Klimaendringene går raskere, blir mer intense og noen av trendene er nå irreversible. Dette er hovedkonklusjonen i den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC). Rapportens innhold burde ikke overraske. Vi vet at klimaendringene over hele kloden har ført til kraftigere og hyppigere nedbør, økt tørke, issmelting, surere hav og havnivåstigning.

Jeg tror FNs generalsekretær António Guterres uttalelser i forbindelse med fremleggingen av rapporten satte en støkk i mange av oss; «Alarmklokkene er øredøvende, og bevisene er uomtvistelige. Klimautslippene fra forbrenning av fossilt brensler og avskoging kveler planeten vår og utgjør en umiddelbar trussel for millioner av mennesker.»

SV har over mange år jobbet med en helhetlig plan om et rettferdig grønt skifte. Dette er noe som må på plass om vi skal begrense skadene vi allerede har gjort på jorda vår. Vi har heller ikke tid til å vente på at stormaktene skal vise vei. Vi må gå foran som et godt eksempel, ikke bare for å imponere resten av verden, men fordi det på sikt vil være lønnsomt for oss.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vi må ha en plan for hva vi skal bruke kompetansen i oljenæringen til den dagen den næringen ikke finnes lenger. Vi må skape grønne næringer slik at vi ikke risikerer massearbeidsløshet, men i stedet sikrer folk jobb samtidig som vi sikrer landet langsiktige inntekter fra de nye næringene.

Mange vi har snakket med sier at det grønne skiftet er krevende å sette seg inn i. Flere har sagt at politikere brer om seg av floskler og innarbeidede begrep som ikke er konkrete nok til å kunne forstå hva dette faktisk betyr. Vi er enige med de som sier dette. Vi må bli flinkere å forklare hva det grønne skiftet faktisk er og hva det kan bety for oss her vi bor.

Vi skal møte klimaproblemene og samtidig bygge ny industri, kutte klimagassutslipp og få et samfunn med mindre ulikhet. Vi skal kutte, bygge og dele. Når det kommer til infrastruktur må vi sørge for klimavennlig transport av både gods og passasjerer. Vi trenger jernbane i nord, vi må elektrifisere persontransporten og sørge ladenettverk som legger til rette for dette. For SV er det også viktig at en betydelig andel av midlene i byvekstavtalen i Tromsø går til buss, sykkel og gående.

Biprodukter fra fiskeindustrien har stort potensiale som framtidig industri. Stoffer i rekeskall kan for eksempel brukes i behandling av vaginale soppinfeksjoner og kan ha en blodtrykkssenkende effekt. I tillegg kan enzymer fra arktiske reker kan isolere DNA fra sædceller, noe som i en voldtektssak kan gi en ren DNA-profil av overgriper og dermed styrke beviset.

Biprodukter fra andre fisker inneholder proteinet pepton som kan brukes for å lage medisiner som penicillin og insulin. En bedre utnyttelse av biprodukter vil kunne gi økt næringsaktivitet lokalsamfunnene langs kysten, økt verdiskapning og bidra til en økologisk bærekraftig utvikling. SV ønsker en tydelig satsing på bioindustri. Både i Sør-Troms, Senja-regionen og i Tromsø-regionen er potensialet enormt for denne nye næringen. Petroleumsøkonomiens nødvendige fall vil flytte oppmerksomheten bort fra ikke-fornybare kilder til bærekraftige og fornybare kilder til verdiskaping. Biologiske ressurser, i havet, jorda og skogen, kan skape mat, medisiner, byggematerialer og energi og slik bygge nye og sterke næringer.

Ved å stille strengere miljøkrav og kraftig redusere prisen på tillatelser for vekst når det kommer til havbruk, vil næringen kunne frigjøre midler til å gjøre større investeringer i miljøteknologi og nye løsninger. Oppdrettsanleggene må kunne vise solid dokumentasjon på at teknologien oppfyller miljøkravene, for å kunne få tillatelse. Samtidig må det bli lavere terskel for at staten kan stanse produksjon som skader miljøet eller baserer seg på en uakseptabel dyrevelferd. Oppdrettsanleggene i Troms slipper i dag ut store mengder slam og annet avfall. Dette er grunnlag for nye ressurser, dersom avfallet hentes opp og brukes på ny, for eksempel til biogass eller gjødsel. Dette vil bidra til å redusere klimagassutslipp og skape nye arbeidsplasser.

Mange kommuner i Troms har gjort seg avhengig av inntektene fra oppdrettsnæringen. I dag vil en kommune i Troms få økte inntekter ved å åpne nye områder for havbruk. Dette er ikke en bærekraftig løsning. Inntekter fra oppdrettsnæringen bør heller komme fra vanlig produksjon, ikke fra åpning av nye områder. Det vil gi mindre press for å åpne stadig større områder til en næring som stadig har vesentlige utfordringer, samtidig som det vil gi kommunene mer forutsigbare inntekter.

