Regjeringen har lagt frem sitt forslag til statsbudsjett for 2020. Pengefesten til de som allerede har mest må betales av de som har aller minst. Den smålige politikken fra Høyre, FrP, KrF og Venstre vil ingen ende ta, og fra de borgerlige gikk inn i regjering for 6 år siden har festen til de rike gitt oss 10 milliarder kroner mindre i offentlig velferd. 2020 blir det syvende året med brede kutt i velferden til folk flest, samtidig som oljepengebruken gir de som kommer etter oss mindre å leve av.
Det eneste vi kan stole på med regjeringen er at de fortsetter å levere store usosiale kutt til folk som har det vanskelig. Kuttet i arbeidsavklaringspengene (AAP) til unge som er for syke til å jobbe provoserer meg mest denne gangen. Ikke nok med at de borgerlige allerede har kuttet i bostøtte, barnetillegg for uføre, fysioterapi for kreftsyke og i arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad for enslige foreldre, nå skal de “få folk i arbeid” med å gjøre det vanskeligere for folk å være syke. AAP skal sikre folk inntekt i perioder man på grunn av sykdom eller skade har behov for hjelp fra NAV for å komme i arbeid. Høyres Heidi Nordby Lunde uttaler at 70% av unge AAP-mottakere “ikke har alvorlig sykdom som begrunnelse, de har psykiske lidelser”. Det er ikke mye å skryte av i statsbudsjettforslaget til de blå, men at regjeringen har klart å avskaffe psykisk sykdom samme uka som verdensdagen for psykisk helse markeres, det må jeg nesten bare gratulere. Vi ser at mange rammes av psykiske lidelser og vi har alle et ansvar for at psykisk helse tas på alvor og gjøres noe med. Denne regjeringen tar oss tilbake i tid og gir uttrykk for at ungdoms psykiske helse ikke er alvorlig.
Psykiske lidelser er alvorlige, og det er mange som rammes av det. Forslaget til de blå går ut på å gi 60 000 kroner mindre i AAP til unge ved at stønadsordningen reduseres fra 198 000 til 130 000 kroner i året. De vil også avvikle ung ufør-tillegget i AAP. Dette kan bidra til at de som allerede har det vanskelig får det enda verre. Det virker som om regjeringen tror at folk blir friske av å bli fattige. Jeg tror det bare blir å gjøre vondt verre og sørger for at flere trenger sosialhjelp.
Statsbudsjettforslagene fra de borgerlige de siste årene har gitt oss kutt som ikke er en velferdsstat verdig. Det er så smålig å kutte i briller til unger med alvorlige synsproblemer, i tannregulering til de med skeiv tannstilling og i unge som er ute av arbeidslivet. Politikken som føres tar landet i helt feil retning og vi skyver oss bort fra det som gjør oss til det landet vi er. Et land som er bygd på å ta vare på de som er syke og å hjelpe alle til å ha et verdig liv uansett hva slags størrelse de har på pengeboka.
En liten seier til KrF er at det blir en økning i barnetrygden for aller første gang siden 1996. Men for de som er avhengig av sosialhjelp er det mange steder lite å glede seg over siden regjeringen fortsetter å la kommuner kutte i sosialhjelpa tilsvarende barnetrygda. De familiene som trenger den mest får dermed ikke beholde den.
Forskjellene øker og fellesskapet svekkes. De pengene som burde blitt brukt på å få flere ut i arbeid, sikre faste stillinger i helsesektoren og utjevne forskjeller blir brukt på saftige skattelettelser til de aller rikeste på toppen. De smulene vanlige folk med vanlige lønninger har fått i skattelette spises opp av høyere barnehagepriser, skjulte avgifter og økte pendlerutgifter. Regninga for skattefesten er sendt til flertallet av oss. Vi med lønninger under 600 000, vi med barn som trenger tannregulering eller har glutenallergi, unge utenfor arbeidslivet, uføre pensjonister og flyktninger. Prioriteringene til Høyre, FrP, Venstre og KrF viser politikken på sitt verste. Det er nådd et helt nytt lavmål som kun bidrar til større forskjeller mellom folk.
Retten til å jobbe heltid er en av hovedsakene for SV. Problemet med deltidstvangen i veldig mange av velferdsyrkene er at det blir framstilt som en uunngåelig og nødvendig måte å organisere arbeidsoppgavene på. Men det stemmer ikke – det er mer et spørsmål om politisk vilje. SV vil styrke lovverket for at heltid skal være en rettighet. Hvis SV vinner valget i din kommune vil vi sette målet om heltidskultur på toppen av dagsordenen.
I arbeidet med å oppnå en heltidskultur blir det ofte snakk om hvor mange helger vi må jobbe. Dette selv om mange deltidsansatte jobber mye oftere enn hver tredje helg. Turnus er matematikk. På skrivebordet er dette lett, men bak alle disse tallene er det mennesker som har behov for omsorg og tjenester og mennesker som jobber i disse tjenestene.
De fleste kommunene sliter med det samme problemet med at alt for mange ansatte i helsesektoren jobber ufrivillig deltid. Det må vi få en slutt på.
Å bygge heltidskultur innebærer å tenke nytt rundt hvordan tjenestene og arbeidstiden organiseres. Det har vært snakket nok om turnuser, langvakter, flere helgetimer og hinkehelger. SV vil starte opp etter valget med blanke ark. Det er mulig vi må øke grunnbemanningen. Det er også mulig flere kan jobbe lange vakter. Det er mulig vi må kompensere med økt betaling. Det oppnår vi ikke om vi fortsetter å snakke om turnuser. Vi må se det store bildet. Da må vi sette oss ned sammen, avdeling for avdeling, avdelinger på tvers, administrasjonen og politikere samlet med de ansatte.
