Krig, fred, politikk og sånn

Jeg kommer fra en familie der utfordringer i samfunnet har vært diskusjonstema rundt middagsbordet. Jeg et vant til å sette et kritisk blikk på samfunnet, utfordre dagens praksis og alltid se utafor grensene i dette landet når man snakker om velferd.
Da jeg starta på studiene traff jeg på en herlig foreleser som snakka om hvordan hun hadde engasjert seg for flere barnehageplasser, hvordan hun hadde meldt seg ut av statskirka i protest mot hvordan pengene i kommuneøkonomien prioritertes på menighetshus framfor batnehagebygging, og om hvordan kvinner på hennes tid gikk i tog for bedre arbeidsvilkår. Jeg syntes det var enormt inspirerende å høre på, og jeg kjente meg igjen i mye av det som ble sagt. Selv har jeg gått i utallige mange tog, jeg har aksjonert og vært med på debatter om viktige emner som interesserer meg. Det jeg savner i dag er samholdet.

Jo flere vi er sammen…..
Jeg er medlem av et lite politisk parti med få medlemmer i den store sammenhengen. Da jeg vaks opp var jeg den eneste. Den eneste i klassen som var politisk engasjert, den yngste i lokalpartiet mitt og den eneste i vennegjengen som heller ville diskutere politikk framfor å diskutere sminke. På mange måter følger det meg enda. Selv om nettverket mitt er blitt større og jeg omgås flere som bryr seg om det samme som meg, så er jo fortsatt alene på mange måter. Jeg er yngst i kommunestyret, alene som SV-representant og fortsatt den eneste i “gjengen” som setter søkelys på samfunnsutfordringer.
Hva skjedde med engasjement til folk? Hvor ble det av de store gruppene med kvinner som brente bhene sine og ropte høyt for å få bedre rettigheter? Er det rekrutteringssvikt eller kommer det av at kvinner generelt sett tenker at vi har det greit nok?

Jeg har inntrykk av at folk bryr seg mer om asfalten vi kjører på enn om at barn blir drept i Gaza. Jeg har en opplevelse av at folk generelt engasjerer seg når det nesten er for sent. Når barnehagen til ungen din står i fare for nedleggelse, da er engasjementet på topp. Og dersom kampen vinnes og barnehagen består, så er engasjementet lavt igjen. I stedet for å være “føre var” og melde seg inn i et parti, sikre at flere bryr seg om akkurat den barnehagen og kanskje engasjere seg i andre ting enn bare den ene saken, så legger man kampen død og ender opp med å måtte kjempe den igjen etter kun kort tid. Hvorfor er det sånn?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg savner ikke 70tallet, jeg tenker ikke at jeg skulle ønske at jeg var feminist da. Selv om samholdet og folkemengden hadde vært å foretrekke, så er jeg mer opptatt av å være fornøyd og takknemlig for de kampene som er kjempet- og vunnet. Jeg er feminist i dag, og mener at vi har nok av kamper å kjempe i dagens samfunn. Det er mange kamper som ikke er vunnet enda, og vi er mange nok kvinner som kan kjempe. Likevel er det færre engasjerte. De fleste er tilfreds. Og det er fint og flott at folk har det bra, men dersom du føler at du har et fantastisk flott liv så kan du vel likevel være med å kjempe for at andre skal få det bedre?

Er det noe galt med min generasjon? Burde jeg fokusere mer på de flinke folkene som er engasjert enn på de som ikke er det? Kanskje. Muligens burde jeg forene meg med de som tenker det samme som meg. Men hvor er utfordringa i det? Hvordan får man folk engasjert?

Lenvik kommune er et eget kapittel for seg selv. Jeg har en unik forståelse for at folk ikke gidder å engasjere seg her. Det er stygt å si det (og jeg skjemmes), men mine år i Lenvik kommunestyre har ikke gitt meg noe som helst. Det har skapt mer frustrasjon og negativitet enn det har gitt positive opplevelser. De som vet hva vi står i skjønner sikkert hva jeg er inne på. Det som er skummelt er at jeg har sluttet å la meg sjokkere.
Jeg husker godt første kommunestyremøte. Jeg opplevde at voksne folk brukte hersketeknikker mot hverandre, latterliggjorde de som stod på talerstolen og høylytt fnøste av det som ble sagt. Voksne folk. Voksne folk med generell god respekt i samfunnet. Folk jeg skulle jobbe sammen med, på tvers av parti, for en bedre kommune.
Fortsettelsen har vært like dyster. Folk gir opp. At politikere både snakker ned, og skriver stygge ting i avisa eller på sosiale medier er blitt normalt. Og sånn kan vi ikke ha det.

