Saken om familien Collin i Finnsnes kirke handler om en familie på 3 som har bodd i Norge i 10 år, de siste 5 årene i kirkeasyl. Familien kommer opprinnelig fra Sri Lanka, et land med vold, krig og hat. Et land der man ikke aksepteres for den man er. Et land med maktmisbruk, korrupsjon og undertrykkelse. Et land det er farlig å bo i, i alle fall hvis man har hatt tilknytning til Tamiltigrene (LTTE), slik som familien har hatt. Saken handler også om hva slags samfunn vi vil ha.
Familien har kjempet en kamp hjemme i Sri Lanka og kjemper en annen kamp her. Men målet er det samme- frihet. Etter å ha flyktet fra krig, vold og terror i Sri Lanka kom de hit til oss. Til asylmottak på Finnsnes, og i Kirkeasyl til Finnsnes kirke. De fikk avslag på asylsøknaden sin av UDI og senere av UNE. Så ble de avslått i tingretten og i lagmannsretten. Høyesterett har forkastet anken. Hovedgrunnen til at de ikke får medhold i sin søknad om beskyttelse og opphold i Norge handler om at de ikke fortalte hele sannheten i det første asylintervjuet de hadde da de kom til Norge. De turte ikke å fortelle at de var involverte i LTTE.
UNE må slutte å bli overrasket over at asylsøkere ikke forteller hele sannheten på sitt aller første møte her i Norge. Særlig når vi vet at mange tilhører grupper som er systematisk diskriminert og kommer fra land der mistilliten er skyhøy. Man kommer til et land der man ikke kjenner systemet og man vet ikke hva man kan forvente. Fra land der offentlige tjenestefolk er korrupte og ikke kan stoles på.
Gjennom mitt arbeid med asylsøkere har jeg møtt mennesker som ikke trodde at de kunne stole på norske myndigheter. At hvis de fortalte historien sin sånn som den var, så ville det ikke være godt nok, selv om de hadde hatt krav på beskyttelse ved å fortelle sannheten. Mange får også beskjed fra menneskesmuglere om hva som er «lurt» å si og ikke. De er forvirret over hvem de kan stole på, de er redde, ofte traumatiserte både fra hjemland og flukt.
Jeg forventer at de som jobber med asylsøkere klarer å sette seg inn i sånne situasjoner, forstå at mennesker er mennesker, og at vi kan gjøre feil. Og tørre å stille seg spørsmålet «hva hadde jeg selv gjort i den situasjonen?». Tørre å vise litt forståelse.
Å holde det første asylintervjuet mot familien ser jeg på som misforstått stahet. Det virker nesten som om prestisje og bastanthet er viktigere for UNE enn medmenneskelighet og forståelse. Historien til familien er troverdig, men de blir ikke trodd fordi de ikke fortalte alt den gangen. Det er dessverre alt for mange eksempler på asylsaker der man har fokus på straff i stedet for løsning.
Denne saken handler om mer enn hva som ble sagt på det første asylintervjuet. Det handler om menneskeliv.
Å være i kirkeasyl er beintungt. Det er ikke et liv man velger hvis man har andre alternativer. Det er et siste desperat forsøk på overlevelse. Så enkelt, men så brutalt og vanskelig er det.
Hvis familien hadde hatt en sjanse til å klare seg hjemme så hadde de vel reist? I stedet for bor de i kirka, et hus der det foregår dåp, konfirmasjoner, gudstjenester, bryllup og begravelser. Som konsekvent minner de på det livet vi andre lever her ute. De har ikke mulighet til å forlate, de er hver dag innenfor de samme veggene. Uten å få muligheten til å bidra i samfunnet- (utover i kirkesamfunnet der de bidrar så masse som de kan), uten mulighet til utdanning, jobb og et liv. Uten å kunne gjøre noe så enkelt som å gå seg en tur i den nordnorske vinterlufta, handle på butikken, få lov til å være en større del av samfunnet vårt.
Å reise hjem er ikke et alternativ. Det er ikke trygt for familien å bli sendt tilbake. Tamiler opplever å bli stigmatisert, fengslet eller forsvinner. De blir straffet for sine politiske meninger, de blir drept. Vi må tørre å se virkeligheten i denne saken, vi må tørre å behandle hver asylsak individuelt.
Familien er tålmodigere enn de fleste av oss og har en situasjon som er så ekstrem at det er vanskelig å sette seg inn i. Likevel holder de håpet oppe. De prøver alt.
På lørdag arrangeres det fakkeltog og støttemarkering for familien, både i Oslo og her på Finnsnes. Det er med på å holde håpet i livet. For selv om familien har fått nei fra så mange instanser, så får de ja fra mange av oss. La de få bli her, gi de en sjanse. Det er et sånn samfunn jeg vil ha. Et samfunn som tar vare på folk og som setter medmenneskeligheten først.
Dagens oppslag i lokalavisa der lederlønningene i Senja kommune brettes ut er på sin plass. Jeg leste det i går og sitter enda med haka i gulvet.
Her tar altså gjengen på toppen seg råd til ekstremhøye lønninger i stillinger som ikke en gang er lovpålagte. Mens de som er på gulvet står bom stille og har fått beskjed om at det ikke er mulig å forhandle ny lønn i forbindelse med sammenslåingen. Den regelen gjaldt tydeligvis ikke for alle, bare for de uten lederansvar- altså flertallet.
For kommunesammenslåingen har vært god butikk for mange. For en ny ordfører som tjener mer enn samtlige ordførere i hele landsdelen. For ledere som innplasseres i nye lederstillinger som ikke virker som noe annet enn et påskudd for å få alle fornøyde. For en varaordfører som sitter på en halv stilling og samtidig tjener mer enn de fleste av oss andre som jobber 100%.
Det er skammelig. Og jeg kan ikke forstå hvordan det går an å argumentere for flere oppgaver når man ser av organisasjonsmodellen at flere sektorer har fått flere lederledd. Det må vel i praksis bety at oppgavene blir delt på flere? Jeg har ikke det stødigste mattehodet, men kan ikke forstå at det er nødvendig med fult så mange ledere i en kommune på under 15 000 innbyggere. Det virker ikke som noe annet enn stormannsgalskap og en litt for høy selvtillit der man tror man er større enn både Tromsø og Harstad.
Jeg har vært lokalpolitiker i ei tid der det har vært trangt om pengene bestandig. I mine perioder i kommunestyret var vi ei tid inne på Robek-lista, også kjent som registeret over kommuner i økonomisk ubalanse. En av de andre kommunene som er sammenslått var på “svartelista” i hele 18 år. Nå er det en helt ny kommune som er på plass, men det virker som om ingen har lært.
