Bak fasaden er soverommet mitt så rotete at jeg skjemmes når vi får besøk. Bak fasaden har jeg ikke barbert leggene min på ukesvis. På kjølerommet vårt vet jeg at det står middagsrester fra slutten av forrige uke. Jeg vet om en plass i huset vi alltid glemmer å støvsuge. Nå som jeg skrev det, så kom jeg på at det er veldig lenge siden jeg støvsugde under senga vår. Bak fasaden har vi det ofte rotete de dagene vi vet at vi bare er to. Bak fasaden skulle jeg ønske at jeg orka å vaske innsiden av vinduene i forrige uke, samtidig som jeg vaska de på utsida. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg ikke gjør meg helt ferdig før om ca 2 uker. Bak fasaden krangler vi. Bak smilene har vi mange tunge stunder. Bilen min har jeg ikke vaska innvendig siden august. Veska mi er kaos. Skoene mine er spredt utover gangen. Bak fasaden har jeg mye dårlig samvittighet.
Klærne har en tendens til å havne på gulvet, bak fasaden!
Jevnt over har vi det fint. Vi vasker hver torsdag. Vi rydder hver dag. Når vi er alene sklir det fort ut, men det går fint. Jeg er ikke perfekt og jeg ønsker ikke å fremstå på noen som helst anna måte enn det jeg er. Sånn som samfunnet har utvikla seg, spesielt i forbindelse med sosiale medier, så fremstår de fleste som perfekte. Jeg blir påvirka av det selv. Jeg legger liksom ikke ut et bilde av meg selv der jeg selv synes jeg er stygg. Jeg poster aldri bilder av hjemmet vårt dersom vi har det rotete. Jeg skryter aldri av de dagene jeg IKKE trener eller de dagene jeg ikke prioriterer å være flinkis. Dette er meg. Syk, usminka, bak fasaden.
Jeg får ofte mange spørsmål om hvordan det egentlig er å være vegetarianer. De aller fleste reagerer med sjokk og vantro på at jeg ikke spiser kjøtt, sånn.. på tross av at vi er i 2013. Det overrasker meg. Nå skal jeg svare på det! Jeg spiser jo fisk, så jeg er jo ikke 100% veggis. Jeg elsker fisk. Jeg ønsker ikke å slutte å spise det. Jeg er nordlenning, og selv om jeg som nordlenning ikke MÅ spise fisk, så gjør jeg det. Jeg føler at jeg må. Det er selvsagt politiske grunner som gjør at jeg velger et liv uten kjøtt. Jeg er utrolig glad i dyr, og jeg respekterer alle liv. Jeg er glad i miljø. Miljøhensynet blir ikke ivaretatt i kjøttindustrien. Og industrien i seg selv er jeg skeptisk til. Måten ting blir gjort på og all grumsen som egentlig er i en kjøttdeig.. Jeg grøsser. Hjemme hos oss bor det 4 stk. 3 av de er kjøttetere også er det meg. Når jeg lager middag, så blir det skjeldent kjøtt. Jeg kan lage kjøttmat, men hvis jeg slipper det, så blir jeg glad. Jeg er ikke en fanatisk anti-kjøtt type. Jeg bare vil ikke ha det inni meg selv. Det er ikke et problem fordi både mannen og barna hans spiser fisk. Å ikke spise kjøtt er enkelt. Du bare lar vær. Det er ikke en kunst. Jeg savner ikke tacokjøttdeig eller hjemmelaga pizza (standard spm). Jeg savner en god søndagsmiddag med brunsaus og surkål. Og det kan jeg jo enda lage. På julaften spiser jeg grøt. Eller torsk. Eller laks. Jeg skal aldri begynne å spise kjøtt igjen, jeg ser på det som en seier at jeg har klart å la vær i snart 10 år. En enkel seier. For det er et lett valg. Og det føles godt.
I dag hadde vi veggisgryta mi til middag. Den er verdens enkleste å lage + at alle sammen liker den. Den er full av ulike grønnsaker og egentlig så kan du putte alt du har til overs oppi den. Fremgangsmåten er lett. Enten kan du bruke en sånn grønn ferdigpose med pasta i ostesaus fra Toro. Eller så kan du bare ta pasta, koke det opp, ha i melk/fløte, litt mel, litt smør og litt ost. Når det er kokt og blitt en gryte, så tar du bare å har i alt du vil ha i. I dag hadde jeg i gulrøtter, brokkoli, mais, blomkål og nøtter. Det går fint an å ha i litt stekt egg for at det skal bli mer proteinrikt. Det bruker jeg å gjøre av hensyn til barna som vokser. Som tilbehør hadde jeg hvitløksbrød, det gjør det hele litt mer spennende. Det er mange ulike smaker, det er næringsrikt og spennende. Og ikke minst så er det enkelt. Jeg er ikke av typen som står på kjøkkenet i timesvis for at familien skal få nyte 7 min med middag. Det er rett og slett ikke verd det for min del. Jeg trives ikke så godt på kjøkkenet at jeg er villig til å ofre så mye av tida mi (som jeg egentlig synes er verdifull) for mat. Jeg er mer opptatt av prinsipielle ting når det kommer til kosthold. Siden vi har barn i hus, så er jeg opptatt av at de skal få gode verdier og ha gode erfaringer når det kommer til mat. Jeg vil at de skal lære seg hvordan man lager mat og hva som er bra å spise. Jeg er opptatt av at det skal være grønnsaker til hvert måltid og at maten skal være kortreist.