Personlig kunne jeg tenke meg å ikke stille til valg igjen. Men jeg tilhører de få som fortsatt har troen. Troen på at mennesker kan forandre seg og troen på at miljøet kan bli bedre. Jeg kan ikke forvente at ting skal bedre seg dersom jeg selv ikke er villig til å være med på en forandring. Men for å få bukt med ukulturen må vi stå sammen. Vi må forene oss igjen. Flere må engasjere seg og vi må sammen motivere hverandre.
For å få det til må vi få inn flere unge. Nye personer som kommer utenfra med nytt blikk på situasjonen. Med nye øyne og med andre erfaringer. Jeg gleder meg til framtida i Lenvik og jeg skal gjøre hva jeg kan for å skape engasjement og gode debatter, både rundt middagsbordet og i lokalsamfunnet.

#Hverdagstanker #Politikk #Lokalpolitikk #Engasjementet #Framtida

Jeg er enda på ferie, men følger selvfølgelig med i lokalavisa likevel, og den siste uka er det to ting som har fått meg til å reagere. Det ene var saken om bloggeren Emilie som spredde beina med glede, men ikke gjorde det likevel (?) og den andre saken handla om Britt Elin som ble seksuelt trakkassert på jobben sin som fisker på en båt. Sakene var ulike, men samtidig hadde de store fellestrekk. Emilie skrev et innlegg der hun moralsk fordømmer jenter som velger å ha et aktivt sexliv, og Britt Elin får reaksjoner i kommentarfeltene om at hun må forvente å bli litt klådd på som eneste jente på en mannsdominert arbeidsplass.

Jeg vet ikke hva som er verst, egentlig. At en av våre egne jenter bruker energi på å snakke ned andre jenter i stedet for å bygge de opp, eller at gamle gubber i kommentarfeltene har et kvinnesyn som ikke hører hjemme i 2014.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I verdens mest likestilte land.

I begge sakene er det noen som forteller oss jenter hva vi burde og ikke burde gjøre. I begge sakene er det noen som begrenser vår frihet til å være oss selv. Noen som slutshamer og legger skyld på oss for de valgene vi tar.

Den ene saken, en 18år gammel jente som nedverdiger jenter som er seksuelt frigjorte og velger å ha tilfeldig sex- og attpåtil får creds i lokalavisa for det, i den andre saken ulike eldre menn som hersker i kommentarfeltene mot ei jente som blir sett ned på og fortalt at hun ikke er tøff nok til å være fisker fordi hun ikke finner seg i å bli klapsa på ræva og tilbudt sex på sin egen arbeidsplass.

Britt Elin ba aldri om å bli klådd på, hun gikk på jobb. Mange jenter velger å ha sex med flere, men de fortjener ikke å bli sett ned på av den grunn. Sålenge sexen er trygg og frivillig fra begge parter, fortjener de faktisk å bli hyllet. Det samme gjør Britt Elin som er tøff nok til å stå frem med en så vanskelig sak som seksuell trakassering er.

Vi blir dømt fordi vi er kvinner. Jenter blir konstant utsatt for dobbelmoral. Temaet i innlegget til Emilie er et typisk eksempel på det. Gutter som har masse sex blir sett på som konger, mens jenter som gjør det samme blir sett på som horer og blir anbefalt til å begrense seg. Ikke greit!

At bitch, hore og ludder er det mest vanlige å kalle jenter for på ungdomsskolen og videregående er ikke akseptabelt. At lærere enda forteller jenter at guttene bare et litt forelska når de åpenbart tråkker over grenser og seksuelt trakkasserer jentene i klassen er grusomt. At jenter som blogger og har mange lesere- og kanskje til og med andre, yngre jenter som ser opp til det som blir skrevet, velger å benytte den unike muligheten de har til å nå ut til mange, heller velger å snakke jenter ned i stedet for opp er uforståelig for meg. Vi jenter må bygge hverandre opp, ikke rive hverandre ned, for kampen blir aldri vunnet uten at vi står sammen. Og dersom vi skal baksnakke og se ned på andre jenter fordi de i 2014 velger å benytte seg av muligheten til å være frie, selvstendige individer (takket være de store kampene andre jenter har kjempet før oss) så er vi på vei i motsatt retning.

Samboeren min bruker å si det ganske godt. “Jeg er en av verdens heldigste. Født som en hvit mann i Norge er som å trekke vinnerloddet”. Og han har rett. Det er ikke den gruppen mennesker som blir konstant nedtrykt og må kjempe et helt liv for å komme fremover. Det er ikke menn som får deltidsstillinger og dårlig lønn. Det er ikke flest menn som blir minstepensjonister. Det er ikke menn som er majoriteten på voldtektsofferstatistikken. Og det er ikke gutter som blir sett minst i landets mange klasserom. Gutter har automatisk en fordel i dette livet, men vi må ikke gi opp av den grunn. Vi må fortsette å kjempe de viktige sakene som likelønn, lik behandling og ikke minst for retten til å bestemme over vår egen kropp. Nok er nok, dette er jeg som sier ifra!!!!!