Når man ser at det er lite penger å ta av, handler det om å prioritere riktig. Da er det ikke så rart at folk reagerer når det først og fremst prioriteres skyhøye lønninger til de som allerede har mest, mens man opplever trange tider lengre ned i sektorene.
Jeg skjønner godt at folk er forbanna. At hjelpepleieren, assistenten, barne-og ungdomsarbeideren og renholderen reagerer. De som jobber beinhardt, svetter, blør og gråter for jobben sin, og som ikke kjenner at det kommer noe godt ut av sammenslåingen.
Den nye kommunen har fått en velfortjent hard start. Det er forståelig. Og når økonomirapportene kommer utover året, vedtak skal gjøres og budsjett skal vedtas blir det vanskelig for politikerne å kutte. Det første som må kuttes er lønna til Ordføreren og stillinga til varaordføreren. Hvis det blir et eneste kutt som går ut over sårbare innbyggere før det blir gjort, så blir det vanskelig for politikerne å gå med hodet hevet (men lønna hjelper sikkert på!).
Kommunevalget i 2023 blir spennende. Jeg oppfordrer mine lesere til å stemme på et parti med beina planta på jorda.
Gratulerer så mye som ordfører i Senja kommune! Du får en spennende mulighet til å ta gode, kloke og empatiske valg for hele den nye kommunen og alle innbyggerne. Vi er mange som har store forventninger til deg og som håper at du setter en god standard for hva vår nye kommune skal være. At du som ordfører setter Senja på kartet i et positivt lys og viser at vi er en varm kommune å bo i. Det har du alle muligheter til.
I Lenvik Kommune har vi i flere ganger diskutert saken om den kurdiske familien Majeed, Khalida og deres tre multifunksjonshemmede barn Banav, Zhiar og Diyar. Foreldrene bor på asylmottak i Salangen og barna bor her i Senja kommune. Familien har hatt oppholdstillatelse siden 2017, men ingen kommuner har sagt ja til å ta dem imot. I gamle Lenvik behandlet vi en interpellasjon om saken på det aller siste møtet vårt i desember, men et knappest mulig flertall valgte å stemme ned saken. Vi er mange som har store håp om at det nye kommunestyret i Senja vil ta et annerledes valg. Et varmere valg.
Familien har ventet på bostedskommune i over to år. Grunnen til at de har måttet vente så lenge handler åpenbart om økonomi. Staten gir kun tilskudd i inntil 5 år når flyktninger med helseutfordringer skal bosettes. Det er ekkelt å vite at vi behandler mennesker som tall og at de medmenneskelige aspektene ikke synes å være viktig nok i denne saken. Jeg har opplevd at vi har en anstrengt kommuneøkonomi når det gjelder mennesker som trenger hjelp, men når det har handla om privat næringsliv har bankkontoen vært nærmest utømmelig.
Som du vet, Tom-Rune, så er det masse som kan skje i løpet av 5 år. Håpet mitt (og også ditt) er selvfølgelig at det blir ny regjering om kun kort tid. Jeg kan love deg at mitt parti vil stå sterkt på kravene for å sikre at kommunene får bedre økonomiske støtteordninger for bosatte ressurskrevende flyktninger før de 5 årene har gått. Som Ordfører håper jeg du blir med å ta den kampen til neste år.
Det er mange som ønsker at denne familien skal få kjenne på varmen fra oss i nye Senja kommune, og jeg tror at vi har masse å bidra med. Vi har dyktige arbeidsfolk som jobber i sektorene denne familien kommer til å møte, og vi har så mange engasjerte innbyggere som står med armene åpne for å ta imot familien. De har allerede en stor tilknytning til vår kommune, og det er flere av oss som kjenner de fra Frivilligsentralen på Finnsnes. Ønsket mitt er at de skal få bo her, komme nærmere barna sine og få en mer human livssituasjon. Det ønsker familien selv også.
Jeg skal ikke bli et gnagsår fra sidelinja, Tom-Rune, men jeg håper at du kan sette denne saken på dagsorden i den nye kommunen. Det er umenneskelig å måtte sitte på vent så lenge, og det er lett å føle sympati for situasjonen familien står i. Som politikere kan vi gjøre mer enn å sitte på sidelinja og vente sammen med dem- vi kan strekke ut ei hånd. Du kan definere hva slags kommune du vil være ordfører for, og hvilken standard vi skal sette når valgene som skal tas angår mennesker i sårbare situasjoner.
Kommunestyret i Lenvik sviktet denne familien. Det hadde vært fint om nye Senja kommune viste varme og raushet gjennom å ta et aktivt valg og gi beskjed til IMDI om at vi ønsker at Majeed, Khalida, Banav, Zhiar og Diyar skal få bo her hos oss. Da kan vi vise at Senja er en god kommune å bo i for alle hele livet. Da viser du at Senja er en hjertevarm kommune som ikke bare gir muligheter til næringslivet, men også til de menneskene som trenger hjelp, en klem, en ny start og en bostedskommune.
Nok et innholdsrikt år er straks over, og vi skal snart ta fatt på det nye. Jula er ei tid for refleksjon, og tankene mine om denne høytida er fortsatt den samme. Jeg har absolutt ingen grunn til å klage over noe i livet mitt og jeg føler meg veldig heldig. Jeg er takknemlig for de og det jeg har rundt meg. Samtidig er verden urettferdig. Noen går inn i ei tøff tid nå med ensomhet, rus, fattigdom og utrygghet. Jeg har lovet meg selv at jeg skal gjøre det jeg kan for å prøve å gjøre verden til en litt bedre plass, og er heldig som får muligheten til det.
Denne jula skal jeg jobbe. Det er litt sjarmen med å være tilbake i turnus, og det kjennes helt rett. Jeg er glad i å jobbe, og har alltid likt å jobbe i høytidene. Det gir mersmak og jeg føler at mine heller mildt depressive tanker om økende forskjeller blant folk jevner seg litt ut da. Mannen min skal på Frivilligsentralen å feire julaften der. Det gjorde vi i fjor også, og det var skikkelig fint. Det gir mening og anbefales på det varmeste.
