KrF har ikke gitt seg og forsøker nok en gang å gi ekstra skam og skyldfølelse til de jentene som velger å ta abort. De tapte kampen om legers reservasjonsrett, men har enda ikke gitt opp. Nå foreslår de i sitt programforslag at kvinner må gjennom en “obligatorisk refleksjonstid” i opptil to døgn før de får gjennomføre abort.
Jeg kan med hånda på hjertet si at ingen jenter tar abort uten å ha tenkt seg om. Å ta abort er et gjennomtenkt valg. Det er ikke noe man bare gjør for moro skyld. Det er på tide at KrF setter seg litt inn i andres situasjon før de plumper ut med alskens merkelige forslag for å unngå at folk tar abort.
Da jeg valgte å ta abort for noen år siden ble jeg tvunget til å ta en ekstra lang tenkepause fordi det var stor pågang og venteliste på UNN. Jeg fant ut at jeg var gravid på en fredag, og måtte vente helt til mandag før jeg fikk legetime hos fastlegen min. Der hadde jeg en lang samtale med legen min der vi snakka mye om hva det ville si å gjennomføre en abort. Da hadde jeg allerede tenkt nøye gjennom valget i 3 dager. Så skulle jeg henvises til sykehuset, og måtte vente ytterligere i 2 uker. Mener KrF at det ikke er lenge nok?
Å bli ufrivillig gravid er allerede vondt nok. Kvinner som velger å avbryte svangerskap har allerede tenkt. Det siste de trenger er å bli tvunget til å “tenke” enda mer. Er det sånn at KrF ikke blir fornøyd før vi er tilbake til ei tid der strikkepinner blir foretrukket framfor trygge aborter på sykehus?
Dagens abortdiskusjon handler ikke lengre om kvinners rettigheter, det handler om å sette kvinner tilbake. Tilbake til ei tid der vi ikke selv skal få lov til å bestemme over vår egen kropp. Vi lever i 2016 og har kommet tilsynelatende langt i forhold til andre land. Det betyr likevel ikke at vi er kommet langt nok. For så lenge forslag som disse kommer opp fra et parti som faktisk har endel oppslutning i samfunnet, så har vi enda lang vei og gå.
Her virker det som om KrF ikke har satt seg inn i situasjonen til de jentene de ønsker å “bestemme” over. Det kommer tydelig frem at det er KrF sin moralistiske holdning som skal få bestemme hvordan mennesker ønsker å leve livene sine.
Et embryo er ikke et menneske. Abort er ikke drap. Familieplanlegging er et valg.
Stolt over å være på topp på den beste kvinnelista i fylket!
For ca 1 mnd siden var jeg på Norges aller største kommunalkonferanse, NKRFs kontrollutvalgskonferanse. Det var et utrolig bra program, og jeg dro hjem med masse ny informasjon og god lærdom i sekken. Vi fikk utdelt mye materiell som var svært nyttig for det videre arbeidet, deriblant en liste over alle deltakerne av konferansen. Jeg merket allerede første kveld at det var et fåtall kvinner tilstede, og på det sosiale mingla jeg aller mest med menn (skal nevnes at jeg tok minglingen til et helt nytt nivå ettersom det var over 800 deltakere på konferansen). Jeg ble imponert over logistikken og kommunikasjonen, det var en stor opplevelse i seg selv. På lista fikk jeg se at det var langt mellom hvert kvinnenavn. Det fyrte opp engasjementet inni meg.
Innlederne var i all hovedsak menn. Deltakerne av konferansen var kontrollutvalgsmedlemmer fra hele landet og personer som jobber med kontrollutvalg, de fleste av dem var også menn. Jeg traff to personer som kunne hatt minioritetsbakgrunn, men det har jeg ikke fått bekreftet (synes det er frekt å spørre). Uansett så var det høy gjennomsnittsalder, gubbefaktor og lite yngre kvinner med annen hudfarge. Jeg var blant de yngste som var på konferansen. Dette var selvsagt ikke første gangen jeg har vært yngst og ensom kvinne, men det er helt utrolig hvor ofte det gjentar seg. Verden styres av noen hvite menn som pusher 50. Så var det jeg, andre kvinner og de som kanskje hadde minioritetsbakgrunn. De andre.
Hvordan kan det ha seg at det i verdens rikeste land i 2016 enda er sånn at kvinner er underrepresenterte i politikken?
I hjemkommunen min har vi aldri hatt en kvinnelig ordfører. Ved sist valg fikk vi igjen en mann som ordfører, og det var ingenting som tydet på at en kvinne skulle ta over roret denne gangen heller. De fleste medlemmene av kommunestyret er menn og menn dominerer i de fleste politiske forum. Det blir stadig valgt adhockutvalg med bare menn som medlemmer, noe som skaper utrolig mye frustrasjon inni meg. For hva er det som skjer når det blir flere og flere menn som bestemmer over flere og flere mennesker? Jo, man sørger for at flere avgjørelser blir tatt i mindre rom, og at flere menn bestemmer over kvinner. De som sitter i kommunestyrene er ikke representative utvalg for samfunnet vårt i sin helhet.
