Norge har startet januarsalget, midt på natta blir mennesker på flukt “gitt bort” til naboene våre i Russland.
Hva som skjer med de når de kommer dit er visstnok ikke så nøye. Sålenge lageret blir tømt og folk utad ser på den norske asylpolitikken som “streng og rettferdig”, så er alt greit. Sylvi Listhaug og co kan ikke forsikre oss om hva som skjer med asylsøkerne de sender ut. Regjeringen tar ikke ansvar for menneskene vi har tatt imot, de lar de bli en del av en mørk statistikk. Mørkt og kaldt beskriver denne situasjonen så utrolig godt. Dette er et mørkt kapittel i vårt lands historie, og det er ikke bare 37 minusgrader i Murmansk ikveld, det er også 37 minus i hjertene til de som fører den såkalte “strenge og rettferdige” asylpolitikken i Norge.
Jeg er ikke stolt over å være norsk akkurat nå. Måten Norge takler flyktningesituasjonen på er til å skjemmes over. Asylsøkere blir vekket på natta og satt på busser for å sendes ut herfra- uten å få behandlet søknaden sin og uten å få informasjon om hvor de skal eller hvorfor. De får ingen mulighet til å klage på behandlingen de får, de blir bare sendt rett ut. De risikerer også å bli sendt videre til land der de blir utsatt for forfølgelse, tortur og i verste fall døden. FN sier at Russland ikke har et velfungerende asylsystem. Likevel sendes mange av de som kom over Storskog til Norge for ikke lenge siden, tilbake der de kom fra. Så mye for å “hjelpe de der de er”. De har vært her. De har blitt plassert på ulike mottak i landet. Der har de fått være i kun kort tid, før de hardt og brutalt blir sendt tilbake.
Det er lett å glemme av at det er mennesker det er snakk om når landets overhoder ser på de som tall. Det er for mange enkelt å vende det andre kinnet til, når holdningene ovenfra er å la vær å hjelpe. Det er ekte personer som er på flukt fra et verre liv. Etter å ha opplevd store traumer lar vi de oppleve flere. Etter å ha kommet til et land der de tror de er trygge, lar vi de igjen føle på utrygghet. Når de har satt føttene sine på andre siden av grensa er de glemt. Da er de blitt endel av skrytestatistikken til FrP ved neste valg. “Se så mange vi sendte ut”.
Det er mildt sagt skammelig å se på det som skjer. Det føles så uendelig hjelpeløst å sitte her hjemme å skjemmes. For jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lært at jeg skal ta vare på medmenneskene mine og at jeg skal passe på de som ikke har det så bra. Men jeg lærte aldri hva jeg skulle gjøre når de som ikke har det så bra ikke får lov til å være her lengre.
På skolen lærte jeg at jeg burde ta til takke med å vokse opp i et likestilt samfunn som Norge der jenter hadde alskens med rettigheter. I politikken lærte jeg å se på verden med nye øyne. For det er ikke sånn at bare fordi man «kunne hatt det verre», så skal man finne seg i å bli behandlet urettferdig.
Hele livet blir jenter og gutter behandlet forskjellig. Fra vi blir født og får utdelt hver vår farge, til vi kommer i arbeid og skal bli selvstendige individer. Kvinner har gjennomgående mindre makt i samfunnet enn menn har, enten det handler om økonomi, arbeid eller retten til å bestemme over eget liv. Vi blir inndelt i ulike sko vi skal fylle, og hele livet møter vi ubehag eller negative reaksjoner på hvordan vi velger å gå med skoene. Å være kvinne er svakt og blir sett på som annenrangs. Å kaste som ei jente er negativt. Damefotball er ikke fotball. Du har ledere, så har du kvinnelige ledere. Vi blir behandlet ulikt og møtt med forskjellige forventinger, noe som både oppleves som begrensende på gutter og jenter. Samtidig må man erkjenne at det ene kjønnet har helt klare fordeler og har mer makt enn det andre. Mannen er normen, mens kvinner er avviket. Menn som gruppe har mest makt, og det mannlige fremheves, mens kvinner settes tilbake. Og dersom du prøver å bryte kjønnsrollene du har fått tildelt, så kan du tro at du får høre det. Gutter som vil leke med dukker og danse blir kalt for homo, og jenter som ikke vil gjøre det blir sett på som unormale.