Året som har gått har gitt oss mye. Vi er begge ferdige i kommunestyret, og det kjennes helt riktig. Jeg kom inn i fylkestinget i Troms og Finnmark og er så takknemlig for det. Tenk at så mange stemte på SV og at vi gjorde et så godt valg!! Valgkamp har de siste årene vært så utrolig gøy, og det er så godt å se at hardt arbeid og mye tålmodighet lønner seg. Vi har fått mange nye medlemmer og er en organisasjon i vekst. Sist uke meldte Kay seg inn i partiet. Han valgte det helt selv, jeg lover. Selv om det kanskje er vanskelig for noen å tro, så har han altså funnet på dette helt av seg selv. Det var ikke 8 år med høylytte diskusjoner og uenigheter i hjemmet som overbeviste han. Jeg skulle nesten ønske jeg kunne ta på meg creds for det valget der, men jeg hadde nok heller lagt energien inn i noe litt mer praktisk enn mer politisk arbeid hvis jeg hadde den makta over han, hehe. Jeg er heldig som har en så flott mann, og det gleder meg at hjertet hans flytter seg lengre og lengre til venstresida <3 Og skilsmisse blir jo mer uaktuelt og komplisert nå som vi er i samme parti. Så det er jo vinn-vinn.
Vikariatet mitt i Målselv gikk ut i høst, og jeg startet i ny jobb hjemme i Lenvik. Samtidig fikk jeg fortsette litt i Målselv, og det er jeg så glad for. Jeg trivdes så godt der oppe og er så glad for at jeg fortsatt får ha en liten fot inne i en så flott kommune. Jeg startet også på videreutdanning i rus og psykiatri denne høsten og det går veldig fint. Nå på vårparten skal jeg også ta spesialpedagogikk, så det går unna. Jeg er ikke ferdig å utdanne meg, og synes det er så herlig å ha muligheten til å studere samtidig som jeg jobber fult. Turnuslivet <3
Selvfølgelig har ikke alt vært rosenrødt. Jeg har ingen problemer med å snakke om tingene som har vært vanskelig, og vil ikke tegne et bildet av livet mitt på denne bloggen som noe annet enn det faktisk er. Jeg bare kjenner, kanskje spesielt på denne tida av året, at det er mer konstruktivt å vise at jeg er takknemlig i stedet for å wine om mine uinteressante ilandsproblemer. Og alt i alt så er jeg mer glad for valgene i livet mitt og hvor jeg er, enn jeg har det tungt. Alt kan fikses. Det kommer bedre dager. Jeg lærer masse av hver utfordring jeg står i. Jeg blir sterkere, tøffere, jeg utvikler meg. Jeg tror jeg blir bedre, iallefall kjenner jeg meg mer trygg og jorda. Føttene stables stødigere på bakken og jeg har det godt. Selv om det stormer litt rundt meg politisk akkurat sånn som i fjor på denne tida, så er det en liten pris å betale i kampen for et mer rettferdig samfunn.
En flott jente jeg kjenner fikk endelig avslag på asylsøknaden sin forrige uke og beskjed om å forlate landet før 01.01. Det setter ting veldig i perspektiv. Den brutale asylpolitikken vi har i dette landet er så forferdelig kald og grusom. I samme tida bestemte kommunestyret seg på sitt aller siste møte for at de ikke ville ta vare på en familie med 3 multifunksjonshemmede barn som sitter med oppholdstillatelse fordi det ble for dyrt. Er det for mye å forlange at vi begynner å se på folk som mennesker og ikke tall? Jeg skulle så ønske at det siste vi kunne gjøre i kommunestyret i Lenvik var å vise litt varme. Men det var selvfølgelig litt for mye å håpe på. Hadde familien hatt tilknytning til ei laksemerde så hadde kanskje resultatet vært noe annet. For det har vi råd til, å bevilge flerfoldige millioner til ei skitten næring som ødelegger miljøet. Det er bare å konkludere med at vi enda er langt unna et samfunn som er godt for alle- og fortsette kampen.
Jeg har egentlig bare bestemt meg for å fortsette å gjøre mer av det som gir meg energi og mindre av det som tar energi fra meg i det nye året. Og håpe på regjeringsskifte snarest.
“Du har aldri jobbet en dag i ditt liv. Kom deg i arbeid“.
“Folk som deg ødelegger landet vårt, vær så snill og forsvinn.”
“Du er en rasist”
“Syke kvinnemenneske”
“Har du kreft på hjernen? Virker som om du mangler hjerneceller, så det bør du sjekke opp”
“Du ser ned på menn som du egentlig skylder alt”
“Du burde flytte til Afrika og bli der”
“Håper du blir voldtatt av en negerkuk”
“Folk som deg burde sperres inne på psykiatrisk avdeling”
“Du er ei selvopptatt tispe som kun tenker på deg selv og snakker dritt om folk som er 100 ganger mer verdt enn deg”
“Hva har du gjort for landet og folket ditt? Ingenting. Du har aldri gjort noe som helst. Du sitter på et kontor og prater og det er alt. Vis litt respekt, ikke vær en frekk kravstor idiot hele livet ditt”
“Du tåler ikke det politiske livet. Tror du at den politiske verden er snill og grei?”
“Du fortjener ikke å leve”
“Karma kommer for å ta deg, bare vent å se”
“Håper du brenner i helvete så snart som mulig, din jævla fitte”
Tidligere i år fikk vi se resultatene av en undersøkelse som handlet om hets mot politikere. Det var mange stygge tall i konklusjonen. Resultatet viste at 4/10 lokalpolitikere svarer at de har blitt utsatt for hatefulle ytringer eller konkrete trusler. Halvparten har vurdert å trekke seg fra politikken. 15% av de gjorde det. 6/10 som sier at de har endret atferd etter hetsen sier at de har unnlatt å engasjere seg eller uttale seg om konkrete temaer. 1/3 har fått dårligere selvtillit som følge av hendelsene og er bekymret for å være ute i offentlighet eller for sikkerheten til de nærmeste. Jo yngre man er, jo større er sannsynligheten for at man har vært utsatt for hatefulle ytringer. Og politikerne i nord-Norge er spesielt utsatt. Det er ikke sånn det skal være.
Tonen i samfunnsdebatten har blitt mer hatefull. Jeg har vært politisk engasjert i 16 år, men blir enda overrasket når jeg ser voksne folk skrive stygge kommentarer på sosiale medier. Det var ikke så ille før. Og det skremmer meg. Ikke fordi jeg blir redd for de personene, men fordi ordene som skrives har makt. De gjør at det blir mer normalisert å gå til usaklige personangrep på folk. Det endrer debatten, flere henger seg på, holdninger forandres og det skremmer folk fra å engasjere seg.