Ulikestilling truer demokratiet vårt. Vi har ikke et ordentlig demokrati. I vår kommune har såvidt over 50% valgdeltakelse. Det svekker demokratiet og er med på å sørge for at endring ikke skjer. Rent ideelt sett så hadde et sterkt demokrati også sørget for de underrepresenterte gruppene ble bedre representert.
Noen politiske meningsmotstandere påstår at det er vanskelig å rekruttere kvinner inn i politikken. Det argumenteres med at kvinner har “vanskelige” situasjoner når de er nyetablerte med familie og at kvinner rett og slett ikke er engasjerte nok. For det første så viser vår valgliste veldig godt at kvinner ikke er redd for å bli politisk engasjerte. Vi hadde fylkets beste kvinneliste, og det var ingen problemer med å få kvinner til å stille til valg. For det andre så kan man jo spørre seg hvorfor det er sånn at kvinner føler at de “må” være hjemme når de er i småbarnsfasen. Det er flere i kommunestyret vårt som har små barn, både kvinner og menn. Og det virker som om det går helt greit. Det skal nevnes at med de lange møtene vi har så er de med små barn helt avhengig av hjelp for å få timeplanen til å gå opp. Hvorfor det fortsatt er sånn at kvinner er de som aller mest er dobbelarbeidende er et relevant spørsmål.
At vi bare har en person av utenlandsk opprinnelse i kommunestyret i hjemkommunen min er rett og slett for dårlig. Det var flere valglister i Lenvik som hadde personer med minioritetsbakgrunn på listene sine, men de fleste var ikke tatt inn på “sikker” plass. De sikre plassene går jo nettopp til de hvite mennene over 50. Hva slags samfunn vi vil ha avhenger masse av hva slags folk som får bestemme. Vårt demokrati har mange svakheter, og dette er resultatet.
Som feminist opplever jeg stadig at flere snakker om denne likestillinga som har gått for langt. Prøv å gå en dag i mine sko, og du vil forstå hvorfor kvinnedagen fortsatt må markeres og kampene fortsatt må kjempes.
Reell likestilling mellom kjønnene eksisterer ikke i noe samfunn. Likestilling handler om at vi skal behandle alle som likeverdige individer, uavhengig av hva slags kjønn de er født inn i. Fortsatt er det sånn at de tradisjonelle verdiene som knyttes til det å være kvinne eller mann begrenser oss. Menn blir fortsatt ikke verdsatt som omsorgspersoner på lik linje med kvinner, og det er fortsatt mange som mener at en kvinnes plass er ved kjøkkenbenken. Kjønn hindrer oss i å se menneskene, noe som slår negativt ut for både menn og kvinner.
Selv i et av verdens mest likestilte land Norge er det fortsatt sånn at kvinner får dårligst betalt. Det er i all hovedsak kvinner som blir mishandlet i nære relasjoner og blir utsatt for seksuelle overgrep. Kvinner jobber mest ufrivillig deltid og er minst økonomisk selvstendige. Menn er også offer for en skeiv kjønnsstruktur i samfunnet og blir tvunget inn i kjønnsroller som ikke passer dem. Mange blir sett ned på om de jobber i typiske “kvinneyrker” fordi arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. På samme måte som jenter blir systematisk undertrykt av samfunnet blir også gutter som ikke passer inn i normen sanksjonert. Begge kjønn taper på at vi lever i et ulikestilt samfunn og alle burde være med i kampen for et mer rettferdig og likestilt Norge.
Ung data-undersøkelsen i Lenvik kunne fortelle oss at 20% av ungdommene i kommunen plages av ensomhet. 15% er utsatt for mobbing og 12% føler seg ulykkelig og deprimert. Når man legger til at hver 5 ungdom sliter med psykiske plager, anoreksi er den tredje vanligste dødsårsaken for unge jenter og at flere gutter dør av selvmord enn i trafikken, så forteller det oss om at noe er alvorlig galt med samfunnet vårt.
Man trenger ikke å være forsker for å forstå at unge i dag lever under et helt annet press enn før i tida. Det forventes toppkarakterer på skolen, gode prestasjoner på fritidsaktivitetene, veltrente kropper og ikke minst så skal alt dokumenteres på sosiale medier for å oppnå mest mulig bekreftelse. Vi lever i et samfunn med et enormt stort prestasjonsfokus som først og fremst rammer de unge.
Presset er stort og vinner stadig frem, noe som gir store konsekvenser for ungdoms forhold til egen kropp, utseende og selvtillit. Det er ingenting som tar så stor plass i media som kropp, og det er ingen som er så eksponert for dette som ungdom. Kampen mot skjønnhetstyrraniet er en viktig likestillingskamp. Og alle likestillingskamper vinnes når begge kjønn kjemper sammen.
