Krig, fred, politikk og sånn

Tiden flyr avgårde og det er mye som har skjedd siden sist jeg gav bloggen et lite innblikk i det private.
Sommeren gikk aldeles fort, og selv om den var annerledes enn tidligere år, så hadde vi det kjempefint. Vi hadde ferie i eget fylke for første gang, og det var veldig flott å få se mer av Finnmark og på en litt annen måte enn via melkeruta til Widerøe… Vi hadde som mål å oppleve mest mulig, treffe flest mulig og kose oss maks!

Så ble det høst, og siden skolestart har det gått i ett. Dette skoleåret sjonglerer jeg fulltidsstudier, deltidsstudier, full jobb og fylkespolitikk. Foreløpig går det veldig bra, men jeg er bare midt inne i semesterets eksamensperiode, så det er sikkert litt tidlig å måle resultater. Kanskje har det praktisk latt seg gjøre nettopp på grunn av annerledesåret 2020, og mye av både politikk og skolearbeid har gått virtuelt. Jeg har enda masse energi og har innstilt meg på at det blir et hektisk år, og heldigvis har jeg en mann som alltid legger til rette for mine krumspring og tar mer av ansvaret jeg ikke kan ta når jeg går inn i studiebobla eller er mye borte.

Jeg har aldri reist så lite som jeg har gjort i år. Skal innrømme at det kribler litt i magen etter å få tatt en skikkelig kjæresteferie i et varmt land, men jeg tenker at miljøet er den store vinneren i år, og at det er ingenting som er bedre enn det. Så får det bare stå sin prøve i for eksempel ekteskapet når jeg og Kay tvinges til å faktisk være sammen i ukesvis i strekk. Vi er ikke helt laga for det, men dette året er løsningsorientert-året, og vi står enda stødig. Som mange andre har vi valgt å kjøpe hytte i egen kommune i år! I vakre Aglapsvik på Lenvikhalvøya. Så det er jo absolutt et tiltak for å bevare husfreden. Å ha hytte så nært hjemme er nydelig og har allerede gitt oss mange fine minner. Gleder meg maks til fortsettelsen, og setter ekstremt stort pris på å komme meg litt bort fra vaskemaskinen og stresset med å bo i storbyen Finnsnes, hehe 🙂

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg har også fått fornyet tillit på andreplassen til stortingslista fra nominasjonskomiteen til Troms SV. Det er jeg veldig takknemlig for og stolt over. Det kribler i magen etter å starte valgkampen, og det føles som det haster mer enn noen gang å få til et politisk skifte. Jeg ser frem til en spesiell valgkamp og gleder meg masse til ei spennende tid fremover!

Regjeringen har sendt på høring et forslag til endringer i helse- og omsorgstjenesteloven. Endringen handler om å innføre en godkjenningsmodell for «fritt brukervalg» der målet er at det skal innføres et konkurransesystem i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Loven skal utgjøre et rammeverk som gjør det lettere for kommunene å privatisere deler av eldreomsorgen, spesielt innenfor hjemmetjenester.

Når høyresiden snakker om «fritt brukervalg» handler det om privatisering. Og privatisering har store konsekvenser for fellesskapet og velferdsstaten.

Forslaget som regjeringa har gjemt bak ord som «valgfrihet» skaper ikke bedre helsetjenester for de eldre som trenger bistand. For det blir ikke automatisk flere utdannede helsepersonell av å privatisere, tjenestene i distriktene får ikke høyere kvalitet av å konkurrere og de ansatte får ikke bedre lønns-og arbeidsvilkår av å bli satt på anbud, snarere tvert imot.

I regjeringsplattformen står det svart på hvitt at man ønsker en modell lik som den de har i Sverige. Og det er lite positivt å hente fra erfaringene i nabolandet. Etter nærmere 30 år med fritt brukervalg hos søta bror sier selv de borgerlige partiene i Sverige at resultatet ikke er godt. Etter mange års konkurranse på kommunale helsetjenester er resultatet at det er vanskeligere å koordinere tjenester, det har skapt økt byråkrati, det koster mer og det gir mindre faglig handlingsrom. Konkurransen har handlet om å levere et billigst mulig anbud, noe som ikke gir best mulig tjeneste. Konsekvensene av privatiseringen har skapt et etterslep på flere milliarder kroner i offentlig velferd i Sverige.