Vi må starte med å få til kultur- og holdningsendringer. Deltidskulturen er sterk i hele landet. Endringer stiller store krav til endringsledelse, involvering, forankring, visjoner og motivasjon. Overalt viser deg seg at denne kompleksiteten er det få toppledere og politikere som har tatt inn over seg.
Vi i SV vil sammen med arbeidstakerorganisasjonene, administrasjonene og de ansatte sette oss ned og forsøke å finne veien ut av deltidsfloka på nytt. Vi vil ha en heltidskultur på vegne av de ansatte, men også på vegne av brukerne. Ansatte med hele, faste stillinger gir bedre kvalitet på tjenestene i kommunene.
Det bør ikke velges en eneste ordfører i dette landet som ikke vil gjøre noe for å sikre hele faste stillinger i kommunen. Det kan du som velger være med å sikre. Godt valg!
Noe av det viktigste vårt nye fylke skal ha ansvar for er videregående opplæring. En viktig diskusjon er hvordan vi skal forholde oss til den ulike praksisen Troms og Finnmark fylker har hatt når det kommer til opptakene til videregående. SV mener at nærskoleprinsippet skal legges til grunn sånn at vi får en god videregående skole for alle. På den måten unngår vi at de elevene med høyest karakterer fra ungdomsskolen havner på noen få skoler, og de med lavere karakterer havner på andre skoler. I stedet for fritt skolevalg ønsker Troms og Finnmark SV å sikre et godt desentralisert skoletilbud og prioritere gode og brede linjetilbud i hele det nye fylket.
SV mener at de videregående skolene skal være kolleger, ikke konkurrenter. Videregående opplæring skal ikke være en konkurranse om elevene eller mellom elevene. I Troms og Finnmark skal de videregående skolene være et fellesskap som er til for elevene der alle skal være trygg på at utdanningen og opplæringen er like god, uansett hvor i det nye fylket du bor.
Lokalsamfunn og ansatte fortjener også å vite hva de politiske partiene mener om skolestruktur i det nye fylket. Noen fagmiljøer er små og mer sårbare enn andre, og er ofte utsatt for svingninger i søkertall. Vi har flere eksempler der dårlige søkertall ett år er med på å gjøre det vanskelig å opprettholde samme tilbud året etter. SV skal bidra til forutsigbarhet for både elever og lærere, ved å føre et skolepolitikk som fører til stabilitet og ikke usikkerhet.
SV synes det er viktig å sørge for et godt videregående skoletilbud i hele det nye fylket. Vi mener det er feil at man skal sortere ungdom etter karakterer. Vi ønsker ikke å sette skolene og ungdommene opp mot hverandre i konkurranse, men heller arbeide for at vi sammen skal skape et så godt skoletilbud som mulig for alle elever i videregående opplæring.
54 254 personer stiller til valg i år. Av disse er 23 258 av dem kvinner. I 34 av landets kommuner er det KUN mannlige listetopper i år. 31,5% av landets listetopper er kvinner. Det er et problem vi må ta på alvor. Jeg er snart ferdig som kommunestyrerepresentant i Lenvik kommune. Der har jeg vært gruppeleder i to kommunestyreperioder. Jeg har opplevd at i min kommune er det i hovedsak menn som bestemmer. Ordføreren er mann. Varaordføreren er mann. Et parti har tre representanter i kommunestyret der samtlige er menn. Lederne for alle de politiske utvalgene er menn. Lokalpolitikken er i mange kommunestyrer i landet blitt en gutteklubb der menn tar avgjørelser som i stor grad går ut over kvinner. Det er bare 10 av landets 356 kommunestyrer som har flere kvinner enn menn, og bare 28% av landets ordførere er kvinner. Og det merkes. Valglistene til årets valg viser at det ikke er noen grunn til å tro at mannsdominansen i politikken går mot en endring. Andelen kvinner som stiller til valg er stort sett likt forrige kommunevalg, og vi ser at jo lengre mot høyre man kommer, jo færre kvinnenavn finner man på kommunevalglistene. SV er et parti som tar kvinner på alvor og som sikrer god kvinnerepresentasjon på listene våre i hele landet. Vihar størst kvinneandelmed 55% kvinnelige kandidater, og viskulle gjerne hatt flere. Dårligst i klassen er FrP som totalt stiller med 28% kvinnelige kandidater. Kvinner er ikke likestilt i politikken og tallene forteller oss at vihar lang vei igjen før vi kan kalle oss for et likestilt land. Kvinners tilstedeværelse der avgjørelsene tas er en forutsetning for at også våre interesser skal tas i betraktning når viktige valg skal avgjøres. De siste årene harvi sett mange eksempler på hvorfor det er viktig at kvinner tar plass i den offentlige debatten. Vihar nettopp sett en historisk endring i abortloven, fødetilbudene i distriktene raseres, kvinner tjener dårligere enn menn og helsesektoren i landet drives nærmest på dugnad der ufrivillig deltid, midlertidige stillinger og uverdige stillingsprosenter regjerer. Det bør være et mål for alle partiene å sikre at flere kvinner får være med å bestemme. Når partiene ikke tar ansvaret sitt på alvor og har en slapp bevissthet over verdien det er å sikre kvinners mulighet til å delta blir det opp til velgerne å bidra til at flere kvinner får plass. Det er på høy tid at vi får flere kvinner opp og frem. Jeg håper at valgdeltakelsen i år blir rekordstor i nord. Og jeg håper at mange bruker tid på å tenke over hvem vi ønsker skal representere oss. Ca 25% av politikerne blir valgt inn på grunn av personlige stemmer fra velgerne. Å krysse en kvinne på valgseddelen eller gi en slenger til en kvinne er en liten, men viktig handling som kan være med på å sikre at halvparten av befolkningen blir bedre ivaretatt enn i dag. Godt valg!