Myten om at likestillingen er nådd- og atpåtil skal være gått for langt er et stort hinder for å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn. Så lenge noen fortsatt påstår at likestillingen har gått for langt, så har den ikke det. Så lenge det er urettferdighet, så lenge kvinner blir undertrykt, diskriminert, misbrukt, slått, utsatt for seksuell trakassering eller ikke får fast heltidsstilling er det fortsatt nødvendig å markere denne dagen.
Da resultatet var klart etter valget i 2013 var vi mange som var skuffet, lei oss og fortvilet. At FrP skulle få reell politisk makt i landet vårt var nesten ikke til å tro. Hvordan et opposisjonsparti over 40 år med så mange løse kanoner skulle takle å måtte ta faktisk ansvar var vanskelig å se for seg. Sammen med Høyre som er kjent som et respektert og ansvarlig parti. Venstre som ikke helt vet hva de styrer med, men sålenge de får være med på vinnerlaget så er de fornøyde og KrF som har store problemer med FrP gikk altså med på å støtte de i regjering. Men dårlig taper skal man jo ikke være, så det var ikke annet å gjøre enn å gå videre og håpe på at skadene de ikke gjorde var så store at de var umulig å rydde opp i.
Den første bomba som smalt var reservasjonsretten. Etter x antall år med frihet til å ta abort så skulle regjeringa bestemme at enkelte leger skulle kunne avstå fra å henvise jenter til å ta abort. Man ønsket altså å sette sårbare kvinner som allerede var i en vanskelig situasjon i en enda vanskeligere situasjon. Latterlig og moralsk forkastelig.
Så begynte regjeringa å tukle med arbeidsmiljøloven og ta fra vanlige arbeidsfolk gode rettigheter. Mer ubekvemstid, mindre pappaperm og mer søndagsjobbing. Takk skal dere ha. Igjen mobiliserte regjeringa stort engasjement i folket MOT sine egne forslag.
Så fikk landet besøk av den fredlige mannen Dalai Lama. Da var Erna Solberg og co for cocky til å i det hele tatt ta han i hånden. Flaut og pinlig for nasjonen.
Alle de avgiftene vi skulle bli kvitt med FrP i regjering har jeg ikke sett at har forsvunnet. Jeg betaler ikke mindre skatt slik som man kanskje hadde trodd at man skulle. De eneste som merker alle de pengene den borgerlige regjeringa har gitt i skattelette er de aller rikeste. Jeg, du og de aller fleste er ikke en av de.
Bompenger skulle FrP fjerne, men det eneste jeg har fått med meg er at vi har fått den aller første bomstasjonen i min region. Flere stasjoner enn tidligere popper opp, og denne uka leste jeg i avisa at det kommer nok en til. Oh the irony.
Hvem kan vel glemme av den sommeren da FrP annonserte at sjokomelk handlet om frihet og mangfold? #Tullepolitikk Dum politikk har vært en gjenganger de siste årene. Regjeringa skryter av at det nå er lov til å kjøre Segway, man kan få spille poker og forbudet mot boksing er opphevet. GRATULERER. De virkelig viktige seierne. Regjeringa vil at ungdom skal spille bort pengene sine, folk skal få slå hverandre til blods for underholdnings skyld og kjøre på dyre leketøy som er dårlige for miljøet, men at de fattige skal få sitte på gata med en kopp framfor seg, det skal bli ulovlig. Selv om argumentene for å oppheve forbud mot poker var at det var en tullelov, så ønsker de å lage en helt ny lov om at tigging skal være forbudt. Dobbeltmoralen er stor i dagens regjering, og alt som er ubehagelig å se på skal gjemmes bort. Det som ikke passer inn lukker vi øynene for. Ikke akkurat de beste og varmeste holdningene som er ute og går for tida.
Kommunereform med tvang er en het potet som for fult er i gang. Det begynner å haste for de borgerlige hvis de skal få gjennomført så mye som mulig før de muligens må tre av. De kaller det for en frivillig reform, men sannheten er at kommunene tvangssammenslås over en lav sko. Med det nye forslaget til inntektssystem som regjeringa har foreslått så taper kommunene på å ikke slå seg sammen. Når alle vet at de som bor i små kommuner har det best, så mener jeg at det er trist å tvinge de inn i store kommuner. Kvaliteten er størst på tjenesten som tilbys i de små kommunene, og jeg mener at alle beboere i landet skal ha lik krav på god kvalitet uansett hvor stor kommunen de bor i er.
Det siste som har skjedd er at Siv Jensen har dypdykka i oljefondet vårt. Det samme oljefondet jeg lærte om på skolen som skulle være der I TILFELLE KRISE. En backupplan, en buffer hvis det skulle skje noe. Oppsparte midler som har tatt tid å bygge opp. Rødgrønn regjering klorte ikke i pengesekken da det var finanskrise engang, og Norge kom meget godt ut av den krisa. Nå er ikke landet i krise engang, men de klåfingra egoistene i regjeringa har likevel åpna opp sekken til framtida. Det som skulle trygge oss. Nå er sekken åpna, noe jeg ikke er glad for. For hvor har pengene gått? Jo, de har sørga for at de som allerede har mest skal få enda mer, mens alle andre har det likens som før. Ja, og samtidig står verden ovenfor en stor flyktningekatastrofe. Mennesker i nød som enkelte fra regjeringa påstår at vi verken har plass eller råd til å ta imot. Det er så skammelig.
