De siste dagene har jeg vært opptatt med ny jobb og ny tilværelse. Jeg har brukt min ledige tid på meg selv, kjæresten min og hjemmet vårt. Vi er snaaaaart i mål med oppussinga og er veldig klar til å ta imot nye beboere i kjelleren vår. Sola har vist seg i flere dager nå og hverdagene går seg veldig til. Den nye jobben min er veldig fin og trives. I dag har jeg vært på date med kjæresten min på seniorkino. Det var like koselig som alltid. Er det bare meg eller er filmene som vises på dagtid bedre enn filmene som vises på kveldene? Jeg har så fine opplevelser på seniorkinoen og filmene er ofte gode og ikke minst viktige.
Den siste tida har jeg vært veldig motivert på stortsett alle plan! Jeg er blitt gjenvalgt som leder av Lenvik SV og er godt i gang med fortsettelsen av den jobben. Det er godt at det ikke er valgår i år, men jeg kjenner at det nærmer seg veldig. Det er tøffe tider i kommunepolitikken om dagene og vi går mot et ganske tøft år med tanke på hva som rører seg i Lenvik. Jeg kunne skrevet milevis lange innlegg om havnesaken, om skolene og om de dårlige veiene i kommunen min. Akkurat nå er det ikke det som engasjerer meg. Jeg er veldig gira på å gjøre en bra jobb i kommunestyre og håper at vi kan ta viktige valg for fremtida sammen. For at det skal gjøres må det drastiske tiltak til. Jeg føler kanskje at vi ikke er tøffe nok til å ta de takene som er nødvendige. Selv om jeg føler meg nokså tøff innimellom og er veldig opptatt av å ta kloke valg på politikkfronten, så er de fleste valg vanskelig. Jeg har ikke beslutningsvegring, og har ingen problemer med å fortelle verden hva jeg mener. Likevel gjør det vondt i <3 mitt når jeg vet at valgene jeg er med på å ta går utover andre.
Jeg har sluppet ganske greit unna til nå. Valgene jeg har tatt har ikke svidd for mange enda. Nå går vi mot ei tøff tid økonomisk og valgene blir vanskeligere. Det blinker store røde varsellamper frem mot junimøtet og jeg gruer meg til å rekke opp handa mi. Jeg ser for meg forsida av lokalavisa dagene etterpå. Jeg hører at det anbefales at vi skal kutte i helsesektoren i Lenvik. Det ønsker jeg ikke å gjøre. Jeg vil mye heller legge ned en skole eller to hvis det betyr at helsesektoren er berget. Jeg engasjerer meg veldig mye for de eldre og de svakstilte og har det som min hjertesak. I tillegg jobber jeg i omsorgssektoren og kjenner på kroppen hver eneste dag hva kuttene gjør med de ansatte og ikke minst med de som mottar hjelp av kommunen. Jeg hører eksperter snakke om at Lenvik bruker for mye penger på helse og at vi har for mange sykehjemsplasser i kommunen. Det er ikke realiteten slik jeg kjenner den. I min tid i helsesektoren i Lenvik har jeg jobba stortsett overalt. Jeg starta på det gamle helsesenteret og stortrivdes der. I lang tid bodde det beboere på gangen. Vi hadde ikke rom til alle som trengte hjelp. Vi som jobba der var ofte underbemanna og fikk ikke tida til og strekke til. Det var trist å se de eldre i øynene å måtte si at “jeg har ikke tid til å hjelpe deg nå”. Det er alle hjelpepleiers store skrekk. Det samme gjelder i hjemmesykepleien. Rutene blir flere og mange bor hjemme for lenge. Mange dager får ikke brukerne hjelp til husvask fordi det minst viktige må vike først. For mange er det besøket kanskje det viktigste. Av alle mine opplevelser er det noen som har satt seg ekstra godt i hodet mitt. Spesielt fra tida jeg var lærling. Jeg opplevde at vi ikke fikk leie inn ekstra folk dersom noen av pleierne på avdelinga var syke på grunn av at vi hadde sprengt budsjettet for lenge siden. Vi gikk underbemanna stortsett på hver vakt og hadde ikke tid til å hjelpe alle sammen opp av senga om dagene. I praksis betydde det at mange ble sengeliggende til ettermiddagen og kun fikk det mest nødvendige av pleie og mat. Det var med tungt hjerte jeg forlot arbeidsplassen. Da jeg la meg om kveldene kunne jeg høre alarmklokkene ule. Jeg sleit skikkelig med dårlig samvittighet for jobben jeg ikke fikk gjort. Klokkene ringte så lenge at noen tilogmed sovna i vent på hjelp. Det er ingen verdig. Jeg har lenge vært glad for at mine besteforeldre ikke har trengt hjelp enda. Det er en vond tanke. Jobben som gjøres av helsepersonell rundt om i kommunen er uvurderlig. Men med stramt budsjett blir det vanskelig å strekke til. Jeg kan ikke gå med på å kutte der det svir mest. Likevel må det svi for noen.
6 av 10 skilte foreldre har store konflikter om barna. Tidligere kjærester, samboere og ektefeller blir til bitre fiender i en krig der barna brukes som våpen. Antallet barnefordelingssaker som kommer opp i tingretten har eksplodert.
Endringa i barneloven 2004 ga foreldrene enklere tilgang til rettssystemet med hjelp av forenklet stevning og lavere terskel for fri rettshjelp. Dette pekes på som noen av de store grunnene til at så mange som en femtedel av alle tvistesakene i norske tingretter handler om barnefordeling. Så mye som 3000 foreldrepar slåss hvert år i retten for å sikre seg barna. Hva er det som gjør at to personer som en gang elsket hverandre ikke blir enige? Barnefordelingssaker som kommer for retten har mer enn dobla seg i løpet av min levetid. Det har mest sannsynlig noe med samfunnsutviklinga og gjøre. Da jeg var barn var det svært unormalt med delt omsorg, i dag er dette en selvfølge for de fleste. Det synes jeg er veldig bra. Så lenge barna har gode forutsetninger til å bo hos begge foreldrene like mye og så lenge konflinktnivået mellom foreldrene ikke er høyt, så tenker jeg at delt omsorg er det aller beste for barna. Det er likestilling. Dette fordrer jo selvfølgelig at foreldrene er oppegående og ressurssterke, noe man skulle kunne tenke var en selvfølge. Men med for dårlige familievernkontor og for lav kvalitet i barnevernet, så blir veien til delt omsorg vanskelig. Fedrene føler at de ikke blir hørt og at ingen vil hjelpe de fordi de er menn. Det er ikke likestilling.