De eldre trenger faglighet, og med privatisering truer man fagligheten. SV er tydelig på at privatisering ikke er løsningen på å ivareta våre eldre. For det blir ikke mer tid eller penger til omsorg ved at man står med tidtakeren og måler i minutter hvor lang tid en dusj, et måltid eller et sårskift tar, slik som situasjonen er i mange hjemmetjenester i Sverige.

Regjeringen ønsker at det innføres et stykkprissystem der de private leverandørene skal få betalt etter en fast sats dersom brukerne velger bort den kommunale tjenesten. Vi som har jobbet i helsesektoren i mange år vet hva dette betyr; at samme jobben skal gjøres samtidig som penger skal spares. Tjenester i hjemmet er ofte noe som er i utvikling, og som kan variere fra dagsformen og tilstanden til de som mottar hjelp. Eldre og syke trenger ofte mer hjelp etter hvert som tiden går. Som helsepersonell er jeg dypt bekymret for hvordan denne jobben skal utføres når det ikke ligger inne i forslaget fra regjeringen at det skal gis mer penger etter hvert som jobben blir mer omfattende. Da går det ut over kvaliteten på arbeidet som utføres. Eldre fortjener å bli møtt med fagpersonell som har tid til å hjelpe de uansett dagsform.

Når det brukes penger fra kommunebudsjettet på private aktører går det ut over den offentlige tjenesten. Høyres «frie brukervalg» er med på å skape mindre handlingsrom i det kommunale budsjettet og lar det være opp til den enkelte innbygger å velge det private foran fellesskapet. Da blir det fort mindre penger igjen i felleskassen, også ender man opp med at resten av innbyggerne sitter igjen med dårligere tjenester og ei stor regning på privatiseringsfesten til de borgerlige. Samtidig har velferdsprofitørene tatt overskuddet med seg fra de private firmaene sine og befinner seg for lengst i et skatteparadis, mens vi andre sitter igjen med en ribbet kommunaltjeneste som må rustes opp for milliarder av kroner.

SV vender tommelen ned for forslaget fra regjeringen og er enige med både fylkesrådet og fylkeseldrerådet som har gjort det samme. Det viktigste for oss er at alle har rett til skikkelig helsehjelp, uansett hvor de bor, hvor mye penger man tjener eller hvem man er. For å få det til må det offentlige helsevesenet styrkes, ikke svekkes slik som høyresiden ønsker.

Samtidig som det brenner i Moria-leiren på Lesvos og over tretten tusen mennesker mister det lille de har går Norges regjering ut med at de skal ta imot 50 flyktninger fra området. Disse 50 skal attpåtil trekkes ifra antallet vårt for kvoteflyktninger. Grådig, smålig og alt for sent. Det er rett og slett tragisk at en hel flyktningleir må brenne ned før Norge kommer opp med en slags form for «løsning».

Brannen i leiren var en varslet katastrofe. Samtidig som andre land har tatt imot flyktninger fra leiren har Norge lukket øynene og ventet an situasjonen. Vi hadde mulighet til å hjelpe tidligere, men det ønsket ikke regjeringen. De ville se hva andre land gjorde først. Vedtaket som KrF har sikret var at man skulle vente til 8-10 land tok ansvar, for deretter å ta ansvar selv. Det ansvaret viser seg nå å være 50 liv, men burde vært så mye mer. Og disse 50 burde vært hentet for lengst.

50 personer. Cirka to skoleklasser. Ikke større antall enn kapasiteten i en liten skolebuss. For å sammenligne tok vi i 1993 imot 12 000 flyktninger fra Bosnia uten at det var for mye. Og vi er blitt både flere og rikere siden den gang. Det som har forandret seg er at vi nå styres av en regjering som setter «meg, meg og meg» først.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Situasjonen på Lesvos har eskalert og er en helt annen siden før sommeren da regjeringen bestemte at Norge skulle slappe av og ta ferie. Hva skal regjeringen gjøre nå? Føler KrF, Venstre og Høyre at de har gjort nok?