De kommentarene over er alle kommentarer jeg har fått på mine politiske ytringer. Jeg har også opplevd å få anonyme pakker og brev i posten, stygge oppringinger på telefonen og skjellsord kastet etter meg på gata. Det verste er når det har kommet noe i postkassen uten at det er stemplet. Da skjønner jeg at personene som skriver de har vært hjemme hos meg, i avkjørselen min å levert det. To meter fra huset mitt. Når mennesker er fylt med så mye hat at de drar hjem til folk sin avkjørsel ens ærend med trusler kjennes det personlig. Og jeg skjønner ikke hvordan man kan være så engasjerte uten å bruke det til noe litt mer konstruktivt.
Det er en stor pris mange betaler for å engasjere seg politisk. Og det er et problem når mange ikke stiller til valg igjen nettopp på grunn av det. Da blir det et demokratisk problem som hindrer andre fra å ta plass i den offentlige debatten. Og det er ikke greit.
I denne valgkampen har det skjedd mye på hetsfronten, og noe av det som gjorde inntrykk for meg denne valgkampen var da en førstegangsvelger som stilte til valg for aller første gang ble angrepet i flere kommentarfelt der alderen hennes konsekvent ble fokus i angrepene på de sakene hun ytret seg om. At det liksom skulle ekskludere henne fra å mene noe om samfunnet vi lever i. Og flesteparten av de som kommenterte var godt voksne menn med alt annet enn en hyggelig tone i kommentarfeltet. Jeg lurer ofte på hva som får folk til å tørre å skrive så stygge ting om andre som de ikke kjenner. De burde hylle unge som engasjerer seg i politikk eller løfte seg opp fra godstolen og engasjere seg skikkelig selv, på ordentlig. Å sitte bak et tastatur og spre hat er feigt. Når du går til personangrep i stedet for å argumentere skikkelig for det du tror på, så har du tapt.
Ord har makt og skaper noe. Hatretorikk gjør at grenser forskyves, og at tonen blant oss blir annerledes. Og det kan i verste fall føre til grusomme handlinger. Selv om man ikke er enig med folk trenger man ikke å spre hat. Det kommer absolutt ingenting godt ut av det.
Det er sjeldent jeg kommenterer i kommentarfelt, og jeg har mange ganger tenkt hvorfor det har blitt sånn. Jeg tror det er fordi det ofte er overveldende, og det kjennes alltid ut som haterne har flertall i kommentarfeltene. Og når jeg tar meg selv i å tenke det, så skjønner jeg hvor viktig det er å nettopp kommentere, å ikke gi seg, å skrive mer. Å stille opp. Kampen mot hetserne kan kanskje ikke vinnes, men de skal iallefall ikke få vinne over meg. De skal ikke få ta fra meg engasjementet mitt, og de skal se at de setter fyr på en flamme som ikke kan slukkes. Jeg har lært meg å gjøre mer av det som gir meg noe og mindre av det som tar fra meg energi. Det gir meg ingenting å krangle mot usaklige mennesker i kommentarfeltene, men det kjennes godt å ikke synke ned på samme nivå som dem. Jeg trenger ikke å ha siste ordet, men jeg har ofte et behov for å si ifra.
Som administrator for ulike politiske sider på Facebook har jeg registrert at spesielt et angrep har blåst seg opp i kommentarfeltene våre og gått igjen gjennom hele valgkampen. Angrep på kandidatpresentasjoner der politikere som stiller til valg blir møtt med kommentarer om manglende arbeidserfaring. Det er en myte som går i det ganske land; at politikere ikke er arbeidsfolk. I de aller fleste tilfeller er det så langt fra virkeligheten som man kommer. 54254 folk stilte til kommunevalget i år. 54254 vanlige folk med ulik bakgrunn. Noen i arbeid, noen uføre, noen studenter, noen elever, noen i permisjon, noen pensjonerte. De aller aller færreste av dem er heltidspolitikere, de aller fleste er i vanlig arbeid. Noen har vært i arbeid, noen kan ikke arbeide. Valglistene skal representere befolkningen, og vi er forskjellige. Det må være plass til alle slags folk med ulike bakgrunner i politikken. Unge folk, gamle folk, kvinner, menn, lesbiske, homofile, ikke-etniske nordmenn, pleiere, pleietrengende, store, små, fattige, rike, og mange mange flere. Alle har noe å bidra med, og alle ønsker å gjøre en forskjell i samfunnet vi lever i. Det fortjener å bli møtt med noe helt annet enn oppkast fra sinte folk i kommentarfeltet.
Jeg hadde håpet jeg skulle slippe å skrive et eneste ord om denne saken igjen. Men akkurat nå kjennes det rett å være i forkant av en sak som kommer på tampen av det siste som er igjen av hjemkommunen min Lenvik.
Helsekjøpsaken i Lenvik har ridd kommunen som en mare de siste årene. Det har vært vondt fra start til slutt. Alt som har kunnet gå galt i en sånn sak har gått galt, og kommunestyret vedtok enstemmig (og berettiget) alvorlig kritikk til Rådmannen for gjentatte brudd på regler om offentlige anskaffelser, for manglende etterlevelse av regler for avledet habilitet og for gjentatte og alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket. Det ble også enstemmig vedtatt at saken skulle politianmeldes.
Anmeldelsen ble henlagt, påklaget og henlagt igjen. Deretter gikk en av tilbyderne til sak mot kommunen. På grunn av foreldelsesfristen vant kommunen saken. Dommen var likevel ikke nådig. Blant annet stod det som jeg tidligere har skrevet; Slåttebakken Helse skulle vært avvist fra konkurransen på grunn av manglende oppfyllelse av konkurransegrunnlaget. De ettersendte “ny pris” på anbudet sitt etter at tilbudsfristen var gått ut, og har på den måten fått konkurransefordel. Kommunen har også hatt en praksis på tilbakedatering av dokumentasjon etter eget forgodtbefinnende. Retten skriver i dommen at det er kritikkverdig å tilbakedatere vedtak. Retten har også vurdert at kommunen ikke hadde saklig grunn til å avlyse konkurransen. De skriver “den begrunnelse kommunen har anført for å avlyse konkurransen fremstår konstruert, og gir Slåttebakken Helse AS et helt avgjørende konkurransefortrinn på bekostning av de øvrige tilbyderne.” Slående dom sånn som jeg leser den. Kun reddet av foreldelsesfristen. Saken er anket.
På forrige kommunestyremøte skjedde det noe som ikke tålte dagens lys. Kvelden før kommunestyremøtet ringte Ordføreren og kalte inn til et gruppeledermøte morgenen etter- 1 time før møtestart i kommunestyresalen. Saken handla om en gunstig sluttpakke til en ansatt. Gruppelederne fikk presentert en “sannhet” i formøtet, mens kommunestyret fikk presentert en annen sannhet i saken som gikk for lukka dører. Et tynt saksfremlegg ble lagt frem samme dag som kommunestyret skulle behandle saken. I møtet ba vi om ytterligere dokumentasjon på det som ble hevdet fra talerstolen. Som folkevalgte har vi rett til innsyn i dokumenter i saker som behandles i det organet vi er valgt til. Når vi ber om å få det, så skal vi få det. Men Ordføreren satte en stopper for det, sammen med flere fra borgerlig side som ønsket å “vite minst mulig”. Det er skremmende nok at Ordføreren valgte å bevisst holde tilbake viktig informasjon, og enda mer skremmende er det at politikere som er valgt til å ta gode veloverveide valg på vegne av kommunen ikke ønsker informasjon om saken de skal vedta. Men de borgerlige fikk det som de ville- mot 3 stemmer. Det er vel nesten unødvendig å påpeke at jeg var en av de 3 som stemte mot. Prinsipielt er jeg mot forskjellsbehandling og mener at man skal ta like godt vare på alle ansatte- uansett om du er nederst på gulvet eller øverst på kommunehuset. Du skal ha de samme rettighetene uansett hva du heter.
4 dager etter sluttavtalen var avklart kom det et innsynskrav fra tidligere rådmann. Et innsynskrav der det ble bedt om dokumentasjon på om Kontrollutvalget hadde behandlet min habilitet i behandlinga av helsekjøpsaken. Bakgrunnen for det var at jeg tidligere har vært ansatt i TBO Helse AS og KOA AS. De som har satt seg inn i helsekjøpsaken vet at både KOA og TBO leverte anbud på både kort-og langtidskontrakten i helsekjøpsaken.
Det skal nevnes at dette ikke er første gang tidligere rådmann ønsker at mine roller skal diskuteres. Jeg lever godt med det, men jeg må si at det dras litt langt. Jeg har aldri lagt skjul på hvor jeg jobber. Det vet tilogmed tidligere rådmann, ettersom det er profilen min på det offentlige sosiale mediet Linked In som er lagt inn som bevis i denne “konspirasjonsteorien”. Man er ikke inhabil i å behandle en sak der tidligere arbeidsgivere nevnes i en rapport, bare for å ha det sagt.
På den ene arbeidsplassen har jeg tatt ekstravakter i et enetiltak, hovedsaklig i helger, ferier og ellers når jeg hadde fri fra mitt hovedarbeid. Jeg har aldri bedt om noe attest fra denne arbeidsgiveren fordi jeg tenkte det var så lite at det nesten ikke betydde noe i det store bildet. Mulig jeg må innhente dokumentasjon nå, men det betyr egentlig ingenting. Det er bare nok en avsporing. Etterhvert fikk jeg fast 100% stilling i det andre firmaet, etter å ha jobbet deltid på et korttidsoppdrag i noen mnd. Jeg hadde nok aldri tatt noen av disse jobbene hvis ikke det var for at jeg jobbet ufrivillig deltid i utgangspunktet. Som kjent er det vanskelig for hjelpepleiere å få full fast stilling, noe jeg ikke fikk før jeg begynte i KOA. Og jeg var ikke i en posisjon til å si nei til en 100% fast stilling siden jeg var i etableringsfasen av livet. Jeg trivdes også i faget, og det var blant annet på grunn av det at jeg utdannet meg til å bli barnevernpedagog.
Prinsipielt er jeg mot privatisering i helse, omsorg-og barnevernsaker, så det har vært veldig lærerrikt å jobbe for begge disse tidligere arbeidsgiverne med det perspektivet. Da tilegner man seg mer kunnskap, noe jeg kun ser på som positivt. Jeg har jobbet nederst på gulvet, som miljøarbeider i enetiltak. Jeg har aldri vært “oppe i systemet” på disse arbeidsplassene, og verken anbudene til denne kontrakten eller omstendighetene rundt har vært drøftet eller snakket om på arbeidsplassene i mitt nærvær. Folk på gulvet legger seg normalt ikke opp i hva de på toppen holder på med rent administrativt, vi er først og fremst der for å arbeide med brukerne. Og så får vi informasjon om anbud som eventuelt er vunnet hvis det angår oss. Ikke de som tapes. Jeg har heller aldri diskutert saken med noen av mine tidligere kolleger etter den kom opp, eller hatt kontakt med noen av mine tidligere sjefer. Jeg føler ikke på noe lojalitetskonflikt ifht disse firmaene. Jeg har aldri tenkt på dem når helsekjøpssaken har vært behandlet. Jeg har tenkt på at tjenestene vi leverer til sårbare mennesker skal være gode nok og at de private firmaene som anskaffer seg lukrative kontrakter med kommunen har fått kontraktene på korrekt måte. Når alt går rett for seg og tjenestene blir levert på en god måte betyr det ingenting for meg hva firmaet heter.
Som tidligere rådmann skriver i innsynskravet var jeg i et arbeidsforhold med TBO da de leverte anbud på kort -og langtidskontrakten. Jeg startet i KOA etterpå. Jeg jobbet ikke på noen av stedene da helsekjøpsaken kom opp i Kontrollutvalget. Jeg vet ikke helt hva det skal bevise. Fakta? At jeg hadde arbeidserfaring fra disse to firmaene da saken kom opp i Kontrollutvalget flere år senere betyr jo ikke at jeg var inhabil til å behandle helsekjøpsaken. Da tilegner man meg kanskje litt vel mye makt og påvirkningskraft opp mot de andre 4 i Kontrollutvalget og de andre 30 i Kommunestyret. Det er også flere i lokalpolitikken i Lenvik som har jobbet for begge disse firmaene, uten at jeg tenker at de ikke er habile i behandling av helsekjøpsaken. For den handler ikke om de andre firmaene. Den handler om kommunen vår.
Like etter innsynskravet kom gikk jeg inn på Linked In bare for å sjekke hva som egentlig stod der. Det er ikke det sosiale mediet jeg henger mest på, for å si det sånn. Joda, en av de siste som hadde vært inne på profilen min var en journalist i Folkebladet. Jeg lukta ugler i mosen lang vei. Og det er kanskje det som er noe av det tristeste med hele denne prosessen; jeg blir ikke lengre overrasket. Av noe.