Det er så flaut å være norsk for tida. Landet mitt som jeg alltid har tenkt har vært et varmt og inkluderende land er nå blitt en nasjon med egen innvandringsminister som ikke jobber for god integrering, men heller vil stenge asylsøkere inne. Kvinnedagen er rett rundt hjørnet, og likestillingsministeren vår synes at voldtektsofre har like mye ansvar som de som voldtar. I bakvendtland går tydeligvis ALT an. Men jeg kan jo trøste meg med at det i disse årsavgifttidene ikke kommer en regning på campingvogna. Fattig trøst, men dog.
I går var det kommunestyremøte i Lenvik Kommune. Heldigvis gikk flertallet med på at kommunen skal takke nei til å være forsøkskommune til FrPs eldreomsorg i praksis, såkalt Statlig finansiering av omsorgstjenester.
Det er 428 kommuner i Norge. 18 av dem søkte om å få være med i ordninga, Lenvik var en av de. Det betyr at 410 kommuner lot vær å søke om å få ta del i prosjektet. Etter at det ble bestemt hvem som skulle få være forsøkskommuner, var det ytterligere 3 som ikke ønsker å være med. Det er et viktig signal å ta med seg.
Jeg har lest meg opp på saken og begge modellene, og var i utgangspunktet ikke negativ til å sende inn en søknad. Jeg tenkte at det bare var symbolsk, og en liten seier på hjemmebane for FrP i Lenvik. En ordning vi mest sannsynlig aldri kom til å bli trukket ut til! Når vi selvfølgelig ble trukket ut siden det var så få søkere, så var jeg ikke så positiv lengre. I en tidlig fase trodde nok mange at dette kunne løse utfordringene man har i helsesektoren fordi man lett kan tenke at Staten skal putte inn mer penger i helsetjenesten i kommunene. Det stemmer ikke. Navnet “Statlig finansiering av omsorgstjenester” er et utrolig forvirrende navn. Man får ikke mer penger, tvert imot så blir pengene man allerede har brukt på omsorgstjenester øremerket og sørger for at en kommune som Lenvik, som stortsett hvert år har et merforbruk på helsebudsjettet kan komme til å måtte ta penger fra grunnskolen eller andre viktige områder for å dekke inn underskuddet. Begge modellene i forsøksordninga innebærer at kommunene gir fra seg frihet og en stor del av rammetilskuddet. Selv om det gis øremerkede tilskudd med inntektspåslag, inneholder begge modellene også sterke elementer av kostnadskontroll. Vi har ikke på noen som helst måte råd til å gi dårligere tjenester til innbyggerne våre.
Når det så ut som om FrP sin helsepolitikk skulle bli normen i vår kommune, så skapte det stor skepsis i sosialisthjertet mitt. Når det i tillegg viser seg at FrPere fra hele landet er negativ til ordningen fordi de ikke ønsker å risikere at tjenestene i kommunene de bor i blir dårligere, så blir jeg enda mer urolig. Når FrP-kommuner avstår fra ordningen og ikke har troen på eget prosjekt, så bør det gi oss en pekepinne for hvor dårlig prosjektet egentlig er. Vi har enda til gode å høre overveiende grunner til at omsorgstjenesten i Lenvik på noen som helst måte skulle bli bedre med ordningen fra FrP. De statlige føringene kunne fratatt kommunen muligheten til å ta individuelle vurderinger, og det synes ikke vi i SV er greit å gå med på. Derfor stemte vi med flertallet i kommunestyret og mot FrPs hjertebarn “Statlig finansiering av omsorgstjenester”.
Norge har startet januarsalget, midt på natta blir mennesker på flukt “gitt bort” til naboene våre i Russland.
Hva som skjer med de når de kommer dit er visstnok ikke så nøye. Sålenge lageret blir tømt og folk utad ser på den norske asylpolitikken som “streng og rettferdig”, så er alt greit. Sylvi Listhaug og co kan ikke forsikre oss om hva som skjer med asylsøkerne de sender ut. Regjeringen tar ikke ansvar for menneskene vi har tatt imot, de lar de bli en del av en mørk statistikk. Mørkt og kaldt beskriver denne situasjonen så utrolig godt. Dette er et mørkt kapittel i vårt lands historie, og det er ikke bare 37 minusgrader i Murmansk ikveld, det er også 37 minus i hjertene til de som fører den såkalte “strenge og rettferdige” asylpolitikken i Norge.
