Krig, fred, politikk og sånn

Da jeg kom på jobb i ettermiddag og leste dagens lokalavis ble jeg møtt med et uvanlig, men ganske fint syn. Debatten om tiggeforbudet gikk for fult i Folkebladet, og jeg ble positivt overrasket over hvor bra saken var dekket, og hvor fokuset lå. Journalisten hadde skrevet om ei dame fra Romania som for tida holder til på Finnsnes. Det var en bra skrevet sak og jeg tror den var med til å bidra til at det blir satt ansikt på menneskene man diskuterer. Det mener jeg er et viktig element i en så stor debatt. Kanskje de som er snar å slenge ut usaklige bemerkninger holder litt tilbake når de skjønner at det faktisk er mennesker i krise det er snakk om.
Jeg ble også veldig glad over å høre at ordføreren vår, Geir-Inge Sivertsen fra Høyre, går imot sitt eget parti og ikke vil være med å bidra til at man gjør personer som trenger hjelp om til kriminelle. Tommel opp for en bra dag, en flink ordfører og en dyktig journalist!

Selvfølgelig var de mer ekstreme, ytterliggående meningene også skildret. Da jeg bladde om til neste side fikk jeg se et bilde av lederen i Lenvik FpU, Tonje Lavik, stående med hendene i kryss med den nevnte tiggeren fra Romania i bakgrunnen. Et godt bilde som viser hva FpU egentlig mener. Teksten hadde nesten vært unødvendig, det kalde bildet var nok i seg selv. Igjen; Thumbs up for bra fotograf.
Selvfølgelig støtter FpU sitt moderparti. Det er vel heller sjeldent at man ser at de går i mot sine egne. Det er ingen grunn til å reagere på at det faktisk finnes mennesker med disse meningene, det må man jo nesten bare respektere, men det jeg reagerer mest på er at det kommer påstander som ikke kan bevises i ca annahver setning.
Lederen i Lenvik FpU er ærlig. Det skal hun ha. Hun starter med å si at det hele handler om frykt. “Frykten for at det skal utvikle seg”, “Frykten for at de sprer seg i området”. Jeg lurer på hva slags frykt det er FpU i Lenvik har, annet enn fremmedfrykt. Er det skummelt med tiggere? Er det grunn til å spre frykt og redsel? Det finnes vel farligere ting enn at mennesker sitter på bakken og ber om hjelp? Eller? Dersom FpU mener at de er redde for tiggere anbefaler jeg de å ta seg et “Overvinn Frykten-kurs”. Det er større ting i denne verden å være redd for.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Det meste av tigging her til lands er under organisert kriminalitet.”
Tonje Lavik legger egne meninger om til fakta, slik som FrPere flest er flinke til. De sier setninger mange ganger nok slik at hvermansen til slutt begynner å tro på setningene som sies. Et godt eksempel på det er Siv Jensens “De fleste voldtekter i Oslo skjer av utenlandske menn”. Det stemmer heller ikke, men er for mange en sannhet fordi de har hørt det så mange ganger. Det er synd at standarden i debatter blir lagt av usannheter.
Når det kommer til organisert kriminalitet er det faktisk ikke mulig å gi en nøyaktig statistikk på det. Vi vet ikke hva slags størrelse omfanget av organisert kriminalitet er i Norge. Det vi vet er at det er mer organisert kriminalitet knyttet til narkotikasmugling-og omsetting, menneskehandel og menneskesmugling og til og med IKT-kriminalitet, mens den økonomiske kriminaliteten ikke er like stor. Hvordan FpU kan gå ut og komme med en så lite faktabevist begrunnelse til at man skal forby tigging, virker på meg som om det handler om mangel på kunnskap.

Det kommer godt frem fra Lensmannen i regionen at tigging ikke er et problem på Finnsnes. Han legger til at de av og til får klager fra mennesker som synes tigging er “ubehagelig”. Det viser egentlig at jeg hadde rett i mitt forrige innlegg; vi synes det er ubehagelig å gå med handleposer, nye sko og ny hårfrisyre, samtidig som andre mennesker må tigge etter penger. Jeg synes ikke vår ubehagelighet skal gjøre andre mennesker om til kriminelle.

Til tross for at Lensmannen, som jeg velger å høre på, gir klart uttrykk for at tigging ikke er et problem, mener Tonje Lavik at dette må bort. Hun er ikke redd for å fortelle at hun ikke har sympati for tiggerne. Hun forteller videre at “Vi vet at tiggerne busses inn av sjefer fra kriminelle organisasjoner. I byene ser man menn som henter pengene tiggerne får inn. Tiggerne får ikke beholde pengene folk gir dem, de går til mafiaen og deres fine templer”. Jeg er, på like linje med Tonje Lavik, bekymret for at pengene havner i andre folk sin lomme i enkelte tilfeller. Men akkurat hva disse pengene går til vet jeg ikke. Heller ikke hvor mange tilfeller det er snakk om. Å komme med en påstand om at “vi vet” og at det blir bygd templer for småkronene som samles inn er litt usaklig sagt. Jeg ønsker også bevis for disse påstandene. Hvor står templene som nevnes? Og disse bussene har jeg heller ikke sett noe til her på Finnsnes, som jo er en by?

Som vanlig ønsker FpU/FrP å “hjelpe folk der de er”. Og kommer med påstander om at utlendinger har det best i sine egne land, med sin egen kultur, religion og eget språk. Det er ikke alltid sant at de har det bedre i hjemlandene sine, jeg velger å tro at de ikke kommer hit fordi de synes det er så forbanna gøy å sitte på asfalten hele dagen, dersom de kunne valgt å vært sammen med familien sin eller jobbet i hjemlandet sitt. Tror FRP/FPU at tigging er et valg? At de som sitter der gjør det fordi de ønsker det selv? Dersom FpU er så glad i “hjelpe folk der de er” så kunne de kanskje satt av litt penger i statsbudsjettet til å hjelpe U-land. Det gjør de ikke, derfor kan de slutte å si at de skal “hjelpe folk der de er”, siden de ikke har tenkt til å hjelpe noen.
Samtidig kommer hun med  påstander om hvem som kommer hit, og snakker som om hun vet hvor mye ressurser det koster å komme hit. Jeg er ganske sikker på at hun ikke vet rutene, måten de kommer hit på, hvor mye de går og hvor mye de busser, hva det kreves av de enkelte for å komme hit. Dette er også påstander som er på hvermansen sine lepper, som er blitt som en slags sannhet uten fakta.