Erna Solberg startet valgkampen i nord med å forklare oss “uvitende” nordlendinger at Finnmarkhar “relativt dårlige resultater” på sine videregående skoler. Hun antyder at dette er en av grunnene til at Finnmark ikke bør bestå som eget fylke. Likevel klarer ikke Erna å forklare hva en sammenslåing av fylkene helt konkret kan bidra med for å bedre denne situasjonen. Statsministeren er som vanlig mest opptatt av å veive med pekefingeren – uten å komme med forslag på løsninger. I motsetning til Erna mener vi i SV at det finnes bedre og mer effektive løsninger for å hjelpe elevene i Troms og Finnmark til å lykkes enn å tvangssammenslå fylkene. For oss er det viktigere å sørge for at elevene i både Troms og Finnmark får gode opplæringstilbud og en bedre mulighet til å mestre skoledagene. Det bør være et mål at så mange som mulig av elevene i det nye fylket får gå på videregående skoler nært hjemstedet sitt. I stedet for fritt skolevalg vil vi prioritere gode og brede tilbud til alle deler av det nye fylket. Vi vil opprettholde en desentralisert skolestruktur med elevene i fokus. Tilbudene skal være varierte, desentraliserte og tilpasset regionens behov. Og vi mener at vi trenger både akademikere og fagarbeidere! Gjennomføring av videregående skolegang er viktigere nå enn det var tidligere fordi det stilles høyere krav til skolegang i arbeidslivet. Når kravene i samfunnet har endret seg må vi tenke på en annen måte for å hjelpe ungdommene våre til å nå sine mål. Vi ønsker mindre pekefinger – og flere tiltak som faktisk hjelper våre unge og håpefulle. Vi ser at de som dropper ut oftest bor i distriktene og mange er borteboende elever. Vi har et spredt bosetningsmønster med krevende avstander i Troms og Finnmark. Derfor mener vi at fylkeskommunen har et ansvar for å sikre elev-hybler til alle borteboende elever i regionen til en pris det går an å leve med. Det er viktig at ungdommene opplever samhold og trygghet når de for første gang skal bo for seg selv. Ved å sikre offentlige elev-hybler vil flere elever kunne kjenne på felleskap – og ikke ensomhet, slik man lettere kan oppleve når man må ut på det private leiemarkedet. Erna Solberg forstår ikke Nord-Norge. Hun tror at alle utfordringene vi har kan løses med å slå sammen Troms og Finnmark. Når det kommer til stykket så klarer hun likevel ikke å forklare oss konkret hva som skal bli så utrolig mye bedre for elevene i den videregående skolen med å slå sammen fylkene. Uansett om det heter Troms, Finnmark eller Troms og Finnmark – så vil vi fortsatt være en landsdel der avstandene er store og der mange elever må bo borte fra sitt lune hjem for å sikre seg en utdannelse.
Erna må forstå at det ikke er Finnmarkingene det er noe galt med, men at det er hennes egen politikk som står til stryk! Vi trenger en mer praktisk skole, og vi trenger en skolepolitikk som i langt større grad tar hensyn til borteboende elever. Vi trenger mindre av meningsløse sammenslåinger av fylker, mindre pekefinger og mindre av regjeringens politikk.
SV har troen på oss her i nord, og vi ønsker å gi elevene våre den videregående skolen de fortjener. En inkluderende og raus skole som ser elevene for det de er; vår framtid!
Jeg har gjennom yrket mitt som hjelpepleier truffet mange kvinner som levde «i gamle dager». Jeg har hørt kvinner fortelle om et liv med mye hardt arbeid, mange barn og lite valgmuligheter. Jeg har hørt om kvinner som ble gravide nesten hver gang mannen var hjemme fra fiske. Om kvinner som gråt når de ble gravide igjen. Og om skammen de bar på når de ble gravide før de hadde giftet seg. Samtlige har lært meg at jeg er heldig som lever i ei anna tid. Ei tid med prevensjon tilgjengelig, stemmerett, arbeid til alle, muligheter til å være økonomisk selvstendige og ikke minst et større fokus på likestilling. Likevel er det ingen grunn til å lene seg tilbake å bare være takknemlige. Kampen som de før oss har kjempet må fortsatt kjempes for å sikre at de som kommer etter oss også får være like heldige. De siste månedene har vi sett en Statsminister som er villig til å bruke abortloven som et forhandlingskort for å få mer makt. Vi har sett at rettighetene våre er under press og at vi igjen må kjempe for retten til å bestemme over vår egen kropp. Den nye regjeringen har i Granavolden-erklæringen gått inn for at alle fosterreduksjoner skal gå gjennom abortnemnd. Det betyr at kvinnene som allerede har tatt et vanskelig valg må legge frem saken sin for en nemnd. Fosterreduksjon skal ikke lengre være selvbestemt. Møtet med abortnemndene er tøft for mange, og selv om nemndene gjør en god jobb er det forskjeller mellom landsdelene. SV mener at avgjørelsen om å ta abort eller ikke skal være opp til kvinnen selv, og ikke opp til en nemnd som vurderer om kvinnen har «gode nok» grunner. Jeg har i det siste tenkt mye på de 8 som i fjor tok fosterreduksjon. De åtte kvinnene, parene, menneskene som de siste månedene har blitt gjenstand for en av vårt lands største debatt det siste halve året. Disse menneskene har fått en pekefinger i trynet fra Høyre, FrP, KrF og Venstre med en beskjed om at det nye flertallet på Stortinget ikke har tillit til at avgjørelsen de åtte tok var riktig. Moralpekefingeren fra de borgerlige svir og jeg har ingenting til overs for den brutale påkjenninga regjeringen har lagt på de som i fjor og tidligere har gjennomgått fosterreduksjon. Det virker som om det er skremmende lettvint for høyresiden i Norge å sette seg til doms over andre menneskers liv og valg uten å sette seg inn i hvorfor menneskene har tatt de valgene de har tatt. Jeg har full respekt for de som tok fosterreduksjon og full tillit til at valgene kvinnene og parene tok var veloverveid. Det er ingen som tar abort fordi det er gøy, og det er det på tide at de borgerlige forstår. Retten til selvbestemt abort står sterkt i Norge og skal aldri rokkes ved. Det skal være opp til den enkelte kvinne å bestemme over sin egen kropp. I stedet for å innskrenke rettighetene kvinner har, bør de utvides. Og i stedet for å lage flere abortnemnder bør de fjernes. Kvinners kropp er ikke et forhandlingskort.