Vi både kan og vil ta imot flere. Vi har plass. Vi har folk. Vi har hjertevarme. Mange av de aller minste kommunene har gått ut med at de kan ta imot 50 personer alene. Over 100 kommuner har offensivt gitt beskjed om at de vil bosette flere flyktninger og at de står klar til å ta ansvar. I Troms og Finnmark alene kan vi ta imot minst 400. Kommunene skriker etter flyktninger å bosette og distriktene roper etter flere innbyggere. Men regjeringen følger et helt annet spor, og det er nesten blitt en prestisjesak for de borgerlige å vise fingeren til mennesker på flukt. For selv om FrP ikke lengre er i regjering, har KrF og Venstre godtatt at det er FrP sin flyktningpolitikk som føres.

Når regjeringen slapper av tar kommuner og fylker ansvar. Og det er de mange kommunene og fylkene som nå sier at de vil hjelpe flyktninger som gir håp. Det sender også en tydelig beskjed til regjeringen om at befolkningen ønsker å hjelpe mennesker i nød, og at vi ikke lengre finner oss i den passive strategien landet vårt har lagt seg på.

Norge bør være et ansvarlig og anstendig land som går i front for å sikre at verdenssamfunnet tar ansvar for flyktningkrisen. Vi kan ikke sitte i verdens rikeste land å se på at fattige Hellas tar ansvaret helt alene.

Det er akutt behov for å evakuere mange flere enn 50. For hver dag som går uten at vi gjør noe, blir flere barn alvorlig traumatiserte. Det er stort behov for krisehjelp og vi må handle nå. Det er vår plikt å møte disse menneskene sånn som vi selv ville blitt møtt dersom det var vi som var på flukt. Under andre verdenskrig var over 50 000 nordmenn flyktninger, men det virker som om Erna Solberg & co har glemt av vår egen historie. Historien om hvordan vi satt på gjerdet og tok det chill mens Moria brant skal ikke glemmes like fort.

Konfirmantene i Kautokeino fikk en tordentale fra sokneprest Bjarne Gustad på konfirmasjonsgudstjeneste nå i august. Talen inneholdt påføring av skyld og skam rundt abort, skilsmisse, kjønnsoperasjoner og homofili, samt en oppfordring om å ikke godta Norges lover sånn som de er.

Det var med stor bekymring jeg lyttet til det som ble sagt til ungdommen i Masi, og jeg ble oppriktig lei meg på vegne av de unge menneskene som måtte høre på talen under konfirmasjonsundervisninga. Ungdom er allerede i ei sårbar tid i livet, om ikke de skal måtte sitte å ta innover seg en preken der de får beskjed om at de er «ugudelige» dersom de forelsker seg i noen av samme kjønn.

Retten til selvbestemt abort står sterkt i Norge og skal ikke rokkes ved. Det er en utrolig viktig lov som sier at det er opp til hver enkelt kvinne å selv bestemme over egen kropp. Å ta abort er ikke et enkelt valg, og jeg er glad for at vi lever i et land der man kan velge selv om man vil ha barn eller ikke.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Alle skal ha frihet og trygghet til å være den de er og elske den de vil. I et likestilt samfunn skal man kunne leve ut sin identitet, kjærlighet, seksualitet og kjønnsuttrykk. Alle barn og unge skal få vokse opp med trygghet og frihet til å ta sine egne valg. For at vi skal få det til trenger vi mer kunnskap og åpenhet, og mindre skyld og skam.

Skilsmisse er helt vanlig i dag. Mange barn vokser opp med skilte foreldre. Disse barna er ikke noe annerledes enn barn som vokser opp med foreldre som er sammen. Mange unge kan i framtida stå i skilsmisse selv når de blir voksne, og det er mange ulike grunner til at ektepar går fra hverandre. I konfirmasjonsprestens øyne blir skilsmisse fremstilt som først og fremst kvinnen sitt ansvar, og at det skyldes «kvinnelist». At kvinner lokker andre menn til seg fordi de har et ønske om å bytte ut mannen sin med en finere mann. Som mann må det være utrolig enkelt å forholde seg til en sånn sannhet.