Til sist avsluttes artikkelen med at hun håper at resultatet av tiggeforbudet blir at færre reiser inn hit. Et norsk Norge for nordmenn, med andre ord. Fint, det. Kan vel ikke komme med “rasisme-kortet” som FPU er så flinke til å snu imot oss som er uenige i politikken deres, for da kan det jo ende opp med at offerrollekortet blir trekt og debatten endres fra å handle om tiggeforbud til å handle om at alle er så slemme med FPU. Lar det derfor være opp til leserne selv å tenke hva dette egentlig handler om.

#Fremmedfrykt #FRP #Blåblåregjering #Samfunn #Lokaldebatt #Nasjonalpolitikk #FPU #Jegreserverermeg
 

Etter 9mnd i regjering har “endelig” de blåe vist oss hva slags politikk de egentlig har; en grådig, egoistisk og umenneskelig politikk. De har fått Senterpartiet med seg på å la kommunene innføre tiggeforbud, og opplyser at allerede til neste år kan tigging bli forbudt i hele landet. Jeg hadde forventa råkjør fra de blåe, men er enormt skuffa over Senterpartiet. Nok en gang.

Det er vanskelig å finne ord i ei tid der ord er det eneste som hjelper. Der motstanden må være stor, kjenner jeg at jeg bruker mye energi på å være forbanna, mens jeg heller burde energi på å kjempe i mot. Jeg blir opprørt, sint og frustrert over at det er disse menneskene som styrer landet vårt. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg blir sittende å tenke på hvordan vi, i verdens rikeste land, kan være så snerpete og egoistisk at vi skal måtte gjøre fattige mennesker om til kriminelle fordi de ikke passer inn. Fordi det er så forbanna irriterende å se at andre mennesker har det verre enn oss. Hva er det med tiggere som bringer frem det verste i velstående mennesker?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv synes jeg det er kjempetrist at vi har det sånn her til lands at flere må ty til tigging. Jeg bruker aldri å gi penger til tiggere, men drar ofte frem pengeboka og kjøper de noe å spise og noe å drikke. Jeg syntes det var utrolig flott gjort av den lokale tannlegen Lars Erik Flomstad å tilby to tiggere kvelds, ly for natta og dusj. Det er slik hjelp jeg ønsker at flere tilbyr. Det ble en nyhetssak av det, og de negative og usaklige meningene toppa debatten.
Jeg prøver å ikke være naiv, men synes det er viktig at jeg hjelper andre mennesker på den måten jeg føler er mest rett. Jeg er redd for at pengene som gies skal gå til bakmenn og at dette er mennesker som blir tvunget på gata fordi de ikke har noe annet valg. Dessverre tror jeg ikke at det er den organiserte kriminaliteten som gjør at de blåblåe ønsker å få bort tiggerne.

Den senere tida har det blitt ytret mye stygt om tiggere. Sosiale medier florerer av negative folk som skriver harde ting som tiggere, om mennesker de ikke kjenner. Statuser som “Kom dere i arbeid” eller “Dere hører ikke hjemme her” er blitt dagligdags. At det er dukket opp flere tiggere i mitt nærmiljø og i byen min er det tydeligvis mange som har noe imot. Jeg er også imot tigging, på sett og vis. Jeg synes det er trist at noen personer ikke har andre valg enn å tigge etter penger. Det svir i <3 mitt de dagene jeg må gå forbi. Jeg prøver å gi de et smil slik at de skal forstå at ikke alle ser på de som søppel. Jeg gjør alt jeg kan for å behandle de som de medmenneskene de er. I et perfekt samfunn hadde ikke tigging eksistert. Men grunnen til at tigging ikke hadde eksistert hadde vært at alle hadde hatt like muligheter til å tjene penger på andre måter. Ingen hadde blitt tvunget ut i noe så nedverdigende som tigging er.

Jeg velger å tro det beste om andre mennesker, alltid. Jeg tror ingen frivillig hadde tigget dersom de hadde hatt andre valg. Det jeg tror de færreste forstår, er at dette er mennesker i krise. Mennesker uten andre alternativ. Et forbud mot tigging er det samme som å bekjempe fattigfolk i stedet for å bekjempe fattigdom. Man legger altså store ressurser i å straffe, forfølge og skape en vanskeligere situasjon for de som tigger- i stedet for å hjelpe de ut av situasjonen de er i. Jeg blir skuffet når jeg ser hvor mange som er enige med de blå i denne saken. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke politikerne tar grep og sørger for at alle mennesker får dekt de grunnleggende behovene de har. At det ikke legges til rette for at de som har det dårlig skal få det bedre. Jeg mener at det er kommunene som har ansvar. Den daglige sosialpolitikken forvaltes av kommunene og når det kommer så tydelig frem at regjeringa ikke ønsker å gjøre en dritt for å bedre situasjonen, så må lokalpolitikerne ta ansvar. Vi må jobbe for å begrense fattigdommen, ikke for å begrense de fattige folkene. Vi må hjelpe de som trenger hjelp, ikke snu ryggen til de i ei tid der de trenger oss som mest. Tigging er et rop om hjelp, hvorfor ser dere ikke det? Det ser helt latterlig ut at et rikt land skal nekte mennesker å be om hjelp. At et sivilisert samfunn skal kunne nekte et menneske å be andre mennesker om økonomisk hjelp i en sårbar situasjon.

Dersom du er imot tiggeforbudet oppfordrer jeg til at du jobber mot regjeringa. Vi har klart å snu de før, vi kan klare det igjen. Dersom du er for tiggeforbudet kan du gå inn i deg selv og spørre deg hvorfor. Er det fordi det ikke ser bra ut?