Følgetjenesten skal sikre kvinner i distriktene trygg oppfølging på vei til sykehus. 18% av kommunene i Norge mangler fungerende følgetjeneste, og situasjonen er verst i nord.
Det går et fødsels- og barselopprør gjennom landet. Det er ikke så veldig rart. Fødeavdelinger legges ned, følgetjenesten for gravide blir dårligere og fødeavdelingene har store krav til økonomisk innstramming. Det planlegges for tidlig hjemsending av barselkvinner samtidig som bare halvparten av landets kommuner har ansatt kommunejordmor.
Ingen kan garantere for at en fødsel ikke skal gjøre vondt. Men vi kan gjøre vårt beste for at den skal oppleves trygg og god. Alle som har født, eller på nært hold sett en kvinne i aktiv fødsel forstår hvorfor lang reisevei og flere transportfødsler er noe vi bør unngå. For selv om det i de fleste tilfellene går bra, er det å føde under transport en utrygg og ubehagelig opplevelse vi skal unngå så langt det går. I nye Troms og Finnmark fylke mangler 18 kommuner følgetjeneste. Det er en skam. Kvinner som har over mer enn en halv times reisevei fortjener i det minste å bli fulgt av en jordmor.
Et godt møte med jordmor, helsesykepleiere og barnepleiere kan utgjøre hele forskjellen for kvinner i en av de mest sårbare periodene av livet. Med nok tid og riktig kompetanse kan de redusere fødselsdepresjoner, styrke selvtillit, veilede foreldre og gjøre den første tiden med spedbarnet til en trygg og god tid for mange mødre.
I ei tid der høyreregjeringen korter ned liggetiden på sykehusene og jordmødre roper varsko om at de ikke har nok jordmødre på jobb, øker ansvaret for en god barselomsorg i kommunene. Det ansvaret vil vi ta.
Det krever vilje å satse de store pengene på de små menneskene. I SV er vi tydelige, vi ønsker å styrke helsetilbudet til fødende kvinner og øke andelen faste og hele stillinger i svangerskaps-og barselomsorgen. Trygg fødsel gir en trygg start på livet.
Vi har gjort noe helt nytt, nemlig å nominere 3 kvinner på topp + en ungdomskandidat. Jeg er også veldig stolt over at vi har ei liste med mangfold, der ikke alle listekandidatene har etnisk norsk opprinnelse. Lista er full av dyktige mennesker, og er en motvekt til de andre listene jeg har sett i nye Senja kommune så langt. Kvinner, ungdommer og folk med annen etnisk opprinnelse er mangelvare i politikken, så jeg er så glad for at mitt parti går foran som et godt eksempel for at flere skal bli representert i politikken.
Det har vært en gøy prosess. Vi har fått masse positive tilbakemeldinger fra de vi har snakket med, og det gir meg masse motivasjon og tro på at vi er en del av et vinnerlag. Etter min mening utfyller kandidatene våre hverandre på en god måte. Den første perioden i Senja kommune kan bli krevende og trenger en blanding av rutinerte politikere og nykommere. Både første og tredjekandidaten vår har brei erfaring fra politikken. Begge har vært folkevalgte i flere perioder og er stødige kvinner med masse kompetanse og kunnskap som kan bli viktig i kommunestyregruppa vår. Samtidig har vi fått på plass to helt nye, andrekandidaten og fjerdekandidaten, som har masse å bidra med. Jeg er så glad for at vi har fått på plass en ungdomskandidat i toppen sammen med en engasjert superfrivillig med gode verdier. Videre på lista har vi ulike mennesker som representerer masse godhet. Blant annet erfarne tidligere folkevalgte som kan risikere å bli vara eller folkevalgt igjen, medlemmer, tidligere SUere og andre som viser sin støtte til oss ved å stille på lista vår. Det er jeg takknemlig for. Lista inneholder mange gode navn som har ulike kvaliteter som gir oss et godt utgangspunkt for ei sterk SV-gruppe i nye Senja kommune.
Geografi er alltid en het potet i sammenslåingskommuner, men jeg tenker at politikken er det viktigste. Velgerne skal alltid kunne stole på at SV sin politikk gagner distriktene og at hensynene til de som bor langt borte fra kommunesenteret skal bli godt ivaretatt av oss. Naturligvis bærer lista preg av at vi har hatt etablerte lokallag i Tranøy og Lenvik, men jeg håper at vi ved neste vending får enda flere navn fra gamle Torsken og Berg på lista vår. Alle er velkommen på laget!
For første gang siden jeg var barn skal jeg ha skikkelig juleferie. Det blir veldig rart. Fra å ha jobbet ubekvemstid og tredelt turnus siden jeg startet i arbeidslivet for 15 år siden har jeg nå en “helt vanlig jobb” fra mandag til fredag. Jeg har aldri trodd at jeg skulle trives med det, men det går overraskende bra. Som det B-mennesket jeg er har jeg det selvsagt rimelig hardt om morgenen, men det er enkelt å mobilisere positivitet når jeg trives i jobben og har det bra ellers i livet.