I sosiale medier ser jeg voksne mennesker lange ut om at ungjenter i dag kler seg så dristige at de fortjener å bli voldtatt. I kommentarfeltene kommenteres det oftere kropp enn sak mot kvinnelige samfunnsdebattanter. På utesteder har det gått så langt at det må ansettes egne vakter som skal passe på at jenter ikke blir seksuelt trakassert på dansegulvet. Det er ikke rettferdig.
Jeg vil ikke kaste som ei jente, jeg vil kaste som en likesinnet. Jeg vil at venninnene mine og søstrene mine skal ha like økonomiske muligheter som kjærestene deres har. Jeg vil at Guddattera mi skal få spille fotball, ikke damefotball. Er det så mye å be om?
I dag leste jeg i Nordlys om en forferdelig uverdig situasjon for flyktninger i mottak i Norge. I løpet av de siste to årene har ytelsene flyktningene mottar blitt redusert med 30%, og nylig kom det nok et kutt. Det betyr i praksis at de må leve på 75kr i døgnet. De pengene skal dekke alt de trenger, forutenom tak over hodet. En kjapp hoderegning viser at det er 2250 kr i mnd. Det kan ikke betegnes som noe annet enn uverdig.
Vis meg en eneste voksen nordmann som hadde funnet seg i å leve på 2250 kr i mnd. For hva er 2250 kr egentlig? Vi har jakker og sko som koster en «månedslønn» for en vanlig flyktning i Norge. Jeg har brukt over 2250,- denne UKA. Og det skal en flyktning klare seg på en hel mnd.
Når jeg leser om at de må trekke tennene på hverandre fordi de ikke har råd til å betale tannlegeregningen blir jeg opprørt. For det er ikke greit. Det finnes ikke okei at mennesker som allerede er i en sårbar situasjon skal måtte sette helsa på spill fordi vi er gniene. Vi har et ansvar, og det ansvaret må vi ta.
Etter at FrP fikk makt her til lands har flyktningepolitikken nådd et helt nytt nivå. Den var i utgangspunktet så dårlig at jeg ikke trodde det kunne bli verre, men det har det altså blitt. Kvaliteten på «omsorgen» flyktninger og asylsøkere får har gått ned og pågangen har gått opp. Verden står ovenfor en stor flyktningekatastrofe. Dessverre skjer det i ei tid der landet styres av politikere som snakker nedsettende om mennesker på flukt, kaller de for lykkejegere, setter tvil om hvorfor de kommer hit og skaper fremmedfrykt. I ei tid der vi trenger mer varme, mer omsorg og mer inkludering, så får vi en såkalt Innvandringsminister som sier at vi skal «hjelpe de der de er». Det som er så trist med det uttrykket, er at jo flere ganger FrP sier det, jo mer tror folk på det. Men sannheten er jo at de ikke vil hjelpe de der de er. De kutter i bistand til utlandet, og eneste grunnen til at de vil «hjelpe» de der det er er for å unngå at de kommer hit. Men guess what, nå er de her. Og det er her vi må hjelpe de, og vi må gjøre det nå.
Behandlingstiden på søknadene må kortes kraftig ned. Det er uverdig å sitte i mottak å vente på en så viktig avgjørelse så lenge som mange må i dag. Den økonomiske støtten flyktningene får må økes slik at de har råd til essensielle ting, som å betale for tannlege og helsetjenester, og slik at får en følelse av at de klarer seg. De bør få muligheten til å arbeide mens de venter. De må føle at de er verdt noe, at det betyr noe for noen at de står opp om morgenen. Vi må være et inkluderende land som tar vare på de som kommer hit, ikke et kaldt land som alltid yter på et minimum. Vi være kjappere å bosette de som har fått opphold, slik at de slipper å bo lengre i mottak en nødvendig. Vi trenger politikere som ikke skaper frykt og sprer usannheter om mennesker fra andre land. Hvis flyktningekrisen hadde vært en eksamen, så hadde Norge strøket. Og det ser ikke ut som om det blir en mulighet til å konte eksamen før etter september 2017.