Jeg er ikke stolt over å være norsk akkurat nå. Måten Norge takler flyktningesituasjonen på er til å skjemmes over. Asylsøkere blir vekket på natta og satt på busser for å sendes ut herfra- uten å få behandlet søknaden sin og uten å få informasjon om hvor de skal eller hvorfor. De får ingen mulighet til å klage på behandlingen de får, de blir bare sendt rett ut. De risikerer også å bli sendt videre til land der de blir utsatt for forfølgelse, tortur og i verste fall døden. FN sier at Russland ikke har et velfungerende asylsystem. Likevel sendes mange av de som kom over Storskog til Norge for ikke lenge siden, tilbake der de kom fra. Så mye for å “hjelpe de der de er”. De har vært her. De har blitt plassert på ulike mottak i landet. Der har de fått være i kun kort tid, før de hardt og brutalt blir sendt tilbake.
Det er lett å glemme av at det er mennesker det er snakk om når landets overhoder ser på de som tall. Det er for mange enkelt å vende det andre kinnet til, når holdningene ovenfra er å la vær å hjelpe. Det er ekte personer som er på flukt fra et verre liv. Etter å ha opplevd store traumer lar vi de oppleve flere. Etter å ha kommet til et land der de tror de er trygge, lar vi de igjen føle på utrygghet. Når de har satt føttene sine på andre siden av grensa er de glemt. Da er de blitt endel av skrytestatistikken til FrP ved neste valg. “Se så mange vi sendte ut”.
Det er mildt sagt skammelig å se på det som skjer. Det føles så uendelig hjelpeløst å sitte her hjemme å skjemmes. For jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lært at jeg skal ta vare på medmenneskene mine og at jeg skal passe på de som ikke har det så bra. Men jeg lærte aldri hva jeg skulle gjøre når de som ikke har det så bra ikke får lov til å være her lengre.
På skolen lærte jeg at jeg burde ta til takke med å vokse opp i et likestilt samfunn som Norge der jenter hadde alskens med rettigheter. I politikken lærte jeg å se på verden med nye øyne. For det er ikke sånn at bare fordi man «kunne hatt det verre», så skal man finne seg i å bli behandlet urettferdig.
Hele livet blir jenter og gutter behandlet forskjellig. Fra vi blir født og får utdelt hver vår farge, til vi kommer i arbeid og skal bli selvstendige individer. Kvinner har gjennomgående mindre makt i samfunnet enn menn har, enten det handler om økonomi, arbeid eller retten til å bestemme over eget liv. Vi blir inndelt i ulike sko vi skal fylle, og hele livet møter vi ubehag eller negative reaksjoner på hvordan vi velger å gå med skoene. Å være kvinne er svakt og blir sett på som annenrangs. Å kaste som ei jente er negativt. Damefotball er ikke fotball. Du har ledere, så har du kvinnelige ledere. Vi blir behandlet ulikt og møtt med forskjellige forventinger, noe som både oppleves som begrensende på gutter og jenter. Samtidig må man erkjenne at det ene kjønnet har helt klare fordeler og har mer makt enn det andre. Mannen er normen, mens kvinner er avviket. Menn som gruppe har mest makt, og det mannlige fremheves, mens kvinner settes tilbake. Og dersom du prøver å bryte kjønnsrollene du har fått tildelt, så kan du tro at du får høre det. Gutter som vil leke med dukker og danse blir kalt for homo, og jenter som ikke vil gjøre det blir sett på som unormale.
I sosiale medier ser jeg voksne mennesker lange ut om at ungjenter i dag kler seg så dristige at de fortjener å bli voldtatt. I kommentarfeltene kommenteres det oftere kropp enn sak mot kvinnelige samfunnsdebattanter. På utesteder har det gått så langt at det må ansettes egne vakter som skal passe på at jenter ikke blir seksuelt trakassert på dansegulvet. Det er ikke rettferdig.
Jeg vil ikke kaste som ei jente, jeg vil kaste som en likesinnet. Jeg vil at venninnene mine og søstrene mine skal ha like økonomiske muligheter som kjærestene deres har. Jeg vil at Guddattera mi skal få spille fotball, ikke damefotball. Er det så mye å be om?
I dag leste jeg i Nordlys om en forferdelig uverdig situasjon for flyktninger i mottak i Norge. I løpet av de siste to årene har ytelsene flyktningene mottar blitt redusert med 30%, og nylig kom det nok et kutt. Det betyr i praksis at de må leve på 75kr i døgnet. De pengene skal dekke alt de trenger, forutenom tak over hodet. En kjapp hoderegning viser at det er 2250 kr i mnd. Det kan ikke betegnes som noe annet enn uverdig.
Vis meg en eneste voksen nordmann som hadde funnet seg i å leve på 2250 kr i mnd. For hva er 2250 kr egentlig? Vi har jakker og sko som koster en «månedslønn» for en vanlig flyktning i Norge. Jeg har brukt over 2250,- denne UKA. Og det skal en flyktning klare seg på en hel mnd.
Når jeg leser om at de må trekke tennene på hverandre fordi de ikke har råd til å betale tannlegeregningen blir jeg opprørt. For det er ikke greit. Det finnes ikke okei at mennesker som allerede er i en sårbar situasjon skal måtte sette helsa på spill fordi vi er gniene. Vi har et ansvar, og det ansvaret må vi ta.
