Selv om jeg synes det er enormt teit å “fokusere på prostatakreft” i form av en bart i stedet for å faktisk gjøre noe aktivt i forhold til formålet, så elsker jeg Movember. Jeg er så glad i bart at november-måneden er blitt min yndlingsmåned.
I dag har regjeringa lagt frem sitt forslag til budsjett og det er mildt sagt en katastrofe. Jeg er trist på vegne av vanlige folk som bit for bit mister velferden i dette landet til fordel for de aller rikeste. Det ble sånn som jeg har sagt i mange år, og som jeg senest i valgkampen prata mye om, politikk som gir fordeler til de som har mest, samtidig som de som har minst får mindre.
Det blir skattekutt til de rikeste, det på tross av at Unge Høyre stod i samtlige skoledebatter og nekta for det. Her er realiteten, og den går ut over både studenter, barneskoleelever, barnehageunger, småbarnsforeldre og arbeidsledige. Det er en slags motsatt Robin Hood-greie, der pengene blir tatt fra de fattigste og gitt til de rikeste. Jeg ønsker mye heller det motsatte. Barn, flyktninger og studenter må betale for at kapitalistene skal få mer. De mørkeblå fjerner viktige forslag fra de rødgrønne som går ut over deg som vanlig menneske. Det blir dyrere å gå i barnehage. Ungene på barneskolen skal ikke få frukt og grønt. Det skal kuttes i alt det som jeg mener er viktig, blant anna bistand, slik at de som har mest skal få enda mer. Det lover utrolig dårlig for framtida. De mørkeblå ønsker å bruke mer oljepenger og samtidig kutte i velferd. I stedet for å bruke oljepenger til noe som gagner flertallet her til lands, så skal det altså både brukes mer penger, det skal kuttes i velferd for vanlige folk OG de som har mest skal bidra mindre. Det er helt latterlig og tilbakevendt politikk. Studenter jubla da rødgrønn regjering fiksa 11mnd studiestøtte. Det ønsker ikke de mørkeblå. De vil ta fra studentvelferden og gi til Rimi-Hagen og Rema-Reitan. Det er altså barn og unge som skal betale for at Onkel Skrue skal få mer. De blåblå har snakka masse om å bruke oljepengene smart. Dette er ikke smart. Det er ikke smart politikk å gjøre barnehagen dyrere for at de som har alt skal få mer. Regjeringa pålegger med dette at barn og foreldre skal være med på et ufrivillig spleiselag for å finansiere skattekutt til de rikeste. Det synes jeg ikke er greit.
I går hadde vi et ekstraordinært kommunestyremøte i Lenvik. Grunnen til det var det ugyldige vedtaket om utvidelse av den økonomiske ramma for nye Finnsnes ungdomskole. Jeg føler at jeg kjenner systemet litt bedre nå enn jeg gjorde før, så jeg la på litt ekstra penger på parkeringsautomaten denne dagen. Selv om jeg tenkte at møtet ble og gå ganske greit siden det tross alt bare var en sak på agendaen, så ble det langt i fra slik jeg forventa det.
Saken ble tatt opp og ordføreren gav fra seg klubba og godstolen og plasserte seg på tilhørerbenken. Vi starta å diskutere, og jeg følte selv at jeg hadde mange ting jeg ønska å si. Blant anna så var jeg veldig kritisk til det møtet vi hadde på Finnfjord smelteverk i april i år, der det ulovlige vedtaket ble fatta. Det var dårlig organisert, det ble ikke direktestreama (sånn som kommunestyremøtene pleier å bli) og det var vanskelig å komme seg inn på verket som tilhører. Jeg tror ikke det var tilfeldig. Møtet var forferdelig. Det var negativ stemning, alt for mye snakk på gangen og rekordhøy bruk av hersketeknikker fra talerstolen. Jeg stilte spørsmålstegn ved ordføreren sin habilitet i forhold til utvidelsen av ramma (fordi broren hans var byggeansvarlig) og det tror jeg kanskje ikke at han forventa. Han tok debatten selv (noe som ikke er lov når det blir stilt habilitetsspørsmål) og han dreide debatten i sin egen retning. Kommunestyrets flertall ble lurt til å tro at det ikke var så nøye at det var to brødre som skulle sitte på hver sin side av bordet på et av de største prosjektene vi har i kommunen. Og informasjonen fra administrasjonen var mildt sagt mangelfull. Som om ikke det var nok med det, så vedtok nok en gang kommunestyrets flertall på neste kommunestyremøte at ordføreren var habil etter all fakta var kommet på bordet. Er det mulig? Uansett så fikk vi svar fra fylkesmannen på en klage vi sendte i forhold til det vedtaket, og der ble det (som forventet) klart at ordføreren var inhabil.