#Slutshaming #Ikkegreit #Konservativtsamfunn #Likestilling #Frihet #Feminisme

Jeg er utrolig glad i kroppen min. Når det er sommer liker jeg å sole meg toppløs. Betyr det at jeg er utdatert, trailertrash og hore?

Et enkelt søk på temaet viser at mange mener det. At det er vulgært å sole seg toppløs og at det blir sett på som billig trash fra 90tallet. At de med LITT verdighet og respekt for seg selv ikke gjør det. Jeg mener det er feil.

Når det kommer til toppløssoling må man jo ta noen forhåndsregler. Jeg forbeholder meg retten til å sole meg hvordan jeg vil når jeg ligger hjemme og steker på verandaen på mitt eget hus.

Jeg viser respekt for barnefamilier og ikke minst andre kulturer ved å ikke sole meg toppløs i et konservativt religiøst land på et familiehotell. Når jeg er på kjæresteferie i et liberalt land på et voksenhotell uten barn synes jeg at jeg skal få lov til å sole meg sånn som jeg vil sålenge det ikke strider imot lover, regler eller normer i det samfunnet jeg da er en del av.

Jeg ser ikke på pupper som støtende. Ikke i det hele tatt. Pupper er fantastiske, og for å være helt ærlig, så er det nesten litt småtrist at de ikke får mer sol enn de får. Man går rundt å gjemmer de, og uv-strålene en gjennomsnittlig pupp får er minimale.

Jeg har stor respekt for andre, og kler meg etter kulturene i landet der hvor jeg reiser. I Palestina gikk jeg ofte med sjal rundt hodet da vi besøkte religiøse plasser. Jeg vasker meg på føtene før jeg går inn i en moske. Jeg kler meg anstendig i kirka. Jeg går ikke med utringet topp eller korte skjørt i kommunestyresalen. Men når jeg er på ferie på en stor turistatraksjon soler jeg meg toppløs. Jeg er usikker på hvordan det oppfattes av andre eller om jeg blir sett ned på av den grunn. Egentlig så bryr jeg meg ikke noe om hvordan andre ser på meg. I 2014 må det være opp til meg selv hvordan jeg ønsker å sole meg, og dersom det forteller at jeg ikke respekterer min egen kropp eller at jeg bare vil showe off, så får det nesten bare være opp til folk å mene det. Jeg går ikke rundt å dømmer andre for hvordan de velger å kle seg evnt kle av seg, så hvis verden ønsker å være trangsynt- så får den nesten bare være det, men det får bli uten meg.

Det er også lite jeg respekterer så mye som jeg respekterer min egen kropp.

Så hva er det som gjør at jeg føler behov for å ytre meg om dette temaet? Jeg hadde ikke et stort behov for å fortelle verden at jeg er frigjort. Jeg føler ikke at jeg må forsvare mine egne valg ovenfor noen andre. Det jeg derimot synes er viktig er å snakke om hvordan man snakker om hverandre. Og hva det er som gjør at vi er så utrolig snar med å dømme mennesker vi ikke kjenner?

Før jeg reiste på ferie sammen med kjæresten min sjekka jeg litt ut på internett om hvordan det var med toppløssoling på vårt reisemål. Det er greit med litt research før du flasher, lissom. Jeg fant ut at det var helt greit med toppløssoling på stranda og inne på hotellområdet, men at man burde kle på seg klær utenfor disse områdene. Det skal jeg selvfølgelig respektere.

Da jeg googla det jeg lurte på kom jeg selvfølgelig inn på et kvinneforum (Av en eller annen grunn er mange temaer jeg lurer på diskutert i alle himmelretninger på ulike kvinneforum).Også denne gangen ble jeg sittende å måpe over hva folk får seg til å si på nettet. Jeg har null respekt for mobbing. Jeg har like lite respekt for folk som sitter inne på ulike forum og kommentarsider og bare spyr ut dritt. Man kan ikke putte folk i en kategori fordi de velger å sole seg toppløs. Jeg er ikke en hore. Jeg er en normal jente som ønsker å bli like brun på puppene sine som på magen. Jeg er riktignok født på 90tallet, men føler ikke at toppløssoling er en 90tallsting. Jeg er ikke white trailer trash, selv om jeg er hvit. Jeg er ikke vulgær, jeg har klasse. Jeg er ikke søppel, jeg er meg. Og hvis jeg vil sole meg, så gjør jeg det. Nok sagt.

Hva mener du?