I går oppdaget jeg noe spesielt. Noen på Facebook hadde delt en artikkel om at to asylbarn hadde fått avslag på asylsøknaden sin. Jeg bruker vanligvis å bli lei meg, sint, frustrert og fortvilet av sånne artikler. Jeg går en stor runde med meg selv og kjenner på hvor mye det sårer meg at barn som har bodd over halve livene sine i Norge blir sendt tilbake til sitt opprinnelige land. Denne gangen bladde jeg videre og nektet å lese.
I dag sitter jeg fortvilet og lurer på hva som har skjedd. Har det blitt så vanlig i Norge at slike nyhetssaker kommer at vi ikke tar det innover oss lengre eller er det bare meg? Det er med bismak i munnen at jeg innrømmer at jeg er lei. Men nå er jeg mest lei meg for å se hva slags vei denne debatten har gått, og hva slags konsekvenser det får. Jeg lukket øynene. Skikkelig. Og jeg skjemmes.
Jeg har lært meg at alle barn er våre barn. At vi har et viktig ansvar for alle barn, uansett hvor de kommer ifra og hvem de er. Barn fortjener å bli tatt vare på og få omsorg. Ikke å bli møtt med en kald, dømmende skulder som ikke skjønner at de er små mennesker- ikke tall.
Asylpolitikken i Norge er forkastelig. Det synes det å være brei enighet om i samfunnet- fra begge leire. De som er for en strengere asylpolitikk mener at dagens praksis er elendig, og snakker om at vi tar inn for mange. De som står på den andre siden og mener at asylpolitikken er for kynisk ønsker at vi hjelper flere- og at vi hjelper bedre. Det er klart at det trengs en endring, det er bare vanskelig å bli enig om hvor man skal starte. Det mangler rett og slett nok politisk vilje til å endre. Det verste med asylpolitikken vår er at vi har alt for lang behandlingstid på asylsøknader. At vi sender tilbake familier og barn som har bodd lenge i Norge i god tro om at de er trygge her mener jeg er helt borti natta. At man lar mennesker sitte på vent i halvdårlige kår på et asylmottak uten å få svar er umenneskelig. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det må være å jobbe så hardt for å bli integrert, uten mulighet til å jobbe fordi de ikke er statsborgere, og uten å vite hvordan neste uke kommer til å bli. For ikke å snakke om hvis du får avslag på søknaden og får beskjed om at du skal sendes “hjem”. Tilbake til utrygghet, tilbake til det du flyktet ifra. Jeg er redd for at omsorg for asylsøkere skal bli butikk. Jeg ser at det stadig vokser frem flere og flere private mottak som tjener grovt på at andre har det fælt. Jeg ser at hus, leiligheter og rønner leies ut til langt over markedspris og at noen få sitter å håver inn mye av fellesskapets penger på å huse flyktninger. Og det skremmer meg. Jeg mener ikke at de som jobber i det private ikke er omsorgsfulle mennesker, men jeg skulle så gjerne ønske at det var kommunene selv som hadde ansvar for mottakene. Det hadde trygget meg og gjort meg mer sikker på at pengene gikk til de som trenger hjelp, og ikke til de som allerede har mest. Det er menneskene som må stå i fokus, ikke pengene de representerer.
Denne uka ble det vedtatt i Stortinget, etter forslag fra SV, om at de barna som har forsvunnet fra asylmottak i Norge skal etterforskes. Det er en viktig varm seier i ei kald tid at flertallet ser at vi har ansvar for å undersøke hvor disse barna har blitt av hen.
Vi står ovenfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Store deler av verden er på flukt. Det er viktig å forstå at det ikke er vårt land som er i krise. Vi har det fortsatt godt og trygt. Det opprettes akuttmottak og folk trør til for å hjelpe. Jeg blir rørt og glad for å se at så mange mennesker stiller opp i ulike lokalsamfunn på ulike måter. Jeg synes det er flott at så mange har tatt turen til Lesvos for å ta imot båtflyktninger og alle som har hjulpet til på ulike måter der. Mest av alt er det gruppen “Frivillighet for flyktninger i Nordreisa” som har rørt meg. Min tidligere boplass Storslett har vist seg å ha et stort hjerte. At jeg ble invitert inn i den gruppa på Facebook har gjort noe med meg. I ei tid der det har føltes håpløst å kjempe mot nettrollene, rasistene og de kalde menneskene med “livets harde skole” som livserfaring har fått regjert på sosiale medier og nyhetssaker har det vært den gruppa som har fått meg til å smile. Det viser at det finnes håp. Litt ekstra fordi det er Nordreisa, som har hatt utfordringer med asylmottak tidligere, og litt ekstra fordi jeg får se så nært hvor mye folk er villige til å gi for at medmennesker skal ha det bedre i en vanskelig situasjon.