Det var full julestemning i hovedstaden med pyntede julegater og julemusikk overalt. Jeg er ikke helt der enda selv. Jula har brukt å være litt sår for meg, men jeg gjør alltid det beste jeg kan for det ikke skal gå ut over de rundt meg. Det er ikke synd i meg på noe vis, vi har alt vi trenger og enda mer. Det er bare veldig ei tid for ettertanke. Jeg har alltid trivdes med å arbeide i jula, både for å kunne gi av meg selv til andre, steppe inn for de som synes jula er veldig viktig å ha med familien sin og for å få det hele litt på avstand. I år har vi barna i jula og det blir veldig hyggelig. Vi har mange juletradisjoner vi har fulgt helt siden de var små. Vi pynter til jul første helga i advent, barna har en egen kasse med pynt som de disponerer fritt. Vi har verdens minste juletre som vi pynter lillejulaften. Da har vi også julegrøt med mandel i, som vi setter ut en porsjon av i sjåen til julenissen. Adventskalender med fokus på aktiviteter er en slager. Der er det alltid noe vi kan gjøre sammen som familie. Familiedager med søsknene mine og familiene deres. Julestrømpe på døra på julemorgenen. Mørketidsturer ute. Lange julefrokoster. Snølykter og snømenn utenfor huset. Barna begynner å bli store, den eldste ble 11 år denne uka! Tida har gått veldig fort. Jeg er heldig som har fått følge de over så mange år og fått skape tradisjoner sammen med dem.
Jula er ei tid der forskjellene på folk kommer tydeligere frem, og jeg tenker mye på de rundt om i verden som ikke er så heldige som oss. Derfor har det alltid vært viktig for meg- og oss, å gi mer til de som trenger det enn til oss selv. Vi bidrar med det vi kan til andre. Det gjør vi hele året, men det er helt klart et sterkere fokus på det i den tida vi nå går inn i. Planene for jula er ikke lagt enda, det skal vi drøfte i familierådet til helga. Da jeg var lita tok tanta mi meg med på julaften for svakstilte flere ganger. Det hadde jeg veldig godt av, og det gav meg mye. Vi er opptatte av å gi barna våre de samme gode verdiene. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.
Ønsker alle mine følgere ei god adventstid og takker så mye for all støtten dere gir meg. Det har vært utelukkende godhet å få fra dere den siste tida når det har storma litt rundt meg i politikken. Det gir meg mye motivasjon til å gi det lille ekstra. Det var også spesielt godt å få være sammen med «mine» i partiet i helga og få gjort skikkelig politisk arbeid. Godt å bli påminnet hva man kjemper for og hvorfor man vil ha forandring<3 Ha ei god uke!
Siden jeg ikke får anledning til det i morgendagens møte ønsker jeg å redegjøre for min side av saken på denne litt utradisjonelle måten. Obsobs! Langt innlegg, kun for spesielt interesserte B-) Svaret som Ordføreren gir på spørsmålene som stilles i morgen kommer til å gi et helt annet inntrykk enn det jeg gir dere nå. Det er nemlig en bevisst strategi for å legge saken død. For øvrig var det ikke det første valget Ordføreren hadde for å håndtere denne saken. Noen forventet kanskje at det skulle komme egen sak om dette i kommunestyret, men det skjer ikke. For dette er ikke en sak, og derfor har den ingen god løsning heller. Da løser Ordføreren situasjonen med å få andre til å stille sine egne spørsmål til seg selv som et siste trekk for å ro seg ut av den kompliserte situasjonen han selv har vært med å skape.
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å forklare denne absurde situasjonen. Det har ikke vært enkelt å skulle bevise at jeg ikke arbeider en plass jeg ikke arbeider når alle “bevisene” sier det motsatte. Så jeg tror jeg begynner der det hele startet.
Etter valget 2015 da kabalen skulle gjøres opp og alle politikerne skulle fordeles til de ulike utvalgene fikk jeg spørsmål om jeg kunne sitte i Kontrollutvalget i denne perioden. Dessverre er ikke det et like attraktivt verv som det kanskje burde vært, med tanke på viktigheten av jobben som gjøres der. Jeg stilte på liste sammen med posisjonen og ble valgt inn i utvalget. På den tiden arbeidet jeg i KOA og hadde gjort det i noen år. Samtidig studerte jeg på Universitetet i Tromsø. I 2016 fikk jeg tilbud om å studere et semester i utlandet og takket ja til det. Samtidig sa jeg opp stillinga jeg hadde i KOA og søkte permisjon fra alle mine politiske verv i kommunen. Den sommeren skulle jeg jobbe mest mulig for å tjene penger til å studere på Grønland hele høsten. Jeg fikk sommerjobb på min tidligere arbeidsplass DMS Korttidsavdelingen. Jeg forklarte situasjonen til Ordføreren, som mente det ikke var noe problem. Det var sommerferie, jeg hadde fått permisjon fra vervene mine og fikk grønt lys til å ta vakter i kommunen til jeg reiste til Grønland.
Da jeg var ca. halvveis i oppholdet på Grønland begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle livnære meg da jeg kom hjem, og så at kommunen hadde lyst ut flere helgestillinger på DMS IMA/KTA som hjelpepleier. Jeg var kvalifisert for stillingen og tenkte det kunne være en stilling som veldig godt lot seg kombinere med både studier og politikk. Jeg søkte og fikk tilbud om en av stillingene. Jeg takket ja til tilbudet da jeg var i Grønland og var forberedt på å tre ut av vervet i Kontrollutvalget (KU). Da jeg kom hjem og skulle signere på kontrakt fikk jeg beskjed om den stillingen jeg hadde fått var på IMA, en interkommunal avdeling som tar mot pasienter fra Lenvik, Dyrøy, Sørreisa, Torsken, Tranøy og Berg kommuner. Jeg tok i desember dette opp med Ordfører som gav uttrykk for at det ikke kunne være et problem. Jeg informerte lederen av Kontrollutvalget om situasjonen som mente det samme. Dersom det var sånn at jeg måtte velge mellom å ta den jobben eller å sitte i KU, så hadde valget vært veldig enkelt. Jeg hadde valgt jobben foran det tunge vervet som mildt sagt koster mer enn det smaker.