Forskning viser at konflikter mellom foreldre er direkte skadelig for barn og at det er en vanlig årsak til psykiske og sosiale problemer for barna. Etterhvert som ungene blir større og forstår mer blir de automatisk dratt inn i konfliktene til foreldrene. Statistikkene om barnefordelingssaker er dyster og vitner om urimelighet. Hva er det som gjør at så mange krangler om barna? Jeg tror at alle saker er individuelle. De fleste snakker om barnefordelingssaker som om det er hevnaksjon og basert på sjalusi. Ofte pekes det på at den ene parten ikke tåler at den andre parten har gått videre, fått ny samboer og eventuelt stifta ny familie. Jeg ønsker å tro det beste om alle mennesker og tror ikke at noen orker å gå igjennom den påkjenninga det faktisk er å gå inn i en barnefordelingssak for å være jævlig. Jeg tror at grunnen til at det er så mange tilfeller av store barnefordelingssaker handler om urett. For en tid tilbake hørte jeg på en radiodokumentar om “Fedrene- kampen om barna” som var veldig interressant. Den kan dere høre her http://www.nrk.no/fordypning/fedrene—kampen-om-barna-1.11061867 Mennene i dokumentaren opplever at de har tatt del i det huslige og det praktiske i hjemmet når de har vært sammen med moren til barna og at med en gang det skal avgjøres hvor barna skal bo, så føler de seg ikke inkludert. Dette har endel med den nevnte likestillinga og gjøre. I dagens nokså konservative system virker det som om pappa fortsatt er og anse som en forsørger, samtidig som mor blir sett på som en omsorgsperson. Dette mener jeg helt klart er feil. Hvor stor omsorg du viser barnet ditt har ingenting med kjønn og gjøre. Det har forsåvidt heller ingenting med biologi og gjøre. Og si at “ingenting kan erstatte ei mor” blir litt som og si at det ikke finnes gode fosterforeldre i Norge i dag. Grunnen til at det fins fosterforeldre er jo nettopp fordi de biologiske foreldrene ikke er i stand til å ta vare på barna sine. Omsorgssvikt har ingenting med kjønn og gjøre. Hvor mye omsorg du gir barnet har noe med deg og gjøre. Vi snakker mye om likestilling og hvor langt vi har kommet med likestilling i familielivet. Dette er kun gyldig dersom du har en normal familietilstand med en mor og en far som bor sammen med barna sine. Likestilling blir ikke lengre et tema når man snakker om barnefordeling.
Undersøkelser viser også at det før var urimelige parter i barnefordelingssaker, men at det nå ofte er oppegåede folk som krangler om barna. Det forteller meg at vi krangler mer enn før og at det er vanskeligere å bli enige i dag. En anna ting som det må gjøres noe med er veien mot en rettsak. Hvorfor klarer ikke familierådgivere å hjelpe foreldrene og bli enige? Mange saker bør kunne bli avgjort på lavere nivå enn i tingretten. Foreldre som sliter burde få sterkere rådgivning på familievernkontoret, og mye tyder på at dagens mekling ikke er god nok.
Det skremmer meg og se at andelen gjentatte søksmål for retten øker. Jeg blir direkte bekymra når 1 av 3 svarer at de er på runde 2 eller 3 i retten ett år etter første rettssak. Det skremmer meg enda mer når resultatet nesten blir tilfeldig. Barnas fremtid avgjøres av personer som ikke kjenner barna. Foreldrenes kvaliteter er ikke målbare. Det er rett og slett ikke juss. Etter flere runder med vitner, sakkyndige og avhør av foreldrene slås det svart på hvitt og må etterfølges eller ankes. I mange av dommene står det gjerne at “dette er ingen åpenbar konklusjon”. For meg høres det helt galt ut. At framtida til mange tusen barn i Norge avgjøres i en rettssak av en dommer som aldri har møtt de. At ingenting er åpenbart og at situasjonen til mange kan forverres fordi vi har et for dårlig system. En av mine viktigste kampsaker i politikken er barnas rettigheter. De er for svake, selv i verdens rikeste land Norge. Alle konfliktene er individuelle og forteller oss en historie. En historie om sårbare barn som blir plassert i midten. Og en historie om manglende likeverd og likestilling mellom kvinner og menn. En kamp der det ikke finnes noen vinnere og de største taperne blir barna.
Stemning: Bedre enn vanlig Kjønnstatistikk: Lav kvinnedeltakelse, mange av de samme mennene som tok ordet. Ellers: Siden jeg ikke har offisielt samarbeid med AP lengre fikk jeg sove til 11.15 og hadde gruppemøte med meg selv. Det var godt.