I går hørte jeg en kommentar som gjorde noe med meg. “Det er vel bare et spørsmål om tid før man bli overrasket av å treffe en nordmann på butikken”. Jeg orket ikke å ta diskusjonen. Etter å ha tenkt og kvernet mye på hva slags dag jeg hadde i går, så tenker jeg at jeg kanskje hadde en dårlig en. Jeg var umotivert og tydeligvis ikke klar til å kjempe. Heldigvis var det det som fikk meg til å snu. En dårlig dag mot alle de gode kan gjøre noe for veien videre. Neste gang jeg kjenner på fortvilelsen skal jeg gjøre noe med det med en gang. Jeg skal aldri slutte å tro på at vi har nok varme og plass til mennesker fra andre kulturer her hjemme. Jeg skal aldri slutte å tro at det hjelper å snakke saken til de som ikke kan gjøre det for seg selv. Jeg skal aldri slutte å tro på at mennesker kan forandre seg, og at det er mulig å møte usaklighet med argumenter. Og at det kommer til å gå bra. Der det er hjerterom er det husrom, og det vi gjør i dag har masse å si for hva slags samfunn vi skal ha i framtida.
Så en aldri så liten oppfordring til de “livets harde skole” oppført som utdanning og “mamma og pappabanken” oppgitt som referanse, dere som må understreke at dere “ikke er rasist, MEN”; Skjerp dere. Den makten dere har fått i asyldebatten er IKKE velfortjent og den gagner INGEN. Og til alle dere som prøver å diskutere med de som har fått for stor plass i debatten ved å spre usannheter og myter om innvandring; Det er mulig disse ikke kan overbevises, men det vises godt når noen sier ifra om at de er uenige. Noen må ta kampen, og det kan hende at det er det ansvaret vi som ønsker å hjelpe flere er nødt til å ta.
Da valgoppgjøret var klart og vi fikk liste over hvem som kom inn i det nye kommunestyret i Lenvik var det vel ingen som jublet høyere enn meg for at kvinneandelen økte litt. Fra å være 9 kvinner i kommunestyret skulle vi nå bli 12, og det kunne se ut som om at utviklingen sakte, men sikkert endelig går rett vei. Jeg så frem til å slippe å være eneste kvinne i gruppeledermøter, eneste kvinne som engasjerte meg i likestillingsspørsmål og ikke minst til å slippe å høre argumenter som “folket har bestemt at det bare er 9 kvinner som skal sitte i kommunestyret, derfor er det ikke mulig at kvinner skal være representert overalt”. Nå har folket bestemt at det skal være 3 flere kvinner i kommunestyret, og det bør kunne forventes at de får ta plass i viktige utvalg og arbeidsgrupper som velges av kommunestyret. Forventningene til det første kommunestyremøtet var derfor stor. Likevel måtte jeg nok en gang oppleve at det ved valg ble valgt inn 100% mannsdominans på nok en sak.
Vi behandlet sak 116/15 og skulle velge våre representanter til KS fylkesmøte og landstinget for kommunestyreperioden. Det ble valgt 3 representanter og 3 vararepresentanter. Ingen av de tre faste representantene var kvinner og bare ei av de 3 varaene var kvinne. Det forteller meg at det fortsatt er en holdning i kommunestyret om at menn vet best og derfor er best. SV tok opp dette under møtet og understrekte at det står klart i loven at der det er mulig skal begge kjønn være representert. Her hadde det absolutt vært mulig å gi plass til en kvinne, men det fantes ikke politisk vilje til det. Det er skuffende, ikke bare på vegne av folket, men også på vegne av hva slags signaler vi gir til andre kommuner og ikke minst andre representanter i KS. Som tredje største kommune i Troms har vi et viktig ansvar, og vi bør gå frem som gode eksempler. Likevel gjentar det seg at menn får mest makt.
De som argumenterer mot kjønnskvotering sier alltid at det må handle om kunnskapen de enkelte som blir valgt innehar. Jeg tror absolutt på at alle kvinnene i kommunestyret har den kunnskapen som trengs i dette valget, som i de fleste andre. For oss i SV er dette en viktig prinsippsak. Det handler ikke om hvem som blir valgt eller hvor de blir valgt inn. Det handler om den elendige praksisen vi i Lenvik har når det kommer til kjønnsbalanse. Den må vi bort fra, og det bør være en selvfølge i 2015 i verdens nest mest likestilte land, at kvinner blir inkludert på samme måte som menn. Derfor har vi, sammen med Venstre, sendt inn en lovlighetsklage på vedtaket. Det er på tide å rydde opp i gamle konservative holdninger som fortsatt dessverre finnes i kommunestyret- også denne perioden.
Tre år gammel med livet foran seg. En av verdens minste lille kropper, født inn i et land i krig. Rød t-skjorte, blå shorts, små føtter med svarte sko på seg. Med hodet ned i sanda, skylt i land på ei strand i Tyrkia.
Det føles så håpløst, så uvirkelig og så uendelig urettferdig. For samtidig som millioner av uskyldige mennesker er på flukt sitter vi her hjemme og ser på. Vi lever i et av verdens rikeste land, et land som har mulighet til å hjelpe. Så har vi politikere som krangler på om man skal ta imot 8000, 10000 eller “hjelpe folk der de er”. All den tid og energi som er brukt på å krangle om antall kunne vært brukt til å hjelpe. Vår hjelp kunne reddet den lille gutten og så mange flere.
Jeg er så flau og kvalm. For jeg har ikke hørt om noen som stod å snakka om “mulighet til å hjelpe” eller om økonomi da mange fra Norge trengte hjelp under andre verdenskrig. Men nå, når det er snakk om andre enn oss, da skal det regnes på. Da skal mennesker gjøres om til tall, og uskyldige barn skal bli plassert i samme bolk som de martyrene de flykter fra. Religionen de tror på, eller ikke tror på, skal være en av mange argumentasjoner mot å hjelpe de. Hudfarge, språk og kultur er plutselig farlig. Vi har politiske partier som bevisst bruker fremmedfrykt som våpen i en valgkamp. Vi har nesevise mennesker som sitter bak tastaturer i det ganske land og skriver om at de som opplever krig fortjener det, at de som rømmer fra krigsherja land er lykkejegere og at vi heller må bruke mer penger på oss selv enn på alle andre. Egoismen her til lands er stor og det er den som virkelig er farlig.
Bildet av den syriske gutten har vakt oppsikt. Det var det som skulle til. Noen måtte se det med egne øyne for å forstå. Folk har heldigvis sett at vi må gjøre mer. Og vi må gjøre det nå. Det haster. Det norske folk gjør opprør, er sinte og lei seg. Mange tenker at gutten kunne være vårt barn. Og ingen barn skal måtte ende livene sine slik som denne gutten og så mange andre har gjort. Jeg ser at folk oppfordrer andre til å støtte hjelpearbeidet, mange leverer klær og utstyr til asylmottak og rekordmange skriver under på underskriftskampanjer. Det er veldig bra! Det er et sånt land jeg vil bo i. Et raust og varmt land som gjør det de kan. Som gir av overfloden sin, som gjør det lille ekstra. Jeg er så stolt over alle de som hjelper! For kun på den måten kan vi bruke den unike muligheten vi har til å gjøre en forskjell for andre. Til å endre verden litt. Til å redde liv.
For vi kan ikke “hjelpe de der de er” når landet de er i er i krig. Vi kan ikke sende masse penger til et land uten styring, eller hjelpearbeid i et land der de som hjelper også blir drept. Vi må ta flyktningene på alvor. De reiser ikke fra hjemlandet sitt fordi de er lykkejegere. De reiser ikke fra alt de kjenner fordi de har så lyst å komme til et rikt land der de kan gå på NAV. De flykter fra alt de eier og har, setter livene sine i stor fare fordi de ikke har noe valg. Samtidig sitter vi her hjemme å ser på. Det er på tide å vekke opp politikerne og få de til å forstå at det haster. Vi må ta samfunnsansvar og vi må gjøre det nå.