Jeg tok ekstravakter ved avdelingen fra i midten av desember og skrev under kontrakten på deltidsstillingen den 1/1-17. Det ble et nytt år (2017) og jeg gikk tilbake til mine politiske verv i kommunen. Jeg har aldri lagt skjul på hvor jeg har jobbet, det har vært godt belyst både fra kommunestyrets talerstol i enkeltsaker, via sosiale medier og media generelt. Jeg er blant annet en stor forkjemper for hele faste stillinger i helsesektoren, og jeg mener det har vært godt belyst at jeg har vært en hjelpepleier som selv har jobbet i en sånn ufrivillig deltidsstilling på helsesenteret. I løpet av 2017 jobbet jeg mye. Jeg fikk tilbud om ekstravakter også på OGT dette året og tok noen få vakter der.
Jeg har handlet i god tro om at dette var i orden, og jeg har ikke hatt vonde hensikter med det. Tvert i mot har jeg hele tiden trodd at det var avklart og greit. Det er ikke sånn at det er så attraktivt å sitte i KU at man må “lure” seg til et verv der. Som student som hadde vært flere måneder i utlandet uten inntekt var det også viktig for meg å stable meg på beina økonomisk igjen. Derfor tok jeg de vaktene jeg kunne få og sa sjelden nei til ekstravakter. Jeg føler jeg har stilt opp og gjort en solid innsats på avdelingene jeg har vært på. Det kommer jeg aldri til å beklage.
Helsekjøpssaken kom opp i KU i 2017. Det har vært og er en veldig krevende sak for kommunen. I den saken har jeg vært opptatt av å være ryddig og redelig, sånn som resten av KU har. Likevel har jeg hatt en litt annen rolle enn de andre i KU fordi jeg også er gruppeleder og kommunestyrerepresentant. I kommunestyret har jeg vært tydelig, både om hva jeg synes om måten kommunen har håndtert saken før, under og etter den kom opp. Jeg har skrevet leserinnlegg i lokalavisa og på bloggen min for å belyse mitt standpunkt i en viktig sak for kommunen og våre innbyggere. Jeg har sagt ifra. Vært tydelig på at jeg ikke synes noe om at kommunen nærmest gikk i krig mot ei avis, at man går til søksmål mot tidligere ansatte, at man kun ønsker å ivareta én eneste ansatt i kommunen i disse prosessene, at Ordføreren snakker ned kontrollorganet sitt og at jeg ikke synes saken har blitt tatt på alvor av de som skal være med på å skape ei forandring.
Vi gikk inn i et nytt år (2018), og jeg var snart ferdig barnevernspedagog. Jeg søkte nye utfordringer som var mer innenfor mitt nye arbeidsfelt og sa derfor opp stillingen på DMS IMA 22/02-18. Uka etter fikk jeg en mail fra Anders Hanssen i Slåttebakken Helse. Dette var like etter at tidligere Rådmann hadde gått av som styreleder i Slåttebakken Helse. I brevet ble det stilt spørsmålstegn rundt mine roller siden jeg var ansatt i Lenvik kommune og satt i KU. I svaret jeg gav forklarte jeg hvordan jeg så på det, og hvordan det nå var. Jeg redegjorde for hvordan saken var fra min side, samt informerte om at jeg nettopp hadde sagt opp og var på tur ut. Jeg valgte selv å sende dette svaret både til lokalmedia og til Ordføreren for at de skulle bli belyst om saken. Nok en gang var jeg opptatt av åpenhet. Og jeg følte ikke at jeg hadde gjort noe galt, derfor så jeg heller ikke noe problem at dette kom opp. Dessuten så jeg på dette som en konstruert problemstilling. Det hadde aldri vært et problem før nå, etter at jeg hadde ytret meg kritisk til kommunens behandling av helsekjøpssaken. Jeg så- og ser enda på dette som et forsøk på å skyve fokus fra det saken handler om, og til noe helt annet, samt å så tvil om intensjonene til et av kommunens kontrollutvalgsmedlem.
Jeg gjorde en avtale med min daværende fagleder om at jeg fikk 1 mnd mindre oppsigelsestid enn hva som er vanlig, fordi jeg allerede hadde begynt i drømmejobben på asylmottak for enslig mindreårige flyktninger. De ekstravaktene jeg var satt opp på før jeg sa opp tok jeg, og jeg hadde min siste vakt i stillinga siste helga i april. Etter det har jeg ikke tatt en eneste vakt verken på IMA eller KTA. Jeg har tatt 7 ekstravakter på OGT etter at jeg sluttet i den faste stillinga mi på IMA. Jeg har hele tiden tenkt at OGT var under UNN. Det står opplyst på kommunens hjemmesider, det står i utlysningstekster fra kommunen og ettersom det på den avdelingen bruker UNN sine rapport- og fagsystemer så var jeg hele tiden overbevist om at det umulig kunne være noe problem at jeg tok vakter der, og spesielt siden jeg forstod at det ikke var et problem at jeg jobbet på IMA. Siste vakt på OGT tok jeg 16/9. Da hadde jeg sluttet på asylmottaket fordi det skulle legges ned, og jeg begynte i ny jobb som barnevernspedagog i en nærliggende kommune 17/9. Jeg tok vaktene fordi jeg hadde ferie og mulighet til å bidra, og det angrer jeg ingenting på.