Ei uke har gått siden sist kommunestyremøte i Lenvik kommune. Det var årets første ordinære møte og mange viktige saker var på dagsorden. Stemninga var noe spesiell siden det har blitt mye styr rundt budsjettet som ble vedtatt på desembermøtet, men likevel glimta det litt håp i forsamlinga. De store diskusjonene havna som forventet rundt nedleggelsen av pedagogisk senter og det interkommunale samarbeidet, saken om olderhavna, revervasjonsretten og privatisering av bedriftshelsetjenesten. Flertallet var enig i at vi ikke ønsker å være med på å legge ned pedagogisk senter, til tross for den økonomiske situasjonen. Pedagogisk senter er viktig og gjør en god jobb. De har fått flere gode tilbakemeldinger fra skolene og privatpersoner. Saken har vært behandla i mange runder før, og det var fint og se at vi var enige. Min store <3sak var uten tvil legers reservasjonsrett. I Lenvik er flertallet imot reservasjonsretten og jeg er veldig fornøyd med vedtaket vi gjorde i den saken. Det er viktig at regjeringa får tilbakemelding om galskapen de holder på med, og at Lenvik kan være en av de tøffe kommunene som ytrer klar motstand mot forslaget. Jeg er stolt over at kvinners og pasienters rettigheter er viktigere enn legers samvittighet i min kommune. Glimta litt håp i mine øyne på dette møtet også, med andre ord. Den politiske situasjonen i Lenvik har lenge vært uavklart og difus. Saker jeg ser på som en selvfølge ikke skal ta lang tid å diskutere er som oftest de vi bruker mest tid på. Saker jeg tenker at alle bør være i mot, er ofte de fleste for. Ikke fordi jeg er uenig med mange, men jeg må bare uttrykke hvor overrasska jeg har vært mange ganger. Sånn som denne saken om reservasjonsrett. Det var ingenting som var sikkert. For alt jeg visste kunne det hende at de borgerlige benytta seg av partipisken eller at det var noen moralske karer som faktisk syntes det var helt greit å tukle med abortloven i 2014. Det hadde ikke overrasska meg dersom vi hadde blitt en av de kommunene som syntes reservasjonsretten er helt ok. Det er tross alt et gubbevelde. Derfor må jeg bare uttrykke hvor utrolig glad og fornøyd jeg er med vedtaket som ble gjort og hvor stort jeg syntes det var. Jeg er stolt og takknemlig og kjenner på hele meg at det kanskje ikke er så ille i Lenvik likevel… Jeg er som kjent ei veldig positiv jente som prøver å se det beste i alt! Likevel har jeg ikke lagt skjul på hvor frustrerende det egentlig har vært å holde på med politikk i Lenvik. Spesielt i min situasjon, som yngst i kommunestyret, alene representant for et parti og ikke minst som kvinne. Nå ser ting lysere ut og jeg er så glad for at vi kunne bli enig om noe viktig. På vegne av framtida. Møtets skuffelse var selvfølgelig privatiseringa av bedriftshelsetjenesten. Jeg er imot all privatisering av offentlige tjenester og ser på det som et stort nederlag. Men jeg kan ikke dvele med det og satser bare på bedre tall for de rødgrønne ved neste valg. I politikken må man tape og vinne. Jeg er alt i alt fornøyd med sist kommunestyremøte.
Selv om tallene for året som har gått ser dystre ut, og vi går ca 4,4 millioner i underskudd, så kan det hende at vi skriver politisk historie. Kanskje kan den siste delen av denne politiske perioden blir en skikkelig god en, mot alle odds. Økonomisk sett er vi rimelig rævkjørt, men med framtidsvisjoner og gode folk kan vi klare alt. Det vi vil får vi til!
Ny uke, nye muligheter! Da jeg var yngre var mandager alltid så kjipe. Nå som jeg har begynt å bli voksen har jeg lært meg å sette pris på denne dagen og ser på den som en ny start. Det er så godt å legge fra seg uka som har gått og starte med blanke ark. Denne uka er relativt hektisk med mye jobb og møter, men jeg liker det. I dag og i morgen skal jeg jobbe dobbelt og på onsdag har vi årsmøte i SV. Det er alltid stas! Torsdag er det klart for nok en episode av såpe-thrilleren i Lenvik kommunestyre, men jeg er klar for det også. Skal være positiv og konstruktiv, og satse på at årets første ordinære kommunestyremøte blir bra. (Og selvfølgelig twitre direkte fra salen og holde dere oppdatert!) Det blir litt som en ny start for Lenvikpolitikken også, siden det er et nytt år og nye muligheter. Jeg skal gripe sjansen til å spre det glade budskap og bli en enda bedre politiker. Dette er også siste uka Ailin er hos oss, og det blir å merkes at hun blir borte. Det har vært 10 flotte uker med en fin og positiv jente i hjemmet vårt. Hun har vært et godt bidrag i en ellers hektisk hverdag. <3 Nå kan framtida- og den nye uka bare komme. Jeg nyter det! Håper alle dere også får ei flott uke med mange flotte øyeblikk 🙂
Året var 2011. Det ble utført 15 343 aborter på norske sykehus. Jeg tok en av de.
Jeg husker da abortstatistikken for 2011 ble offentliggjort. Det var en fredag. 15 juni 2012, ca 1 år etter jeg hadde utført min abort. Min første tanke var “Det kunne vært 15 342 dersom jeg ikke hadde gjort det”. Jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg følte på en heslig blandet følelse mellom skam og lettelse. Jeg var takknemlig for at jeg levde i 2011 i verdens rikeste land. I et velferdsamfunn som tok vare på meg. Som stilte opp og som hjalp meg når jeg trengte det som mest. I motsetning til mange andre land der abort enda utføres hjemme kunne jeg, en 19 år gammel norsk jente, få utført dette under trygge omgivelser. Gratis. En abort koster samfunnet rundt 16-20 000 kr. Som ung lærling hadde jeg ingen forutsetninger til å betale det. Dersom jeg hadde levd i et annet land kunne jeg endt opp med å måtte ta vare på et barn rett og slett fordi jeg ikke hadde hatt råd til å ta det bort. Eller enda verre, jeg kunne tatt livet av meg selv under tvilsomme illegale abortforhold. Det slapp jeg, og det slipper norske kvinner å tenke på. Det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg hadde ikke kreft. Jeg var ikke døende. Men jeg trengte likevel hjelp i en vanskelig situasjon. Jeg var 19 år og hadde aldri vært i en lignende situasjon før. Heldigvis. I dag er jeg glad for erfaringen jeg gjorde. Det valget jeg tok er en del av den jeg er og en del av den jeg har blitt. I likhet med andre livserfaringer har denne også vært med på å forme meg. Like etter at abortstatistikken (som jeg nå var blitt en del av) ble offentliggjort kom KrF med sine meninger. Moraliserende og uten hensyn til de som sleit med å bli endel av en dyster statistikk, valgte de å stille spørsmålet “Hva tenker hun på?”.