Som kristen selv er jeg rystet over det generelle menneskesynet til konfirmasjonspresten i Masi. Vi tror åpenbart ikke på det samme, vi to. Der jeg mener at kirken har et viktig ansvar for å godta alle mennesker sånn som de er, mener tydeligvis han at det er en viktigere oppgave å lære ungdom hvordan de ikke bør være og hva de ikke bør gjøre. Jeg synes ikke lovene våre er «ugudelige», jeg mener de er tilpasset den tida vi lever i nå. Jeg tror Gud godtar oss akkurat sånn som vi er, uansett hvem vi forelsker oss i. Og jeg tror at Gud mener at alle barn er like mye verdt selv om de vokser opp i to hjem i stedet for ett.

Kjære ungdom i Troms og Finnmark:
Vi lever ikke i en syndig verden. Vi er på mange måter heldige som har kommet så langt som vi har i flere av disse sakene, men som dere hører har vi enda lang vei å gå.
Det er ikke en synd å ta abort. Det er ikke noe galt i å skille seg. Hvis du er homofil så er det helt i orden. Hvis du er født i feil kropp skal du bli møtt med forståelse. Du er god nok akkurat sånn som du er. Det er ikke deg det er noe feil med, det er holdningen til konfirmasjonspresten din. Og heldigvis er det ikke kirka som bestemmer hva slags lover vi skal ha i landet vårt.

Var selv så heldig å ha en ungdommelig og tøff konfirmasjonsprest som lærte oss masse viktig, både om troen og om livet, helt uten å dømme noen. Så det går faktisk an.

Det er med klump i magen og tårer i øynene jeg skriver nok et innlegg om den uverdige situasjonen til Majeed, Khalida, Diyar, Zhiar og Banav. Jeg skulle ønske jeg slapp, men jeg klarer ikke å la vær å engasjere meg når jeg ser urettferdighet på høylys dag.

Jeg blir veldig provosert av å se uttalelsene til flere representanter i kommunestyret, som reduserer det her til en sak som først og fremst handler om økonomi. Det er ikke til å stikke under en stol at kommunen lider av mild luksusfellenproblematikk, og jeg registrerer at hensynet til økonomi ikke blir ivaretatt og brukt som argumentasjon i saker med vesentlig større investeringer enn denne.

Det er nå Senja kommune som sitter med nøkkelen på første del av løsningen for denne familien. Som alle andre saker handler det om prioriteringer. SV har vært veldig tydelig på hva vi vil prioritere, og for oss er dette et verdivalg. Denne saken er spesiell, men den er ikke spesielt komplisert for kommunestyret, sånn som noen hevder. Det handler om ekte mennesker som står i en forferdelig sårbar situasjon og som trenger vår hjelp nå.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I løpet av mine mange år i kommunestyret i Lenvik har jeg flere ganger gått hardt ut mot kortsiktige vedtak der man skyver de økonomiske utfordringene til neste generasjon. Derfor har det overrasket meg at mange i denne saken er urovekkende opptatt av hva som skjer med økonomien om 5 år, i stedet for hva som skjer nå. Jeg mener at politikere har et spesielt ansvar for å hjelpe andre medmennesker når man kan. Her kan man si ja til bosetting, sikre at familien får en verdig situasjon og en mulighet til å bidra i samfunnet. Så kan hver og en politiker i sine partier påvirke Stortinget til å gjøre vedtak som sikrer de økonomiske tilskuddene. Det har vi 5 år på oss å fikse. Hvis det er vilje blant partiene i Senja så ser jeg ikke noen grunn til at vi ikke skal få det til, men det er kanskje akkurat viljen det står på.

Kommunene skriker etter å få bosatt flere flyktninger fordi det kommer for få flyktninger til Norge. Vi bygger ned flyktningetjenestene i hele landet på grunn av situasjonen. Likevel ser vi at noen kommuner er veldig selektive med tanke på hvem de ønsker å ha som innbyggere i sine kommuner. Det er et problem at man har en ordning som gjør at man nærmest kan velge selv hva slags flyktninger man vil ha og hvem man ikke vil ha. At denne familien blir omtalt som «familien som ingen vil ha» er hjerterått og forteller oss om et system som ikke fungerer. Vi har et ansvar for å sikre at flere ikke må gjennomgå det samme, men jeg ser at bemerkelsesverdig få tar det ansvaret.