Da jeg ble folkevalgt i Lenvik kommune følte jeg at det var mange regler jeg måtte gå igjennom. Jeg satt meg ned og leste side opp og side ned for å i det hele tatt vite hva jeg holdte på med. Jeg skulle ikke gå på talerstolen og bli lurt av store ord og “folk som vet bedre enn meg” og jeg jobba knallhardt for å forstå lover og regler. Det har tydeligvis kommunestyrets flertall ikke gjort. Og at kommunestyrets flertall ikke satte seg inn i habilitetsreglene som gjelder for kommuner og fylkeskommuner i Norge selv etter at de visste at det ble sendt inn en lovlighetsklage til fylkesmannen, ja det er helt utrolig. Og det forteller ganske mye om hva slags situasjon vi egentlig er i. For meg er det viktig å vite hva jeg holder på med når jeg skal vedta politikk på vegne av 12 000 innbyggere. Det er det ikke alle andre som tenker.
Uansett, så gikk gårdagens debatt helt greit. Folk var engasjerte og det kom mange viktige synspunkter frem. Selvfølgelig holdt de borgerlige seg veldig rolig og sa ikke så mye i debatten. Midt under møtet ble det storkela. Mer om det kan du lese her http://www.folkebladet.no/nyheter/article8581377.ece Dette er ikke noe nytt i kommunestyre i Lenvik. At personer som blir engasjert opplever at det blir storm i et vannglass er egentlig blitt litt normen nå. At vi plutselig, midt under en sak, skal begynne å diskutere noe helt anna, det er ikke nytt. Det er vi i Lenvik eksperter på. Jeg er ikke i tvil om at det representanten fra Venstre, Jasmin Agovic Nordaas sa, ble misforstått med vilje. Jeg mener at det bør være lov å være kritisk til hvordan saker blir behandla i kommunen akkurat nå. Det ble et gruppeledermøte og kanskje 5 (husker ikke helt nøyaktig) gruppemøter i løpet av et møte der vi skulle diskutere en sak. Plutselig skulle vi begynne å ta stilling til rådmannens tillit og votere over den. Det mener jeg er helt på jordet. Det hadde ingenting med saken og gjøre, og for å være helt ærlig, så synes jeg det var vanskelig og unødvendig for alle parter at det kom opp. Og jeg er drittlei. Jeg er så forsynt av måten enkeltpolitikere blir behandla på i kommunestyre. Og jeg skjønner at det blir politikerforakt sånn som vi holder på. Det er så mye unødvendig piss som blir vedtatt og alt for mye tid blir brukt tull. Det er rett og slett en enorm ukultur i Lenvik kommunestyre akkurat nå. Og det må vi gjøre noe med. Vi må finne løsninger. Det første jeg mener vi trenger er kursing. Det bør være påtvunget kurs i lover og regler på hvert eneste møte fremover. Omså bare en liten time med noe nyttig. Slik at folk vet hva de egentlig holder på med i kommunens høyeste politiske organ. En anna ting vi må gjøre er å skjerpe oss. Vi må gå inn i oss selv, alle og enhver, og slutte å komme med tull. Vi må slutte å be om utredninger for den minste lille ting, som kun er ment for å lage mer arbeid for folk i kommunen. Vi må innse når vi har tapt en sak, og vi må gå videre. Vi må være gode tapere og jobbe for at miljøet i kommunestyre blir bedre. Jeg skal gjøre mitt, men er selvfølgelig skeptisk til mange andre. Så mange slengbemerkninger og negative kommentarer som kommer fra de borgerlige nå, tyder på helt andre ting enn evnen til å gjøre ting bedre. Og jeg skjemmes. Det er flaut å være en del av et miljø fult av så mange voksne folk som oppfører seg verre enn pubertale dramaqueens fra ungdomskolen. Grep må taes. Ellers blir ikke vedtakene som blir fatta til det beste for innbyggerne våre. Det er tross alt de vi er her for.