Så hva tenkte jeg på? Det er vanskelig å måtte svare på det. Jeg skulle egentlig helst sluppet det, men i en debatt der kristne, middelaldrede menn legger føringa er det helt nødvendig å svare tilbake. Jeg tenkte på mange ting. Det er masse man skal ta hensyn til i en slik situasjon. Jeg har alltid vært tydelig og klar på at jeg ikke ønsker å få barn, så for meg var det aldri et spørsmål om å ta vare på det eller ikke. Jeg hadde bestemt meg lenge før jeg visste resultatet. Da jeg tok graviditetstesten fikk jeg sjokk. Hele verden raste sammen og jeg kjente umiddelbart på skammen. Hvordan hadde jeg, en oppegående og ansvarlig person, havnet i denne situasjonen? Allerede da graviditetstesten viste 2 streker starta jeg å nedverdige meg selv. Selv om jeg brukte prevensjon og egentlig trodde jeg ikke var i stand til å bli gravid, var jeg altså blitt det. Jeg var singel, hadde en jevn, men ustabil kontakt med en flott gutt, og nå hadde jeg altså et barn i magen. Jeg følte meg uheldig, men jeg tok ansvar. Det var tusen spørsmål i hodet mitt, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle gå frem. Google hjelper deg med alt, men ikke med dette. Jeg ringte fastlegen min og fikk en time 3 dager etterpå. Heldigvis ble jeg møtt på en ordentlig måte. I reservasjonsdebatten som foregår har jeg mange ganger tenkt på hva det hadde gjort med meg dersom legen min hadde nektet å hjelpe meg. Dersom han, den dagen jeg trengte hjelp, hadde sagt at han hadde samvittighetsproblemer med å henvise meg til å ta abort. Hva hadde det gjort med meg, og hva gjør det med andre jenter i samme situasjon? Det er skremmende å tenke på. Der og da var jeg takknemlig. Jeg var i limbo, usikker på hvordan jeg skulle gå frem, hvor langt på vei jeg var og hvordan jeg praktisk skulle løse utfordringa. Jeg hadde full jobb og kunne ikke bare bli borte noen dager for å utføre en abort. For meg var det et stort praktisk problem. Jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor barnefaren, som så gjerne ville ta ansvar. Jeg hadde dårlig samvittighet for et foster som vokste inni magen min samtidig som jeg venta på å få time i Tromsø. Jeg var skamfull ovenfor familien min og ovenfor meg selv. Jeg hadde vanskelig med å leve med det valget jeg hadde tatt og for alltid bære på “det som kunne vært”. Å ta abort er en stor påkjenning, og nå er det noen som vil gjøre den enda vanskeligere enn den allerede er.
Hva er det som gjør at vi kvinner sitter igjen med dårlig samvittighet og en stygg skamfølelse etter å ha tatt abort? Og hva er det som gjør at vi ikke snakker om det? Abort burde snakkes i hjel, ikke ties ihjel. Jeg leste nylig et leserinnlegg i Aftenposten som var skrevet av ei 16 år gammel jente som hadde tatt abort. Hun valgte å ikke fortelle det til foreldrene sine. Hun skjemtes. Jeg gjorde også det, og selv om jeg har utrolig flotte og ressurssterke foreldre som støtter meg i alt, så fant jeg aldri plass til å fortelle de om hva jeg stod i da jeg stod i det. Jeg valgte å si det til færrest mulig. Min innerste krets av nærme venner fikk selvfølgelig vite det, og uten støtten fra de hadde det vært enda tøffere å gjennomgå det jeg gjorde. Det er rart å sitte i dag å tenke på hvor vanskelig det egentlig var. Følelsen av skam har gått bort. Jeg har blitt en tøffere og sterkere jente enn jeg var da, og har lært å leve med det valget jeg tok. Da jeg lå på sykehuset i Tromsø lovde jeg meg selv at jeg aldri skulle ta abort igjen. I dag tenker jeg at abort er det eneste valget for meg dersom jeg skulle “havne i uføre” igjen. Ingen barn fortjener å bli satt til verden av voksne som ikke ønsker å bli foreldre. Jeg har bedre selvtillit nå enn jeg hadde da. Jeg er bedre rusta for en lignende situasjon dersom det skulle oppstå.
Nylig mottok jeg et brev i posten fra en person som var imot abort. Jeg respekterer andre folks meninger, men siden denne personen valgte å være anonym hadde jeg ingen mulighet til å skrive brev tilbake til han/henne. Som politiker har jeg flere ganger mottatt ulike anonyme meninger i posten, på mail eller på bloggen min. Det er helt greit. Dette brevet var egentlig ikke stygt. Selv om personen som har skrevet dette var moralsk fordømmende og sammenligna abort med 22juli og andre tragedier, så var det ikke et vanlig “jeg er uenig med deg”-brev jeg fikk i postkassa mi den dagen. Jeg tror at personen valgte å være anonym fordi det den personen står for er ekstremt. I 2014 når du skylder på reservasjonsdebatten for tragedien i Lerdal, så skjønner jeg at du ønsker å være anonym. Det må være vanskelig å stå for det du mener når det du står for direkte er usaklig og ikke kan bevises.