Etter flere års kamp for at denne familien skal bli møtt med litt verdighet, respekt og medmenneskelighet, så er jeg veldig forundret over at KrF og Høyre- som både sitter i regjering og i flertallskonstellasjonen i Senja kommune, ikke løfter en finger for denne familien. Man har altså en unik mulighet til både å bosette familien her i Senja, og samtidig få regjeringen til å utvide tilskuddsordningene sånn at det ikke skal bli en økonomisk ulempe for kommunen å bosette familien.
Kommunestyret skal nå avgjøre saken. Administrasjonen har sagt nei. Formannskapet har sagt nei. Utvalg for oppvekst og kultur har sagt nei. Nå håper jeg at kommunestyret kan vise at det er de som har siste ordet og at de sier et klart ja til bosetting av familien. Mitt håp er at kommunestyret i Senja viser at vi bor i en kommune for alle mennesker- uansett hjelpebehov. Deretter kan vi jobbe opp mot Stortinget og få på plass bedre økonomiske ordninger for kommuner som er sitt samfunnsansvar bevisste og hjelper menneskene dette gjelder.

Jeg har vokst opp i «fjærsteinan» i Trollvika i daværende Lenvik kommune. Det beste jeg visste var å være i fjæra. I timevis. Plukke skjell, løfte på steiner, se etter tangsprell, plukke søppel og ikke minst bade. I all slags vær. Vi var så heldige at vi hadde en lekeplass så nært fjæra at da vi spilte fotball og sparka for hardt kunne den fort havne i havet hvis det var flo.

I voksen alder har fjæra blitt brukt til både eventyrturer med bonusbarna mine og til turer alene for å få roen. Ingenting roer meg mer ned enn bølgesuset fra havet, og mange «verdensproblemer» blir løst nettopp i fjæra.

Spesielt her nord er det veldig mange som bor nært fjæra og har det som sin viktigste rekreasjonsplass. Nærheten til fjæra betyr enormt mye for mange, sammen med forventninga om at fjæra skal være for alle.

Da er det så provoserende og uforståelig at regjeringen nå ønsker å åpne strandsonen for mer bygging. De vil rett og slett privatisere fjæra. Og vi som bor her nord vet hva som skjer når fjæra blir privatisert. Da kommer det fort opp gjerder eller et skilt om at «denne stranda er privat», og man hindrer folk flest tilgang til fjæra.

Regjeringen sier de vil «myke opp» 100-metersregelen for å legge til rette for næringslivet. Mer penger i kassen til de få, og mindre plass i fjæra til de mange. Jeg blir regelrett forbanna når jeg leser uttalelsene til Kent Gudmundsen (H) som bagatelliserer betydningen av 100-metersregelen når han sier at vi har nok kystlinje i dette landet. Det kan godt hende vi har det, men det handler jo først og fremst om at vi har vært gode på å bevare strandsonen de aller fleste plasser. Åpner vi nå opp for mer bygging i fjæra mister vi den verdien. Fjæra skal ikke være til salgs, den skal være for alle.

Det er synd å se at høyresida ikke ser den virkelige verdien av fjæra, og at de kun ser en mulighet til å tjene penger. Verdien på fjæra kan man ikke sette en pris på, den e for verdifull til å bli nedbygd.

Vi fra SV vil fortsatt ta vare på naturen, gi folk et godt friluftsliv i fjæra, opprettholde byggeforbudet i strandsonen, sikre allemannsretten og jobbe for at fjæra skal være for alle- ikke for de få.

Tirsdag 26.mai vedtok Stortinget historiske endringer i bioteknologiloven. Loven har ikke vært endret siden 2004, og var så utdatert at den ikke var tilpasset dagens samfunn. Dette var et viktig gjennombrudd for kvinner, familier og barn. Endelig får vi bedre fosterdiagnostikk med tidlig ultralyd og NIPT-test. I tillegg kan flere få realisert drømmen om å bli forelder ved at vi nå har tillatt assistert befruktning til enslige og eggdonasjon i Norge. Endringene i bioteknologiloven er et stort fremskritt for kvinnehelsa, likestillinga og bedre svangerskapsomsorg.