#Umenneskeligpolitikk #Samfunn #KaldeNorge #Egoisme #Grådighet #Blåblådrittregjering #Forbannet 

Da har vår lille ferie fra hverdagen akkurat endt og vi har starta ei ny arbeidsuke. Vi har for første gang campet i vår egen campingvogn, noe som både er deilig men også litt rart. At jeg skulle være deleier av ei campingvogn i en alder av 22 år var det vel ingen som hadde trodd, minst av alt meg selv. Jeg liker det livet. Det er morsomt og spennende. Vi får se mange fine plasser!
Camping fascinerer meg. Det gir meg noe tilbake. En god utfordring i hjernen min og en felles forståelse av en kultur som er unik, en kultur vi ikke er så flinke til å ta vare på i vårt samfunn.
Hør på meg, da. Prøver å få det til å høres ut som camping er så veldig intellektuelt. Camping gir oss en følelse av harryfaktor. En følelse av litt sånn white trash-simple life-greie. Men er det egentlig sånn?

Jeg har lært meg mye på min første langhelg som selvstendig camper. Jeg har vokst opp i campingvogn og har brei erfaring fra det livet fra før, men det er noe spesielt med å sove første helga i sin egen vogn. Da jeg var barn og var hos pappaen min og stemoren min i helgene og feriene tok vi oss mange, lange turer overalt. Det har vært med på å gjøre meg til den selvstendige personen jeg er i dag. Jeg er ikke i tvil om at camping er bra for barn og at det utfordrer de på ulike nivåer- sosialt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Turen vår gikk til Senja Camping, eller Torsmoen, som jeg kalte det for som barn. Torsmoen er en utrolig flott campingplass med mange ulike aktiviteter. Da vi dro dit på fredag tenkte jeg at vi kom til å trives. Jeg gjorde narr av alle som hadde satt opp spikertelt og var enig med samboeren min om at vi aldri skulle bli så “kjedelige” at vi bygger vårt eget spikertelt og setter vogna på en og samme plass hele året- da kan vi like godt kjøpe oss ei ordentlig hytte. I går, da langhelga var over, tok jeg meg selv i å tenke at “kanskje vi bare skulle hatt oss et spikertelt”. Foreslo det for Kay, men han sa nei. Det var nok likegreit. Vi har en sånn ting der vi prøver å ikke bli for kjedelige. Selv om det ikke hadde blitt en eneste kjedelig dag på Torsmoen 😉 Vi traff kjentfolk og stifta nye vennskap. Camping er fellesskap.
På Torsmoen er det mange aktiviteter for barna, og det er også noe for de voksne. Barna koste seg på ulike lekeplasser, hoppa på trampoline,  var nede ved vannet og så etter fisk, fiska med hov, sykla tur og koste med mange av de ulike dyrene som var der. Det var båter du kunne leie i ulike former og selvfølgelig det som jeg huska best fra barndommen- bassenget.
På campingplassen er det alle slags folk. Du treffer på folk du aldri hadde snakka med ellers. Personer man ikke har så mye til felles med. Men på camping er alle de samme. De du til vanlig kanskje ikke har spesielt gode følelser for blir på en måte kollegaer i et samfunn der alle kan få være seg selv. Det merka jeg allerede første dagen. Det skilles ikke på alder, sosial status, yrke eller politiske partier, man finner hverandre i den ene tingen man har til felles- campinglivet. Likevel er det ikke for alle. Det er en livsstil, og du må nesten lære deg å leve det. Noen liker det, andre hater det. Jeg elsker det.

Vi pakka opp forteltet, så på det og pakka det ned igjen. Vi kom frem til at vi ikke trengte det på denne turen fordi det var meldt så godt vær, og da er det best å være ute! (Sannheten er at det er sykt komplisert å sette opp et fortelt, og vi ikke har lært oss det. Da må vi bare vente til vi MÅ lære oss det, så går det sikkert i boks)
Ved middagsbordet på lørdag (og med middagsbord mener jeg det lille respatexbordet i salongen) foreslo barna at vi bare skulle flytte inn i vogna. At vi ikke trengte å bo i hus lengre, at alle bare kunne bo i campingvogna på campingplassen hele året. Jeg er ikke helt kommet dit enda, men dersom de spør når sommeren er over så kan det hende jeg sier ja. Vi har jo alt vi trenger i vogna, det er sykt praktisk.
Neida, så langt går det vel aldri. Men jeg er åpen for alt!

Før i tida ble camping litt sett ned på. Det var for personer med lite penger som ikke hadde råd til å dra til syden. Jeg er helt sikker på at det ikke stemmer nå lengre. Vi skal til syden i år og på camping. 2014 ass….
Camping er egentlig ganske dyrt. Det er bra mange millioner rundt omkring på landets campingplasser. Nå som vi har fått litt peiling på hva slags prisklasser de ulike vognene koster, for ikke å snakke om at du må ha en ganske god bil for å dra store vogner, har vi funnet hverandre måpende rundt omkring på campingplassen. Camping er blitt litt high class. Ikke at vi er high class, det er vi absolutt ikke. Men det koster. På fredag da vi gjorde innkjøp for helga betalte vi mye mer enn vi ellers bruker. Man tenker kanskje mer at man skal kose seg. At man har litt ekstra godteri til barna, og litt ekstra kos til de voksne om kveldene. Man handler inn ekstra mat til grilling og fyller både kjøleskap, fryser og tørrskap med “det lille ekstra”. Sånn “i tilfelle”. Jeg følte at vi på mange måter etablerte oss litt på nytt. Det skal jo være fint, for det blir jo endel av et hjem. Vi har fin pynt i vogna, med matchende gardiner og bordpynt. Vi “investerte” tilogmed i et ellers veldig fint og eksklusivt servise til vogna. Skal det være så skal det være. 😉

Vi har kjøpt ei vogn som ikke koster så veldig mye, ei veldig fin “første-vogn”. Vi har 6 soveplasser (akkurat nok til både voksne, barn og dyr, hehe) og et stort fortelt. Som nevnt har vi ikke prøvd forteltet, men basert på erfaringer skal det være ganske stort. Vogna er ypperlig for oss. Både når vi skal på turer alene og når vi skal på turer med barna. Barna har hver sin seng, noe jeg tror er ganske viktig for å føle tilhørighet. Vi bor alle på samme rom, men det har gått veldig fint.
Jeg tror at min generasjon har høyere forventninger enn det mine foreldres generasjon hadde. Da jeg campa med familien min som barn hadde vi ei anna vogn enn det vi har kjøpt oss nå. Ei vogn som jeg ser på som upraktisk, selv om vi bare er to voksne, to barn og to smådyr. Det er helt utrolig at de voksne orka å dra på tur med så mange barn som det vi var, og at de hver eneste kveld slo ut salongen for å selv ha ei egen seng. Det hadde aldri vi orka i dag. Jeg tror kanskje at vi er litt mer kravstore nå enn det de voksne var før. Samfunnet har fått oss til å bli litt sånn “mye vil ha mer”. Det er synd.

Jeg har lært masse den siste helga. Jeg har lært meg at man ikke trenger å bruke BH på campingtur. At man kan legge igjen den kjedelige a4-personen med BH man er på hjemmebane og bare ta det chill. Jeg nappa ikke øyenbrynene mine på campingtur. Jeg så meg lite i speilet. Vi var rene og pene hele tida, men jeg ble mer chill. Kanskje mer trygg på meg selv. Man føler seg litt mer godtatt enn man er ellers, det er ikke noe press på campingtur. Man bare er seg selv.

I går da vi kom hjem var jeg i godt humør, men samtidig litt trist. Jeg kunne ikke tro at den lille ferien vår var over, så jeg foreslo for Kay at vi bare skulle flytte ut i vogna denne natta. Han sa ja. Vi sover utrolig godt i vogna, og jeg kjenner at vi våkner opp i knallgodt humør hver dag.

#Campingliv #Harryfaktor #A4bombe #Fellesskap #Samfunn #Trives 

For ikke veldig lenge siden var det et eldre par som lærte meg at livet er for kort. Det er for kort til å være sint, for kort til å dvele med det som er tungt og iallefall for kort til å bære nag. Det samme paret lærte meg om hvordan man i dag er så flink til å begrense seg selv. At man alltid skal være så utrolig flinke hele tida. At man alltid tenker seg om og er for lite spontane. At man skal ha alt så a4, også glemmer man å se verden fordi man bruker alle pengene sine på “de rette tinga” (feks bleier, klær, sko, hus, bil, ooooooooosv). Må man være så politisk korrekt hele jævla tida? Av og til blir jeg så lei av å gjøre sånn som alle forventer. Derfor satser jeg på å være utradisjonell-tradisjonell. Jeg kjente meg igjen i ordene de sa og tok med meg hovedbudskapet; Du har bare et liv- lev det. Og det gjør jeg.

Jeg og Kay har tatt et stort steg. Vi har gjort noe utrolig morsomt. De av dere som kjenner meg vet at innerst inne er jeg litt harry, samtidig litt streit, men at jeg skulle eie en campingvogn i en alder av 22 var det vel ingen som så for seg. Ja. Vi har altså kjøpt oss vår aller første campingvogn. Jeg ler meg i hjel når jeg tenker på det, samtidig som jeg gleder meg maks til lange turer både med og uten barna. Vi tråkka til like før vi reiste til Oslo forrige uke, og i går ble kjøpet fullført. I helga drar vi på jomfrutur i vogna vår og jeg gleder meg masse. Jeg har vokst opp som et campingbarn og syntes det var utrolig gøy. Vi har vært overalt der man som erfaren camper i nordnorge “skal” være. Både innenlands og utenlands. (Med utenlands mener jeg selvsagt nord-Finland og nord-Sverige.;)
Hehe! De beste minnene har jeg fra camping. Den følelsen når man sitter stappa i en bil sammen med masse andre kids, stopper et par ganger på veien for å tisse, kanskje grille litt på en rasteplass hvis vi skulle langt, årets første is i Abisko, når pappa fylte drivstoff på bilen og vi satt spente bake og venta for å se om han kanskje hadde kjøpt oss noe lesestoff, da vi endelig kom frem til destinasjonen og fikk hver vår svenske 20lapp som vi råda over selv, pappa bantes litt når han skulle sette opp forteltet, vi sprang avgårde, av med klærne, på med badedrakten og rett ut i basseng, lekeplass eller “campingstreeten” for å få seg nye venner. Jeg har faktisk enda kontakt med flere av de jeg knytta bånd med i Byske, Boden, Piteå, Skellefteå eller Luleå.
Jeg gleder meg til å gi mine stebarn de samme gode minnene som jeg har, og ikke minst til å skape nye minner sammen med de. Jeg ser også frem til litt rolig helgecamping i nærområdene med kjæresten min og marsvinene våre (vi må jo ha våre felles barn med på tur, de klarer seg jo ikke selv-enda;) når anledningen byr seg.

Som de trofaste leserne mine vet, så blir det lite blogging om sommeren. Jeg er alt for opptatt av å nyte det gode været! Derfor passer det fint å blogge litt innimellom når jeg er på nattevakt eller når det er overskyet. Dette er altså advarselen som kommer hvert år, ikke ha for store forhåpninger B-) Kommer alltid sterkt tilbake til høsten! Håper alle dere har det bra og at dere nyter livet!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har vært på fin tur sammen med denne kjekkasen i dagesvis. Vi har storkosa oss med både jobb, familie, dates og sussing. Mest det siste 😉

Så flott konsert med Damien Jurado! Anbefales!

Kjøpte denne avisa ens ærend fordi jeg lurte på hvorfor “vi” går på NAV. Endte opp med at jeg ble forbanna på Dagbladet fordi de får det til å høres ut som om “alle” går på NAV, at jeg ønska meg heller en positiv artikkel om kjekke arbeidsfolk og at jeg faktisk ikke fant ut hvorfor “vi” går på NAV. Konklusjon; #Holdningsproblematikk

Fant denne flipfloppen flytende på #Youngstorget. Så random.

Definisjonen på lykke!

Da vi kom hjem til godværet på onsdag var det bare å kle av seg og dra rett til Sørvika for å nyte nord-Norge på sitt beste sammen med gode venner!

#Hverdag #Livet #Harryfaktor #a4bombe #Stemning #Lykke #Kjærlighet #Lev

I dag vokser barn i den rike delen av verden opp med enormt mye teknologi rundt seg. Dagens barn kontra barn som vaks opp da jeg vaks opp virker rett og slett paralysert av all teknologien til tider. For bare 20 år siden var ting utrolig mye mer annerledes enn det er nå.

Jeg er veldig glad i at samfunnet fortsetter å utvikle seg og at det kommer nye og bedre ting som gjør hverdagen til mange enklere. For eksempel er teknologien innen helse kommet veldig langt, og man har i dag viktige hjelpemidler som gjør livet bedre for både de eldre og for helsepersonellet rundt omkring på landets sykehuser og sykehjem. Men er all teknologi heldig?
Da jeg vaks opp hadde vi VHS, og barneTV gikk 10 minutter på morgenen (bananer i pyjamas) i hverdagene og kl 1800 på ettermiddagene. I helgene var det ulik barneunderholdning mellom 08-10 på morgenene. Data kicka ordentlig inn i min barndom, og vi hadde en svær, dyr kassepc med Windows 95 og Internett man måtte ringe til. Hjemme hos oss fikk vi være en halvtime hver på nett i døgnet fra jeg var ca 10år. I dag er det barneTV hele tida, og internettet er kontinuerlig tilgjengelig. Jeg kjenner flere barn som enda går i barnehage som er stødig i bruk av iPad og mange har et eget nettbrett selv. Det første mange kids gjør når de står opp om morgenen er å se på tv eller sitte seg ned å laste ned apps på nettbrett sitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg føler meg for det første veldig gammel, til tross for min unge alder, og konservativ, selv om jeg generelt sett er radikal. Jeg føler at “barn nå til dags” foretrekker å sitte inne med teknologiske ting i stedet for å gå ut å leke med andre barn fysisk. Det er så utrolig mange ting som har endra seg på så enormt kort tid. Det føles som om generelheten av barn trenger hjelp til å aktiviseres. Da jeg var lita sprang vi ut og visste at vi ble ropt inn til middag. Og hvem er det si feil?
Man kan ikke akkurat nekte teknologien i å utvikle seg, men man trenger heller ikke å gjøre barna sine avhengige av Internett, tv og pcer for at de skal ha en god barndom. Kids trenger jo nesten ikke å tenke lengre. Når alt kan finnes på Google og man aldri MÅ finne svarene selv inni sin egen hjerne, så blir man jo helt paralysert.

Jeg tror barn som vokser opp i dagens samfunn blir dyktigere enn min generasjon på teknologi, men dummere i hodet sitt. Sterk påstand, men jeg tror den generelle IQen til kids som vokser opp med nettbrett trykt i trynet fra de er 4 år kommer til å bli lavere enn generasjonene før, som har måttet jobbe for å finne svar.
Jeg er glad for at jeg vaks opp da jeg gjorde det. Det var ei fin tid med mye spennende som skjedde samfunn-og utviklingsmessig. Da den eldre generasjonen sa til meg og mine venner at “unger nå til dags har det så lett”, så tenkte jeg alltid at “de skulle bare visst”. Jeg tenkte at jeg kunne egna meg godt i ei anna tid med hardere fysisk jobbing og sliting. Likevel er jeg takknemlig for å vokse opp i et samfunn i positiv utvikling på mange områder.

Men med “lettheten” og åpent wifi overalt følger det konsekvenser. Store konsekvenser for min generasjon og for generasjonene etter. Når alt er mer tilgjengelig på nett og det ikke finnes grenser, så blir også de “skumle” sakene mer åpen for barn i tidlig alder. Porno, seksuell trakassering, mobbing på nett og sterke bilder av krig og terror, for å nevne noen. Er det bra at små barn får være ubegrensa på Internett uten tilsyn? Vokser nåtidens barn opp i et samfunn der hjernen ikke lærer seg å tenke ordentlig selv?

Holder vi på å bli et hjernedødt samfunn? Hva synes dere?

#Samfunn #debatt #it #internett #neitilnettbrettforkids #utvikling #laviq

Jeg har lenge tenkt på kommunesammenslåing og hadde tidligere konkludert med at det er noe som kommer, som man kanskje ikke burde kjempe i mot. Jeg har blitt sånn passelig lurt til å tro at vi er heldige dersom vi blir blant de første som blir slått sammen, og at det kan bringe positive ting i vår kommune. Jeg er kjempepositiv til å samarbeide med andre kommuner, men har tidligere uttrykt min bekymring for hvordan for eksempel min kommunes økonomiske situasjon skal bringes videre med i sammenslåing av andre kommuner.
Jan Tore Sanner, kommunalministeren fra Høyre har gjort at jeg har tenkt meg om to ganger før jeg har tatt det chill når det kommer til kommunesammenslåing.

De første 100 dagene med ny regjering skjedde det nesten skuffende lite. Misforstå meg ikke, jeg er glad hver eneste dag det IKKE gjennomføres et blått tiltak i dette landet. Jeg er fornøyd når de blåe bryter valgløftene sine, ikke fordi jeg er smålig eller godter meg når velgerne deres er misfornøyde, men fordi jeg synes dette landet er bedre uten blå politikk. Fordi jeg synes velferd er viktigere enn lavere skatt og fordi jeg ikke liker å sette en prislapp på hvert menneske i dette landet. Fordi jeg oppriktig mener at vi, som verdens rikeste land, har et stort og viktig ansvar for å hjelpe andre.
Likevel kom det en plutselig BOOM av saker som de blåe ønska å gjennomføre, litt sånn bardust på meg, som jeg har stort engasjement for. Den senere tida har det vært nordnorge-ranet, bondeoppgjøret og kommunesammenslåinga som har skapt engasjement i mitt hode, og jeg synes overhodet ikke det er greit at de blåe kjører over medmennesker på den måten som de gjør. Jeg er drittlei av å blogge om ting jeg er imot, og skulle heller ønske jeg kunne blogge om alle de fantastiske tingene jeg er for. Det gir meg så mye mer å være positiv, men engasjementet er ekstra stort når partiet mitt er i opposisjon for første gang på veldig lenge.

Den virker som om den blåe regjeringa er mest opptatt av antall mennesker i kroner og øre når de  diskuterer kommunesammenslåing. De truer med tvang uten å høre på hva de enkelte menneskene i kommunene mener. Jeg skjønner at kommunesammenslåing er et viktig økonomisk tiltak og at det kan være med på å samle mer kunnskap og fellesskap enkelte plasser. Jeg er fullstendig klar over at man ikke kan gjøre alle til lags i en slik gjennomføring. Jeg er bare sterkt uenig i måten de blåe ønsker å gjøre det på. Det virker som om de tenker “YES, så så mange personer i en kommune, supert!”, uten at de ser på hva slags geografisk spredning de enkelte kommunene har. Der tenker jeg spesielt på nordnorge. Ingenting tyder på at den blåe regjeringa er ei regjering for oss som bor i nord. Altså, hvem bryr seg om at vi får litt ekstra alkohol på taxfreen dersom vi ikke får spise norsk hvitost på brødskiva? Jeg personlig blir forbanna dersom søskenbarnet mitt må legge ned gården sin fordi de blåe mener at landbruk er uøkonomisk. Jeg setter pris på norsk mat, og synes ikke vi skal utnytte andre lands ressurser når vi kan benytte oss av våre egne. For ikke å snakke om hvor latterlig fiskeripolitikken til de blå er. Det er mildt sagt en skandale for arbeidsplassene og fiskerne i nord. Kapitalismen i praksis. 
GUD, for et rotete innlegg dette blir!! Jeg kjenner at jeg bare er så “in the moment” at jeg bare spyr ut alt jeg er sint for. Det kan ikke være bra for det milde hjertet mitt!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett, back to the case! Jeg mener at det er viktigere å sørge for at kommunene har gode velferdstilbud til alle, og at det er praktisk mulig for kommunene å slåes sammen, enn at kommunene har et “riktig” antall mennesker boende hos seg. I nord kommer sammenslåinga til å være utfordrende. For å få det sånn som regjeringa vil, må ca alle kommunene i midt-Troms slåes sammen. Og hvordan skal det bli for de som bor ytterst på Senja å måtte forholde seg til et kommunesenter i Målselv, for eksempel? Og hva skal vi gjøre med økonomien? Og demokratiet?
Lenvik kommune har ei gjeld på over en milliard kroner. Skal kommuner som har ok økonomi, som feks Sørreisa, måtte lide under min kommunes dårlige økonomiske valg?
Som lokalpolitiker er jeg også kritisk til sammenslåing på så stor størrelse, fordi jeg tror at flere kvier seg for å engasjere seg. Det kan bli vanskelig for mange å “finne” engasjement  for områder man ikke har hatt noe med å gjøre, og jeg ser for meg at omstillinga kan bli stor. At fraksjonene blir store og at det stemmes inn politikere basert på hvor de kommer ifra, ikke basert på hvor flinke de er eller hva de står for. 
Jeg sier ikke det for å være negativ, jeg sier bare det jeg tenker kan bli utfordrende. Jeg tar imot ei utfordring på strak arm og er ikke redd for å bli slått sammen med andre! Jeg bare frykter at tvang er med på skape avstand, ikke fellesskap.

Økonomien til den enkelte kommunen er viktig for at oppgavene skal bli best mulig utført. Jeg frykter selvfølgelig at det skal bli mer privatisering og at man lettere outsourser de kommunale oppgavene fordi det kan bli for mye arbeid. Jeg er positiv til kommunalt samarbeid, men da må åpenhet og god demokratisk styring være i fokus. Også må kommunene ville det selv. Jeg er imot tvangsekteskap, og også imot tvangskommunesammenslåing.

#Kommunesammenslåing #Antitvang #Samfunn #Blåblådrittregjering #Politikk #Rødstrekiboka

Jeg er mange ting. Jeg er samboer, kjæreste, datter, stemor, tante, gudmor, tillitsvalgt, hjelpepleier, arbeider, sosialist. Det aller viktigste jeg er, og det stolteste jeg er, er å være feminist. Kampen for et likestilt samfunn er en selvfølge for meg. Jeg er stolt over å være en del av de som kjemper en av de viktigste kampene i vår tid. 

Å være feminist er å kjempe for et samfunn der kjønn er ubetydelig for hvor stor frihet og makt man skal ha. Jeg kommer aldri til å slutte å kjempe for det.
Da jeg vaks opp lærte jeg meg at jenter var søte og gutter var tøffe. På skolen skulle jentene plukke blomster i friminuttet, mens guttene skulle sparke ball. På ungdomsskolen skulle vi kle oss i trange, sexye klær, samtidig som vi skulle være flinke, og guttene skulle fortsatt være tøffe og aktive. Jenters rolle skulle være passiv. Fra vi var barn har vi lært oss hvem vi har basert på hva slags kjønn vi er. Vi skulle sitte stille på stolene våre og være dyktige. Jenter er flinkest på skolen. Gutter skal få oppmerksomhet, jenter skal være rolige. Vi skal ikke skille oss ut.

At gutter som gruppe har mer makt enn jenter er et stort demokratisk problem. Som feminist kjemper jeg hver dag for en endring av det skeive maktforholdet i samfunnet vårt. Vi lever i et patriarkat, et mannssamfunn, av menn og for menn. Et samfunn der gutter blir sett på som aktive og handlende subjekter, og kvinner blir fremstilt som objekter. Det er med på å skape et samfunn med større forskjeller blant kvinner og menn, noe som vises godt både økonomisk, politisk og sosialt. Menn har mer makt og større muligheter enn kvinner. Menn tjener mer, får mer oppmerksomhet, jobber mer og har mer respekt enn kvinner.
Vi lever etter et samfunn som er oppbygd av en heterofil norm. Samfunnet tar sikte på at alle skal følge tradisjonelle kjønnsrollemønster og leve i en heterofil kjernefamilie. Min familie er ikke så mye annerledes enn andres, anna enn at jeg nekter å få egne barn fordi det er det som forventes. Hos oss er vi dessverre tradisjonell. Jeg har valgt et typisk kvinneyrke med en typisk kvinnelønn, mens mannen min er mellomleder i kommunen med en typisk mannelønn. Jeg jobber ufrivillig deltid, mye overtid og ubekvemstid, mens han bestemmer stortsett selv når han skal på jobb. Han er familiens forsørger og jeg er på papiret økonomisk uselvstendig. Typisk. Helt typisk mannssamfunn. Mannsrollen innebærer tradisjonelt sett forsørging av familien fordi menn som gruppe har høyest lønn. Kvinnerollen innebærer omsorg for barn, og kvinner som gruppe jobber oftest deltid. Arbeidsfordelinga innenfor kjernefamilien er kjønnet og er med på å reprodusere kjønnsrollene.
Mennesker som bryter med oppfatningen av hvordan man skal leve, som feks enslige, homofile eller personer som tar aktive valg om ikke å få barn blir på ulike måter sanksjonert fordi velferdsordningene i dag tar utgangspunkt i den heterofile kjernefamilienormen. Jeg traff for eksempel nettopp et lesbisk par som hadde adoptert et barn der den ene kvinnen måtte skrive under som far på papiret fordi det ikke fantes en annen plass å fylle ut hennes navn. Noe så enkelt som en egen nøytral rubrikk på et skjema. HALLO. Foresatt 1 og foresatt 2 hadde funka for alle.
I mange tilfeller der barn vokser opp med 2 foreldre av samme kjønn blir det forventet av samfunnet rundt de at det er noe som mangler. Det stemmer ikke. Det skal ikke være kjønnet som bestemmer hva slags omsorg du kan gi som forelder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Har likestillinga gått for langt, slik mange menn mener?
Nei. Det er fortsatt sånn at kvinner og jenter får dårligst betalt, at kvinner i størst grad blir utsatt for seksuelle overgrep og at jenter får minst oppmerksomhet i klasserommet. Det systemet vi har i dag er med på å undertrykke alle mennesker. Gutter blir også tvunget inn i kjønnsroller som kanskje ikke passer dem, og mange gutter blir sett ned på om de velger et typisk kvinneyrke fordi det fortsatt kreves at de skal være så tøffe. Gutter som ikke passer inn i “vårt system” blir tvunget til å oppføre seg annerledes enn de selv ønsker, og blir dermed også undertrykt av systemet. Det er viktig at menn også er med på kvinnekampen, fordi vi må være sammen for å vinne. At gutter også er feminister er kjempeviktig. Min mann er feminist fordi han er for likestilling. Fordi han aktivt ønsker at kvinner skal få muligheten til å delta i samfunnet på samme premisser som menn. Han sier ofte at han er blant verdens heldigste fordi han er en middelaldrende hvit mann i verdens rikeste land. Han har rett. Han har alle muligheter for å lykkes.
Likestilling handler kort sagt om at vi skal behandle alle som individer, med de svakheter og styrker som følger med hver enkelt av oss. Fortsatt legger de tradisjonelle verdiene som knyttes til hva slags kjønn vi er født inn i, begrensninger for vår utfoldelse. Det definerer hvem vi er og hva slags valg vi gjør. Sålenge det fortsatt gjør det, så har vi lang vei og gå. Sålenge jenter fortsatt blir kalt for hore, ludder eller bitch på skolen skal jeg fortsette å kjempe. Sålenge kvinner tjener dårligst, jobber mest og eier minst skal jeg fortsette å kjempe. Feminisme er ikke noe man bare slutter å være.

Feminismen er en del av kampen for en bedre og mer rettferdig verden. Målet må være å oppheve de trange kjønnsrollene som blir kasta på oss fra vi blir født og som er med på å hindre individuell frihet og reelt demoktrati.

#Feminisme #Ideologi #Samfunn #Debatt #Politikk #Feministjavisst

Nå er jeg snart ferdig på nattevakt og klar for ei ny uke! Jeg og Kay skal ut og reise denne uka, og jeg gleder meg maks. Vi trenger å komme oss litt bort. Ellers er det ei hektisk uke for oss begge med mye jobb og mye møter. Ser virkelig frem til tid med familie, venner og kjæresten. I helga har vi hatt det kjempefint! Dagene var fylt med godhet, latter og glede. Håper alle dere der ute får ei fin uke! 

En liten oppmerksomhet fra den romantiske kjæresten min.. Han gjør hver dag fin 🙂

En familieselfie før vi skulle ut på tur 🙂 Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!

Heia Pioner 🙂 Stolt keeper!

Godjenta!

#Hverdagsglimt #Godhet #Glede #Lykke #Kjærleik

Jeg leste nylig en sak som gjorde meg veldig glad! Den handla om Victoria og David Beckhams sønn, Brooklyn, som har fått sin første jobb i en alder av 15 år. Selv om han kommer fra en styrtrik familie, mener foreldrene hans at han må lære seg verdien av hardt arbeid. Det er stor respekt av det foreldrene hans gjør, og jeg er helt enig. Det er viktig at barn lærer seg at ingenting kommer gratis, og at hardt arbeid lønner seg.