Tilbake til KrF og andre abortmotstandere. Hvorfor kan ikke dere respektere at folk tar abort på samme måte som vi respekterer at dere er uenige med oss? Jeg er så lei av å måtte forsvare rettighetene vi har til å bestemme over vår egen kropp. KrF er kjapt ute med å stille spørsmålstegn rundt hvorfor kvinner tar abort. Hvorfor må dere fremmedgjøre noe så mange velger å gjøre og hva er det som gjør at dere ikke forstår at vi ikke tar abort fordi det er så gøy? Abort er ikke morsomt. Ingen gjør det fordi de vil. De som tar abort gjør det fordi de føler at de må. Fordi de ikke ser at det finnes andre valg. Da jeg debatterte med en KrFu’er for noen år siden påstod hun at “de fleste bruker abort som prevensjon”. Det er en påstand jeg aldri kan støtte. Jeg har selv tatt abort og møtt flere som har gjort det. Ingen gjorde det frivillig. Ingen valgte å ta abort i stedet for å bruke kondom. Ingen gjorde det fordi de syntes det var “pytt,pytt”, som KrF gjerne sier i debattene som abort. Abortstatistikken er nedgående. Færre gjør det. Den har vært jevn siden retten til abort ble innvilga, men de siste årene har den gått ned. Det burde KrF være glad for i stedet for å sette spørsmålstegn rundt valgene vi tar. Det er færre tenåringer som tar abort, og flere voksne kvinner. De fleste som tar abort har allerede barn fra før. 40% av de som tar abort har gått på prevensjon som ikke har fungert. Det er ikke ført statistikk for det, men jeg regner med at mange også tar abort etter overgrep, og at mørketallene er store når det kommer til incest og overgrep. KrF tolker statistikken på sin måte og velger å spørre hvorfor så mange kvinner sent i tjueårene velger å ta abort. Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på det. Jeg tror at vi må akseptere at mennesker lever på vegne av seg selv og tar valg som vi må stole på er det rette for de. I stedet for å stille tusen spørsmål så burde vi ha et felles mål; å ta vare på de kvinnene som utfører abort. Det er en stor påkjenning for mange, og det siste de trenger er å bli dømt på legekontoret når de allerede har dømt seg selv.
Vi lever i et samfunn der dårlig selvtillit er et av de største problemene kvinner sliter med. Det er det vi burde gjøre noe med. Vi må hjelpe jenter til å forstå at de alltid er gode nok. At ingen blir å dømme de dersom de velger å ta abort. Og med en ny regjering som er imot likestilling og som mener at legen er mer verdt en pasienten så går vi i motsatt retning enn jeg ønsker at vi skal gå. Vi er kommet såpass langt i samfunnet at vi burde jobbe med veien fremover, ikke tilbake.
Takk til Norge. Takk til de vennlige smilene jeg møtte da jeg tok abort. Takk til legen min som hjalp meg med en gang. Og takk til blåblå antikvinneregjeringa som er med på å vise hvor viktig kvinnekamp er. Skulle ønske jeg slapp å diskutere reservasjonsrett i 2014, men verden er en gang sånn, og jeg skal ikke la dere vinne. Å bestemme over egen kropp burde være en selvfølge. Dersom vi vil at fremtidige generasjoner skal bli møtt med respekt og medmenneskelighet på legekontoret i stedet for fordømmelse og skam, så må vi jobbe imot reservasjonsretten. Et stort 8mars-tog i går viste hvor viktig dette er for veldig mange.
I dag er det 8.mars! En av de viktigste dagene i året. For min generasjon sin del, er dette muligens den viktigste 8marsen vi noen ganger har hatt. Ever. Vi har en regjering som med glede knuser kvinners rettigheter og en likestillingsminister som er imot likestilling. Det gjør meg stolt og se hvor mange som har gått i tog i dag og hvor mange som har synliggjort viktigheten av denne dagen. Jeg er på jobb på denne dagen, men legger ved et innlegg jeg skrev i lokalavisa om reservasjonsretten nylig.
Da Høyre, FrP og KrF satt rundt forhandlingsbordet på Sundvollen etter valget i høst ble de enige om at samvittgheten til min fastlege skal veie tyngre enn samvittigheten min. At et vanskelig valg for en kvinne skal bli gjort om til et vanskelig valg for en lege. At min kropp skal være mindre verdt enn min lege sin autorisasjon. At kompetansen, utdannelsen og erfaringene min lege har skal bli lagt bort dersom han har en overbevisning om at abort er umoralsk og feil.
Saken handler om leger skal få adgang til å reservere seg mot og henvise til abortinngrep og noen typer prevensjon. Fra før av har leger muligheten til å reservere seg mot å utføre en abort, noe som helt klart er et annet spørsmål, men samtidig riktig og viktig. Etter min mening fungerer denne ordningen godt; de legene som ikke vil utføre abort skal slippe å gjøre det.
Hensynet til pasienten bør alltid stå i fremste rekke. Dersom regjeringen får det sånn som de vil, kommer hensynet til legen å stille høyest. I små kommuner blir denne ordningen ekstra sårbar, og det er åpenbart hvem som kommer til å lide dersom forslaget går igjennom. Forslaget om at fastleger skal kunne reservere seg fra å henvise til abort kommer til å svekke kvinners rettigheter til hjelp i en sårbar situasjon.
Å ta abort er ikke et enkelt valg. Det er en vanskelig prosess som ca 15 000 kvinner i Norge går igjennom hvert år. Selv om vi lever i et av verdens mest likestilte land i 2014, så står vi her med et spørsmål og en debatt som ikke hører hjemme i nyere tid.
Jeg er takknemlig for jobben legene gjør landet og verden rundt. Det er en enormt viktig jobb som denne debatten er med på å nedgradere. Fastlegen har en viktig funksjon i samfunnet vårt, og er med på å hjelpe mange mennesker i vanskelige situasjoner. De har ansvar for å yte nødvendige tjenester til befolkninga og henvise videre til andre helsetjenester dersom pasientene har behov for det. Dersom jeg, en 22 år gammel kvinne, hadde kommet inn døra til min fastlege og ønsket meg en abort, og han plutselig hadde sagt at han ikke kunne hjelpe meg på grunn av samvittighetsgrunner, hadde jeg knekt sammen. Som om ikke min dårlige samvittighet hadde vært stor nok, om jeg da også måtte tatt hensyn til andres i tillegg. Det helsetilbudet fastlegen skal gi meg skal være et tilbud jeg har rett til og motta, ikke det fastlegen finner for godt til å sympatisere med.