Jeg er ikke den første som klager, men damn, nå er jeg skikkelig syk! Jeg surker og har vondt overalt, skikkelig synes-synd-på-meg-selv-greie. Typisk meg å peise meg ut for så å bli totalt ubrukelig og influensaprega i alt for lang tid. Det har jeg rett og slett ikke tid til.. Uansett, så har vi hatt en kjempefin dag. Det er så godt å ikke være alene når jeg er syk. Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg klarte å være syk før jeg traff Kay! Huff, nå hørtes jeg skikkelig sutrete og avhengig ut. Det er jeg ikke. Jeg bare påpeker hvor deilig det er å få ekstra omsorg og kjærlighet i sykdomstider. Det er det beste, og jeg setter stor pris på det. Takk, Kay! Snørr-suss. I kveld skal vi kose oss. Vi skal sløve i badekaret i lang tid med masse lys og mye kjærleik. Jeg håper på en gullmassasje og mye snørrkyssing ikveld. Vi skal se på Ingen Grenser på tv2 nå snart. Det setter nok sykdommen min litt i perspektiv. Jeg har ingenting å klage på. Jeg er heldig. En av verdens heldigste, faktisk. Håper alle dere goinger har det fint! Takk for at dere fortsetter å lese bloggen min, det gleder hverdagene mine. Klem fra sykjente91
I dag kan du lese om meg i lokalavisa for Midt-Troms, Folkebladet. Selv om forsida virker dyster og dramatisk, kan jeg med dette melde om at det ikke var såå ille. Selvfølgelig er jeg lei meg fordi det er blitt blåblå regjering, og det er absolutt verd å ofre noen tårer for. Det må jo være lov å vise følelser, men allikevel er jeg mest av alt positiv. Jeg er supermotivert. Jeg er så motivert nå at jeg ikke kan huske at jeg noen gang har vært så klar. Jeg er så KLAR til kamp at dere aner det ikke. Nå som jeg og mitt parti er i opposisjon, BÅDE i kommunen min OG i landet mitt, så er det klart at noe må gjøres. Vi må være mer tydelig på hva vi mener, og jeg ser på de neste fire årene som en stor mulighet til å bygge opp det SVlaget som jeg ble med på for 10 år siden. For 10 år siden da vi satt i opposisjon og SV var større og sterkere enn det vi er idag. Nå har vi sjansen. Og vi skal være en sterk opposisjon. Jeg har allerede starta. Selv om de blåe bare har gitt oss en smakebit av hva slags hverdag vi får med NYE MULIGHETER og NYE IDEER, så er selv det lille vi har sett ganske urovekkende. For meg virker det som om vi skal flere tiår tilbake, både når det kommer til religion, kjønn og asyl. Vi skal tilbake. De nye ideene var gamle og de nye løsningene var oppbrukt. Vi har vært der, og jeg vil ikke tilbake. Jeg synes ikke det er greit at de blåe skal ta oss tilbake til ei tid der kvinner skal være på kjøkkenet og menn ikke skal ta del i barneoppdragelse. Jeg vil ikke at legen min skal kunne frasi seg å snakke med meg om abort. Jeg vil at kvinner som blir gravid skal få muligheten til å ta tidlig ultralyd hvis de vil det, uten at det gir oss andre noen som helst grunn til å dømme de. Fedrekvota må heves framfor å reduseres. Dette er tilbakeskritt, og jeg venter spent på fortsettelsen. Ryddejobben om 4 år blir stor, det er det ingen tvil om. Men de skal ikke få igjennom dette uten kamp. Og jeg er klar! Superklar. Super-Katrine. I opposisjon.
De som kjenner meg vet at jeg ikke er den første som jubler over at jula snart nærmer seg. Nå er vi kommet oss inn i oktober og det er bare litt over 2mnd til selveste julaften. Jeg er ikke så glad i jula. Den minner meg på hvor utrolig bra vi har det og hvor fælt andre folk har det. Når jeg ser hvordan barn fråtser i julegaver og ikke engang bryr seg om det de får før de åpner den neste, blir jeg bare trist. I fjor hadde jeg ei barnejul, og selv om dagen i seg selv var fin, så var den prega av alt for mye materialisme og egoisme. Det blir fort sånn, når voksne lar barn få alt de ønsker seg uten og engang tenke på hvordan andre barn i verden har det. Jula er stress. Vi bruker enormt mye penger på tull og altfor lite penger på det som egentlig er viktig. Mange glemmer av hva som kommer i møte, og starten på det nye året bærer ofte preg av dårlig økonomi for mange. Vi casher ut kredittkorta våre som aldri før, og går inn i nyåret med dårlig samvittighet og flere regninger. I år skal jeg bare gi julegaver som har stor betydning for andre. Ikke for å skape hatere, men jeg ble ferdig med alle julegavene idag. Det som går igjen i årets innkjøp er solidaritet. Gavene MÅ betyr noe. Jeg har kjøpt de fleste på nett, mange av dem har ei politisk betydning. Det blir viktigere og viktigere for meg å gjøre noe for andre i denne tida fordi jeg ser at det tar fullstendig av hvert eneste år.
