av verden som folkene på denne øya er. På sommerhalvåret er det flere muligheter til å komme seg bort fra øya, både med båt og med helikopter. På vinteren fryser havet og da er det helikopteret som går 1-2 ganger i uka som er eneste utvei herifra. Avgangene avhenger også av været, og flere ganger kan man bli værfast her i lang tid.

Fangst og fiskeri har vært og er fortsatt den viktigste sysselsettinga i byen. På grunn av den globale oppvarminga er det en hard tid for næringa fordi issesongen er forkortet med flere måneder de siste årene. Selvfanget fisk og kjøtt utgjør en viktig del av den daglige kosten til innbyggerne her, blant annet fordi det i vinterhalvåret ikke kan komme skip med varer til øya på grunn av isen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er på noen måter likt som hjemme her. Det er enda lyst om natta, og om vinteren kommer mørketida. Det er kaldere her enn hjemme, og jeg har foreløbig hatt stilongsen på meg hver dag. På grunn av luftfuktigheten her føles det mye kaldere enn temperaturmåleren viser. Det sies også at kroppen opptar alkohol på en annen måte her akkurat på grunn av fuktigheten i lufta. Jeg har foreløbig ikke fått erfart det, men når den eneste uteplassen i byen skal utforskes, skal jeg selvølgelig ha det i bakhodet.

Husene er malt i bestemte farger for å sette farge på tilværelsen. Ingenting er tilfeldig. Fra før i tida skulle alle sykehus være gule slik at fiskerne skulle vite hvor de skulle gå til kai hvis de trengte medisinsk hjelp. Slik er det fortsatt.

Her bor jeg! I et grønt hus med utsikt til Uummannaqfjellet.

I sentrum av byen ligger det ei nydelig kirke, og på søndag var jeg på min første grønlandske Gudstjeneste. Stortsett det eneste ordet jeg forstod var Amen. Språket er vanskelig, men stemninga var stortsett den samme som i andre kirker. Ellers i byen ligger det et postkontor, en kafè, en stor butikk, en klesbutikk og to mindre butikker. I går var jeg på museumet, der grønlandsk kultur og tradisjoner var i fokus. Det er masse fint å se her, og jeg trives veldig godt allerede.
 

Det er mange følelser som går gjennom hodet mitt akkurat nå. Samtidig som jeg freaket ut da jeg så at det var minusgrader på min destinasjon tenker jeg masse på hvordan det skal gå å være på en ny plass med helt nye mennesker og en helt ny hverdag. Jeg glegruver meg og har tusen tanker i hodet. Lurer på om jeg har pakket varme nok klær og om jeg kommer til å fryse. Spent på hvordan barna er, og hvordan det blir å jobbe og leve i en helt ny kultur. Håper jeg har pakket nok. Håper jeg kommer til å trives. Spent på hvordan jeg skal bo. Hva jeg skal gjøre.

Jeg savner allerede familien min og vennene mine, men foreløbig er det godsavning. Jeg tror at det er sunt å savne og at det ofte kan styrke mer enn det svekker. Jeg må også innrømme at det rent egoistisk er litt godt å komme på en ny plass med helt blanke ark. Jeg skal de neste 4 månedene leve et litt mer enkelt liv med en helt annen dagsplan enn det jeg er vant til. Det blir som en timeout fra det vanlige livet mitt med mange baller i lufta til et liv der jeg skal gjøre noe helt annet enn det jeg ellers gjør. Jeg håper at jeg lærer mye og kan ta med meg mye god erfaring videre i livet.

Torsdagen reiste jeg rett fra skolen og avgårde til København. Der traff jeg Gudrun, studenten fra Kristiansand som også skal i praksis på samme barnehjem som meg. Vi bodde på hotell i Køben til fredag, og var begge veldig spente på den videre reisen. Klokka ringte kl 0600 på morgenen og vi reiste avgårde til vår første destinasjon, Kangerlussuaq. Det tok ca 6 timer å fly dit. Vi reiste med et stort fly, sånn airbustype med masse folk ombord.

Den neste flyreisen gikk til Ilulissat i et litt mindre fly, sånn widerøetype som vi er vant til fra melkeruta oppi Finnmark. Det var først da vi fløy inn til Ilulissat at jeg skjønte hvor vakkert det egentlig er her på Grønland. Isen var i bryting på fjorden og utsikta fra flyet var upåklagelig. Jeg gleder meg masse til å se mer av det.

Videre skulle vi til Qaarsut, men det flyet var forsinka i ca 5 timer. Flyturen dit tok bare en halvtimes tid. Det ble to nye ventetimer på helikopteret som skulle ta oss videre til Uummannaq, men med en gang vi kom ombord i helikopteret føltes ventetiden verdt det. Turen over tok bare et kvarters tid, men det var så mye fint å se på at det føltes mye lengre. Det kribla i magen av spenning, og da mitt nye hjemsted for de neste 4 månedene kom til synet ble jeg nesten litt smårørt. Ord kan nesten ikke beskrive hvor vakker naturen her er.

Første helikoptertur!

Da vi landet ble vi tatt imot av barn fra barnehjemmet som stod å ventet på oss med flagg i hånda og jubla. Jeg følte meg allerede velkommen.
En lang dag med mange inntrykk var over og jeg var skikkelig godsliten da hodet traff puta. Jeg sovna til lyden av hunder som ulte og isen som buldra i fjorden. Dette kan jeg lett bli vant til!