Jeg ønsker ikke at kvinner og jenter skal måtte havne i en mer trist situasjon enn de allerede er i dersom de ønsker å ta abort. Jenter skal ikke måtte risikere å møte en moralsk fordømmelse fra fastlegen sin, fulgt av en belastende avvisning når de allerede er i en vanskelig situasjon. Det vil også være svært krevende å ha en relasjon til en lege som har avvist deres behov for henvisning til abort.
Den borgerlige regjeringa tar oss tilbake i tid og får oss til å kjempe for rettigheter vi har hadd i lang tid. Det er på tide at de blåblå innser at vi lever i 2014, og at deres oppgave er å ta oss fremover- ikke bakover.
Et klart flertall i folket er i mot. De største kommunene i Norge er imot, de fleste ordførerne er imot. Nå må Lenvik kommunes ordfører, Geir-Inge Sivertsen, være tøff nok til å ta et tydelig standpunkt og fortelle velgerne hva han mener veier tyngst; hensynet til kvinner i en sårbar situasjon eller hensynet til samvittigheten til enkelte leger? Det er feigt og unnlate å svare på hva slags meninger du har rundt et av de viktigste likestillingsspørsmålene i samfunnsdebatten i vår tid. Ta et valg og del det med oss!
Snus er plutselig blitt sunt, og gulrøtter kan man få kreft og dø av. Menneskene i Norge vil ha det bedre, og stemmer likevel på FrP og Høyre. NRK-reportere skal få ha på seg kors rundt halsen, men politikvinner som ønsker å bruke hijab skal ikke få lov til det. De som er imot NRK-lisensen vil ha OL tilbake til statskanalen for å slippe reklamepauser.
Jeg våknet opp i dag og skjønte at jeg levde i bakvendtland. Jeg har mange ganger skrevet om hvor forferdelig jeg synes det er at vi har så mye, mens store deler av resten av verden har så lite. Fordelinga av verdens goder er urettferdig, og det er på tide vi gjør noe. Hver gang personer rundt meg er utakknemlige, kjenner jeg på en trang til å minne dem på hvor vi bor og hvordan vi faktisk har det. Jeg kan selv ha dager der det føles som om det meste ikke går min vei, men får kjapt dårlig samvittighet av hvor små problemene mine er i det store perspektivet. Jeg bor i verdens rikeste land, kan jobbe så mye jeg vil, har en stor familie og et svært nettverk. Har tak over hodet, mat på bordet og kan boltre meg i alt for mange materialistiske goder. I går gikk det et innslag på NRK om hvor mye kjøtt vi i den vestlige verden spiser, og at vi kommer til å komme i ei kjøttkrise i vår tid. Mye vil ha mer, og de færreste er villige til å ofre fredagsbiffen, lørdagstacoen og mors kjøttkaker for å sørge for at maten blir bedre fordelt i verden. Det førte til en god diskusjon i det forumet jeg var i, og jeg synes det er helt utrolig hvor egoistiske vi kan være. Når vi vet at kjøtt er så miljøfiendtlig og lite framtidsretta, at vi er med på å skape en global krise, og likevel ikke kan gi noe til fordel for andre. Sålenge det ikke går utover oss, så er det ikke viktig nok. Det får meg til å tenke. Masse. Det samme gjelder miljø generelt. Vi vet at andre betaler en stor pris for utslippene vi har, men er selv ikke villige til å gi slipp på “godene” våre. Det er forferdelig at det må gå til noe enda mer ekstremt før vi skal forstå at vi må ta noen store grep.
Min oppfordring til helga er derfor denne: Gjør noe godt for andre hver dag. Meld deg inn i en organisasjon for å gjøre verden til et bedre sted. Engasjer deg i samfunnet, meld deg som frivillig eller gjør andre mennesker glade. Gi til et veldedig formål, eller enda bedre; gjør noe fysisk som kan være med på å gjøre dagen til et eller flere medmenneske bedre. Jeg er av den oppfatning at vi alle har noe og gi, uansett form. At vi alltid kan bidra til andre og at vi er ressurssterke mennesker. Dersom vi ikke tar grep, hvem skal gjøre det da?
“I bakvendtland der øst er vest og fem og to er ni er alle barna sjelegla’ når ferien er forbi. De tropper opp på skolen for å ta et skippertak med skolesekk på magen sin og lueskyggen bak. For i bakvendtland, der kan alt gå an, der er de like tøysete og rare alle mann.”
Det diskuteres mye rundt budsjettet som ble vedtatt på kommunestyremøtet i Lenvik rett før jul, og veldig mange stopper meg på gata for å snakke om det. Folkebladet har skrevet to store innlegg om vedtaket som ble fatta, og flere har uttalt seg om det som ble bestemt, både positivt og negativt. Oppi all diskusjonen rundt budsjettet og all misnøyen som blir fronta i lokalavisa, spør jeg meg mange spørsmål. Et av de store er; får man de politikerne man fortjener?
I lang tid har politikerne i Lenvik alle blitt tatt under samme kam, og blitt kalt for inkompetente o.l. Jeg har tidligere sagt at jeg ikke føler at jeg er inkompetent, men jeg forstår til en viss grad hvorfor folk tror at vi er det. Sålenge mange politikere ikke kan innse at et tap er et tap, så blir det alltid omkamper. Og med omkamper følger kvalme. Stygge uttalelser fra talerstolen, kvasse kommentarer når mikrofonene er slått av og “på-gangen-politikk” tar ofte mye av vår tid, og man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at tid og energi kan forvaltes på en bedre måte enn på den måten. Jeg er ikke redd for å innse når jeg har tapt. Jeg tar nederlag med et smil og er klar til å gå videre. Jeg blir ofte ganske sint og sur “in the moment”, men jeg hadde aldri orka å brukt tid på sneen som falt i fjor. Da velger jeg heller å gå videre. Det er alltid bittert å tape en stor kamp, men sånn er det med politikken. Jeg har trua på framtida.