Tidlig ultralyd skaper trygghet for alle vordende foreldre i svangerskapet. De fleste jeg kjenner som har vært gravide de siste årene har tatt tidlig ultralyd for å se babyen og få vite om alt går bra. Den tryggheten ønsker vi å gi til absolutt alle gravide, ikke bare til de som har råd til å betale det fra egen lomme. Ved å tilby tidlig ultralyd til alle gravide gjennom det offentlige sikrer vi at alle får like tilbud og samme muligheter.

NIPT-test er en blodprøve som skiller ut fosterets DNA fra kvinnens blod. Det er en sikrere måte å finne ut om fosteret er friskt på enn morkake- eller fostervannsprøve. Testen kan avdekke kromosomfeil på fosteret. Kvinner må selv få bestemme om de ønsker å ta denne testen, og vi er glade for at dette er noe alle får mulighet til å sjekke hvis de vil. Så er det vår plikt å gi god og riktig informasjon til de som tar testen slik at de kan ta velinformerte valg helt selv.

At det nå endelig åpnes for både assistert befruktning for enslige og eggdonasjon gjør at de som ønsker å få barn slipper å reise til Danmark, Finnland eller Sverige for å få dette til. Det var på høy tid at vi kom etter og kan tilby samme gode vilkår som nabolandene våre når det kommer til reproduksjon. Tusenvis av enslige kvinner og par reiser til andre land for å få gjennomført undersøkelser, eggdonasjon eller assistert befruktning. Nå kan de få hjelp her hjemme, noe som kan gjøre prosessen bedre for de det gjelder, og at de slipper å føle seg som kriminelle fordi de vil bli foreldre.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Dette er også en viktig likestillingsseier. Fra før har vi tillatt sæddonasjon. Nå som eggdonasjon endelig blir tillatt blir infertile menn og kvinner likestilte, og får samme mulighet til å bli forelder.

En god mamma eller pappa er gode foreldre, også hvis de er enslige. Mange barn vokser opp med én forelder i Norge. Det viktigste er at barnet har gode omsorgspersoner rundt seg i livet sitt, ikke hvor mange de er i antall. Vi må ta innover oss at familier ikke lengre bare er mamma, pappa, barn. Noen vokser opp med 1 forelder, andre med 4, noen med foreldre av samme kjønn og andre med foreldre av ulike kjønn. I vårt samfunn skal det være plass til ulike familier og forskjellige mennesker.

Sånne tilbakemeldinger <3

Jeg måtte lese innlegget til Troms APs Cecilie Myrseth  to ganger for å forstå hva jeg leste, og enda er jeg usikker på om jeg har skjønt det helt rett. Av innlegget leser jeg at Arbeiderpartiet på ingen måte har sagt nei til Nord-norgebanen. Likevel ble forslaget om at Nord-norgebanen skal realiseres nedstemt av nettopp Arbeiderpartiet.

At regjeringen Solberg nå sitter i mindretall skaper en unik situasjon for opposisjonen til å få gjennomført ny politikk. For første gang på lenge kan et flertall utenfor regjering finne sammen for å få endret landet til det bedre. Nylig så vi et samarbeid mellom AP, SV og FrP i bioteknologiloven som vi fikk gjennomført. Hvis AP har et ønske om å få Nord-norgebanen bygget, hvorfor vil dere ikke stå sammen med oss når til og med FrP og SV klarer å enes? Det er dere hjertelig velkomne til, og vi vil så veldig gjerne ha dere med på laget.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Videre i innlegget skriver Myrseth «Skal vi få til dette fantastiske prosjektet må vi på tvers av politiske skillelinjer samle oss og heie på hverandre». Hun gjentar at vi som ønsker å få realisert Nord-norgebanen aktivt må spille på lag for å få saken prioritert. Innlegget avsluttes med en oppfordring om at vi må jobbe samtidig fordi «ingen kan bygge Nord-Norgebanen alene, og Arbeiderpartiet skal lede an!»