Det må åpnes og avklares flere områder for flytende havvind i norsk økonomisk sone. Selv om arealkonfliktene er mindre enn ved landbasert havvind, er det ikke nødvendigvis uproblematisk i et miljøperspektiv å sette opp havvindpark. Det må derfor raskt avklares hva som er egnede områder, og hvilke områder som ikke skal kunne benyttes til fornybar energi av hensyn til fiskerier, miljøhensyn slik som sjøfugl, og annen kommersiell aktivitet som skipsfart.

Et rettferdig grønt skifte er naturligvis mye mer enn dette, men det er noen eksempler på den omstillingen vi må gjøre for å både sikre arbeidsplasser i framtida, inntekter vi kan leve av og samtidig sikre klimaet på en best mulig måte. SV har en realistisk og god plan for et rettferdig grønt skifte, og vi er krystallklare på at dette er en av våre hovedprioriteringer i årene framover!

Det siste året har gitt oss alle nye perspektiver. En av de tingene som jeg har kjent mye på er et stort savn for de gode kulturopplevelsene. Tidligere tok jeg nok kulturlivets gleder litt for gitt, noe jeg mistenker jeg ikke er alene om. Derfor er det så utrolig deilig når vi nå kan være mer ute, treffe folk og få nye kunst- og kulturopplevelser.

Pandemien har lært oss at vi mennesker ikke er skapt for å sitte hjemme i stua og begrense sosial kontakt til Teams, Skype eller Zoom. Vi trenger arenaer der vi får nye impulser, og der vi sammen kan dele opplevelser, kjenne på følelser og lære.

SV er partiet for oss som skjønner at kultur er en viktig del av livet. Vi vil at minst 1 % av statsbudsjettet skal gå til kulturformål. Nå er det spesielt viktig at vi må hjelpe kulturlivet på føttene igjen etter pandemien. Kultur kan ikke lengere være en salderingspost i offentlige budsjetter. Vi må tørre å satse på kultur!

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

SV jobber for et rikt og bredt kulturliv der alle som vil får muligheten til å skape og uttrykke seg i det frivillige kulturlivet, og der alle har tilgang til kunst og kultur av høy kvalitet, uansett hvor de bor i landet og hvilken bakgrunn de har.

Måten vi skal lykkes med dette på er at vi skal jobbe fram en sterk offentlig satsing på kultur. Det betyr blant annet et nasjonalt biblioteksløft, med en nasjonal strategi for folkebibliotekene. Videre skal vi øke rammene til kulturskolen slik at flere får et tilbud. Kulturskolene utgjør en hjørnestein i det lokale kulturlivet og bidrar til økt livskvalitet for den enkelte. Derfor vil vi gjeninnføre makspris på kulturskoleplass. Vi vil også ha noen gruppetilbud som er åpne for alle, og flere lavterskeltilbud.

Kultur gir opplevelser og livskvalitet gjennom hele livet. Vi må ha god tilgang til kulturelle opplevelser i alle livsfaser. For de yngste skal vi forsterke den kulturelle skolesekken, og for de eldste skal vi forsterke den kulturelle spaserstokken. Samtidig må vi sikre finansiering av kulturtilbud som tilrettelegger for deltakelse av mennesker med funksjonsnedsettelser.

SVs kulturpolitikk er mye mer enn det jeg har beskrevet her, men det er en pekepinn på hva vi ser for oss at trengs de neste årene. For hva er vi egentlig uten kulturscener, kulturtilbud, museer, lyd og lys, litteratur, film og andre kulturuttrykk? Jeg vil påstå at vi er fattigere uten dette. Og mer ensomme.

Jeg gleder meg til en framtid der vi igjen kan treffes i sosiale lag. Diskutere hva vi har opplevd og la oss bevege eller le til krampa tar oss. Noen ganger er det største i livet å se barna fremføre en vakker instrumental på en kulturskolekonsert – etter måneder med skeive toner fra øvingsrommet.

Andre ganger er det fineste i livet at noen kommer og spiller piano bestefar på sykehjemmet. Vi trenger alle kultur i ulike faser av livet, og det gjelder alle i vårt langstrakte land. Det er med andre ord livskvalitet jeg her snakker om, og da er kultur definitivt verdt å satse på!

I en kommentar i Nordlys etterlyser Tone Angell Jensen en plan fra de som går til valg på en mer offensiv miljøpolitikk, og jeg vil starte med å si at du kan ta det helt med ro; i SV har vi en plan.

Vi har allerede funnet mer fossile ressurser enn vi tåler å hente ut, og konsekvensene er store. FNs klimapanel har slått kode rød, og det er ingenting å kimse av. Jeg går ikke rundt på en daglig basis og er livredd, sånn som du beskriver, men kjenner på at vi har et stort ansvar å bære for fremtidens generasjoner.

Vi ser rask omstilling til fornybare energiformer andre steder i verden, mens vi henger i bakevja. Tempoet på leting og investering i olje- og gassindustrien gjør det vanskeligere å få nok folk, kompetanse og kapital til annen industri.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vi mener at overgangen til en utslippsfri og miljøvennlig økonomi som skal sikre trygge arbeidsplasser må skje på en planmessig måte. Det er også viktig å huske på at vi i over 50 år har eksportert olje og gass, og på den måten bidratt til enorme globale klimagassutslipp. Derfor mener vi at nasjonen vår har et spesielt stort ansvar for både å kutte egne utslipp i Norge samtidig som vi skal bidra til internasjonale utslippskutt.

Vår plan spiller seg ut fra den internasjonale green new deal-bevegelsen og er en gjennomarbeidet plan som er omsatt til norske forhold og premisser. Planen vår heter rettferdig grønt skifte og skal kutte utslipp, bygge opp nye grønne næringer, dele godene og redusere forskjellene i samfunnet.

Det er vår førstekandidat Torgeir Knag Fylkesnes som har stått i bresjen for planen som har vært under arbeid i SV i flere år. Vi må tørre å tenke stort når vi skal omstille oss fra olja til grønne næringer, og vår plan er ambisiøs.

Vi er enige i en ting, du og jeg. At omstilling tar tid. Det har vår plan tatt høyde for. Og vi har ikke sagt at alt skal stenges i morgen eller i går. Jeg bruker å forklare vår plan på denne måten: se for deg en clutch på en bil med manuelt gir. Vi vil trappe ned olja og satse på grønn industri på samme måte som gasspedalen må møte clutchpedalen. Vi øker de grønne tiltakene i samme hastighet som vi trapper ned olja. På den måten kan vi unngå arbeidsledighet og sikre at kompetansen som allerede er i oljenæringen kan brukes i grønn industri.

Planen vår inneholder konkrete tiltak som gjør at vi vrir virkemidler i en grønn retning, stiller grønne krav i utdanning, støtteordninger og anbud samtidig som vi vil bygge ny industri innenfor flytende havvind, batteri, hydrogen, grønn skipsfart, karbonfangst-og lagring og bioindustri. Skattesystemet er sentralt i rettferdig grønt skifte, og skal selvfølgelig fordeles fra de som har mest til de som har minst.

Jeg tilhører en generasjon som har nytt godt av oljepengene, og er takknemlig for det. Men jeg har også tenkt mye på hvordan landet vårt hadde sett ut i dag dersom vi hadde behandlet «det sorte gullet» på samme måte som vi i dag lemfeldig behandler oppdrettsnæringa. Da hadde det ikke vært mye igjen til generasjonene etter. Det er her vår politikk skiller seg fra alternativene. Vi må stille strengere miljøkrav til blant annet oppdrettsnæringen og sikre at godene som høstes av våre naturressurser kommer befolkningen til gode. På den måten får vi mer penger til grønn omstilling- til tross for at noen smålige økonomisk bemidlede mennesker flytter pengene sine til skatteparadis.

Det grønne skiftet er ikke gjort på 1-2-3, og krever en langsiktig plan. Vi i SV har tatt dette på alvor, og har startet arbeidet med dette lenge før FNs klimarapport ble offentliggjort. For de som er spesielt interesserte kan jeg henvise til SVs plan for et rettferdig grønt skifte som ligger i sin helhet på våre nettsider.

Det er tre hovedfaktorer som vil hjelpe oss ut av den fossile tidsalderen til den grønne framtida; vi må først sørge for å kutte utslipp. Dernest må vi bygge ny grønn industri. Samtidig må vi sørge for å dele fordelene dette vil gi. Kutte, bygge og dele. Det er mantraet vårt.

Så kan vi berolige både Nordlys og alle andre som tror at vi skal skru igjen oljekrana med én gang vi opplever regjeringsmakt. Det skal vi selvsagt ikke. De som i dag jobber i oljebransjen skal i fremtiden bruke sin kompetanse i de grønne næringene. Da må man prioritere tiltak i praktisk politikk og i statsbudsjett slik at dette skiftet kan skje så raskt som mulig. Med SV i regjering vil det grønne skiftet få fremdrift, og vi vil samtidig sikre at fordelingen av godene med de grønne næringene vil skje på en rettferdig måte!

I denne valgkampen har jeg hørt mange som har sagt at det ikke er så nøye hvem man stemmer på fordi det «bare er Stortingsvalg». Jeg er enig i at kommunevalgene kjennes nærmere ut enn stortingsvalgene, men det har likevel mye å si hvem som bestemmer nede i Stor-Oslo.

En av de viktigste oppgavene som gjøres på Stortinget er å vedta statsbudsjettet. Dette budsjettet bestemmer hvor mye som skal fordeles til kommunene. Det har med andre ord veldig mye å si for oss ute i kommunene hvem som får flertall og hva slags budsjett de vedtar.

De siste 8 årene har vi sett at kommunene har lidd. Kommunene har fått flere oppgaver og mer ansvar uten å bli økonomisk kompensert for det. Det betyr i praksis at kommunene har måtte brukt av penger som kunne gått til skole, barnehager eller sykehjem på nye oppgaver samtidig som skatteinngangen i kommunene har blitt dårligere.

Alle bor og lever livene sine i en kommune.  Det er her barna skal vokse opp og eldre blir gamle. I noen kommuner er kommunen også den største arbeidsgiveren. Hva slags midler kommunene disponerer betyr med andre ord masse for både de som bor i kommunene og skal motta kommunale tjenester, og de som arbeider i kommunen.

God offentlig velferd og kvalitet i tjenestene er en bærebjelke for et godt og livskraftig samfunn, for trygghet i hverdagen til folk og en helt nødvendig infrastruktur for næringslivet. Det skal være høy kvalitet på tjenestene kommunene leverer, som for eksempel barnehager, skoler, helsetilbud og kulturtilbud. Og kvalitet koster penger. Derfor er god kommuneøkonomi så viktig.

I alt for mange kommuner melder ansatte i skolesektoren og ikke minst i helse og omsorg at de ikke får dagene til å strekke til. I tillegg er det stor forskjell på de kommunale tjenestene man får ut fra hvor man bor. Det trengs flere ansatte, og ansatte koster penger. Framover vil det også være behov for enda flere kvalifiserte ansatte, blant annet fordi befolkningen blir eldre. Det trengs også mer penger til rehabilitering, hjelpen til psykisk syke må bli mye bedre, og barnevernet og skolehelsetjenesten trenger i likhet med helse og omsorg flere ansatte. Vi ønsker å prioritere det.

Det er ikke skoleeleven, hjelpepleieren eller bestemor som koster for mye. Det er den blå regjeringen som ikke har prioritert det som er viktigst. Å styrke lokalsamfunnenes velferd er et verdivalg, der fellesskapet for de mange settes foran skattelette for de få rikeste. De verdiene finner du på venstresiden.

SV vil styrke kommuneøkonomien med 10 milliarder kroner. På den måten får man mer handlingsrom i kommunebudsjettet til å gjennomføre gode tjenester i kommunene i stedet for å måtte skjære tjenestene inn til beinet hvert eneste år. I tillegg til økningen i kommuneramma, kommer også andre økte bevilgninger til kommunene, som for eksempel styrking av barneverntjenestene, kulturtilbudene og heltidsløftet. Vi vil gi kommunene større handlingsrom til å kunne utføre oppgavene sine uten at det må gå på bekostning av andre viktige oppgaver. Skal vi få til dette kommuneløftet må vi felle dagens blåe regjering og bytte den ut med et sterkt SV i en ny rødgrønn regjering.

Nå er høstsemesteret i gang og vi er klare for ei ny og spennende studietid. Vi savner et større fokus på studentpolitikk i stortingsvalgkampen, og vet at hvem som styrer landet har stor betydning for studentene.

Under pandemien så vi at studentene ble hardt rammet. Mange ble permitterte fra jobbene sine, og hadde ikke samme rettigheter som de andre ansatte fordi de fikk stipend og lån fra lånekassen. I dag er studiestøtten for lav, noe som gjør at de studentene som ikke kan belage seg på økonomisk hjelp hjemmefra er avhengige av å arbeide mye ved siden av studiene. Og løsningen til de borgerlige var å gi studentene «lov» til å ta opp mer lån. Vår løsning på utfordringen er å gi studentene mer å rutte med, og vi ønsker å innføre både 12 måneders støtte og øke studiestøtta til 2G, noe som er 80 000 mer i året. Skulle vi havne i en ny pandemisituasjon er jeg trygg på at en rødgrønn regjering med et sterkt SV ville behandlet studentene på en mye bedre måte enn vi har sett det siste halvanna året.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Den blå regjeringa med Høyre i spissen har også gjort det enda vanskelige for folk å bli det de vil. En viktig sak for oss i SV er å gjøre opptakssystemet til høyere utdanning mer rettferdig, sånn at det er de relevante karakterene som skal vektes mest. Vi vil blant annet fjerne firerkravet til lærerstudiene, fordi vi vet at du kan bli en flink norsklærer selv om du ikke er god med tall. I de fleste utdanningene er det ikke noe «one size fits all» og tallkarakterene dine fra videregående forteller særdeles lite om hvem du er og hva du kan bidra med i ditt fremtidige yrke.

Som studenter fra distriktet er vi spesielt opptatt av at studiene skal være tilgjengelige for folk uansett hvor de bor. Ved å tilby desentraliserte utdanninger kan man blant annet sikre at familiefolk som har etablert seg i mindre kommuner får mulighet til å ta høyere utdanning samtidig som de er i arbeid. Det kommer både studentene og kommunene til gode.

De siste 8 årene har høyere utdanning blitt lagt ned i distriktene, noe som har gjort det enda vanskeligere for folk utenfor sentrale strøk å bli lærere eller sykepleiere. I dag er mangel på fagfolk et stort problem, spesielt i mindre kommuner. Det fører til lavere kvalitet på tjenestene som kommunene skal gi, for eksempel i skoleverket eller i helsesektoren. Det trengs en større satsing på desentraliserte utdanningsløp, sånn at flere kan utdanne seg uavhengig av økonomi og hvor i landet man bor, og sånn at kommunene skal kunne gi gode nok tjenester til innbyggerne sine. SV vil opprette flere studieplasser i distriktene sånn at flere skal ha tilgang på høyere utdanning.

En av de største utfordringene som mange studenter kjenner seg igjen i er boligutgiftene. Det koster å leie, og de fleste studenter leier på det private markedet. SV vil jobbe for flere og billigere studentboliger ved å bygge 6000 studentboliger i året, sånn at flere skal få muligheten til å leie gjennom studentsamskipnaden.

Som studenter er vi stolte av å være med i SV. Vi mener at SV har den beste studentpolitikken og at vi med SV i regjering vil ha bedre forutsetninger for at flere studenter skal lykkes med å fullføre utdanningene sine, samtidig som de får ei god studietid.

Oda&Katrine

Viser til Sten Nilssen sitt innlegg om asylpolitikken og «folkets domstol» og synes det var på plass med en reaksjon.

Jeg har engasjert meg for rettferdig asylpolitikk siden jeg var lita og temaet er hele årsaken til mitt politiske engasjement. I løpet av mitt mangeårige engasjement har jeg møtt flere mennesker og familier som har opplevd det såkalte «rettferdige og strenge» asylsystemet i Norge. Felles for historiene er urettferdighet og en rigid praksis som ikke evner å se mennesker.

Sten Nilssen nevner ulike saker som engasjerer folk, både Farida-saken, Mustafa-saken og kirkeasylsaken. Jeg tror store deler av årsaken til at befolkningen engasjerer seg i disse sakene er at vi ser at de ikke behandles rettferdig. For i en rettsstat som Norge forventer man mer enn at et barn skal bli straffet for avgjørelser som foreldre har tatt. Vi forventer også at man skal kunne vise en viss forståelse for situasjonen asylsøkere kommer fra når de gjør sitt aller første intervju.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Vi må anerkjenne at mange asylsøkere som kommer hit har vært utsatt for mye på reisen, og at de fleste har lite tiltro til det offentlige systemet. Mange kommer fra land der korrupsjon blant offentlig ansatte er normen mer enn unntaket, og de har opplevelser fra hjemlandet som preger hvordan de forholder seg til offentlige tjenestemenn. Det er en situasjon som er utenkelig for de fleste av oss som har vokst opp i et trygt land med stor tillit til det offentlige systemet.

Det er dette som har skjedd i saken med familien i kirkeasyl. De kommer fra et utrygt land der de ikke kan ha tillit til offentlige tjenestemenn, og der de attpåtil ikke følte at de kunne ha tillit til tolken som oversatte informasjonen de gav i det første asylintervjuet i Norge. Det var med på å avgjøre at de ikke fortalte alt når de hadde sin aller første samtale med UDI. Når det senere både kan dokumenteres og bevises at familien snakker sant selv om ikke alt var nevnt, så er det alt annet enn rettferdig.

Familien i kirkeasyl på Finnsnes har fått nok et nei. Fra èn enkelt nemndleder i UNE som ikke engang har orket å kalle inn nemnda til møte. Kjenner du en eneste norsk statsborger som synes det er rettferdig og som hadde funnet seg i det samme?

For meg virker det som om det ene nei-et påvirker det neste. Når UNE nå sier nei igjen viser de til tidligere avgjørelser der svaret har vært det samme. I sitt siste avslag ser det ut for meg som om de ikke engang har lest all den nye dokumentasjonen som er samlet inn mellom alle kampene. Det er både arrogant, respektløst og ikke en rettsstat verdig.

«Streng og rettferdig» er blitt ord som vi gjemmer oss bak når vi tar forkastelige valg som går ut over menneskeliv. Det var «streng og rettferdig» som ble brukt da Farida ble sendt til Afghanistan. Det er «streng og rettferdig» som blir brukt når Mustafa skal sendes «hjem». Og det er «streng og rettferdig» som blir brukt når familien Collin får nok et avslag.

Streng og rettferdig i asylpolitikkordboka betyr alt for strengt og urettferdig. Det betyr at barnets beste ikke blir ivaretatt. At menneskerettigheter blir brutt. At vi ikke forholder oss til FNs informasjon om de landene vi sender asylsøkere tilbake til. At vi driver en praksis i dette landet som er i strid med menneskerettigheter og som setter såkalte «innvandringsregulerende hensyn» foran lover og konvensjoner. Rettferdig burde vært fjernet. For asylpolitikken her til lands er kun streng. Ikke rettferdig.

Jeg tror på familien Collins historie. Både fordi jeg kjenner de og vet hvem de er, men også fordi jeg ikke tror at det finnes noen som ville valgt å sitte i kirka i 7 år dersom de hadde andre alternativer. Jeg ser at de har det tungt og vanskelig. Likevel gjør de alt de kan for å glede andre. Jeg ser at de er slitne nå. At de trenger at vi holder motet og håpet oppe på vegne av dem. Vi kommer ikke til å gi oss i kampen for familien Collin. Vi skal kjempe for at nei blir ja, og at de snart skal få kjenne den friske lufta på utsida av kirka igjen.

Tiden flyr avgårde og det er mye som har skjedd siden sist jeg gav bloggen et lite innblikk i det private.
Sommeren gikk aldeles fort, og selv om den var annerledes enn tidligere år, så hadde vi det kjempefint. Vi hadde ferie i eget fylke for første gang, og det var veldig flott å få se mer av Finnmark og på en litt annen måte enn via melkeruta til Widerøe… Vi hadde som mål å oppleve mest mulig, treffe flest mulig og kose oss maks!

Så ble det høst, og siden skolestart har det gått i ett. Dette skoleåret sjonglerer jeg fulltidsstudier, deltidsstudier, full jobb og fylkespolitikk. Foreløpig går det veldig bra, men jeg er bare midt inne i semesterets eksamensperiode, så det er sikkert litt tidlig å måle resultater. Kanskje har det praktisk latt seg gjøre nettopp på grunn av annerledesåret 2020, og mye av både politikk og skolearbeid har gått virtuelt. Jeg har enda masse energi og har innstilt meg på at det blir et hektisk år, og heldigvis har jeg en mann som alltid legger til rette for mine krumspring og tar mer av ansvaret jeg ikke kan ta når jeg går inn i studiebobla eller er mye borte.

Jeg har aldri reist så lite som jeg har gjort i år. Skal innrømme at det kribler litt i magen etter å få tatt en skikkelig kjæresteferie i et varmt land, men jeg tenker at miljøet er den store vinneren i år, og at det er ingenting som er bedre enn det. Så får det bare stå sin prøve i for eksempel ekteskapet når jeg og Kay tvinges til å faktisk være sammen i ukesvis i strekk. Vi er ikke helt laga for det, men dette året er løsningsorientert-året, og vi står enda stødig. Som mange andre har vi valgt å kjøpe hytte i egen kommune i år! I vakre Aglapsvik på Lenvikhalvøya. Så det er jo absolutt et tiltak for å bevare husfreden. Å ha hytte så nært hjemme er nydelig og har allerede gitt oss mange fine minner. Gleder meg maks til fortsettelsen, og setter ekstremt stort pris på å komme meg litt bort fra vaskemaskinen og stresset med å bo i storbyen Finnsnes, hehe 🙂

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg har også fått fornyet tillit på andreplassen til stortingslista fra nominasjonskomiteen til Troms SV. Det er jeg veldig takknemlig for og stolt over. Det kribler i magen etter å starte valgkampen, og det føles som det haster mer enn noen gang å få til et politisk skifte. Jeg ser frem til en spesiell valgkamp og gleder meg masse til ei spennende tid fremover!

Samtidig som det brenner i Moria-leiren på Lesvos og over tretten tusen mennesker mister det lille de har går Norges regjering ut med at de skal ta imot 50 flyktninger fra området. Disse 50 skal attpåtil trekkes ifra antallet vårt for kvoteflyktninger. Grådig, smålig og alt for sent. Det er rett og slett tragisk at en hel flyktningleir må brenne ned før Norge kommer opp med en slags form for «løsning».

Brannen i leiren var en varslet katastrofe. Samtidig som andre land har tatt imot flyktninger fra leiren har Norge lukket øynene og ventet an situasjonen. Vi hadde mulighet til å hjelpe tidligere, men det ønsket ikke regjeringen. De ville se hva andre land gjorde først. Vedtaket som KrF har sikret var at man skulle vente til 8-10 land tok ansvar, for deretter å ta ansvar selv. Det ansvaret viser seg nå å være 50 liv, men burde vært så mye mer. Og disse 50 burde vært hentet for lengst.

50 personer. Cirka to skoleklasser. Ikke større antall enn kapasiteten i en liten skolebuss. For å sammenligne tok vi i 1993 imot 12 000 flyktninger fra Bosnia uten at det var for mye. Og vi er blitt både flere og rikere siden den gang. Det som har forandret seg er at vi nå styres av en regjering som setter «meg, meg og meg» først.

Situasjonen på Lesvos har eskalert og er en helt annen siden før sommeren da regjeringen bestemte at Norge skulle slappe av og ta ferie. Hva skal regjeringen gjøre nå? Føler KrF, Venstre og Høyre at de har gjort nok?

Vi både kan og vil ta imot flere. Vi har plass. Vi har folk. Vi har hjertevarme. Mange av de aller minste kommunene har gått ut med at de kan ta imot 50 personer alene. Over 100 kommuner har offensivt gitt beskjed om at de vil bosette flere flyktninger og at de står klar til å ta ansvar. I Troms og Finnmark alene kan vi ta imot minst 400. Kommunene skriker etter flyktninger å bosette og distriktene roper etter flere innbyggere. Men regjeringen følger et helt annet spor, og det er nesten blitt en prestisjesak for de borgerlige å vise fingeren til mennesker på flukt. For selv om FrP ikke lengre er i regjering, har KrF og Venstre godtatt at det er FrP sin flyktningpolitikk som føres.

Når regjeringen slapper av tar kommuner og fylker ansvar. Og det er de mange kommunene og fylkene som nå sier at de vil hjelpe flyktninger som gir håp. Det sender også en tydelig beskjed til regjeringen om at befolkningen ønsker å hjelpe mennesker i nød, og at vi ikke lengre finner oss i den passive strategien landet vårt har lagt seg på.

Norge bør være et ansvarlig og anstendig land som går i front for å sikre at verdenssamfunnet tar ansvar for flyktningkrisen. Vi kan ikke sitte i verdens rikeste land å se på at fattige Hellas tar ansvaret helt alene.

Det er akutt behov for å evakuere mange flere enn 50. For hver dag som går uten at vi gjør noe, blir flere barn alvorlig traumatiserte. Det er stort behov for krisehjelp og vi må handle nå. Det er vår plikt å møte disse menneskene sånn som vi selv ville blitt møtt dersom det var vi som var på flukt. Under andre verdenskrig var over 50 000 nordmenn flyktninger, men det virker som om Erna Solberg & co har glemt av vår egen historie. Historien om hvordan vi satt på gjerdet og tok det chill mens Moria brant skal ikke glemmes like fort.

Det er med klump i magen og tårer i øynene jeg skriver nok et innlegg om den uverdige situasjonen til Majeed, Khalida, Diyar, Zhiar og Banav. Jeg skulle ønske jeg slapp, men jeg klarer ikke å la vær å engasjere meg når jeg ser urettferdighet på høylys dag.

Jeg blir veldig provosert av å se uttalelsene til flere representanter i kommunestyret, som reduserer det her til en sak som først og fremst handler om økonomi. Det er ikke til å stikke under en stol at kommunen lider av mild luksusfellenproblematikk, og jeg registrerer at hensynet til økonomi ikke blir ivaretatt og brukt som argumentasjon i saker med vesentlig større investeringer enn denne.

Det er nå Senja kommune som sitter med nøkkelen på første del av løsningen for denne familien. Som alle andre saker handler det om prioriteringer. SV har vært veldig tydelig på hva vi vil prioritere, og for oss er dette et verdivalg. Denne saken er spesiell, men den er ikke spesielt komplisert for kommunestyret, sånn som noen hevder. Det handler om ekte mennesker som står i en forferdelig sårbar situasjon og som trenger vår hjelp nå.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

I løpet av mine mange år i kommunestyret i Lenvik har jeg flere ganger gått hardt ut mot kortsiktige vedtak der man skyver de økonomiske utfordringene til neste generasjon. Derfor har det overrasket meg at mange i denne saken er urovekkende opptatt av hva som skjer med økonomien om 5 år, i stedet for hva som skjer nå. Jeg mener at politikere har et spesielt ansvar for å hjelpe andre medmennesker når man kan. Her kan man si ja til bosetting, sikre at familien får en verdig situasjon og en mulighet til å bidra i samfunnet. Så kan hver og en politiker i sine partier påvirke Stortinget til å gjøre vedtak som sikrer de økonomiske tilskuddene. Det har vi 5 år på oss å fikse. Hvis det er vilje blant partiene i Senja så ser jeg ikke noen grunn til at vi ikke skal få det til, men det er kanskje akkurat viljen det står på.

Kommunene skriker etter å få bosatt flere flyktninger fordi det kommer for få flyktninger til Norge. Vi bygger ned flyktningetjenestene i hele landet på grunn av situasjonen. Likevel ser vi at noen kommuner er veldig selektive med tanke på hvem de ønsker å ha som innbyggere i sine kommuner. Det er et problem at man har en ordning som gjør at man nærmest kan velge selv hva slags flyktninger man vil ha og hvem man ikke vil ha. At denne familien blir omtalt som «familien som ingen vil ha» er hjerterått og forteller oss om et system som ikke fungerer. Vi har et ansvar for å sikre at flere ikke må gjennomgå det samme, men jeg ser at bemerkelsesverdig få tar det ansvaret.

Etter flere års kamp for at denne familien skal bli møtt med litt verdighet, respekt og medmenneskelighet, så er jeg veldig forundret over at KrF og Høyre- som både sitter i regjering og i flertallskonstellasjonen i Senja kommune, ikke løfter en finger for denne familien. Man har altså en unik mulighet til både å bosette familien her i Senja, og samtidig få regjeringen til å utvide tilskuddsordningene sånn at det ikke skal bli en økonomisk ulempe for kommunen å bosette familien.
Kommunestyret skal nå avgjøre saken. Administrasjonen har sagt nei. Formannskapet har sagt nei. Utvalg for oppvekst og kultur har sagt nei. Nå håper jeg at kommunestyret kan vise at det er de som har siste ordet og at de sier et klart ja til bosetting av familien. Mitt håp er at kommunestyret i Senja viser at vi bor i en kommune for alle mennesker- uansett hjelpebehov. Deretter kan vi jobbe opp mot Stortinget og få på plass bedre økonomiske ordninger for kommuner som er sitt samfunnsansvar bevisste og hjelper menneskene dette gjelder.

Forrige uke hadde vi debatt i Stortinget om å hente barn og familier fra flyktningeleiren Moria i Hellas. Regjeringa har kommet frem til en “løsning” der de åpner opp for å ta imot sårbare barn og familier derfra, men har satt som forutsetning at “8-10 land gjør det samme”. Det er en veldig spesiell måte å gjøre det på. Man skal altså sitte på gjerdet og vente for å se hva andre gjør i stedet for å gå foran. Tenk hvis alle andre land skulle holdt på sånn. Da blir ingen reddet. Og vi kan ikke finne oss i å legge avgjørelsene våre i andre lands fang. Det er uansvarlig.

For det haster for å få på plass en løsning for barna i Moria. Mange unger og barnefamilier er fysisk innestengt i flyktningeleiren og lever under forferdelige forhold. Over 1000 barn som er på flukt er alene og har ingen til å hjelpe seg eller beskytte seg. En av tre i leiren er barn, og de fleste er yngre enn 12 år. Tenk hvis det hadde vært oss. Tenk hvis det var våre barn. Hadde det vært nok å sitte å vente da?

Jeg mener ikke at vi må gjøre alt for å redde hele verden, men vi kan gjøre NOE. Den humanitære krisa i Hellas er politisk skapt, og kan løses politisk hvis vi bare gjør en innsats.

Spesielt frustrerende er det å se denne situasjonen i sammenheng med hvordan vi har nedbygd asylsektoren her hjemme. Asylmottak har blitt lagt ned og kommunene roper etter flere flyktninger å bosette. Vi hadde nettopp en diskusjon hjemme om hvor fattig, trist og tomt det er å ikke ha asylmottak på Finnsnes lengre. Vi har plass. Og kommunene vil ta imot flere. Vi sitter på kompetanse vi knapt får brukt, og mennesker som ønsker å jobbe med flyktninger. Denne kompetansen kan komme til nytte hvis vi tar imot flyktninger fra Moria. Vi har ressursene til å ta imot og hjelpe barna som har ventet alt for lenge.

Vi kan ikke sitte her i verdens rikeste land og lukke øynene. Vi kan og bør gå foran som gode eksempler, vise solidaritet, redde liv. Sånn som en gang vi opplevde å bli reddet når dette landet ble rammet av krig. Men det er det mange som har glemt.

Det er også skremmende at regjeringen ikke sier noe om antall mennesker de skal ta imot “dersom 8-10 andre land gjør det samme”. SV har foreslått å ta imot 1500 barn fra Moria-leiren, men regjeringen sier ingenting. Det betyr at de i prinsippet kan ta imot 1. Hvis noen andre gjør det. 1 er selvfølgelig bedre enn 0, men her må vi få en avklaring på hva regjeringen egentlig skal gjøre og hvor mange liv de faktisk vil redde.

Den regjeringen vi har nå er den feigeste og kjipeste jeg kan huske. Samtidig legger KrF ut denne:

Jeg trodde først det var kødd. Men det er ikke en tullememe. Det er 100% dønn seriøst. KrF gir uttrykk for at de er fornøyde med resultatet av forhandlingene innad i regjering. Passelig jubler over et halvdårlig forslag som foreløbig ikke betyr NOEN verdens ting. Det er bare å gratulere.

Jeg mener at KrF og Venstre ikke kan kalle “gjennomslaget” for noe seier før barna er hentet hit. Til da er dette bare et stort mageplask og en flau sak.

At vi sitter her hjemme i fred og lukker øynene våre for det som skjer utenfor grensene våre er et nederlag og løsningen fra regjeringen lover ikke godt. Det er et stort mageplask for de som hevder at de er opptatt av solidaritet og medmenneskelighet i regjeringen.