I dagens samfunn er arbeid viktig. Jeg har vokst opp med hardtarbeidende foreldre og steforeldre som har lært meg hvor viktig det er å jobbe. Da jeg var ungdom sa mamma at “du skal være bra syk for å ikke gå på jobb. Aller helst skal det være tegnet hvite streker på gulvet rundt kroppen din”. Det var kanskje litt drøyt og satt på spissen, men jeg skjønte hvor hun kom fra. Fravær lønner seg overhodet ikke, og på jobb skal man gå. Jeg er stolt over min egen arbeidsmoral og ser virkelig verdien i at voksenpersonene i livet mitt jobba. Det har vært en viktig ressurs for meg, ikke bare økonomisk, men også mentalt.
Jeg hadde min første jobb da jeg var 12. Jeg har vaska, servert, stådd i oppvasken og jobba hardt for å tjene mine egne penger tidlig. Følelsen av den første lønna var ekstremt god. Den stolte følelsen kan jeg enda kjenne på når jeg får lønn i dag. Det føles så utrolig fortjent å få penger inn på kontoen når du vet at du har gjort en god jobb og virkelig stått på. Jeg kan ikke forestille meg følelsen av å få dagpenger eller ulike former stønader fra NAV hver mnd, den kan umulig være like god.
Jeg synes det er utrolig viktig at man lærer den yngre generasjonen at man skal stå på og at hardt arbeid er viktig. At man ikke skal skulke skole eller jobb fordi det får konsekvenser. At man skal prøve hardt å få seg en jobb tidlig dersom man har mulighet til det.
Hjemme hos oss må alle bidra. Barna hjelper til i de daglige gjøremålene, og har ansvar for å holde rommene sine ryddige og rene. De hjelper også til med å lage middag og med å dekke på og av bordet. Dersom de er på tilbudssiden får de belønning. Det vil si at hvis de tilbyr seg å hjelpe litt ekstra en dag, så får de kjenne på følelsen av å tjene på det selv, både i form av ros og i form av ulike goder som feks at de får være lengre ute en kveld eller får et ekstra glass saft den dagen. Jeg synes også det er viktig som forelder eller sekundærvoksenperson å vise barna at man arbeider. De er godt vante til at jeg kommer hjem fra nattevakt en morgen, eller at jeg ikke kan møte opp på turntrening en kveld fordi jeg er på seinvakt. De har også vært med faren sin på arbeid flere ganger dersom barnehagen eller SFO har holdt stengt, fordi det ikke er sånn at alle har mulighet til å være hjemme fra jobb.  For hvordan skal man forvente at de under oss skal få seg jobb når de blir voksne dersom de ikke ser at det lønner seg?

Dersom man blir gående uten jobb lenge bør man ha en god grunn til det. Jeg sier ikke at “alle som går på NAV er der uten grunn”, jeg har full forståelse for at mange trenger ulik hjelp i ulike faser av livet sitt. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at mange “naver” sånn tilsynelatende uten grunn, men av latskap. Det synes jeg ingenting om. Noe mer respektløst ovenfor samfunnet skal man lete lenge etter. Som sosialist har jeg lært meg å verdsette velferdssamfunnet vårt. Jeg har lært meg å se det beste i folk og respektere at andre velger annerledes. Likevel ser jeg at flere i min nære omkrets velger bort jobber de kan få fordi de “er for dårlige”.
Det kan hende jeg tråkker på noens ben av dette innlegget innså jeg nettopp, men jeg mener overhodet ikke noe vondt med det. Som politiker har jeg lært meg å passe meg for hva jeg sier, men jeg kan fullstendig stå innenfor det jeg i dette innlegget uttaler. Det kan virke krast, men det er ikke ment sånn.
Jeg er bare så utrolig stolt over at vi har et samfunn som legger til rette for alle og som sørger for at alle har muligheter til hjelp dersom de trenger det. Et samfunn basert på tillit og fellesskap. Et samfunn for alle. Jeg har derimot også lært meg at man ikke får et perfekt samfunn, og at det alltid finnes personer som er villige til å utnytte det fantastiske systemet vi har for egen vinning. Det kan man ikke komme unna, sies det. Jeg skulle ønske alle hadde like gode verdier når det kom til jobb, men jeg er kanskje i overkant naiv.
Uansett, så viser det seg at det ikke lønner seg. Jeg har lært meg at man ikke skal se ned på de som går på NAV uten grunn, man skal heller tenke at de har tatt et aktivt valg om å være inaktiv. Et valg som innebærer at de ikke får den gode følelsen av lønn hver mnd. Et valg om å ikke ha de samme ressursene og mulighetene for seg selv eller evnt barn i familien. Et valg om å prioritere andre ting enn arbeid. Når virkeligheten kicker inn og de må få seg en jobb etter lang tid kan det bli vanskelig. Jeg tenker at man alltid må gi mennesker en mulighet og at alle kan forandre seg. Men selvfølgelig ser det dårlig ut på CVen når du ikke har vært i arbeid på lang tid uten at du kan vise til en gyldig grunn til det. Eller hvis du fikk sparken fra jobb fordi du hadde for mye fravær. Det straffer seg direkte å ikke jobbe. Derfor er jeg opptatt av at alle som kan jobbe bør jobbe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Andre viktige tanker og spørsmål jeg har rundt temaet er; Hvordan skal vi sørge for at flere ønsker å jobbe? Hvordan skal vi gjøre det vanskeligere for folk å “nave” og hvordan skal vi hjelpe flere folk i arbeid? Det er helt klart at vi har store utfordringer både innad i NAV-systemet, men også med folks holdninger til arbeid. Jeg tror at vi alle har et kollektivt ansvar for framtida. Det viktigste vi kan gjøre er å gå frem som gode eksempler for framtidas voksne. Det må ikke være noe tvil om at det finnes jobb til alle. Det er en grunn til at det kommer folk fra naboland og jobber i Norge, noe jeg tror både handler om at det er vanskelig å få seg jobb i hjemlandene deres, men også fordi vi nordmenn er kresne. Hva mener dere?

Anbefaler forøvrig alle å sjekke ut Oljebarna-Naver på VGTV! Den forteller oss mye om hvor vi er på vei og hva som skjer dersom det ikke blir stilt krav til ungdommen.. 
http://www.vgtv.no/#!/video/81058/oljebarna-naver  

 #Arbeidtilalle #Jobb #Hardtarbeid #Barnearbeid #Allemåbidratilfellesskapet #Samfunn #Arbeid #Personligetanker #NAV