Forslaget fra Per Willy Amundsen og Torgeir Knag Fylkesnes var aldri ment populistisk. Det var en historisk mulighet til å få på plass et vedtak i Stortinget som forplikter. Den første muligheten vi har hatt på lenge til å faktisk få realisert jernbane til nord. Landsdelen vår trengte det vedtaket. Vi vil kjenne at det faktisk finnes en sjanse for at banen skal bli bygd. Vi trenger den optimismen, den klokkeklare visjonen og en tydelig beskjed. Dette var en fin anledning for nettopp Arbeiderpartiet til å vise oss gjennom handling at de står sammen med oss. Derfor er det utrolig skuffende at Arbeiderpartiet, som hevder de er for, stemmer imot. Definisjonen på populisme er tydeligvis å være uenige med Arbeiderpartiet.

For det holder ikke med ambisjoner hvis ikke vedtakene fattes. Og som vi vet kan det være lang vei fra en tanke til en handling.

SV er skuffet og det må være lov. Vi hadde håpet at vi endelig skulle komme et skritt nærmere Nord-norgebanen med dette vedtaket. Dessverre gikk det ikke den veien nå, men vi gir aldri opp. Vi skal fortsette å vise gjennom handling at Nord-norgebanen er viktig for oss og at vi jobber hardt for å få toget hit. AP må gjerne lede an det arbeidet, men jeg håper strategien som velges blir litt mer forståelig. Det viktigste for oss er at banen blir bygget snarest mulig, ikke hvem som «leder an» arbeidet.

Forrige uke hadde vi debatt i Stortinget om å hente barn og familier fra flyktningeleiren Moria i Hellas. Regjeringa har kommet frem til en “løsning” der de åpner opp for å ta imot sårbare barn og familier derfra, men har satt som forutsetning at “8-10 land gjør det samme”. Det er en veldig spesiell måte å gjøre det på. Man skal altså sitte på gjerdet og vente for å se hva andre gjør i stedet for å gå foran. Tenk hvis alle andre land skulle holdt på sånn. Da blir ingen reddet. Og vi kan ikke finne oss i å legge avgjørelsene våre i andre lands fang. Det er uansvarlig.

For det haster for å få på plass en løsning for barna i Moria. Mange unger og barnefamilier er fysisk innestengt i flyktningeleiren og lever under forferdelige forhold. Over 1000 barn som er på flukt er alene og har ingen til å hjelpe seg eller beskytte seg. En av tre i leiren er barn, og de fleste er yngre enn 12 år. Tenk hvis det hadde vært oss. Tenk hvis det var våre barn. Hadde det vært nok å sitte å vente da?

Jeg mener ikke at vi må gjøre alt for å redde hele verden, men vi kan gjøre NOE. Den humanitære krisa i Hellas er politisk skapt, og kan løses politisk hvis vi bare gjør en innsats.

Spesielt frustrerende er det å se denne situasjonen i sammenheng med hvordan vi har nedbygd asylsektoren her hjemme. Asylmottak har blitt lagt ned og kommunene roper etter flere flyktninger å bosette. Vi hadde nettopp en diskusjon hjemme om hvor fattig, trist og tomt det er å ikke ha asylmottak på Finnsnes lengre. Vi har plass. Og kommunene vil ta imot flere. Vi sitter på kompetanse vi knapt får brukt, og mennesker som ønsker å jobbe med flyktninger. Denne kompetansen kan komme til nytte hvis vi tar imot flyktninger fra Moria. Vi har ressursene til å ta imot og hjelpe barna som har ventet alt for lenge.

Vi kan ikke sitte her i verdens rikeste land og lukke øynene. Vi kan og bør gå foran som gode eksempler, vise solidaritet, redde liv. Sånn som en gang vi opplevde å bli reddet når dette landet ble rammet av krig. Men det er det mange som har glemt.

Det er også skremmende at regjeringen ikke sier noe om antall mennesker de skal ta imot “dersom 8-10 andre land gjør det samme”. SV har foreslått å ta imot 1500 barn fra Moria-leiren, men regjeringen sier ingenting. Det betyr at de i prinsippet kan ta imot 1. Hvis noen andre gjør det. 1 er selvfølgelig bedre enn 0, men her må vi få en avklaring på hva regjeringen egentlig skal gjøre og hvor mange liv de faktisk vil redde.