#Fordommer #Fordummer #Toppløs #Netthets #Myteknusing #Respekt #Minkropp #Mittvalg

Noen ganger føles det som om man kan gjøre lite. Likevel kan man gjøre noe. I det store bildet er hver klar tale imot Israels grusomme handlinger i Palestina viktige. Vi må påvirke det vi kan. Her er noen tips på hva du som en helt vanlig person i et trygt og fredlig land kan gjøre.

– Meld deg inn i en organisasjon som jobber for fred i Palestina. Jeg er medlem av Palestinakomiteen, men det finnes også andre alternativer! For eksempel Norsk Folkehjelp, Fagforbundet eller en av organisasjonene i Fellesutvalget for Palestina (FUP).
– Vær med på aksjoner. Delta i stille-aksjoner eller aktive. Gå i tog. Legg ned roser. Ha flagget på halv stang. Vis omverden at du fordømmer handlingene som gjøres mot uskyldige sivile voksne og barn på Gazastripen.
– Gi bidrag til hjelpearbeidet. Alle monner drar. Som innbygger i et av verdens rikeste land har vi et ansvar. I ferietidene der vi ofte kan sløse bort penger fordi vi føler at vi fortjener det, har vi også råd til å gi litt av det vi kan til de som jobber dag og natt for å redde liv i Gaza.
–  Boikott israelske varer. En økonomisk sanksjon vanlige folk kan være med på. Jeg kjøper ingen varer fra et land som systematisk undertrykker og innesperrer andre mennesker. På http://palestinakomiteen.no/boikott-israel/ kan du se oversikten over de mest vanlige varene som kommer fra Israel. Eller så kan du lese på varene du kjøper hvor de kommer ifra eller se strekkoden 729.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

– Følg med på nyhetene og lær mer om konflikten. De fleste velger å lukke øynene fordi det er vanskelig og forstå eller fordi verden er urettferdig. Dersom du ikke har “valgt side” enda, kan du lett gjøre det ved å åpne øynene.
– Skriv leserinnlegg, spre informasjon og del kronikker og meninger du er enige i på sosiale medier. Jo flere som ser det, jo bedre er det.
– Meld deg inn i et parti som mener at det ikke er greit å okkupere et annet land, eller stem på et parti som er enig i det du mener når det kommer til utenrikspolitikk.
– Ikke vær blind. Tørr å si imot når folk snakker usannheter. Se på dødstallene og ta fakta i dine ord. Det er IKKE greit at de som jobber dag og natt for å redde liv i Gaza blir hetset for jobben de gjør, eller at journalister som setter livene sine på spill for å fortelle oss nyhetene på TV blir latterliggjort og hånet av Israelvenner. Si imot.

#Gazaunderattack #Fredipalestina #Medpalestinaforfred #SaveGaza 

Stemmen til den høylytte, biske, middelaldrende kvinnen runger i fronten av lokalet på Coop Xtra. 
Jeg og samboeren min skulle bare handle litt på en normal fredagskveld for halvannen mnd siden. Kurven vår var halvfull. Like foran oss stod det en eldre dame som naturlig nok brukte litt mer tid enn en gjennomsnittlig ungdom gjør. Vi hadde det overhodet ikke travelt, og butikken var ellers rimelig tom. Bak oss stilte det seg to halvgamle kvinner som tydeligvis ikke tålte å vente på tur i kassa. Den ene brauta frem mot den unge ferievikaren som stod i kassa og nærmest ropte “UNNSKYLD MEG, er det mulig å åpne en kasse til, ELLER?!”- på akkurat samme måte som jeg skriver det. Med trykk på UNNSKYLD MEG, sånn at du skjønner at hun egentlig ikke unnskyldte seg selv. Og stor trykk på ELLER?! fordi hun var tydelig misfornøyd med å måtte tilbringe de neste 3 minuttene av livet sitt i kø på butikken. På en fredagskveld.

Har vi fått det så godt i Norge at vi ikke har tid til å stå i kø lengre? Er livet for kort til å stå i kø? Og hvorfor kan man ikke respektere at noen trenger mer tid enn andre, og at de som jobber i kassa på butikken faktisk også har en viktig jobb? Og hvorfor er det så lett å nedverdige folk som jobber i kassa?