Her er jeg etter 5 timer tilbrakt på kommunehuset for en eneste sak. Sliten i hodet, engasjert og enormt frustrert.
Jeg lovde meg selv da minstebarnet i huset vårt slutta med bleier, at vi aldri mer skulle ha bleier i huset igjen. Jeg var så ferdig med bleieskift og var klokkeklar på at den neste bleia som ble dratt inn i huset vårt kom til å være den typen vi selv trenger når vi blir eldre. I dag har jeg innsett at jeg har brutt mitt eget løfte.
Som jeg tidligere har fortalt dere, så har vi fått ny turnus på jobb. Vi jobber lengre vakter (13t om dagen) og har flere friperioder. Jeg har lenge lurt på hva jeg skal bruke friperiodene mine på, hvordan jeg skal få brukt den ressursen jeg føler at jeg er, de dagene jeg har fri. Jeg liker jo og ha fri, og jeg elsker å sove lenge. Men jeg er ikke av typen som bare kan bli gående hjemme uten grunn. Løsninga på utfordringa kom ganske kjapt. Ryktene svirra rundt om at jeg skulle ha flere dager fri i løpet av turnusperioden, og jeg har booka meg flere ekstravakter ut året. I tillegg har jeg ei veldig god venninne som også er veldig glad i å jobbe, som var fortvila over at hun måtte bli gående hjemme fordi hun ikke fikk barnehageplass til ungen sin. Så nå passer jeg ungen hennes de dagene jeg har fri, og det er skikkelig godt! Dette er tredje uka mi, og jeg stortrives. Mange av dere tror kanskje at jeg ikke liker barn i det hele tatt. Det stemmer overhodet ikke. Jeg er veldig glad i barn og jeg kommer godt overens med barn. Jeg bare ønsker ikke å få egne barn selv. Det har overhodet ikke forandra seg disse tre ukene, og det blir det aldri å gjøre. Men jeg storkoser meg! Jeg føler at jeg får gjort så utrolig mye når jeg er hjemme med ungen! Jeg er liksom litt på jobb samtidig som jeg får vært hjemme og styrt i huset. Det passer meg perfekt. Jeg jobber max som hjelpepleier og i tillegg får jeg hjulpet venninna mi. Det er en skikkelig vinn-vinn situasjon.
Jeg kommer til å blogge mer om den opplevelsen jeg har med å følge dette barnet opp. Det er skikkelig spennende og morsomt! Jeg føler at jeg tilhører en spesiell gruppe av samfunnet akkurat nå. Den typen som er hjemme og våken så tidlig at de får se på dag-tv. Det er en skikkelig spesiell sjanger. Dr.Phil, Ellen show, ekstreme samlere, osv. I dag har vi vært ute og gått tur langs sandvikveien. Det er også en ting jeg skjelden gjør, spesielt på dagtid. Vi traff 6 andre barnevogner og mange joggere. Jeg ser på dette som en opplevelse. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!
Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg er feminist. Ofte med en rynkete panne, negativ tone og oppfølgingsspørsmål som handler om å brenne BHer og slutte å barbere seg. Det forteller ganske mye om holdningene som er rundt feminisme i dag. Det er ikke alltid jenter skjønner at det er noen grunn til å være feminist i 2013 i et av verdens mest likestilte land. De tar feil. Jeg ser på det som en selvfølge å være feminist. Jeg er sosialist, så det har nok en sammenheng med ideologien min, men jeg forstår ikke hvordan det går an å ikke være feminist, egentlig. Kort og godt, så handler feminisme om likestilling, og jeg forstår ikke hvordan man kan være i mot det. Likestilling er fantastisk. Alle tjener på det. Både menn og kvinner tjener på likestilling, og samfunnet tjener også på det. Det kommer kun positive ting av likestilling, likevel finnes det personer som aktivt jobber i mot likestilling basert på kjønn.
Allerede i barnehagen skjønte jeg at det var stor forskjell på gutter og jenter. Pappa jobba i e typisk manneyrke (trailersjåfør) og mamma jobba i et typisk kvinneyrke (hjelpepleier). Det jobba mest kvinner i barnehagen min og vi kalte de for “barnehagetanter”, noe som forteller barnas underbevissthet at barnehagene først og fremst drives av kvinner. På sykehjemmet der jeg besøkte min oldefar og senere min oldemor var det kvinnelige sykepleiere og hjelpepleiere. Legene var menn. Da jeg gikk i tiende klasse og skulle velge hva jeg skulle bli når jeg ble stor var det mange av klassekameratene mine som ikke helt visste. Jeg har alltid visst at jeg skulle bli hjelpepleier, men i en alder av 15 år er det ikke alle som har livsplanen klar. De aller fleste valgte å gå til skolens rådgiver for å be om råd og veiledning i forhold til de valgene de skulle ta. Gutter med middelmådige karakterer ble ofte oppfordra til å søke seg inn på mekanisk eller elektrisk, mens jentene i samme karakterklasse ble oppfordra til å søke seg inn på helse-og sosial eller salg og service. Det forteller meg at vi enda er stucked i et negativt mønster, der vi ofte kanskje tar valg basert på hva slags kjønn vi er, og ikke hva slags interesser vi har. Og sålenge de typiske kvinneyrkene ligger langt under de mannsdominerte lønnsmessig, kommer ikke trenden til å endre seg. Derfor er det viktigste virkemiddelet i kampen for likestilling, kampen for lik lønn. For hvorfor er det sånn at en helsefagarbeider tjener mindre enn en snekrer? Eller at en sykepleier tjener mindre enn en ingeniør? Dette til tross for at utdanningene tar like lang tid?
Feminisme for meg er en selvfølge. Jeg ser på det som en nødvendighet. Vi trenger feminister, og vi trenger at flere menn engasjerer seg i likestillingsspørsmål. Kjæresten min er feminist. Fordi at feminisme ikke bare handler om kvinnekamp, det handler også om hverdagen vår. Det handler om kjæresten min sin samboer (meg), om kjæresten min sin søster og om kjæresten min sin datter. Han tjener på at vi blir likestilt, og han unner oss like forutsetninger som menn har. Kjønnsrollemønsteret forteller oss hvem vi skal være. Og også gutter har en kjønnsrolle som er med på redusere frihet og begrenser handlingsrommet deres. Også gutter blir fortalt hvem de skal være og hvordan de skal oppføre seg. Tradisjonelt sett skal menn være brautende, ta rom og lede grupper. Det er med på hemme de. Å være gutt og feminist er det samme som å være gjennomtenkt. Dersom jeg møter en gutt som stolt sier at han er feminist, så tenker jeg at han er smart. Han har skjønt det. Han forstår at verden er urettferdig, og at noe må gjøres. Dessuten er solidaritet alltid bedre enn veldedighet.
-75% av de som betaler toppskatt i Norge er menn. -Kvinner som gruppe tjener 68% av det menn gjør. -De fleste minstepensjonister er kvinner. -Over 100 000 kvinner jobber ufrivillig deltid. -43% av norske kvinner jobber deltid, kun 12% av menn gjør det samme. -Mellom 28-32% av alle dommere i rettssystemet er kvinner. -Selv om størsteparten av de ansatte i offentlig sektor er kvinner, er det bare 31% kvinnelige ledere. -Flest kvinner tar høyere utdanning, likevel er det bare 14% kvinnelige professorer. -35% av kvinner sitter i kommunestyre, de resterende er menn. -Det er 17% kvinnelige ordførere her til lands.