Etter at FrP fikk makt her til lands har flyktningepolitikken nådd et helt nytt nivå. Den var i utgangspunktet så dårlig at jeg ikke trodde det kunne bli verre, men det har det altså blitt. Kvaliteten på «omsorgen» flyktninger og asylsøkere får har gått ned og pågangen har gått opp. Verden står ovenfor en stor flyktningekatastrofe. Dessverre skjer det i ei tid der landet styres av politikere som snakker nedsettende om mennesker på flukt, kaller de for lykkejegere, setter tvil om hvorfor de kommer hit og skaper fremmedfrykt. I ei tid der vi trenger mer varme, mer omsorg og mer inkludering, så får vi en såkalt Innvandringsminister som sier at vi skal «hjelpe de der de er». Det som er så trist med det uttrykket, er at jo flere ganger FrP sier det, jo mer tror folk på det. Men sannheten er jo at de ikke vil hjelpe de der de er. De kutter i bistand til utlandet, og eneste grunnen til at de vil «hjelpe» de der det er er for å unngå at de kommer hit. Men guess what, nå er de her. Og det er her vi må hjelpe de, og vi må gjøre det nå.
Behandlingstiden på søknadene må kortes kraftig ned. Det er uverdig å sitte i mottak å vente på en så viktig avgjørelse så lenge som mange må i dag. Den økonomiske støtten flyktningene får må økes slik at de har råd til essensielle ting, som å betale for tannlege og helsetjenester, og slik at får en følelse av at de klarer seg. De bør få muligheten til å arbeide mens de venter. De må føle at de er verdt noe, at det betyr noe for noen at de står opp om morgenen. Vi må være et inkluderende land som tar vare på de som kommer hit, ikke et kaldt land som alltid yter på et minimum. Vi være kjappere å bosette de som har fått opphold, slik at de slipper å bo lengre i mottak en nødvendig. Vi trenger politikere som ikke skaper frykt og sprer usannheter om mennesker fra andre land. Hvis flyktningekrisen hadde vært en eksamen, så hadde Norge strøket. Og det ser ikke ut som om det blir en mulighet til å konte eksamen før etter september 2017.
Det har blitt et helt nytt år siden sist jeg blogget! 2015 ble et helt utrolig fint år for meg personlig, men det jeg kommer til å huske aller mest av året er flyktningekatastrofen og krigen i Syria.
Jeg lovde meg selv at jeg skulle bli flinkere i 2015. Og det har jeg blitt. Jeg har vært så flink at jeg har blitt sliten av det. Mitt nyttårsforsett i år er å bli litt mindre flink. Å bli bedre til å si nei. Vi giftet oss i August og det var en utrolig fin dag. Dumme som vi var, gjorde vi det midt i valgkampen. Jeg kunne ikke bedt om en vakrere dag, og alt var perfekt. Men når jeg ser tilbake på den tida husker jeg hvor sliten jeg var. Hvor tungt det var å stå opp om morgenen og mobilisere krefter til å ta fatt på dagene. Jeg trodde kanskje det var noe feil med meg som ble sliten av å organisere mitt eget bryllup, men denne uka på skolen lærte jeg at å gifte seg kategoriseres som en større påkjenning enn å bli gravid, få barn, miste jobben og pensjonere seg. Da skjønte jeg at det ikke var meg det var noe feil med, men at det er sånn det er. Eneste måten jeg klarer å beskrive det på er en sterk lykkefølelse blandet med en overveldende følelse av takknemlighet og samtidig en lettelse for å bli ferdig. Jeg er ei sånn jente som alltid har hatt dårlig samvittighet fordi jeg har det bedre enn så mange andre. Den følelsen lar seg ikke så godt kombineres med en bryllupsdag. Vi fikk så utrolig mye fint, og jeg ble helt nedimellom fordi jeg følte at jeg ikke fortjente det og fordi jeg bare ville gråte når jeg tenkte på alt det forferdelige som skjedde samtidig i middelhavet. Det som skjer i verden nå og måten samfunnet takler det på gjør at jeg blir mer bevisst på hvordan jeg føler det. Det gjør meg forbannet å tenke over at integreringspolitikken i Norge i dag er blitt vanlige folks ansvar, og at de politikerne som burde gjort mer gjør mindre. Jeg blir kvalm av uttalelsene om gullstoler, godhetstyrrani og at det er egoistiske holdninger som får styre. Jeg er lei meg og sint fordi asylmottak er blitt en pengemaskin for private bedrifter. Jeg liker ikke at bolighaier tjener seg ENDA mer rike på å “la” flyktninger bo i boligene deres. At det spekuleres i mennesker burde ikke vært lov. 2015 vil for meg være året der FrP, ABB og nettrollene vant debatten. Og retningen. I 2016 skal det ikke få lov til å bli sånn.