Jeg har mange ganger hørt folk som “iallefall ikke skal havne i kassa på Rimi når jeg blir stor”. Og det er helt greit. Det er fint og flott at folk at store mål for livet sitt som innebærer høyere utdanning eller reising. Folk må få lov til å ha de drømmene de har. Så heldige og priviligerte er vi faktisk. Vi kan faktisk velge helt selv hva vi vil bli. Det jeg tror de færreste tenker på, er at resten av verden ikke har det sånn.
Likevel må vi aldri glemme at dersom ingen satt i kassa på Rimi, så hadde vi ikke hatt en plass å handle. Og er det noe man gjør nå til dags, så er det jo å handle. Til alle døgnets tider, nærmest. Vi som jobber med å bli voksne nå er jo vant til at butikkene har åpent til 23 hver eneste dag. Får FrP og Høyre det sånn som de vil, så skal vi kunne handle på søndager også. Jeg spør meg selv om det egentlig er nødvendig. Vi må kunne planlegge uka vår såpass at vi kan ha en handlefri dag. Jeg føler at vi er for bortskjemte og vant til å få det sånn som vi vil, og at mange derfor ikke har respekt for de som jobber på helt nødvendige plasser som i kassa på en butikk. Jeg mener at de fleste jobber er viktige, og at man kommer langt med å være stolte over jobben man gjør. Jeg tenker at vi alle har et ansvar for å bygge hverandre opp, og ikke trykke hverandre ned. Da kan heller de biske damene heller holde seg hjemme.

Det kunne aldri falt meg inn å behandle et medmenneske på den måten som de damene gjorde mot hun som stod i kassa. Det er greit at folk har det travelt, men hvis du har det SÅ travelt at du ikke klarer å vente på 2stk foran deg i køen, så går det vel an å spørre på en ordentlig måte om du kan få gå før de andre i køa? Jeg hadde lett sagt ja til det. Man kommer langt hvis man bare er litt høflig. Der tror jeg at “det norske folk” har lang vei og gå. I andre kulturer og land opplever jeg en helt annen varme enn den som er i Norge. Samtidig som bor i verdens rikeste land og har det bedre enn de aller flest, så er vi enormt misfornøyd. Vi klager over alt. Tenk å bruke så mye negativ energi på å klage på så små ting som å stå i kø. Jeg er enda sjokkert.

#Uforskammetadferd #Samfunn #Frekkhet #Tålmodighet #Dagensutblåsning #Voksnefolkass

Skjønnhetstyranniet har lært oss at vi skal hate kroppene våre. At vi ikke er gode nok. At det alltid er ting å forandre på. Kroppen vår forandrer seg gjennom hele livet, og det er naturlig å ikke like alle forandringene. Jeg har bestemt meg for å omfavne de som har kommet for å bli. Livet er for kort til å hate seg selv.

En dag da jeg stod på badet påpekte stesønnen min at jeg hadde et lite hull på låret mitt. Jeg ble litt skremt og samtidig viste jeg hva han sikta til. Da han hadde forlatt badet stod jeg igjen og speilte mine formfulle, men veldig fine lår. Der var de; Små hull i låret mitt. Cellulitter. Jentegjengens største bekymring. Alt vi IKKE må spise for å unngå å få cellulitter. At vi ikke måtte sitte så mye, men heller stå under anledninger der det var bekvemt og sitte. At vi ikke måtte ligge på ryggen, men på magen for å unngå at de skulle danne seg.
Det fantes ei tid der jeg faktisk trodde på at dersom jeg ikke spiste mais, slapp jeg og få de. At dersom jeg slanka meg ca 10kg ble de ikke å komme. At hvis jeg bare drakk 5 liter vann i døgnet, så silte de seg på en måte ut av kroppen min, og aldri fikk muligheten til å feste seg på lårene mine. Eller på rompa mi. Jeg som alltid har hatt en fin og fyldig bak skulle jo ikke ende opp med å få cellulitter på den. Eller?

Det tok litt tid, men jeg ble voksen jeg også. Jeg slutta ikke å bry meg om hvordan jeg så ut, jeg bare skjønte at man ikke kunne gå gjennom livet å bekymre seg om noe så latterlig som cellulitter. Det fins liksom litt viktigere ting å bruke energi på.
Jeg kom på jobb samme dag og søkte opp cellulitter på google. Et enkelt søk viste 71 100 linker som handla om det. Klikk.no har en egen side som bare handler om cellulitter. “ALT om cellulitter”. Akkurat som om det var et studie. “Hei, huska du hun der dama som studerte master i cellulitter?”. NEI.
Men det er tydelig at det fenger folk. Ikke èn sak handla om hvordan du skulle lære deg å leve med de, alle handla om hvordan du skal forebygge eller fjerne de. Jeg ble helt paff. Jeg hadde akkurat innsett at disse var kommet for å bli, og leita egentlig etter andre som var i samme situasjon som meg; klar til å omfavne det nye fenomenet på kroppen min.
Det er ingenting galt å ha cellulitter. Jeg våkner fortsatt opp og liker meg selv. Selv med hullene i lårene mine. De er en del av den jeg er nå, men de får ikke lov til å oppta et sekunds bekymring.

Her er det berømte hullet i låret. Måtte zoome inn for at det skulle vises. Innså i prosessen av dette innlegget at det ikke var så stort som jeg først trodde. For det blotte øyet ser det kanskje bare ut som en skygge. Det er hjertelig velkommen, uansett!