I dag har jeg vært på kinodate sammen med kjæresten min! En av reklamene før filmene starter treffer hjertet mitt ekstra godt, reklamen for det regionale krisesenteret. Det inspirerte meg til å skrive litt om vold i nære relasjoner.
Vold i nære relasjoner er alt for utbredt. Både menn og kvinner slår hverandre, dog det selvfølgelig er en større andel kvinner som blir fysisk misbrukt. I gamle dager ble mannen sett på som lederen av familien. Han skulle jobbe, tjene penger og bli behandla som en slags Gud. Kvinner skulle være hjemme, føde, ta vare på barna og de eldre, og stelle i huset. Helt fram til i 1868 hadde mannen lovvesta rett til å utøve vold mot kjerringa si dersom hun ikke oppførte seg sånn som han ville. Det vil si at vold mot kvinner før i tiden ikke var et samfunnsproblem, det ble sett på som en helt normal ting å gjøre. Det sies at dersom du som barn blir slått av faren eller mora di, så er sannsynligheten stor for at du bringer volden videre, både i framtidige forhold og til eventuelt framtidige barn. Jeg tror den teorien sett i sammenheng med holdningsproblemer er med på å gjøre at det fortsatt eksisterer vold i nære relasjoner i dag.
Av alle jenter som vokser opp i Norge i dag, vil minst 25% bli ramma av vold i løpet av livet. Det skremmer meg. Det vil si at hver fjerde venninne jeg har blir utøvd vold mot av kjæresten sin, eller kommer til å oppleve voldshandlinger i noen av sine forhold i framtida. En svensk undersøkelse viser at 46% av alle kvinner over 16 år har blitt mishandla av en mann. Hvorfor tror vi at det er så mye bedre på denne sida av grensa? All statistikk i forhold til vold er selvfølgelig ikke helt konkret. Både fordi det skjer usynlig vold som vi ikke ser, og fordi mange naturlig nok holder volden hemmelig, det er viktig å ta med seg.
Jeg synes krisesenterene over hele landet gjør en fantastisk jobb! Spesielt glad er jeg for at det nå også skal finnes et tilbud til menn som blir utsatt for vold. Vold er nemlig ikke bare fysisk, men også psykisk. Det kan innebære alt fra trakassering, trusler, kontrollering o.l. I et likestilt land er det viktig og ta med seg at menn også kan bli utsatt for vold i nære relasjoner, både av andre menn og av kvinner. Da er det viktig at det finnes tilbud til begge kjønn. Innsatsen som gjøres på dette området er enormt viktig, og burde fått mer fokus og anerkjennelse.
Hva kan vi gjøre for å forhindre vold? Vi kan fokusere mer på det. Snakke om det i stedet for å tie det i hjel. Det viktigste jeg tror vi kan gjøre er å behandle hverandre med respekt og nærhet, og vise barna våre at man kan løse konflikt med diskusjon, ikke med vold. Holdningene i samfunnet må endres, og vi må jobbe hardere for at gutta skal forstå at jentene ikke bare er et objekt man kan behandle sånn som man vil. Foreldre og personer med ansvar for barn har et spesielt ansvar, både i forhold til og opplyse barna om vold i nære relasjoner, og for å forhindre det. Det er ikke gitt at akkurat ditt barn ikke kommer til å bli en voldsutøver, men du kan som ansvarlig voksen jobbe for at det ikke skal bli sånn. Ekte kjærlighet skal være fri for vold.
Den nye familieministeren vår ønsker å endre på skilsmissestatistikken, og det har fått meg til å tenke endel på skilsmisse. Er det egentlig så ille at folk skilles?
Det sies at 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse. Selvfølgelig er det trist ettersom de 50% mest sannsynlig en gang ønska å være sammen med ektefellen sin for resten av sitt liv. Kjærlighet er viktig for oss, og leiten etter “den eneste ene” bruker vi mye energi på. Noen traff personen tidlig i livet, mens noen traff den seint. Kjærlighet er først og fremst vakkert. At halvparten av de som velger å inngå ekteskap og senere velger å skille seg sier kanskje ganske mye om oss, men først og fremst mener jeg at det gir et positiv signal. I 2013 har vi mange valg. Vi er ikke lenger like avhengig av å ha en “partner for life” som vi var i gamle dager. Vi er mer selvstendige og vi har gode forutsetninger til å klare oss selv. Dersom vi er ulykkelig, så har vi faktisk et valg. Jeg tar ikke skilsmisse for gitt, og er utrolig glad for de som har kjempa for at man skal ha den retten. Vi trenger ikke å være sammen med noen vi ikke vil være sammen med. Vi kan velge selv. Og det trenger ikke nødvendigvis å være så dumt. Skilsmissestatistikken er kanskje ikke en positiv statistikk. Likevel mener jeg at det er andre statistikker vi burde fokusere på å jobbe mer for å få ned, for eksempel voldtektstatistikken, drapstatistikken, fyllekjøringstatistikken, narkotikamisbrukstatistikken, arbeidsledighetsstatistikken og statistikken over hvor mange som faktisk stemmer på FrP.
Jeg er skilsmissebarn. Mine foreldre var riktignok aldri gift, men jeg har ingen minner om mamma og pappa som kjærester. Det argumenteres ofte med at barn blir taperne i skilsmisseoppgjørene. Jeg velger å tro at det ofte er de som vinner på det. Ingen barn har godt av å vokse opp med foreldre som ikke har det bra sammen eller er glad i hverandre lengre. Jeg er glad for at mamma og pappa ikke endte opp sammen. Jeg har hatt en fin oppvekst med mye varme og kjærlighet. Begge mine foreldre etablerte seg på nytt, og jeg har dobbelt så stor familie som mange andre på min alder har. Jeg har vokst opp med 4 foreldre, 2 biologiske og 2 ekstra. Jeg har blitt inludert i flere familier og jeg har hatt det kjempefint! Garantert mye finere enn jeg hadde hatt det dersom foreldre mine hadde valgt å være sammen med hverandre. Jeg tenker faktisk at det faktum at mine foreldre valgte å ikke være sammen med hverandre er noe av det som har gjort at oppveksten min har vært så fin. Jeg har opplevd så mye fint sammen med så mange ulike personer, og har ikke blitt tatt i mot med annet enn åpne armer av både ekstratanter, reservebesteforeldre og nye søsken. Livet mitt har blitt berika av å ha skilte foreldre, og jeg er glad for at det ble sånn som det ble. Jeg kjenner mange som har hatt det vanskelig i tida da foreldrene skilte seg. Skilsmisse har påført mange personer mye vondt. Jeg har forståelse for det, men mener likevel at ei sånn handling egentlig gir en klar beskjed; det var ikke meininga at det skulle bli sånn. Det funka ikke. Og da er det likegreit å starte på nytt. Jeg er også glad for at kjæresten min er skilt. Ellers så hadde jeg jo ikke vært sammen med verdens beste mann akkurat nå! Jeg gleder meg masse til vi skal gifte oss, og håper egentlig at vi ikke skilles. Men dersom vi velger å gå ifra hverandre, så er det helt sikkert en grunn til det. Jeg velger å tro at de valgene som blir tatt er til vårt eget beste. Enten vi er sammen for alltid eller om vi skiller oss en gang i framtida. Selv om skilsmisse er en ganske trist handling, så vitner det om selvstendighet og muligheten til å starte på nytt. Skilsmisse kan være en god lærdom og noe av det beste som har hender oss. Man kan kanskje gå så langt som å si at skilsmisse har fungert veldig bra i mitt liv. Det er iallefall ikke noe av det jeg skal jobbe mest for å forhindre i mi politiske fremtid.
Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å leve i dag, i ei tid med muligheter.