Jeg har alltid brydd meg om andre. Jeg var kanskje 12 år første gang jeg ble med tanta mi som frivillig på julaften for de svakstilte. Siden den gang har jeg jobba hver eneste julaften. Både som frivillig og i helsesektoren. Det er viktig for meg å gi av meg selv, spesielt på denne dagen. Jeg ønsker at kollegaene mine som har barn og familie skal være sammen med de, og jeg ønsker selv og være sammen med de som ikke har noen andre å være sammen med. Det er altfor mange her til lands som sitter aleina på julaften uten og ha noen. Disse er vi nødt til å ta vare på. I år har vi ikke barna på julaften. Da har vi blitt enig om, her i hjemmet vårt, at vi skal gjøre noe godt for andre. Det er mye koseligere å gi av seg selv og vite at du har gjort en forskjell for noen, enn det er å sitte hjemme og fråtse i kapitalisme og egoisme. Misforstå meg ikke; jeg er selvfølgelig takknemmelig for alle gavene jeg får til jul. Men hadde det vært opp til meg, så skulle de gavene gått til noen som virkelig trenger dem. Jeg har alt jeg trenger og enda mer enn det. Det er en hel verden der ute som mangler både mat, rent vann og klær. Det er disse jula burde handle om på ordentlig. Vi har det rett og slett for godt, og hvis vi ikke skal bruke det til noe positivt for andre, så skjønner jeg ikke meninga i hvorfor akkurat vi skal være så heldige.. Jeg skal ikke komme her å fortelle dere hvordan dere skal feire høytida, det må være opp til hver og en av dere. Men jeg håper at dette innlegget kan være med på å skape litt ettertanke og takknemmelighet. Gjerne gjør noe godt for de som ikke har det så bra i jula, det hadde vært det aller beste. Alternative julegaver kan anbefales! De fleste blir glad for å være med på å gi noe godt til andre.
Så kom nyhetene, etter mye om og men; Det blir en blå-blå regjering i Norge med god støtte fra KrF og Venstre. Til glede for noen, til sorg for mange. Jeg koste meg med avtalen samtidig som jeg trøstespiste ostepop og tok en sørgepils på senga i gårkveld. Neida. Ikke helt sånn. Jeg har har lest på nettavisene og sett pressekonferansen til de borgerlige. Det virker som om de som er mest fornøyd er de som har valgt å ikke delta i regjeringen. Kanskje de rett og slett har for mye å tape på det. På en måte er jeg glad for dette, på en anna måte er jeg trist. Det vil de helst ikke snakke om fordi de er mest opptatt av å snakke ned om den forrige regjeringa og opp om den nye. Det skal bli spennende å se hvor lenge dette varer og hva resultatet av dagens avtale egentlig blir. Det er det ingen som vet enda. Hadde det vært lov å henge opp flagg i Norge etter kl2100, hadde vårt flagg vært reist på halv stang i går, men kanskje aller helst på selve valgdagen. Jeg er takknemmelig fordi det blir 4 nye år uten konsekvensutredning utafor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er en seier for alle. Jeg er stolt og glad for at sentrumspartiene har vært tydelig på denne saken og for at de også fikk de til, på lik linje som SV klarte det i 8 år. Jeg er selvfølgelig også glad for at asylbarna skal få bedre rettigheter, men forstår det sånn at det enda er litt uklart. De sier det er en seier, men jeg skjønner at det er flere “røde flagg” over den såkalte seieren. Det blir spennende å se. Jeg tar en dag om gangen. Jeg er trist fordi det ble sånn som det ble. Fordi det er så mange “vanlige folk” som ikke ser at de blir ramma av politikken de borgerlige fører. Fordi mannen i gata som stemmer FrP er den personen som trenger FrP minst. Fordi jeg er redd for at flertallet i Norge har blitt egoistisk og stemmer kun for egen vinning. Det er mange ting å være trist for, men jeg skal gjøre meg ferdig med det nå. For nå skal jeg starte med valgkamp mot neste valg og jobbe hardt for å få flere til å engasjere seg i kampen for et bedre Norge. For at mitt lille land skal taes tilbake igjen og bli behandla på ordentlig. For at det blir rødgrønt flertall i 2017.