En undersøkelse viser at kvinner bruker mer tid på å tenke på hva de spiser, hva de kler på seg og hvordan de fremstår, enn de bryr seg om forholdet sitt, jobben sin og familien sin. Det er ganske heavy shit. At vi har latt oss bli så overfladiske at vi tenker mer på våre egne kropper enn vi tenker på de vi er glade i forteller meg at vi er på feilspor.
Lav selvtillit øker, flere og flere dør som følge av spiseforstyrrelser, samtidig som flere og flere tar plastisk kirurgi og bruker masse penger på å endre seg selv. Det er tragisk at unge jenter vokser opp i dag og lærer seg at de ikke er gode nok. At verdien av de måles i hvordan de ser ut i stedet for av hvem de er. Det er noen som kan endre på det, og det er oss. Vi må slutte å dra hverandre ned der vi kan spille hverandre gode. Vi må slutte å kommentere hvordan folk kler seg og vi må slutte å nedverdige våre egne kropper med negative kommentarer. Det er kroppen vår som holder oss oppe, og det er den som sørger for at vi lever. Forandringen ligger i våre hender, og for å fikse utfordringa må vi gå inn i oss selv først. Dersom du ikke har noe positivt og si om andre, så kanskje du kan holde munnen din igjen.

#Kroppsfokus #Skjønnhetstyranni #Kapitalisme #Lavselvtillit #Feilfokus #Framtida #Elskdegsjøl 

“Hvordan klarer du å tørke andre folk i rumpa hver eneste dag?”

Et nokså vanlig spørsmål umodne personer stiller helsepersonell jevnlig. Fra jeg fortalte at jeg skulle bli hjelpepleier på ungdomsskolen og helt til nå, er det dèt spørsmålet som har møtt meg flest ganger. Det er ingen som spør en jordmor om hvordan en fødsel EGENTLIG er, nei der er fokuset på hvor fint og flott det er å få ta del i den viktigste opplevelsen til vordende foreldre. Jeg hører ikke om leger som blir spurt om hvordan det er å undersøke alskens utslett på ulike intime plasser, for de redder jo liv! Men hjelpepleiere. De får kjørt seg. Da blir ikke fokuset lagt på hva slags viktige faser av livene til andre vi tar del i, eller de livene vi redder, da blir fokuset på rumpetørking. 
I stedet for å lage en stor diskusjon om hvor latterlig sykt det er å stille et spørsmål som det, så skal jeg fortelle hvordan det er. Hva som egentlig er jobben min.
Jeg vil starte med å si at i løpet av en 8-timers arbeidsdag, så tørker jeg noen bak gjennomsnittlig i ca 7 minutter. Resten av tida bruker jeg på andre viktige oppgaver. Så hvordan akkurat den spesifikke oppgaven har blitt definisjonen på yrket mitt har jeg ingen forståelse for.

Det hender. Det hender at mennesker som ikke klarer å gjøre alle oppgavene de engang klarte, trenger en hjelpende hånd etter dobesøk. Og jeg hjelper de med glede.
Sannheten er at vi alle kommer til å trenge hjelp en eller flere ganger i løpet av livet vårt. Hjelpen vi trenger er forskjellig, og min jobb handler om mer enn bare å hjelpe folk på toalettet. Jeg hjelper også med påkledning, avkledning, tannpuss, hårstell, dusjing, vasking, matlaging, opprydding, opptrening, sårstell, matlaging, medisiner, avislesing, dansing og mye, mye mer! Dagen min er allsidig og ingen dager er like. Noen dager kan være triste, og noen kan være gode. De aller fleste er fantastiske. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag. Både av de andre jeg jobber sammen med, og ikke minst av de eldre som trenger min hjelpende hånd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke så ille. Å tørke noen bak. Det er en enormt viktig jobb. Og jeg synes ikke det er ekkelt i det hele tatt. Man gjør det jo med seg selv stortsett daglig, og forskjellen er ikke noe større. Dersom man synes det er så ekkelt, så skjønner jeg ikke hvordan man tenker. Eller hvorfor ingen snakker om hvor ekkelt det er å tørke barn i baken. Jeg ser ikke helt forskjellen på det. Litt bein i nesa forventer jeg av de fleste.
Det er viktig at det blir gjort. Hvordan skulle det gå dersom alle grynta på nesen og ikke hjalp til når det trengtes? Jeg bare spør.
Det kan være vanskelig for den som ikke klarer det selv. Jeg prøver alltid å sette meg inn i situasjonen til den jeg hjelper, og det er de som burde få all æren. Jeg tror ikke at det alltid er like lett og ikke mestre det man engang kunne mestre selv. Og være avhengig av hjelp. Da må det være bedre at de blir møtt av et vennlig smil og en hjelpende hånd, enn å bli møtt med personer som brekker seg og som ikke hæres å ta tak. Det er en del av jobben som må gjennomføres, og det er garantert mer ubehagelig for de som trenger hjelpa, enn de som utfører den.