I forbindelse med at tidligere Rådmann ba om innsyn på mine «gjeldende arbeidsavtaler (inkl ekstravaktavtaler) og siste lønnsutbetaling» kom denne saken opp igjen. Jeg trodde ikke jeg hadde noe å «frykte» fordi jeg visste at jeg ikke hadde noen gjeldende avtaler med kommunen. Når jeg så i postjournal at den som hadde fått ansvar for innsynet var en saksbehandler som både arbeider sammen med tidligere Rådmann, er venn med henne og som nylig hadde nominert henne til fylkestingslista til Arbeiderpartiet i Troms, fikk jeg en dårlig følelse. Jeg var også usikker på hva som er lov til å gi av personopplysninger i innsyn og sendte derfor mail til Rådmannen for både å opplyse om innsynet, informere om habilitetsutfordringene jeg så og for å høre hvordan de vurderte innsynet. Jeg mottok senere et notat fra kommuneadvokaten. De så ingen problemer med det som var spurt om i innsynet og hadde gitt beskjed til saksbehandleren at hun kunne sende ut det som var spurt om. Helt greit for meg, jeg hadde ingenting å skjule. Jeg oppfordret til å behandle sensitiv informasjon med forsiktighet, men jeg opplevde ikke at de tok den oppfordringen.
Jeg ba om innsyn på hva som var utlevert av informasjon til meg. Dette mottok jeg etter fristen for svar, noe som åpenbart er et brudd på offentleglova. Da jeg endelig fikk svar på mitt innsyn (innsyn på innsynet om du vil) fikk jeg sjokk. Da hadde kommunen levert ut mine TIDLIGERE avtaler, både den faste lillestillinga jeg hadde hatt, 3 ekstravaktavtaler fra 2017 og 3 usignerte ekstravaktavtaler som gjelder ut dette året (som jeg aldri har sett eller signert). Regelen er at man skal skrive under slike hvert år -og at de gjelder ut kalenderåret. Jeg ble skremt av hva som var blitt sendt ut, og hvis «hvermansen» går inn på postjournal kan disse få veldig feil inntrykk av hva som er min arbeidssituasjon i dag. Det står ingen plasser på dokumentasjonen at jeg har sagt opp den lillestillinga, og ettersom det var bedt om gjeldende arbeidsavtaler så er det langt over grensa og sende ut tidligere avtaler. Det er både drøyt og misvisende å sende ut disse dokumentene, og hvis man ser det i sammenheng med det som er bedt om så ser det jo ut som jeg i dag arbeider 3 plasser, både ekstra og fast på DMS. Det stiller meg i et dårlig lys, i alle fall når man tar det ut av kontekst sånn som det gjøres i denne saken. Og det stemmer jo overhodet ikke. Greit at jeg er full av giv, men jeg er ikke en superkvinne. Jeg har én jobb. 100% stilling i en helt annen kommune, og det er nok.
I samtaler med Ordføreren etter denne saken «eksploderte» i media og det nevnes at jeg “kan bli sparket” fra KU har Ordfører flere ganger gjentatt «man kan ikke jobbe verken 1 eller 100% i kommunen hvis man skal sitte i kontrollutvalget». Det er greit, og jeg understreker nok en gang at jeg jobber verken 1 eller 100% i kommunen. Jeg har oppfattet denne saken som oppe og avklart for flere måneder siden, men det er den tydeligvis ikke. Hvis Ordfører, i likhet med Rådmannen, mener at det er «ulovlige forhold» å ta ekstravakter ved OGT så kan jeg opplyse om at jeg ikke lengre gjør det. Hvis fakta skulle ha noe som helst betydning i saken.
Så til Rådmannens håndtering av dette. I KU-møte 18/10 var saken om innsynet fra tidligere Rådmann oppe. Jeg var følgelig inhabil i diskusjonen, men jeg understreker at det ikke var noe «usikkerhet» rundt mine arbeidsforhold i dette møtet. Det var ikke mitt inntrykk. Hvis det er inntrykket til Rådmannen, så forteller det meg at de har helt feil fokus i denne saken. Sånn som jeg observerte saken så hadde ikke Rådmannen gjort seg noen tanker om hva tidligere Rådmann skulle med informasjonen, og de beklaget heller ikke feilene som var gjort i forhold til hva som var utlevert. Er vel litt for mye å forlange en beklagelse når feil er blitt gjort. At Rådmannen går ut fra det møtet med en usikkerhet rundt mine roller, etter jeg tydelig har understrekt hva faktum er, får være opp til dem. Jeg har ingen tillit til Rådmannen når jeg ser hvordan dette har blitt behandlet.
Notatet fra Rådmannen etter KU-møtet er slående. De konstaterer med at jeg er ansatt i Lenvik kommune. Det er jeg ikke. Og hvis jeg er det, så skulle jeg gjerne sagt opp, men jeg visste verken til hvem eller hva jeg skulle sagt opp. Som tidligere nevnt har jeg ikke skrevet under noen kontrakter for 2018, så selv om Rådmannen mener de ekstravaktavtalene er gyldige selv om de ikke er underskrevet, så er jeg uenig i det. Jeg ba ordføreren i brev 5.november om en tilbakemelding på hvem og hvordan jeg skulle si opp disse påståtte stillingene hen. Dagen etter sendte jeg brev til postmottak, for ordens skyld, og meddelte at jeg ønsket å si opp alle kontrakter som gjelder arbeidsforhold i Lenvik Kommune, både signerte og usignerte kontrakter, kontrakter jeg tidligere har sagt opp, kontrakter som ikke gjelder lengre og eventuelle andre påståtte kontrakter på arbeidsforhold mellom meg og Lenvik kommune. Med andre ord en oppsigelse på stillinger jeg ikke vedkjenner meg. Dette blir i morgen i Ordførerens svar, brukt mot meg som et bevis på at jeg har jobbet i Lenvik Kommune frem til 05/11. Det har jeg altså ikke. Jeg har heller ikke fått noe tilbakemelding på “oppsigelsen” på stillingene jeg mener jeg ikke har hatt. Aner ikke engang hvor lang oppsigelsestid jeg evnt har. 5/11 kommer til å bli nevnt gjentatte ganger fra Ordførerens munn i morgen. Mulig han tenker at den oppsigelsen beviser at kommunen har rett og jeg har feil. Jeg mener det motsatte, og er glad jeg sendte det brevet til postmottak, ellers hadde vel Ordføreren “konkludert” med at jeg fortsatt var ansatt i kommunen i dag.