I likhet med så mange andre oppfordrer jeg til å gi litt av det du har, du også. Og det er mange måter å gjøre det på! Du kan velge å støtte opp om de mange demonstrasjonene og markeringene som er på landet. Disse finner du på Facebook! Du kan engasjere deg i ulike organisasjoner. Du kan signere på underskriftskampanjer. Du kan snakke med politikere i lokalmiljøet ditt og overtale de til å bosette flere flyktninger i din kommune. Du kan hjelpe de ulike hjelpeaksjonene som er ved å for eksempel donere klær, hygieneartikler, mat, penger eller utstyr. Under finner du noen linker som kan hjelpe deg å finne frem til en måte å hjelpe på. Det som er lite for oss kan bety alt for noen andre.
Kommunesammenslåing kan være en bra ting fordi det er positivt å samle større fagmiljø for å kunne tilby bedre tjenester. Men selv om man legger opp tjenestene annerledes må folk fortsatt ha tjenester der de er. Argumentene for en stor kommune i midt-Troms, spesielt fra vår Ordfører Geir-Inge Sivertsen, er at vi blir bedre dersom vi blir større fordi de som er rundt oss kommer til å bli enda større. Men uansett hvor mye større vi blir kommer vi aldri til å bli like stor som Tromsø eller Harstad-regionene. Og det trenger ikke å være et mål. Kommunereformen må ikke bli en konkurranse om størrelse, fordi det er ikke størrelsen det kommer an på. Målet bør være å kunne gi et best mulig velferdstilbud for innbyggerne våre, uansett hvor de bor.
I SV er vi for frivillig kommunesammenslåing, og mot tvang. Dessverre er de blåe partiene uenige med oss. SV mener at kommunesammenslåing er greit dersom initiativet kommer fra kommunene selv, og er basert på lokale behov og forhandlinger. Vi er for at lokale folkeavstemninger skal avgjøre om vi skal slå oss sammen med noen eller ikke, fordi reformen er så stor at det er viktig at befolkninga er med å bestemme.
Kommunereformen skjer på en håpløs måte fordi alt er ovenfra og ned, og det bestemmes av andre enn de som faktisk kjenner de lokale forholdene. Prosessen slik den foreligger i dag er en statlig overstyrt prosess. Kommunene vet ikke hvilke nye oppgaver de skal få eller hvordan de økonomiske rammebetingelsene blir framover. Kommunene har med andre ord fått utlevert kart, men ikke kompass. Det er svært uheldig. Slik prosessen fremstår i dag vil den medføre en massiv sentralisering og gå hardt utover små lokalsamfunn som vil miste nærtjenester og makt til sentrale strøk.
Undersøkelser viser at folk i små kommuner er mer fornøyde med tjenestetilbudet enn folk som bor i store. Vi vil heller at folk skal trives i kommunene de bor i enn at de skal føle seg presset til å tilhøre en kommune de ikke har tilknytning til.
Når Høyre og FrP snakker om robuste kommuner så mener de kommuner som er store nok til å være interessante for nasjonale og internasjonale aktører som ønsker seg inn i offentlig tjenesteyting. Dette vil bety en kommersialisering av offentlig sektor som vi i SV er imot. SV ønsker små private og idealistiske aktører som supplement for tjenester som ikke vil bli gitt av det offentlige. Dessverre ser vi at disse blir konkurrert ut av store velferdsprofitører som har sugerør ned i felleskassa til det offentlige.
Det er valg om knappe 2 uker, og hvis regjeringa får det som de vil så skal kommunereformarbeidet avgjøres i neste kommunevalgperiode. Da er det viktig å stemme på noen som mener det samme som deg i akkurat denne saken.
Vi har noen spørsmål vi vil rette til Høyre og FrP i Lenvik om kommunereformen. Vil innbyggerne få bestemme mer over politikken? Vil lokaldemokratiet styrkes? Vil en storkommune gi flere lokale arbeidsplasser? Vil innbyggerne i distriktene få godt nok tjenestetilbud i en ny stor kommune? Blir kvaliteten på velferdstilbudene bedre? Vil folk som bor i Lenvik ha en ny struktur? Hvis svaret er NEI på ett av disse spørsmålene er vi imot kommunesammenslåing i Lenvik på dette tidspunktet. Det viktigste for oss i denne prosessen er at folket får bli med. Flertallet i Lenvik kommunestyre er imot en folkeavstemning, mest sannsynlig fordi de er redde for at resultatet skal bli det motsatte av det de vil. Vi er ikke redde for folkets mening og mener at denne reformen også må bestemmes av innbyggerne.
Den siste valgperioden i Lenvik har vært preget av kaos, maktkamper, utmeldinger og store politiske konflikter. Vi har havnet på ?fyfy-lista? (Robek) sammen med andre kommuner som ikke kan håndtere egen gjeld og økonomi. Vi blir omtalt som kranglekommune nr1. Hva slags kommune vil vi være? Det er et relevant spørsmål å stille seg akkurat nå. Det er på høy tid med en mer seriøs og tydelig styring av kommunen vår. Det har vært fire lange år med blått styre, og det er nå på tide med ei endring.
Vi erkjenner at kommunen står over for store utfordringer. Vi i SV er samarbeidsorientert og skal fortsette å opptre ansvarlig i forhold til de rammene kommunen har. Vi skal jobbe hardt for å komme ut av Robek-lista og ta tilbake kontrollen over kommuneøkonomien vår. Vi har et stort fokus på fellesskapsløsninger, rettferdighet og miljø. Vi er opptatt av trygge oppvekstvilkår og gode velferdstilbud for hele befolkninga.
Våre kampsaker denne valgkampen og de neste fire år er mange. Mottoet vårt er fortsatt ?ulike mennesker- like muligheter?. Alle skal ha samme rett til å lykkes i vår kommune, og i samfunnet for øvrig. Vi skal fortsatt sette barn og unge først, og vi vil sette heldagsskolen på dagsorden. Vi har fokus på eldreomsorg og ønsker en verdig alderdom for alle uten privatisering. Vi vil at de ansatte i helsesektoren skal få faste hele stillinger, og det er også en av våre forutsetninger dersom det skulle bli aktuelt å samarbeide om et flertall i kommunestyret de neste 4 årene.
Vi skal være partiet som virkelig kjemper for de unge. Vi mener at ungdom har for dårlig fritidstilbud i kommunen og er klar til å ta kampen for ungdommen. At et flertall i kommunestyre har vedtatt et budsjett som har ført til at ungdomsklubben i sentrum ble lagt ned er vi helt i mot, og vi skal kjempe for å reetablere- og forbedre tilbudet.
Når det kommer til kommunesammenslåing er vi den tydeligste stemmen for folkeavstemning. En så viktig reform må avgjøres sammen med folket, ikke bare av politikere. Vi er opptatt av å hjelpe andre og av å bosette flyktninger. Vi mener at flere kulturer beriker vårt lokalsamfunn. Vi har rom for flere enn det vi tar i mot i dag, og vi kommer til å fortsette å være tydelige på at vi skal hjelpe enda flere enda bedre.
Vi står for en politikk vi er stolte av. Det handler om hverdagene, og ikke minst om framtida til både våre barn og barnebarn. Hva slags kommune vi har i dag har også mye å si for hva slags kommune vi gir videre til de som kommer etter oss.
I Lenvik er vi det beste alternativet på venstresiden. Vi er det partiet på venstresida som tydeligst har ført en politikk i tråd med hvor vi står i det politiske landskapet. Dersom du vil ha et tydelig parti med hjertet på venstresida bør du stemme SV!
Dersom SV blir en del av et politisk flertall i Lenvik etter kommunevalget i år skal en av forutsetningene i et eventuelt samarbeid være at de ansatte i helsesektoren skal ha rett til heltidsstilling. Etter så mange år uten at situasjonen har bedret seg er det på tide med et ordentlig løft i helsesektoren vår. Starten på det må være å skape en god arbeidsplass for de ansatte. Heltid må være en rettighet og deltid en mulighet. Ikke motsatt.
Den blå-blå arbeidslivspolitikken rammer kvinner hardest. Den blinde troen på at midlertidige ansettelser og ”retten til deltidsstillinger” er positivt gjør arbeidslivet vanskeligere for mange kvinner. Det er spesielt i kvinnedominerte yrker at deltid er normen, mens heltid er avviket. Det er heller ingen hemmelighet at dette også rammer unge personer i etableringsfasen hardt.