Jeg har en allsidig og spennende jobb. Mange av pasientene kommer seg raskt på bena og trenger bare hjelp i kortere perioder. Noen faller fra og forlater jorda vår. Det er også en viktig del av jobben min. Å bidra til at den siste tida blir verdig.. Jeg har sett gleden i øynene til personer som har mestra mer og mer for hver dag som har gått, jeg har også tørket tårer til personer som har kunnet mindre og mindre. 

Jeg gleder meg til hver eneste dag jeg skal på jobb. Jeg våkner opp om morgenen med et smil og synger en gladsang på tur til arbeidsplassen min. Hver eneste dag. Hvor mange av dere andre der ute kan egentlig si det?
Jeg gir av meg selv på jobb, og får mye i retur. Jeg er god med andre, og jeg gjør en stor forskjell i manges liv. Jeg og mine fantastiske, omsorgsfulle kolleger, får være sammen med pasienter i ei tid der de trenger vennlige smil, en god latter og ei trygg hånd å holde i. Jeg blir kjent med mange ulike personer som jeg mest sannsynlig aldri hadde truffet dersom jeg ikke hadde jobbet som hjelpepleier. Jeg hører historier fra ei tid få av mine jevnaldrende har kjennskap til. Jeg får høre om hardt arbeid, jeg får lære om gode moraler og verdier. Og om “gamle dager”.
Jeg har truffet mange spennende mennesker i jobben min, og lista tar aldri slutt. Da jeg var i min første sykehjemspraksis hjalp jeg en gammel sykepleier som gav meg mange gode tips i jobben. Jeg tenker enda på henne når jeg rer opp senger og strekker lakener. Da jeg skulle kjøre opp til sertifikatet fikk jeg gode råd og veiledning fra en gammel kjøreskolelærer. Jeg strøk på teorien, og da var det først og fremst hans gode råd og oppmuntrende ord som motiverte meg til å prøve igjen. Jeg har blitt inspirert av gamle politikere som har fortalt meg forskjellen på Lenvikpolitikken i dag og i gamle dager. Jeg har lyttet på mange historier fra andre verdenskrig, og om hvordan den påvirka ulike familier. Jeg lærte meg aldri å rulle hår på skolen, det lærte jeg av en gammel frisør som ikke lengre kunne stelle sitt eget hår. Jeg har fått sminketips fra ei dame som var opptatt av det ytre, og om verdier fra ei anna dame som var mest opptatt av det indre. Jeg har lært om moral og folkeskikk fra lærere og politifolk. Jeg har hørt historier fra lokalsamfunnet fra mange. Om hvordan det var før, og hvordan det så ut i Lenvik den gang da.
Jeg får klemmer, klapp på skulderen og oppmuntrende ord fra takknemlige eldre hver dag. Min jobb er den beste, og jeg ville ikke byttet den bort mot noe.

I dag var jeg på besøk på grava hos tanta mi som gikk bort altfor tidlig. Hun var hjelpepleier. Jeg har ei mamma og ei tante som også er hjelpepleiere, og de har alle vært med på å bidra til at jeg har valgt det yrket som jeg har gjort. Jeg er takknemlig for det, fordi det har vært med på å gi meg mange viktige erfaringer. Erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Jeg tror at vi alle har ulike oppgaver i denne verden, og at man er satt til liv for å utføre bestemte oppgaver. Jeg er sikker på at dette er en av mine.

Jeg skal fortsette å tørke med stolthet og ser frem til neste arbeidsdag!

#Helsefagarbeider #Yrkesstolthet #Samfunn #Mythbuster #Slåtilbake #Turnusarbeid #Glede #Rumpetørking #Omsorg #Whoyougonnacall

Om jeg vil lykkes i å føre et menneske mot et bestemt mål,

Må jeg først finne mennesket der det er og begynne akkurat der.
For å hjelpe noen må jeg selv forstå mer enn den jeg vil hjelpe,
Men jeg må også forstå det samme som den jeg vil hjelpe.
Om jeg ikke kan det, da hjelper det ikke.

Om jeg kan mer eller vet mer, om det er viktigere for meg å vise hvor mye jeg selv kan,
Så beror det på at jeg er hovmodig og egentlig ønsker å bli beundret av den andre- i stedet for å hjelpe.
All ekte hjelpsomhet begynner med ydmykhet mot den jeg vil hjelpe.
Å hjelpe er å tjene- ikke å herske.

Kan jeg ikke oppfylle disse krav, kan jeg heller ikke hjelpe noen.