2016 byr på mye godt i posen! Jeg er blitt tatt ut til Halvorsenprogrammet, som er et skoleringsopplegg i SV. Jeg føler meg veldig heldig som får være med og gleder meg masse til å begynne med det. Politisk påfyll er akkurat det jeg trenger nå, og jeg tror det kan være med på å utvikle både meg, Lenvik SV og veien videre. Valget gikk ganske bra for oss og vi doblet antall mandater i kommunestyret her hjemme. Det skulle selvfølgelig ikke så mye til, siden det bare var meg der i utgangspunktet, men all fremgang er god fremgang, og det er veldig godt å ikke være alene i kommunestyret lengre. Politikkåret 2015 var veldig bra! Ikke bare gjorde vi et godt valg, men vi fikk også masse motivasjon i form av at Lenvik SU fikk en oppfriskning og masse nye medlemmer. Jeg blir veldig inspirert av de som er yngre enn meg, og jeg håper de får ei like fin tid i Sosialistisk Ungdom som det jeg gjorde. For hadde det ikke vært for alt jeg lærte, alt jeg opplevde og alt jeg fikk være med på som ungdomspolitiker, så hadde jeg aldri fått komme dit jeg har i dag. I 2016 skal jeg fortsette å være på tilbudsida for ungdommen og sørge for at de får alt de trenger for å få gjennomført det de vil i politikken.
Snart er det årsmøtetid, og jeg er blitt spurt om å sitte i AU i fylkesstyret i SV i Troms. Det har jeg gjort en gang før, men jeg tror jeg er mye mer moden og klar for oppgaven nå. Samtidig er jeg mye i Tromsø, så jeg vil være mer i stand til å bidra i større grad enn ellers. Neste uke har vi årsmøte i Lenvik SV og da får vi se om jeg får fortsette som leder der. Uansett utfall, så gleder jeg meg til det. Denne tida av året er alltid hektisk, men det er så verdt det. Årsmøter er alltid så hyggelige, og i år skal vi få besøk av Prosjekt Haiti og Frivilligsentralen på vårt lokale møte.
2016 er også året der jeg begynner på tredje året på Universitetet. Synes det har gått utrolig fort til nå. Vi har akkurat startet på et spennende gruppearbeid om flyktningesituasjonen, og det passer veldig bra med tanke på hvor engasjert jeg er i akkurat det temaet. Det skal gå over hele våren, og jeg gleder meg til resultatet! Vi skal i praksis i høst, og det blir interessant og lærerrikt. Håper jeg får praksisplass i forvaltningen og at jeg lærer masse av det. Det blir selvfølgelig utfordrende å få arbeidskabalen til å gå opp, men det man vil får man til!
2016 starter med blanke ark. Det er en ny start og en ny vår. Jeg står klar til å ta imot alle utfordringer med åpne armer. Godt nyttår!
I 2015 giftet jeg meg med denne flotte mannen! Jeg er så forelsket og lykkelig!
Vi venter på en baby i nærmeste krets! Marianne, min beste venninne, skal få sitt første barn om kun kort tid. Det gleder jeg meg masse til!
Jeg var så heldig å få lede fylkesårsmøtet til Troms SU i høst! Det var så inspirerende!
En uslåelig trio i Lenvik SV!
Jeg ble tante igjen i 2015, ikke mindre enn 2 ganger! Føler meg utrolig heldig <3
Mange gode middager har blitt inntatt i dette selskapet. Ailin har fortsatt å være en stor og viktig del av livene våre det siste året<3
I går oppdaget jeg noe spesielt. Noen på Facebook hadde delt en artikkel om at to asylbarn hadde fått avslag på asylsøknaden sin. Jeg bruker vanligvis å bli lei meg, sint, frustrert og fortvilet av sånne artikler. Jeg går en stor runde med meg selv og kjenner på hvor mye det sårer meg at barn som har bodd over halve livene sine i Norge blir sendt tilbake til sitt opprinnelige land. Denne gangen bladde jeg videre og nektet å lese.
I dag sitter jeg fortvilet og lurer på hva som har skjedd. Har det blitt så vanlig i Norge at slike nyhetssaker kommer at vi ikke tar det innover oss lengre eller er det bare meg? Det er med bismak i munnen at jeg innrømmer at jeg er lei. Men nå er jeg mest lei meg for å se hva slags vei denne debatten har gått, og hva slags konsekvenser det får. Jeg lukket øynene. Skikkelig. Og jeg skjemmes.
Jeg har lært meg at alle barn er våre barn. At vi har et viktig ansvar for alle barn, uansett hvor de kommer ifra og hvem de er. Barn fortjener å bli tatt vare på og få omsorg. Ikke å bli møtt med en kald, dømmende skulder som ikke skjønner at de er små mennesker- ikke tall.
Asylpolitikken i Norge er forkastelig. Det synes det å være brei enighet om i samfunnet- fra begge leire. De som er for en strengere asylpolitikk mener at dagens praksis er elendig, og snakker om at vi tar inn for mange. De som står på den andre siden og mener at asylpolitikken er for kynisk ønsker at vi hjelper flere- og at vi hjelper bedre. Det er klart at det trengs en endring, det er bare vanskelig å bli enig om hvor man skal starte. Det mangler rett og slett nok politisk vilje til å endre. Det verste med asylpolitikken vår er at vi har alt for lang behandlingstid på asylsøknader. At vi sender tilbake familier og barn som har bodd lenge i Norge i god tro om at de er trygge her mener jeg er helt borti natta. At man lar mennesker sitte på vent i halvdårlige kår på et asylmottak uten å få svar er umenneskelig. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det må være å jobbe så hardt for å bli integrert, uten mulighet til å jobbe fordi de ikke er statsborgere, og uten å vite hvordan neste uke kommer til å bli. For ikke å snakke om hvis du får avslag på søknaden og får beskjed om at du skal sendes “hjem”. Tilbake til utrygghet, tilbake til det du flyktet ifra. Jeg er redd for at omsorg for asylsøkere skal bli butikk. Jeg ser at det stadig vokser frem flere og flere private mottak som tjener grovt på at andre har det fælt. Jeg ser at hus, leiligheter og rønner leies ut til langt over markedspris og at noen få sitter å håver inn mye av fellesskapets penger på å huse flyktninger. Og det skremmer meg. Jeg mener ikke at de som jobber i det private ikke er omsorgsfulle mennesker, men jeg skulle så gjerne ønske at det var kommunene selv som hadde ansvar for mottakene. Det hadde trygget meg og gjort meg mer sikker på at pengene gikk til de som trenger hjelp, og ikke til de som allerede har mest. Det er menneskene som må stå i fokus, ikke pengene de representerer.
Denne uka ble det vedtatt i Stortinget, etter forslag fra SV, om at de barna som har forsvunnet fra asylmottak i Norge skal etterforskes. Det er en viktig varm seier i ei kald tid at flertallet ser at vi har ansvar for å undersøke hvor disse barna har blitt av hen.
Vi står ovenfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Store deler av verden er på flukt. Det er viktig å forstå at det ikke er vårt land som er i krise. Vi har det fortsatt godt og trygt. Det opprettes akuttmottak og folk trør til for å hjelpe. Jeg blir rørt og glad for å se at så mange mennesker stiller opp i ulike lokalsamfunn på ulike måter. Jeg synes det er flott at så mange har tatt turen til Lesvos for å ta imot båtflyktninger og alle som har hjulpet til på ulike måter der. Mest av alt er det gruppen “Frivillighet for flyktninger i Nordreisa” som har rørt meg. Min tidligere boplass Storslett har vist seg å ha et stort hjerte. At jeg ble invitert inn i den gruppa på Facebook har gjort noe med meg. I ei tid der det har føltes håpløst å kjempe mot nettrollene, rasistene og de kalde menneskene med “livets harde skole” som livserfaring har fått regjert på sosiale medier og nyhetssaker har det vært den gruppa som har fått meg til å smile. Det viser at det finnes håp. Litt ekstra fordi det er Nordreisa, som har hatt utfordringer med asylmottak tidligere, og litt ekstra fordi jeg får se så nært hvor mye folk er villige til å gi for at medmennesker skal ha det bedre i en vanskelig situasjon.
I går hørte jeg en kommentar som gjorde noe med meg. “Det er vel bare et spørsmål om tid før man bli overrasket av å treffe en nordmann på butikken”. Jeg orket ikke å ta diskusjonen. Etter å ha tenkt og kvernet mye på hva slags dag jeg hadde i går, så tenker jeg at jeg kanskje hadde en dårlig en. Jeg var umotivert og tydeligvis ikke klar til å kjempe. Heldigvis var det det som fikk meg til å snu. En dårlig dag mot alle de gode kan gjøre noe for veien videre. Neste gang jeg kjenner på fortvilelsen skal jeg gjøre noe med det med en gang. Jeg skal aldri slutte å tro på at vi har nok varme og plass til mennesker fra andre kulturer her hjemme. Jeg skal aldri slutte å tro at det hjelper å snakke saken til de som ikke kan gjøre det for seg selv. Jeg skal aldri slutte å tro på at mennesker kan forandre seg, og at det er mulig å møte usaklighet med argumenter. Og at det kommer til å gå bra. Der det er hjerterom er det husrom, og det vi gjør i dag har masse å si for hva slags samfunn vi skal ha i framtida.
Så en aldri så liten oppfordring til de “livets harde skole” oppført som utdanning og “mamma og pappabanken” oppgitt som referanse, dere som må understreke at dere “ikke er rasist, MEN”; Skjerp dere. Den makten dere har fått i asyldebatten er IKKE velfortjent og den gagner INGEN. Og til alle dere som prøver å diskutere med de som har fått for stor plass i debatten ved å spre usannheter og myter om innvandring; Det er mulig disse ikke kan overbevises, men det vises godt når noen sier ifra om at de er uenige. Noen må ta kampen, og det kan hende at det er det ansvaret vi som ønsker å hjelpe flere er nødt til å ta.