Så skjedde det noe morsomt nå på mandag! Folkebladet ringte og spurte om jeg kunne stille til intervju om helsekjøpsaken. Selvfølgelig kan jeg det, sa jeg, litt naivt. Jeg hadde nemlig inntrykk av at lokalavisa vår ikke var så interessert i helsekjøpsaken all den tid den har vært på dagsorden. Nå når den går mot slutten kommer interessen sigende.
Da saken først kom opp sakset TF stort sett innholdet fra andre avisers innlegg, og skrev minst mulig om saken. Etterhvert som den har kommet opp gjentatte ganger også i andre media og generelt i samfunnsdebatten, har mitt inntrykk vært at de var lei av saken. Derfor ble jeg positivt overrasket da de ringte på mandag.
Da jeg kom ned til lokalavisa og ble konfrontert med et ensidig fokus på saken fikk jeg et inntrykk av at dette var fortsettelsen på den lenge etterlengta renvaskelsen den tidligere rådmannen så sterkt har ønsket. Det skulle ikke forbause meg om en offentlig beklagelse fra kommunen kan bli en realitet når det skal “settes punktum” i denne saken. Jeg kan på forhånd si at en slik beklagelse kommer jeg aldri, under noen omstendigheter, til å stille meg bak. Og jeg lar meg aldri true til å ta noen avgjørelser, verken politisk eller privat.
I intervjuet fikk jeg spørsmål om hva som har hendt i et konkret kontrollutvalgsmøte, da saken først kom opp under eventuelt på sakslista. Det hadde Folkebladet selvfølgelig alle muligheter til å ha kunnskap om dersom de hadde vist litt interesse for hva som rører seg politikken, men de valgte som vanlig å ikke stille opp på møtet. Det gjorde derimot avisa Kommunal Rapport. De har i ettertid skrevet at det blant annet var på grunn av artiklene de skrev, at saken kom opp. I intervjuet på mandag ble jeg konfrontert med at de fikk slippe inn i møtet.
Alle møtene til Kontrollutvalget er åpne. Vi lukker møtet i saker som unntas offentligheten. I det nevnte møtet var Kommunal Rapport tilstede i deler av møtet, og måtte gå på gangen da møtet ble lukket. Bakgrunnen for at helsekjøpsaken kom opp var fordi kommunerevisor hadde reagert på en stor økning i kjøp av private tjenester fra et konkret firma. Visit Senja AS, et selskap som blant annet holdt på med fotografvirksomhet. Det ble diskutert i Kontrollutvalget, og vi valgte å ta saken videre. Den kom altså ikke opp fordi en avis (som forøvrig dekket saken bedre enn vår egen lokalavis) var ute etter streetcred. Og selvfølgelig var anskaffelsen allerede en snakkis i det politiske miljøet og i lokalsamfunnet for øvrig.
I intervjuet fikk jeg også se dokumenter som viste at Rådmannen erkjente de påpekte feilene i rapporten, og et annet dokument som viste hva kommunen uttalte i forbindelse med rettssaken i september. Personlig har jeg tidligere vært usikker på om Rådmannen har tatt saken på alvor, all den tid man har vært mer opptatt av å sympatisere med de som har gjort feil, i stedet for med de menneskene feilene har gått ut over. Likevel mener jeg ikke at man kan se på de motstridende uttalelsene som noe annet enn et tappert forsøk på å unngå tap i en rettssak med påfølgende økonomiske konsekvenser for kommunen. Og det er vel strengt tatt kommunens interesse å sikre at det ikke forsvinner flere unødvendige millioner ut av kommunekassa enn det allerede har gjort.
Uansett hva som legges frem i gravesaken til Folkebladet i den mye omtalte helsekjøpsaken, så er det noen fakta man ikke kommer unna. Feilene i rapporten er dokumentert og erkjent. Man skal være bra unyansert om man tror at denne konklusjonen kan endres på med den dokumentasjonen jeg er fremlagt nå i ettertid. Kommunen har fått muligheten til å rettvise påstandene som er fremlagt i forvaltningsrevisjonsrapporten, og har ikke klart det- selv etter et desperat forsøk på å levere inn de mye omtalte “forsvunnede” dokumentene i en plastpose til politiet.
Tilliten folket har til politikere og administrasjon i kommunene er under konstant press. Jeg skal være den første til å innrømme at nettopp denne saken har gjort det verre for innbyggerne våre å ha tillit til at ting går rett for seg i vår kommune. Jeg har kjent på manglende tillit og tro på systemet selv. Og gjør det enda.
Jeg har forsøkt å være med på å klare opp i det, og sikre at fremtiden blir bedre enn fortiden. Kommunalforvaltningen skal være tillitsskapende og bygge på en høy etisk standard. Åpenhet, rolleklarhet og etisk bevissthet skal være avgjørende i det vi gjør. Håpet mitt er at jobben som er gjort for å avdekke de alvorlige feilene kommunen har gjort ikke har vært forgjeves, og at vi kan ta lærdom av det. Det viktigste for meg har hele veien vært å avdekke feilene og sikre at man får gode rutiner på plass slik at de ikke skjer igjen.
Jeg skal snart ta en veloverveid pause fra kommunepolitikken. Det tror jeg er veldig sunt. En av de største grunnene til det handler om at jeg ikke lenger har motivasjon til å drive med kommunepolitikk. Men det betyr på ingen måte at jeg kommer til å slutte å stå opp mot urett eller slutte å engasjere meg i lokalsamfunnet.
I løpet av mine snart 8 år i kommunestyret har jeg fått mange erfaringer jeg er takknemlige for. Noen av de skulle jeg helst vært foruten. For eksempel tapet av en kommunestyrekollega som gikk bort alt for tidlig i forrige kommunestyreperiode. Jeg har tenkt ekstra masse på det den siste tida, og det gjør meg vondt langt inni hjertet.
Det har kostet mange alt for masse å si ifra. Varslerne er under umenneskelig press, og sympatien min ligger først og fremst hos dem. De som har turt å stå opp mot ukultur og urettferdighet. En fryktkultur som ble bekreftet på gruppeledermøtet på forrige kommunestyremøte, og som mange av oss har kjent på.
Det er tid for forandring. Nytt år, ny kommune og noen nye politikere. Det er sunt med utskifting, og jeg ønsker samtlige lykke til med den viktige jobben. Jeg unner ingen av dere å måtte stå i det vi har gjort i Lenvik, og jeg har tro på at de rundene vi har stått i nå har vært med å bidra til å unngå nettopp det.
Jeg skal være den første til å fremsnakke grønne tanker. Hvis vi tenker positivt får vi det bedre med oss selv. Men som ansvarlige politikere er det også nødvendig å tenke fremover.
Som gruppeleder for SV i Lenvik de siste 2 kommunestyreperiodene har jeg merket at måten vi snakker om politikk på i kommunen har endret seg. Det er en urealistisk høy optimisme på alt. Og hvis noen er uenige med flertallet eller stiller noen kritiske spørsmål (som ofte er helt berettiget) er motsvaret alltid den samme; “dere må slutte å være så negative”.
Flere ganger i året har vi som politikere fått informasjon om den dårlige økonomiske situasjonen i kommunen. Rådmannen har i flere saker frarådet oss å ta valg som sørger for at økonomien forverres. Flertallet har valgt å vende det andre kinnet til, og heller satse på at alt går over av seg selv. Kommunale garantier har blitt gitt over en lav sko, og man har rett og slett ødslet penger i øst og vest.
SV har de siste årene lagt frem nøkterne budsjett der vi har lagt inn mer penger til nedbetaling av gjeld enn de andre partiene har. Der flertallet synes det er greit å betale ned minst mulig gjeld, har vi ønsket å betale litt mer. Vi synes det er viktig å tenke på de som kommer etter oss, og som skal styre kommunen i framtida. Derfor behandler vi kommuneøkonomien like forsiktig som vi gjør med våre egne penger. Vi tar ikke opp lån vi ikke har råd til å betjene. Vi setter av mer penger på disposisjonsfond fordi vi synes det er viktig å ha en buffer til en regnværsdag.
Senja kommunes høye lånegjeld har vært et tema den siste tida, og det med god grunn. Sammenslåingspositivismen har ført til at folk har sett seg blinde på den økonomiske situasjonen. For alt skal jo være så positivt. Enkle analyser om situasjonen blir presentert fra flertallet, for grunnen til at den nye kommunen har så mye gjeld er jo fordi “det er så mye positivt som skjer”. Det må være utrolig behagelig å forvalte fellesskapets penger med den holdningen.
Vi har over tid har hatt elendig økonomisk styring i min hjemkommune Lenvik. Det har vært en ansvarsfraskrivelse og et lite fremtidsretta fokus, der man har lukket øynene for realitetene og behandlet skattebetalernes penger som om det er et utømmelig kredittkort fra Bank Norwegian. Skal man klare å unngå å havne på ROBEK-lista i nye Senja kommune trengs det et lynkurs fra ekspertøkonomene i Luksusfellen. Jeg tviler sterkt på at de hadde rådet kommunen til å øke antall politikere, ledere, rådgivere og nivåer. For hvis politikerne fortsetter å chille maks i forhold til hvordan man forvalter kommuneøkonomien uten å innse realitetene man blir presentert for, ja, da kan det fort bli lite å smile av.
#Metoo har vært og er en viktig kampanje. Den har satt fokus på seksuell trakassering og overgrep der maktforhold har stått sentralt. Den har for mange vært en oppvekker som har satt fokus på et stort problem i samfunnet vårt- og forhåpentligvis vært med på å bevisstgjøre oss både i forhold til hva vi finner oss i, hvordan vi snakker om det og hvordan vi skal oppføre oss mot andre.
Likevel har debatten sporet av. Fra å handle om tøffe kvinner som stod opp for seg selv og sa i fra- på vegne av så mange, til å handle om mediekjøret som sporet av, for nå å handle om de “stakkars” mennene som har måttet stå til ansvar for sine egne handlinger.
På søndag pinte jeg meg gjennom Vårt Lille Land-episoden som handla om Kristian Tonning Riise og Metoo-oppgjøret som “tvang” han til å gå av som leder av Unge Høyre. TV2 reklamerte i forkant for at han i dette eksklusive første intervjuet skulle “ta ansvar” og “erkjenne sine feil”. Det skulle vært unødvendig å måtte påpeke at årsaken til at han ble tvunget til å gå av som leder ikke kan legges på en kampanje alene, men på handlinger han selv utførte. Mot yngre jenter i en ungdomsorganisasjon som han selv ledet.
For meg var episoden en halvtime med bagatellisering av de alvorlige handlingene han har utført. Akkurat det samme som vi opplevde da Trond Giske- i samme program, gjorde nøyaktig det samme. Det er noe som er utrolig provoserende med hele opplegget, og det lukter offerrolle-strategi lang vei. For selvfølgelig skal disse mennene også få lov til å snakke. Men det smaker ikke godt med en beklagelse når den kommer med forbehold og et sterkt behov for å nyansere. Når episoden endelig gikk mot slutten følte jeg at jeg hadde vært vitne til noe som var godt forberedt og nøye planlagt av gode pr-rådgivere. Hjemme i stua vår på søndag ble sympatien, om mulig, enda sterkere på vegne av de virkelige ofrene.
Det er trist å se at #Metoo nå handler mer om mennene som har hatt det så vanskelig i stedet for å handle om hva vi som samfunn kan gjøre for å sikre at kvinner blir respekterte, og har det trygt på skolen, på jobben og i politikken. For det skulle handle om noe større enn de mennene som misbrukte tilliten de hadde fått. Det skulle handle om kvinnene, om vår kamp for likestilling, om vår rett til å bestemme over egen kropp. Om hva vi kan gjøre for å sikre fremtidas kvinner tryggere plattformer. For å unngå at våre døtre skal utsettes for seksuell trakassering. For å unngå at dyktige kvinner trekker seg fra politikken. Og det skulle handle om varslerne.
For å være politiker må man ha tillit. Den tilliten er det mange som har mistet. Og det er skremmende å se at det jobbes mer for comeback for metoomennene enn å satse på de tøffe kvinnene som sier at de trakk seg fra politikken på grunn av det de ble utsatt for. Det er de jeg vil ha tilbake, for det er sånne folk vi virkelig trenger i politikken.
*Nei, dette er ikke et forslag om å slå sammen Viken og Troms&Finnmark, selv om det hadde vært akkurat like logisk som resten av regionreformen til de borgerlige.
I forrige uke var jeg i Vadsø på For Finnmark sitt åpne møte om reversering av fylkene Troms og Finnmark. Med på møtet var blant annet representanter fra nye Viken fylke. Det var et utrolig inspirerende møte med masse folk og mange gode innlegg fra talerstolen. Temaet for møtet var hvordan vi skal rigge oss for reversering. Jeg vil takke organisasjonen For Finnmark for at de holder liv i den viktige debatten og at de ser fremover i den viktige tida vi går inn i. Uten dere hadde ikke optimismen i de tvangssammenslåtte fylkene vært like stor som den er nå.