#Klokeord #Nattevakt #Hjelpepleier #Ydmykhet #Omsorg

I ei tid som denne er ord det mektigste vi har. Likevel er de vanskelige å finne.

Det er nå 5 år siden jeg var i Palestina. Ikke en dag går forbi uten at jeg tenker på palestinerne. De har en spesiell plass i hjertet mitt. Nå som konflikten har eskalert nok en gang, går det kortere tid mellom hver gang jeg tenker tilbake- og fremover. Jeg er urolig for hva som foregår, og jeg er opprørt over hvor ignorante den vestlige verden egentlig er. Tidligere i år har jeg og samboeren min diskutert opp, ned og i mente hvor sykt det er at reportasjer om silikonbryst og artikler om overfladiske ting får mer plass og oppmerksomhet enn det som faktisk skjer i denne verden. Hvor latterlig sykt det er at personer, tilogmed våre venner, klager over bensinpriser, dårlige veier og NAV i stedet for å åpne øynene LITT opp for hvordan andre land har det. Det lever mennesker i ulik nød verden rundt, og i vårt egoistiske samfunn virker det som om de færreste bryr seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det høres kanskje ut som jeg er veldig negativ. Egentlig er jeg ikke det. Men i en tid som denne, når Mads Gilbert jobber døgnet rundt i Gaza for å redde liv- og blir latterliggjort, da må jeg bare si at jeg føler at det finnes lite håp for menneskeheten. Det er ikke likt meg å gi opp å tro på at mennesker kan forandre seg, jeg bare synes det er så forferdelig forkastelig. 

Invasjonen av Gaza, og okkupasjonen av Palestina er grusom. Ingen må komme å fortelle meg at det er en fair kamp eller at palestinerne er verre enn israelerne. Israel er en av verdens største militærmakt. De har vist gjennom mange år at de ikke tar hensyn til sivilbefolkningens trygghet, og viser ingen tegn til at de ønsker en fredlig løsning på konflikten. De velger å trappe opp, der man skulle trappa ned, og har totalt den siste halvannen uka tatt livet av 296 palestinerne, inkludert barn. To israelere er blitt drept den siste tida. To. Jeg føler med familien til begge to, og ønsker ingen døde. Hvert liv som går tapt er et for mye. Men 2 vs 296 er et ganske klart tall. Faktaene er på bordet. 

Jeg er imot all krigshandling. Alle angrep er uakseptable, uansett hva slags side de kommer ifra. Hamas må slutte å gå til angrep. Likevel må det ikke være noe tvil om hvem som har ansvar for å skape fred. Det er en okkupant og en okkupert. 

Hvor er Erna?
Andre land har også viktige oppgaver i forhold til krigen i Palestina. Den norske regjeringa for eksempel. Det er på tide at de blåe tar seg selv i nakken og fordømmer bakkeinvasjonen. Det er også viktig at land som oss bidrar med medisinsk hjelp til krigsofrene i Gaza. Det som trengs her til lands er ei skikkelig opprydding. Israels ambassade i Oslo, sammen med MIFF, må ikke få lov til å bli de som forteller “sannheten” på situasjonen, og vi må ikke være et land som ignorerer fakta. Hvordan kan vi sitte her hjemme å se på at mennesker blir skutt og drept, og ikke gjøre noe som helst? Det er store behov for klarhet og tydelige reaksjoner mot regjeringa i Israel, og jeg savner en klar leder her til lands som kan stille seg opp og fortelle hva hun har tenkt å gjøre.

#Ernahvorerdu #Politikk #Midtøsten #Palestina #Israel #Gaza #Gazainourhearts #Gazaunderattack #Peace #Nowords #Thiswallwillfall  

Flere enn meg som er dritlei av VM? På TV, i avisene, på Facebook, Twitter, blogg, på folks lepper og overalt?
Ikke bare er VM i Brasil en skandale når det kommer til det politiske, det tar jo heller aldri slutt. Her er mine beste tips for å unngå VM!

1. Lukk øynene.
2. Lukk ørene.
3. Slå av telefonen.
4. Ikke se på nyhetene.
5. Dersom personen du bor sammen med ønsker å se VM på TV, forlat rommet.
6. Bruk tid på deg selv. Hopp i badekaret, gå deg en tur til fjells, vær sammen med venner som har felles interesse som deg (altså ikke VM)
7. Gå på jobb. Dersom kollegene dine snakker om VM, finn deg en ny jobb.
8. Hvis kjæresten din velger VM framfor deg finnes det bare en ting som funker. Kle av deg alle klærne. Dersom han fortsatt velger VM, kler du på deg klærne, forlater han og snur deg aldri tilbake.
 
#VM #Lei #Jobbemasse #Lukkeøyan  

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt