Hver femte norske kvinne liker ikke å vise seg naken foran partneren sin. Hvorfor det? Hva er det som gjør at så mange ikke har det såpass bra med seg selv at de ikke klarer å være bekvem uten klær framfor den de elsker?
Vi vokser opp i et samfunn med stort kroppspress. Du blir stortsett fortalt hvordan du skal se ut fra den dagen du blir født. Hva du skal ha på deg og hvem du skal være henger tydeligvis sammen med noe større enn vi tror vi kan råde over. Det er på tide at vi tar kontroll over utviklinga og starter med å tro på oss selv. Reklamen og skjønnhetsindustrien jobber hardt for å peke på feil og mangler med vanlige kvinners utseende. Vi lures til å tro at dersom vi blir tynnere, blir vi også lykkeligere. At dersom vi pumper leppene våre fulle av restylane og botox, blir det lettere for oss å bli sett. At puppene våre trenger løft, at leggene våre må være glattbarberte til enhver tid. Samtidig som vi skal leve opp til samfunnets forventinger til hvordan vi skal se ut, skal vi også tilfredstille de rundt oss. Toppbloggerne og kjendisene som bruker tusenvis av kroner på utseendet sitt forteller oss at vi ikke er gode nok som vi er. Sånn kan vi ikke ha det.
Jeg har jobba hardt for å få god selvtillit, og selv kan jeg ha dårlige dager der jeg føler meg dårlig med meg selv. For meg henger det gjerne sammen med at jeg føler meg uopplagt og sliten, gjerne kommer den følelsen etter 70 timer på jobb eller enten for lite eller for mye søvn. Jeg bortforklarer min til tider dårlige selvtillit med hva slags liv jeg lever, og er veldig bevisst på at det ikke er bra. Jeg har ikke problemer med å være naken, verken for den ene eller den andre, og jeg skjønner at det er unikt. Jeg har flere venninner som vegrer seg for å kle av seg klærne framfor familien sin, vennene sine eller kjæresten sin. Det er så trist å høre hvor lite tro mange jenter har på seg selv og hvor undertrykt kvinner egentlig er. Hva er det som gjør at man aldri føler seg god nok?
Det er på tide å ta noen viktige grep. Det som har funka for meg har egentlig vært å være bevisst på hvordan samfunnet henger sammen. I det siste har det vært diskutert mye i forhold til kvinnekroppen, blant anna kan man lese om Christer Falck sine meninger om anoreksia, der han har fått store tilbakemeldinger på hans utsagn for ei tid tilbake. Han mente at når du jobber som modell gjelder “jo tynnere, jo bedre”-prinsippet og at anoreksi viser selvdisiplin. Det diskuteres også heftig om Fotballfrues kropp etter fødselen, der hun ser ut som hun aldri har hatt et barn inni seg kun kort tid etter hun fødte. Det provoserer meg når rollemodeller går ut med holdninger som er med på å skape dårlig selvtillit for unge jenter. Vi må endre vår bevissthet. Vi må se på oss selv med andre øyne. Vi kan oppnå mye dersom vi går sammen, og det viktigste blir alltid å først og fremst fortelle oss selv at vi e flotte – så fortelle andre det. Jeg lever i ei tro på at du ikke kan være like god med andre dersom du ikke er god med deg selv. Så å starte hos seg selv først er nødvendig. Deretter kan man hjelpe andre til å få bedre selvtillit, det være seg kjærester, venninner og ikke minst barn. Barn som vokser opp med foreldre med dårlig selvtillit får ofte dårlig selvbilde selv. Det er en stor oppgave å ta vare på barn, men det er en enda større oppgave og gi barnet mestringsfølelse og god selvtillit.
Mitt ønske for fremtida er at vi jenter kan gå sammen om å jobbe i mot skjønnhetstyrraniet. Vi må hjelpe hverandre inn i en bedre verden og fortelle den gamle at vi er gode nok sånn som vi er!
Hva er det med mannefotball som engasjerer oss så mye? Og hvorfor er ikke engasjementet like stort når det kommer til kvinnefotball? Et av livets mange spørsmål som jeg lurer på i det nysgjerrige, ideologiske hodet mitt.