Jeg ser veldig positivt på veien videre i Lenvik, selv om både lokalmedia og andre kanskje er uenige i det. Jeg mener at det man vil får man til, og dersom man ikke ønsker å jobbe for et bedre klima i kommunestyret, ja, så har man kanskje ikke så mye å gjøre akkurat der. Et godt eksempel på hvordan vi lager kela i kommunestyre kan være på forrige møte da de borgerlige ønska mer utredning om en sak fordi de så at det ble flertall for noe de var uenige i. Da tar de heller tida til hjelp og satser på at de er heldige i neste vending. Dersom politikerne fortsetter på den måten, så er det ikke rart at man blir lei. Å stå på samme talerstol tusen ganger og holde de samme innleggene med de samme gode poengene er selvsagt umotiverende. Jeg har flere ganger tatt heftige runder med meg selv i forhold til mitt engasjement. Veien blir til mens jeg går, og hver gang jeg gjør noe feil, prøver jeg å rette det opp. Jeg er ikke redd for å innrømme feil, og lærer noe nytt på hvert eneste møte og imellom hver runde.
Jeg tror at en av de største utfordringene vi har i Lenvikpolitikken er engasjement. Jeg tror at alle som orker å vie tida si til politikk, kanskje spesielt i Lenvik, er engasjerte. Du må nesten være engasjert for å gidde å holde ut i det foraet der. Hvorfor ellers skulle du gjort det? Det innebærer mye arbeid og flere hundresiders lesing dersom du vil vite hva du holder på med. Det må være noe inni deg som gjør at du fortsetter med det du holder på med eller et mål du skal oppnå. Dersom jeg ikke hadde hatt visjoner i politikken så hadde jeg aldri orka det. For noen ganger føles det veldig meningsløst. Likevel tenker jeg at mange kanskje ikke har like mye å bidra med som de en gang hadde. Jeg kjenner at motivasjonen daler ofte, men jeg jobber hardt for å holde engasjementet på topp. Det føler jeg ikke gjelder for de aller fleste sammen med meg. Det går møte etter møte der mange velger å ikke si noe som helst. Og det går jo ikke an at man ikke har en eneste mening om noenting? Som alene representant føler jeg at jeg er nødt å markere meg, og si noe på de sakene jeg er spesielt interessert i. Jeg stiller ofte spørsmål rundt ting jeg ikke forstår, slik at det skal bli enklere å forstå de.
Jeg er av den formening at man ikke MÅ si noe på alt, og at sålenge man er enige, så går det fint å ikke ha en stor diskusjon på en enkelt sak. Mange stiller opp på valglister som såkalte listefyll. Det vil si at man sier ja til å ha navnet sitt med, og kanskje blir man så (u)heldig at man blir stemt frem. I dagens lister er det alt for mange uengasjerte personer, og det svekker demokratiet kraftig. Når det sitter personer på kommunestyremøtene som ikke har lest papirene sine og som ikke aner hva det snakkes om, så er det klart at det er et problem. Det var litt tydeligere og litt lettere å finne ut av før i tida, når alle dokumentene kom i store papirblekker, men jeg tror ikke problemet har forsvunnet fordi vi har fått iPad. Når man er folkevalg, så er man folkevalgt. Da har man en enormt viktig jobb å gjøre i samfunnet. Man skal ta beslutninger som avgjør mye i manges liv, og det er et ansvar jeg tar på største alvor. Man kan velge selv hvor mye man engasjerer seg, og hva man velger å bruke tida si på. Likevel hadde det vært en drømmesituasjon dersom alle 31 representantene med handa på <3 sitt kunne si at de visste hva de holdt på med og at vi hadde et så inderlig engasjement som viser hvor lang vi vil nå og hva vi vil oppnå. Til det beste for innbyggerne. Det vises ikke. Kanskje vi trenger et motivasjonskurs? Gudene vet at vi må gjøre noe drastisk for å få miljøet, stemninga og samholdet bedre i 2014.
Ved forrige kommunevalg stemte de aller fleste på FrP, Høyre og AP. Store partier med mange folk å velge mellom. Det “letteste” valget? Konfliktene i kommunestyret starta allerede på valgdagen hvor det spekulertes en del rundt eventuelt juks i valglokalene og ferdigkryssa lister. Jeg husker ikke så mye av det fordi jeg enda var i “22juli-rusen”, men sånn som jeg kan huske det fra sidelinja var det endel styr. Når perioden startes med juks og fanteri, så kan man ikke forvente at det skal bedre seg utover perioden. Vi vedtok nytt budsjett for 1,5 mnd siden og uroen ulmer som aldri før. Politikerforakt er politikerskapt, og jeg forstår veldig godt at folk er frustrerte. Men hvordan skal vi på best mulig måte få en bedre periode nå? Og hvordan kan man sikre seg mot å havne i samme situasjon etter valget 2015? det er ikke lenge til neste års valg. Frem mot den tida må vi sørge for å engasjere flere folk. Jeg frykter at måten politikken drives på i Lenvik nå er med på å skape mer politikerforakt og mindre engasjement, selv om jeg mener at situasjonen burde skapt revolusjon i kommunen på engasjementfronten. Vi går i baklengs retning og vi kan ende opp med et skandalevalg til neste år. For hvem skal man egentlig stemme på dersom man mener at alle er like ille? De “gode gamle” karan? De som har vært i kommunestyret siden tidenes morgen eller “safe” og stemme på et stort parti? Eller satse på noe nytt? Noen som har tanker rundt dette? Og dersom vi ikke er villig til å engasjere oss selv, skal man bare la hvemsomhelst havne ved roret og ta avgjørelsene for oss?