Og dersom jeg hadde vært ansatt i Lenvik kommune burde det vel strengt tatt vært opprettet en personalsak angående dette for lenge siden. I stedet for går Rådmannen til offentlig sak mot meg gjennom postjournal og media. Hvis dette er representativt for hvordan man behandler de man anser som ansatte i Lenvik Kommune, så blir jeg svært bekymret. Og så vidt jeg forstår er ingen av varslerne i Helsekjøpssaken lengre i stillingene de hadde før saken kom opp. Det forteller meg at det ikke er mulig å si ifra om kritikkverdige forhold i Lenvik kommune uten at det får konsekvenser. Det er også en helt forkastelig personalpolitikk som ikke hører hjemme noen plass.
I utredninga til Rådmannen går man ut med netto utbetalinger jeg har hatt fra kommunen de siste tre år. I media velger Rådmannen å gå ut med brutto utbetalinger. Det får det til å se ut som at jeg har jobbet 200% for kommunen siden saksdokumentet ble laga i slutten av oktober og nyheita nådde media i begynnelsen av november. Det tas helt ut av sammenheng, og Rådmannen velger å kaste ut et tall uten å forklare leserne hvor mye som kommer fra den allerede avklarte situasjonen rundt mine arbeidsforhold og hvor mye som gjelder etter at jeg sluttet i den lille stillingen. Det er altså mine 7 ekstravakter på OGT som er det jeg forstår som er hovedproblemet her og grunnen til “usikkerheten” til Rådmannen. Da bør man kanskje informere folk om akkurat det, og ikke slenge ut et tall for deretter å la det være opp til leserne å gjette seg til hva som er tilfellet. Det blir tatt helt ut av sammenheng og blåst opp over alle proposjoner.
Jeg reagerer også på måten Rådmannen ordlegger seg i sitt svar til lokalavisa «Jeg har intet behov for å gå inn i denne type diskusjoner i media. Vedkommede har til og med siste utbetaling i oktober 2018. Brutto lønn på 107 000,- fra Lenvik kommune dette året. Utover dette har Rådmannen ingen kommentar og viser til dokumentasjon oversendt til Ordfører». Her sier man altså at man ikke har noe behov for å gå inn i denne diskusjonen, for så å gjøre nettopp det. I tillegg lar Rådmannen kommuneadvokat Bjørn Stefanussen prosedere saken i samme artikkel ved å si til Folkebladet at han har konkludert med «at Gregussen fortsatt er ansatt i Lenvik Kommune da hun fortsatt tar vakter ved OGT». Noe jeg altså ikke gjør eller gjorde da saken stod på trykk 2/11. Denne måten å opptre på i media viser at Rådmannen taler med to tunger, noe han har gjort helt siden han ble tilsatt som Rådmann i 2017. Å håndtere media på denne måten har blant annet ført til at Rådmannen har sett seg nødt til å legge seg flat for kommunestyret flere ganger. Det er åpenbart ingen kontroll på hva verken Rådmannen eller flere andre i staben uttaler til media.
Jeg har hele tiden trodd at det er Kontrollutvalget som skal kontrollere kommunen, og ikke at det var kommunen som skulle kontrollere Kontrollutvalget. Jeg er mildt sagt skeptisk til hva man bruker ressursene sine på i en ellers anstrengt situasjon for kommunen. Og det er ikke første gangen jeg mener det. Som tidligere nevnt synes jeg for eksempel ingenting om at man har gått til rettslige skritt for å få hentet ut dokumenter fra en tidligere ansatt. Dokumenter som allerede var levert til Kontrollutvalget.
Dette er ikke første gangen Rådmannen har hatt et usaklig personfokus. Heller ikke mot meg personlig. I en artikkel i Kommunal Rapport tidligere i år ønsket ikke kommunen å uttale seg i saken det ble skrevet om, forutenom å opplyse om mine personlige forhold og hvem jeg er gift med. Jeg har fått nok av det ensidige fokuset fra Rådmannen på å snakke person i stedet for sak. Man tar mannen i stedet for ballen, og det synes jeg ingenting om.
I kommuneloven står det at man ikke skal være ansatt i kommunen man sitter i kontrollutvalget til. Det er først og fremst for at man ikke skal havne i habilitetsutfordringer og for eksempel forfordele arbeidsgiveren sin. Det er det ingen som kan anklage meg for å ha gjort i KU. Vedtakene i Kontrollutvalget har også vært enstemmige, og min enkeltstemme har ikke avgjort noe verken den ene eller den andre veien. Ansvaret til habilitet er medlemmets ansvar. Det ansvaret føler jeg at jeg har tatt med å informere både Ordfører, kontrollutvalg og kommunestyret om mine arbeidsforhold. De 7 ekstravaktene jeg har tatt på OGT etter sist gang denne saken var oppe tidligere i år kan jeg gjøre lite med nå. Jeg er ikke ansatt i kommunen. Dersom det ønskes nyvalg av kontrollutvalget ønsker jeg det hjertelig velkommen. Jeg føler at det som har kommet ut av dette dramaet er at innbyggerne er ytterligere forvirret over hva i alle dager det er som foregår i kommunen vår, samt at jeg er blitt sint og gir en god faen i politisk korrekthet. Og det er kanskje ikke det verste utfallet.
Ordføreren ønsker å sende sitt svar i morgen til Kontrollutvalget for å gjøre mest mulig ut av denne saken. En siste finish på et ellers dårlig håndverk. Det vanlige når det stilles spørsmål til Ordfører fra folkevalgte er at han svarer på det også er det over. Jeg skulle ønske Ordfører og Rådmann var like nøye i viktige saker som Kontrollutvalget har undersøkt og lagt frem for kommunen, som de har vist seg å være i saker som omhandler personer som gir motstand til den etablerte ukulturen i kommunen. Men det er vel litt for mye å be om.