I dag har jeg, som så mange andre i det ganske land, brukt over 2 timer av livet mitt på å se på cupfinalen. Jeg har lenge hatt et nært forhold til RBK og ble selvfølgelig skuffa da de ikke vant. Jeg leser overalt at det er enormt mange mennesker som benytta de to timene på samme måte som jeg gjorde, limt foran tv-skjermen med stort engasjement og spenning i kroppen. Det får meg til å tenke på hvorfor det er sånn og hva det er med fotball som skaper så stor lidenskap. Molde fortjente helt klart seieren, og de spilte en utrolig bra kamp. Men det er egentlig ikke den prestasjonen som treffer hjertet mitt, det er lidenskapen og engasjementet til tilskuerne. Ropene og jublinga fra tribunene, buing på dårlige dommeravgjørelser, tårene i øynene til RBK-fansen og seieren i øynene til Moldegjengen. Folk er villig til å blø for drakta si, og mange mennesker bruker masse energi og ikke minst økonomi på å få se sine spillere nå langt. Jeg spilte fotball i mange år da jeg var yngre, men hadde aldri noen drømmer eller mål om å gjøre det på heltid. Jeg har spilt på jentelag sammen med flinke spillere som ikke har ønska å kjempe kampen om å nå drømmene sine i forhold til nivå i damefotballverden. Målet om en karriere innen fotball for kvinner er ikke like sannsynlig som det samme målet er for menn. Det er færre jenter som spiller fotball, generelt sett, og det er alltid flere mannelag enn jentelag i lokalsamfunn. Det er lite fokus på damefotball, både på tv og ellers i media. Det er ikke like mye penger i jentefotball og det blir liksom aldri helt det samme engasjementet. Jeg kan forstå at det har blitt sånn, med tanke på historie, men nå lever vi jo i 2013 i et tilnærma likestilt samfunn, så hvorfor endrer det seg ikke da? Og hva skal til for at det blir bedre? Hva er det som gjør at jenter har ulike forutsetninger til å nå langt i fotball og hvorfor er ikke fokuset og engasjementet like stort?
Jeg blir rørt av å se hvor engasjerte folk er når det kommer til fotball, og kjenner det ofte på kroppen selv. Hjemme hos oss er samboeren min ihugga Arsenal-fan og twitterprofilen hans er fulle av småfrekke kommentarer under kampene. Han roper og skriker fra stua og er nesten skremmende engasjert. Tidligere i år var han for første gang å så på laget sitt i England, og jeg er så utrolig glad for at han fikk muligheten til det. Selv heier jeg på QPR og har sett de i England sammen med vennene mine. Følelsen og stemninga på stadion er unik og det kan ikke forklares. Med en gang du tar på deg drakten, lua eller skjerfet blir du en del av et fellesskap der alle deler samme meninger som deg på en spesiell ting. Jeg unner alle fotballfans å ta seg en stortur uansett hvor det er, det må bare føles på. Jeg har også vokst opp med en pappa som er og alltid har vært svært engasjert i forhold til fotball. Før i tida husker jeg etter turene til Tromsø for og se TIL, forbannelsen over de gangene de tapte og gleden i øynene på pappaen min da de vant. Mennesker kan møtes på tvers av alder, interesser, etnisitet og identidet, og likevel være en del av noe stort sammen. Det er jo spesielt og veldig fint. Likevel tenker jeg masse på damene. De kampene der stadion ikke blir fylt opp, der kanskje de færreste jubler og gråter om det går den ene eller den andre veien. I en ideell verden, så haddefotballen også vært likestilt.
Kjøttfri mandag har vært populært i lang tid, og nå har også flere offentlige institusjoner innført trenden. Hjemme hos oss har vi selvfølgelig kjøttfri mandag. Siden jeg er den eneste vegetarianeren i familien, så har jeg kjøttfri hver dag. Det er tusen gode grunner til ikke og spise kjøtt, og kanskje ikke en eneste grunn til og faktisk spise kjøtt. Så jeg spør alltid meg selv, dersom du spiser kjøtt, hvorfor gjør du egentlig det?