Den regjeringen vi har nå er den feigeste og kjipeste jeg kan huske. Samtidig legger KrF ut denne:

Jeg trodde først det var kødd. Men det er ikke en tullememe. Det er 100% dønn seriøst. KrF gir uttrykk for at de er fornøyde med resultatet av forhandlingene innad i regjering. Passelig jubler over et halvdårlig forslag som foreløbig ikke betyr NOEN verdens ting. Det er bare å gratulere.

Jeg mener at KrF og Venstre ikke kan kalle “gjennomslaget” for noe seier før barna er hentet hit. Til da er dette bare et stort mageplask og en flau sak.

At vi sitter her hjemme i fred og lukker øynene våre for det som skjer utenfor grensene våre er et nederlag og løsningen fra regjeringen lover ikke godt. Det er et stort mageplask for de som hevder at de er opptatt av solidaritet og medmenneskelighet i regjeringen.

Det er thrillerdag på Stortinget i dag og vi skal ta viktige valg. Spesielt er det full strid rundt bioteknologiloven. Det er enda usikkert hvordan det går når alle representantene samles til votering senere i dag. Debatten har vart siden 1030 og vært fulle av motsetninger. Det er nesten som om det handler om hvem som er mest moralsk og hvem som bryr seg mest.

For meg handler saken om noe helt annet.
Jeg ønsker ikke barn, men har dyp respekt og forståelse for de som gjerne vil bli forelder. Derfor støtter jeg forslagene i bioteknologiloven. Spesielt viktig synes jeg det er at alle skal ha like rettigheter til å ta tidlig ultralyd. Det handler IKKE om “sorteringssamfunnet” sånn som KrF vil ha det til, men det handler om trygghet. Det handler om å skape liv og om å redde liv.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Et av forslagene vi skal ta stilling til er om enslige skal få mulighet til assistert befruktning. Vi har i dag en praksis som gjør det vanskelig for mange å få barn. Vi ser at mange reiser til andre land for å få barn og at noen til og med flytter til Sverige eller Danmark for å få bedre reproduksjonsrettigheter. Mange av disse føler seg som kriminelle her hjemme i Norge kun fordi de ønsker å bli foreldre.

Vi må snakke mer om hvorfor mange enslige vil ha barn og hvorfor noen blir så sinte for at de vil gjøre det alene. Jeg vet om flere som ønsker å være aleneforelder. Andre har et sterkt ønske om å finne en partner å få barn med, men har ikke gjort det. Flere har sykdommer som gjør at de ikke kan få biologiske barn, og noen har dårlig tid.

Statsministeren ber oss om å få flere barn. Jeg ønsker ikke å bidra til det, men skjønner ikke hvorfor Erna ikke tar imot de som vil oppfylle ønsket hennes. Det er noen der ute som prøver veldig hardt for å få nettopp det til. Forbudet mot assistert befruktning for enslige skaper ikke noe annet enn forskjell på folk, og man gjør det både dyrt og vanskelig for enslige å få barn.

Enkelte representanter prøver å få debatten til å handle om fedres rettigheter og mener at vi som er for forslaget mener at fedre er mindre viktigere. For meg blir det en vinkling som reduserer oss til sinte feminister som er mot menn. Jeg er feminist og jeg kjemper for fars rettigheter. Vi har lang vei og gå på det feltet, men akkurat i denne saken ser jeg ikke helt sammenligningen.

En god mamma og en god pappa er gode foreldre- også hvis de er alene. Vi er mange som har vokst opp hos èn forelder. Mammaen min var forelder nok for to. For det viktigste er at barna har gode omsorgspersoner rundt seg, ikke hvor mange de er i antall. Og det er ikke sånn at Stortinget kan vedta at foreldre skal være to, og at ingen barn vokser opp med 1 forelder fordi vi vedtar det. I noen tilfeller kan det være bedre å vokse opp med en enn med to. Det må vi tørre å si.

Barneminister Kjell Ingolf Ropstad jobber dag og natt for å hindre utvikling på kvinnehelse, når han heller burde jobbet dag og natt for å sikre at de barna som har det vanskelig får det bedre. Han er ikke min minister.

Håper på positivt vedtak i dag!