Kampen om heltidsstillinger er ikke bare en viktig kvinnekamp, det er også en viktig kamp for fremtidens arbeidsliv. Det anslås at den såkalte ”eldrebølgen” kommer til å bli så stor at hver tredje nyutdannede må velge helse-og omsorgsyrker for å fylle behovet som sektoren kommer til å ha i framtida. Det vil ikke være mulig å møte disse utfordringene med mindre man kan tilby de utdannede i helsesektoren faste stillinger og ei lønn å leve av.
Forskning har dokumentert at høyt omfang av små stillinger i pleie og omsorg fører til lavere tjenestekvalitet og en ineffektiv tjeneste. Små stillinger kan også være forbundet med uverdige ansettelsesforhold. For at vi skal kunne ta best mulig vare på våre eldre må vi også ta godt vare på de ansatte.
Vi mener at retten til heltidsstillinger bør lovfestes. Det betyr at der det er mulighet til å ansette folk i hele stillinger skal dette gjøres, framfor å ansette flere folk i mindre stillinger. En slik lovfesting vil hindre arbeidsgivere fra å misbruke deltidsstillinger. Regjeringas endringer i arbeidsmiljøloven innebærer økt bruk av deltidsansettelser som et verktøy for å sette flere i arbeid. Det er en dårlig plan for framtida. Å jobbe deltid kan være praktisk for de som ønsker det, men utviklinga er slik at flere blir sittende fast i uønskede deltidsstillinger som igjen skaper en situasjon der arbeidstakerne går en usikker hverdag i møte. Man tjener ikke så mye som man trenger, man jobber ikke så mye som man ønsker og har kapasitet til og den konstante jakten på ekstravakter og overtid for å få endene til å møtes går ut over andre viktige ting i livet. Deltidsansatte lever med telefonen i hånda i fall sjefen ringer for å spørre om du kan jobbe ekstra. For ikke å snakke om de store konsekvensene dette har for den dagen de deltidsansatte skal ut i pensjon. Et uverdig arbeidsliv er ikke noe vi vil at vår kommune skal assosieres med.
SV vil gi de ansatte i helsesektoren bedre rettigheter og et godt arbeidsliv. Derfor sier vi ja til faste ansettelser og hele stillinger- og nei til midlertidige stillinger og ufrivillig deltid.
Motivasjonen er på topp og vi i Lenvik SV er klar til å ta kampen for et varmere samfunn! I Lenvik har det vært fire lange år med blått styre og nå er det på tide med ei endring. Vi gleder oss over at prognosene fra forrige valgmåling ser lys ut for oss og håper at resultatet blir bra. Nå er valgkampen kicket i gang for fult og vi skal gjøre masse sprell! Vi er klare til å diskutere og debattere mot de andre partiene og ikke minst til å snakke med folket. Har du spørsmål eller tanker om Lenvik SV kan du selvsagt ta kontakt, enten på Facebook, mail, Twitter, Instagram eller på telefon.
Våre kampsaker denne valgkampen er mange. Valgprogrammet kommer i postkassa til alle som bor i kommunen vår. Hovedmottoet vårt er fortsatt ulike mennesker- like muligheter. Alle skal ha samme rett til å lykkes i vår kommune, og i samfunnet forøvrig. Vi skal fortsatt sette barn og unge først, og satser på at heldagsskolen blir et tema denne valgkampen. Ellers har vi fokus på eldreomsorg og en verdig alderdom uten privatisering. Vi ønsker at de ansatte skal få faste hele stillinger, og det er en av våre forutsetninger dersom det skulle bli aktuelt å samarbeide om et flertall i kommunestyre de neste 4 år. Vi skal fortsette å kjempe for ungdommen. Vi mener at ungdom har for dårlig fritidstilbud i kommunen og at dette må gjøres noe med. At et flertall i kommunestyre vedtok et budsjett som gikk så hardt ut over ungdomsklubben i sentrum er vi helt i mot. Vi skal kjempe for å reetablere- og forbedre tilbudet. Når det kommer til kommunesammenslåing er vi den tydeligste stemmen for folkeavstemning. En så viktig reform må avgjøres sammen med folket, ikke bare av politikere. Vi er klar- BRING IT ON!