Grunnen til at jeg velger bort kjøtt er fordi jeg ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Du tror kanskje at jeg bare er en dråpe i havet, og at det ikke har noe å si om jeg spiser kjøtt eller ikke. Det stemmer ikke. Vi dreper 56 milliarder landdyr for matproduksjon hvert år. Dyrene som avles opp og kun har en mening med livet sitt, og bli spist, lever under dårlige kår og har mye kortere liv enn hva som er naturlig for deres art. Samtidig får de ikke anledning til å tilfredstille sine naturlige behov. Jeg har alltid hadd et godt dyrehjerte, og jeg kommer aldri til å spise kjøtt noensinne. Når det kommer til helsa, så er det direkte usunt og spise kjøtt. I 2010 viste et studie at dersom kjøttforbruket i hjemmet hadde blitt begrenset til maks tre ganger i uka, så vil man kunne forhindre 31 000 dødsfall av hjertesykdom, 9000 tilfeller av kreft og over 5000 tilfeller av slag i året i Storbritannia. I grillsesongen står kjøttet for over halvparten av klimagassutslippene i Norge. Det er svindyrt både for samfunnet og for miljøet og frakte kjøtt. For ikke å snakke om hvor urettferdig fordelinga av jordas ressurser egentlig er. Dersom flere slutter og spise kjøtt, vil kjøttet bli billigere. Dermed kan produksjonen gå ned, flere personer i uland har råd til kjøtt og det blir akkurat litt mer rettferdig fordeling av jordas ressurser. Dersom man kutter ut kjøtt en dag i uka, kuttes dine co2utslipp med 170kg i året. Dersom alle i Norge gjør det samme, tilsvarer det utslippene til over 360 000 biler!!!! Vil du være med å bidra til en bedre verden? Innfør kjøttfri mandag i hjemmet ditt! Eller enda bedre, kjøttfri hver dag 😉
I går leste jeg en forferdelig artikkel som gav meg fullstendig noia. Kjenner enda at jeg skjelver! Jeg og Kay slutta å snuse i Februar i år, og det har gått over all forventning. For min del gikk det veldig bra de første 100 dagene, men når sommeren kom begynte jeg å kjenne på nikotinsuget. Det er egentlig veldig flaut, fordi jeg har alltid overbevist meg selv om at jeg ikke var avhengig. Det gikk kjempefint og slutte, og jeg er veldig stolt over meg selv. Likevel kjente jeg på hele kroppen at jeg ville begynne igjen, og bestemte meg for å kjøpe nikotinfri snus på butikken i sommer. Det er jo egentlig helt uskyldig, tenkte jeg, siden det bare er havre, kakao osv i nikotinfri snus. I tillegg fant jeg en “sunn” type nikotinfri snus i Sverige, med masse vitaminer og flotte greier i. Jeg ble overbevist. I hele sommer snuste jeg nikotinfri snus, og utpå høsten har det blitt litt sånn.. lørdagskos. At jeg kjøper en boks nikotinfri snus på lørdager, for å “unne meg noe godt” og for å unngå å gå på en smell. Så kom sjokknyhetene. http://www.nrk.no/norge/advarer-mot-nikotinfri-snus-1.5608662
Tannleger i Sverige advarer mot nikotinfri snus!! Jeg slutta jo og snuse fordi jeg var redd for tannkjøttet mitt og tennene mine. Tennene mine og smilet mitt er det viktigste jeg har, og jeg merka stor forskjell i munnen min kun kort tid etter at jeg slutta. Nå viser det seg at nikotinfri snus er mye mer farlig for tennene enn snus med nikotin i!! Jeg er sjokkert og helt ifra meg. Nå angrer jeg maks på at jeg har snusa nikotinfri snus i hele sommer, og lover og aldri gjøre det igjen. Jeg har aldri hull i tennene, og jeg er livredd for at jeg skal få det nå.
Jeg har venta lenge på dette! Ikveld har jeg og Kay kosa oss med det nyeste vi eier; GTA 5! Yes! Du leste riktig. Jenta med de “riktige” holdningene og det gode smilet elsker å spille. Tror det ligger litt igjen fra barndommen, da onkelen min hadde GTA Vice City. Har mange minner fra den tida! Jeg smugla GTA San Andreas inn i huset som ungdom, ettersom mamma ikke lot meg spille det. Det var jo tross alt 18års aldersgrense. Nå er jeg myndig og kan bestemme over mitt eget liv. Game on!
Selv om jeg synes det er enormt teit å “fokusere på prostatakreft” i form av en bart i stedet for å faktisk gjøre noe aktivt i forhold til formålet, så elsker jeg Movember. Jeg er så glad i bart at november-måneden er blitt min yndlingsmåned.
Jeg har en onkel som har vært med i Høyre så lenge jeg kan huske. Vi er uenige i mange ting, men jeg liker godt å diskutere med han. Det er fint å diskutere med folk i familien som er saklig og som har litt peiling. Det verste jeg vet i de situasjonene det blir politiske diskusjoner innad i familien, er når noen bare kommer med utsagn og påstander uten å argumentere for det. Og som en av de få som er politisk engasjert i familien, så blir det endel sånne. Men sånn er det ikke med onkel. Han har mange gode meninger i mange viktige saker, og jeg er ofte enig i masse av det han sier. Selv om konklusjonen hans er ulik min, så skjønner jeg godt hvor han kommer ifra. Han jobber som daglig leder i en mellomstor bedrift og har mange interessante og nyttige synsvikler på saker i forhold til det han jobber med. Jeg lytter alltid litt ekstra når han forklarer meg saker og ting som har med økonomi og skatt og gjøre, for eksempel. Jeg er jo veldig glad i skatt, men jeg skjønner at det kan være vanskelig for bedrifter, som for eksempel denne, og bli pålagt mange avgifter. Jeg har lært masse av onkelen min, både politisk og personlig, og jeg har stor respekt for den jobben han har gjort i Høyre i 15 år. Selv om jeg er forferdelig uenig med han i enormt mange saker, så er jeg stolt over han. Hver gang han er i avisa kjenner jeg at jeg blir stolt inni meg, og hvert leserinnlegg han skriver leser jeg ekstra nøye. Lokalavisa vår gir meg ikke fult innblikk i situasjonen i nabokommunen vår Målselv, men når onkel skriver leserinnlegg så blir jeg mer informert om hva slags utfordringer de har der borte.
Onkel er fornøyd med bra oppslutning i partiet sitt, men han har sagt i hele år at han kommer til å melde seg ut av partiet dersom de velger å inngå samarbeid med FrP. Det skjønner jeg veldig godt, men har vel egentlig aldri helt trodd på han. Det er så fort gjort at en sånn “ekstrem” handling bare blir ord når det kommer til stykket, og argumentene endrer seg når de faktiske forhold blir presentert. For eksempel “regjeringsplatformen”. Han kunne jo bare sagt at han ble fornøyd med resultatet og valgte å gi FrP en sjanse. Men sånn er ikke onkel, han står for det han mener. Og det har jeg stor respekt for. Han har nå valgt å melde seg ut av Høyre som en protest mot samarbeidet de har inngått med FrP. Jeg har stor forståelse for det, men skjønner godt at det må ha vært en vanskelig handling å gjøre. Høyre er, og har jo vært, en stor del av livet til onkelen min, og det er en ganske tøff handling han har gjort. Mer om det kan du lese her http://www.folkebladet.no/nyheter/article8514401.ece
Det kan kanskje virke som om jeg er fornøyd med at onkel har meldt seg ut av Høyre pga at vi har så ulike synspunkter på mange ting. I utgangspunktet er jeg jo glad for hvert medlem de borgerlige mister, men det er ikke sånn at jeg fryder meg over det. Jeg er først og fremst glad for at han har gjort det han har sagt, han har stått ved sine ord, og det er sånne politikere vi trenger. Vi må ha folk som gjør ord til handling. Jeg respekterer det veldig høyt, og håper at flere politikere kan ta lærdom at det. Han er en av de politikerne som ikke sørger for politikerforakt, akkurat fordi han har tatt et så tøft valg som det han har gjort.
Med det ønsker jeg onkel masse lykke til! Kommunisten i familien er kjempestolt over deg!
I går så jeg en reportasje om dyre vesker på tv2. Nyhetsverdien er absolutt diskutabel, men det inspirerte meg til dette innlegget likevel.
Dama i reportasjen sa at dyre vesker er allemannseie og at “nesten” alle kvinner har ei veske i titusenkronersklassen. Hun viste frem vesker fra 8000 til 60 000 tusen kroner. Jeg ble helt satt ut av hvor normalt reportasjen fremstilte denne dyre trenden. Jeg vet at noen jenter bruker mye penger på veska si og at noen velger å forsikre den, men jeg kunne aldri tenkt meg å gjøre det. Jeg elsker veskene mine, og har selv mange forskjellige vesker. Jeg kan gå så langt som å si at jeg er avhengig av vesker. Jeg må ha med meg ei veske på jobb og jeg bruker som oftest småvesker som tilbehør til antrekk dersom jeg skal ut. Vesker er praktiske. Man kan ha alt man vil inni de. Når jeg reiser på helgeturer til hovedstaden har jeg alt jeg trenger i veska mi, det er plass til både ekstra skift og ekstra sko. Når jeg skal på jobb har jeg ofte med meg matpakken, pengeboka, telefonen og ei flaske vann i veska mi. Hvis jeg skal ut på byen holder det med ei lita ei med plass til det aller viktigste; ei ekstra strømpebukse (i tilfelle den jeg har på meg ryker), legitimasjon, kontanter, telefonen og tannbørsten dersom jeg skal sove over hos noen. Jeg har ofte lurt på hvordan menn klarer seg uten vesker? Og skjønner selvfølgelig hvorfor de er avhengig av å ha bukse med mange lommer på. Dersom jeg bruker kjole, skjørt, strømpebukse eller tights en dag, har jeg ingen andre plasser å ha pengeboka mi og telefonen min anna enn i veska mi. Den dyreste veska jeg har kosta 999,- og jeg kjøpte den til meg selv i bursdagsgave for noen år siden. Yndlingsveska mi fikk jeg hos bestevenninna mi. Den veska jeg bruker aller mest kjøpte jeg for 100,- på loppemarked. Vesker er fine og se på og fine å ha. Men jeg er ikke villig til å bruke en formue på noe så enkelt som ei veske. Det er mange ting jeg heller vil bruke pengene mine på, feks til en liten oppmerksomhet til kjæresten min eller til dama med frelsesarmeen-bøtta. Jeg synes ikke det er greit å fremstille det som normalt å bruke opp til 100 000,- på ei veske, og personlig kunne jeg aldri forsikra veska mi. Jeg tror de aller fleste er enige i at vesker er en smart oppfinnelse. Men hvor mye er vi villig til å bruke på den?
Denne veska har jeg med meg på jobb i dag! Det er den nyeste veska jeg har og kosta ca 300,-. Evig nok for min del!
Nå skal jeg ta for meg et tema som har rammet de aller fleste, enten nært eller fjernt. Selvmord. Selvmord er et utrolig viktig tema som er vanskelig for mange å snakke om. Jeg tror det er flere som kjenner seg igjen i hvordan man snakker om dette temaet, og at de aller fleste kanskje ønsker en mer åpenhet rundt temaet. Da jeg vokste opp i Lenvik kommune var selvmord noe som var helt vanlig. Det er stygt å si det, men det ble til slutt så vanlig at det ikke gikk lang tid i mellom hver ungdom eller bekjent man hørte om som hadde tatt sitt eget liv. Det var på grensa til å bli hverdags. Ikke at det skjedde hver dag, men at når det skjedde- så var det ikke noe overraskelse. Jeg ser at dette er noe som ikke har forandra seg og at ungdommen idag også vokser opp til å ha dette temaet sterkt innpå seg. Det skremmer meg. Det skremmer meg når jeg vet at 80% av all ungdom har tenkt på å ta sitt liv en gang i løpet av ungdomstida si. Jeg har også hatt utrolig tunge stunder i livet mitt, og er ikke i tvil om at dette er en statistikk som stemmer. Selv har jeg alltid brukt å sagt at “ALLE” en gang i løpet av det lange liv har tenkt på å avslutte livet sitt. Forskjellen fra å tenke det til å faktisk gjøre det, er derimot det som skiller mennesker i å være friske og syke. Sånn som jeg ser det. For det må ikke være tvil om at idet man begår et selvmord, så er man ikke frisk. I det øyeblikket man velger å ta sitt eget liv bevisst er man nødt til å være syk i gjerningsøyeblikket. Det må være et snev av ikke-friskhet i det sekundet man gjør det. For den avgjørelsen er enorm.
Jeg blir trist av å skrive dette fordi jeg er redd for at noen skal føle seg støtet. Jeg ønsker ikke å støte noen med dette innlegget, tvert i mot så er det eneste jeg ønsker er åpenhet rundt temaet. Jeg mener at dette er et tema som ikke må ties i hjel. Vi må snakke om det. Vi må fortelle om hvordan vi har det og vi må ha fokus på å hjelpe andre, slik at selvmord ikke blir et alternativ. Vi må jobbe hardt for å forebygge selvmord, men hvordan skal vi gjøre det? Hva kan vi gjøre?
Det er mange ulike grunner til at personer velger å ta sitt eget liv. Egentlig så tror jeg ikke at dette er noe man velger, men at man rett og slett i øyeblikket ikke ser en annen mulighet. Det har blitt kartlagt flere årsaker til selvmord, men selve grunnen (dersom det finnes en stor grunn) finnes det vel ingen konkrete svar på. Det som det finnes konkrete svar på er at over 600 personer gjør dette i Norge hvert år. Og at de aller fleste av disse er menn mellom 15-24 år. Og at samfunnet rundt helt klart må ha noe å si. Sosial status, livssituasjon og ikke minst samfunnets forventninger til enkeltindividet er store press-faktorer som tar stor plass i livene til de aller fleste av oss. Noen takler dette helt greit, men selv om kanskje de fleste klarer å leve helt greit med dette, så er dette viktig å snakke om. For jeg synes ikke det er greit. Det er ikke greit at presset til å leve er for mye for mange å takle.
At mennesker må leve med press er ikke noe nytt. Men presset til å prestere har blitt større med tidene. Aldri før har så få vært tilfreds med sitt eget liv som det vi er nå. Det er trist å se at samfunnet forventer at ALLE skal ha minst en bachelorgrad i et eller anna fag som ikke nødvendigvis fører oss noen vei. Det er trasig når barn som vokser opp har to ønsker for livet; Å bli rik og å få et yrke som har med seg en eller anna stor status. Å passe inn. Å se ut sånn som samfunnet sier at vi skal se ut, og mene det samfunnet mener at vi skal mene. At vi skal ha på oss de rette klærne og jobbe med de rette tingene er helt klart vanskelig å passe inn i for de fleste. Folk er forskjellig, og det er på tide at vi setter dagsorden og presser samfunnet i den retninga som vi vil ha den. Jeg vil ha samfunnet i ei mer sunn retning, der fokuset ikke blir på hvor mye du veier, hvordan du ser ut eller hvor mye inntekt du har. Jeg vil at fokuset skal være på hvem du er, hvordan du har det og hvordan vi som medmennesker kan hjelpe deg.
Jeg blir så lei meg når jeg vet hvor mange familier og venner som preges av selvmord hvert år. Det går ikke bort av seg selv, og det følger de aller fleste livet ut. Noe må gjøres!
Hva synes dere om feminint undertøy for menn? Jeg for min del mener at hver må stå for sitt eget valg av undertøy, og jeg elsker designere som tenker utradisjonelt! Bort med fordommene, inn med mer valgfrihet i 2013 – på ordentlig. I Norge i dag er det mange fordommer knytta til hvordan vi velger å se ut og hva vi velger å ta på oss. Jeg ønsker meg et mer åpent samfunn med mer fokus på menneskene i stedet for hva menneskene tar på seg. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva naboen, venninna eller randoms i butikken kler på seg, jeg bryr meg heller om hva de mener og hvordan de behandler andre mennesker. Jeg tviler på at jeg får se pappa, lillebror eller kjæresten min kjøpe rosa undertøy med sløyfer på med det aller første, men jeg håper at de nevnte velger selv hva de tar på seg under buksa!
Jeg hadde ikke hatt noe imot dersom dette var meg og kjæresten min!