Vi trenger helt klart å endre kultur. Og for å endre kultur og miljø i kommunestyret må alle bli med. Da hjelper det ikke å bytte ut 31 representanter og satse på at ting blir bedre neste gang. Vi må ta problemet med rota og vi må gjøre det nå. Eller så kan vi stå fremfor store utfordringer om ikke veldig lenge. Vi kan faktisk ende opp med mindre engasjement både blant politikerne og blant folket. Vi har fått signaler fra andre kommuner om at de ikke “orker” kommunesammenslåing fordi de frykter å måtte ende opp i “gørra” sammen med Lenvik. Det er sterke signal. Vi kan gå inn i et katastrofevalg der færre bruker stemmen sin. Og når generasjonsskiftet kommer (og det kommer helt klart snart), hvordan skal vi rekruttere folk inn? Noe må gjøres. Jeg er redd for fremtida til Lenvik, ikke på grunn av kommuneøkonomi, skyhøy gjeld og kela i kommunestyret. Jeg er redd for at det vi politikere gjør ikke er til det beste for folket.
OL er LOL og bortkasta penger. Få tilbake Cæsar. Det må ikke være noen sin skyld at jentene ikke vant idag. Jeg synes smørefolka får for lite oppmerksomhet! Thumbs up for arbeiderne!
Ei uke med OL er over og jeg er allerede lei. Egentlig var jeg lei fra før det starta på grunn av hele homoopplegget. Jeg har aldri likt å sett på OL. Ikke fordi jeg har noe imot sport generelt eller fordi det ofte er langvarig og kjedelig, det bare gir meg ingenting. Jeg får ingenting utav det. Derfor var det kanskje likegreit å ha en politisk grunn til å boikotte OL for første gang. Generelt sett er jeg imot OL fordi det er så latterlig dyrt og enorm dårlig prioritering av verdens penger. Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn at de milliardene som går til OL-arrangering hvert fjerne år ikke går til å avskaffe fattigdom, for eksempel. Det er liksom ikke viktig nok. Det gir ikke god nok underholdning. Det blir ingen tapere.
Jeg har selvfølgelig fått med meg at broren til hun ene skijenta gikk bort dagen før åpninga av OL. Det er alltid trist når folk går bort, og jeg skjønner godt at de valgte å gå med sørgebånd for å vise respekt for det. Det har tydligvis ikke falt helt i smak hos en fyr som er leder for et forbund. Som dere skjønner har jeg lite eller ingenting peiling på OL. Det har vært vanskelig å boikotte OL i år. Ikke fordi jeg føler en trang til å se på OL, men fordi OL stortsett er der jeg er. Jeg har vært så (u)heldig å ha arbeidshelg denne OL-helga, og har naturligvis blitt dratt inn i OL-verden. Litt ufrivillig. Jeg kunne jo selvfølgelig ha valgt å lukket øynene, men med den jobben jeg har blir det liksom litt for dumt. Boikotten er offisielt avsluttet og det jeg har fått med meg fra idag har ikke vært imponerende. Jeg har sett litt på skøyter, litt på ishockey, på skigåing (jeg aner ikke forskjellen på de ulike typene skirenn som arrangeres, men skjønner at det både er folk som går ilag, folk som går alene og ulike distanser osv) og nå til sist så jeg på hopp. Det har vært mye diskutert rundt kommentatorene til TV2 og ikke minst reklamepausene. Jeg har ingen formening om det. Selv om mange i partiet mitt engasjerer seg stort for å fjerne reklamene i TV2 av grunner jeg absolutt støtter, så betyr det veldig lite for meg. Jeg bruker mitt engasjement på andre saker nå for tida. Kommentatorene hørtes for meg likens ut som alle andre sportskommentatorer. Stemmene var likens og engasjementet var likebra. Pausene var fin til å gå å hente seg vann i glasset eller på toalettbesøk. Jeg hører aldri hva kommentatorene sier, de er liksom endel av bakgrunnsstøyen på lik linje med kubjellene og hoiinga i løypa, så jeg kan ikke uttale meg om hvor faglig dyktig de var. Det er noe jeg har bemerka meg veldig i løpet av dagens OL. Det er selvfølgelig snakk om “SMØREKATASTROFEN” til skijentene tidligere idag. Det er ikke en katastrofe at Norge ikke vant. Definisjonen på katastrofe er “omfattende og alvorlig ulykke”. Dette var et uhell. Det er mer tragisk at det er krig i verden og at folk dør av sult hver eneste dag. Jeg så hele løpet og syntes det var veldig bra. Noen må vinne og noen må tape, men må vi alltid ha noen å skylde på av den grunn? Har vi så store forventninger til skijentene våre at det eneste vi snakker om dersom de ikke vinner er hvordan det kunne gå så galt? Jeg tror det gikk så “galt” fordi de rett og slett ikke var gode nok i dag. Helt sikkert av mange ulike grunner. Må vi alltid ha noen å skylde på? Jeg registrerer at folka som smører skiene til skiløperne har blitt syndebukkene. For en gangs skyld var det ikke Jens Stoltenberg som ble den store syndebukken blant norsk folkemunne. Det blir for dumt, spør du meg. I stedet for å “finne ut hva som gikk galt” så kan vi heller hylle alle som er med fordi de er så flinke. Og er det galt å ikke vinne? Noen vinner aldri. Sånn er det jo bare. Sålenge utøverne har gjort sitt beste, så vil det alltid være godt nok i mine øyne. Å bruke energi på å fordele skyld gidder jeg ikke.
Uansett så er det fint å se hvor glad utøverne blir når de presterer godt. Samhold blant folket rundt felles interresser er også ikke å forakte. Kjærleik og glede kan vi få mer av. Det er ikke typisk norsk å være best. Det er typisk nok å ikke godta et tap for det det er. Og kjære TV2; Få tilbake Hotel Cæsar på TVen. Jeg blir så lei meg av at Cæsar alltid nedprioriteres…..