Det er god grunn til å tro at det nye storfylket i nord har kort levetid. AP, SP og SV har blitt enige om at det skal søkes om oppheving. Flere partier i det nye fylkestinget er enige. Samme er situasjonen i både nye Viken og nye Innlandet fylket. Det vil være smart å samarbeide med disse om prosessene frem mot opphevinga, både tvers av fylkesgrensene og tverrpolitisk.
Det er langt dette landet, og det meste er nord. Både Troms og Finnmark er store nok fylker fra før, og blir enorme når de slås sammen. Jeg tror ikke Høyre, FrP, venstre og Krf har tatt innover seg hvor lange avstandene her oppe er.
Jeg mener at det ikke er hensiktsmessig å dele opp landet bare etter folketall. Man blir pent nødt til å ta hensyn til geografien. Da jeg reiste fra Finnsnes i midt-Troms til Vadsø i øst-Finnmark tok det 22 timer fra jeg dro hjemmefra til jeg var hjemme igjen. Det er ironisk at de som kom fra Oslo har en enklere reisevei til finnmarkshovedstaden enn det jeg har, og det gir en god pekepinne på hvor langt det nye fylket vårt blir. Regjeringen viser ingen forståelse for avstandene i nord. Det tar både tid og koster mye penger å reise rundt, noe som gjør at det blir en krevende fylkeskommune å drive.
Hovedargumentet for regionreformen var at man ønsket å rigge fylkeskommunene til flere oppgaver, og da måtte vi bli større. Resultatet vi ser i dag, der fylker som for eksempel Nordland og Møre&Romsdal får stå alene, samtidig som nye Viken får 1,2 millioner innbyggere gir ingen mening. Fakta er at fylkene nå blir så ujevne størrelsesmessig at regjeringen umulig kan gi alle fylkene flere og større oppgaver. Selve hovedideen for fylkessammenslåingen er dermed lagt i grus, lenge før vi allerede har startet.
Jeg har håp. Vi fra SV gikk til valg på å oppheve sammenslåingen av fylkene, og det skal vi levere på. Vi tror ikke på tvang, vi tror på fornuft. Vi tror på Finnmarkingenes egen vurderingsevne. Dere har sagt at dere har kompetansen som trengs, at dere vil bestå som eget fylke og at det er dere som kjenner Finnmark best. Det skal lyttes til, og vi hører dere klart og tydelig. Finnmark fikk folkeavstemming, og stemte imot. Vi fra Troms fikk aldri samme muligheten, men alle meningsmålinger og valgresultatet viser at folk i Troms heller ikke ønsker dette. Nå har det blitt rødgrønt flertall i det nye fylket, og det er jeg veldig glad for. Den største og viktigste jobben vi sammen skal gjøre er å sørge for at det nye storfylket blir et midlertidig prosjekt. Vi skal også sikre gode tjenester til begge fylkene i hele fylkestingsperioden. Da må vi ha en god organisasjon som kan gjøre det. Vi har i dag to gode fylkeskommuner med dyktige ansatte, så jeg tror det kommer til å gå veldig bra. For det går fint an å ha to tanker i hodet samtidig, der man både fortsetter å levere det vi skal samtidig som vi forbereder oss til tilbakerigging. Vi må ha “oppheving” i panna i vedtakene vi gjør i det nye fylkestinget, sånn at prosessen med å ta fylkene tilbake ikke blir for krevende. Også må vi få rødgrønt flertall ved stortingsvalget i 2021. Det skal vi klare!
Jeg er utrolig takknemlig for tilliten jeg har fått fra velgerne, og jeg gleder meg til å ta fatt på den viktige jobben som skal gjøres! Jeg er glad i Finnmark og glad i Troms, men vi passer best som gode naboer og samarbeidspartnere- ikke som en tvungen region.
Retten til å jobbe heltid er en av hovedsakene for SV. Problemet med deltidstvangen i veldig mange av velferdsyrkene er at det blir framstilt som en uunngåelig og nødvendig måte å organisere arbeidsoppgavene på. Men det stemmer ikke – det er mer et spørsmål om politisk vilje. SV vil styrke lovverket for at heltid skal være en rettighet. Hvis SV vinner valget i din kommune vil vi sette målet om heltidskultur på toppen av dagsordenen.
I arbeidet med å oppnå en heltidskultur blir det ofte snakk om hvor mange helger vi må jobbe. Dette selv om mange deltidsansatte jobber mye oftere enn hver tredje helg. Turnus er matematikk. På skrivebordet er dette lett, men bak alle disse tallene er det mennesker som har behov for omsorg og tjenester og mennesker som jobber i disse tjenestene.
De fleste kommunene sliter med det samme problemet med at alt for mange ansatte i helsesektoren jobber ufrivillig deltid. Det må vi få en slutt på.
Å bygge heltidskultur innebærer å tenke nytt rundt hvordan tjenestene og arbeidstiden organiseres. Det har vært snakket nok om turnuser, langvakter, flere helgetimer og hinkehelger. SV vil starte opp etter valget med blanke ark. Det er mulig vi må øke grunnbemanningen. Det er også mulig flere kan jobbe lange vakter. Det er mulig vi må kompensere med økt betaling. Det oppnår vi ikke om vi fortsetter å snakke om turnuser. Vi må se det store bildet. Da må vi sette oss ned sammen, avdeling for avdeling, avdelinger på tvers, administrasjonen og politikere samlet med de ansatte.
Vi må starte med å få til kultur- og holdningsendringer. Deltidskulturen er sterk i hele landet. Endringer stiller store krav til endringsledelse, involvering, forankring, visjoner og motivasjon. Overalt viser deg seg at denne kompleksiteten er det få toppledere og politikere som har tatt inn over seg.
Vi i SV vil sammen med arbeidstakerorganisasjonene, administrasjonene og de ansatte sette oss ned og forsøke å finne veien ut av deltidsfloka på nytt. Vi vil ha en heltidskultur på vegne av de ansatte, men også på vegne av brukerne. Ansatte med hele, faste stillinger gir bedre kvalitet på tjenestene i kommunene.
Det bør ikke velges en eneste ordfører i dette landet som ikke vil gjøre noe for å sikre hele faste stillinger i kommunen. Det kan du som velger være med å sikre. Godt valg!
