Det har gått 4 år siden den forferdelige dagen der så mange mistet sine liv på grunn av en mann. En annen Anders. I dag har det nesten vært umulig å være på sosiale medier eller lese aviser uten å bli påminnet det. For få dager siden leste jeg at flere folk fra midt-Troms, til og med folk jeg kjenner, hyllet gjerningsmannen Anders Behring Breivik. I mine øyne er det bare en Anders som skal hylles. Vår flotte Anders Kristiansen fra Bardu som var en av ofrene 22juli. Jeg tenker masse på han. I går da jeg reiste nedover med flyet til Oslo tenkte jeg på for en flott gutt han var. Han var et stort politisk talent, men mest av alt en utrolig god venn. Jeg tenker masse på hvor han hadde blitt å vært nå dersom han enda hadde vært her sammen med oss. Han hadde nådd langt, og jeg tror at han hadde utrettet masse. Akkurat nå hadde han mest sannsynlig gått inn i en valgkamp både i Bardu og i Troms Fylke. Han hadde store mål politisk og jeg kan se lenge etter å bli like flink som det han var. 22 Juli 2011 ofret han sitt liv for det som han trodde på. Han hjalp andre da han kunne løpt avgårde. Han sørget for at flere liv ble reddet før han selv døde. Sånn som han sa at han ville. Verden hadde vært en bedre plass dersom Anders hadde levd. Det er han som burde hylles, ikke den forferdelige navnebroren hans.
Jeg blir kvalm, oppgitt og lei meg når jeg leser at folk er enige med ABB. Han har på mange måter vunnet. Kampen for et rausere og mer inkluderende land ble ikke større. For fire år siden skulle fokuset bli på mindre hat og mer kjærlighet. Det har det ikke blitt. Rasismen florerer og folk offentliggjør sin enighet med gjerningsmannen 22/07. De tar han i forsvar. Jeg synes det er umenneskelig å kunne forsvare det som skjedde. Det er mildt sagt forkastelig.
I dag leser jeg på Facebook at folk nærmest mimrer tilbake til 22/07-11. De legger ut lange statuser om hvor de var da det skjedde, hva de tenkte på og at de lover å aldri glemme. Håper de samme folkene kan engasjere seg for et samfunn for alle. Håper engasjementet kommer ut av Facebook og inn på viktige arenaer. Håper det kan bli mer kjærlighet og mindre hat.
Kreftforeningen og Rødekors uttrykker bekymring for at det er for få blodgivere i dag med tanke på at antall krefttilfeller har økt. I dag er det ca 100 000 blodgivere i Norge, og det trengs minst 25 000 til. Tall fra Kreftforeningen viser at antall kreftpasienter kan komme til å øke med 25% i løpet av de neste 15 årene. Det er tall vi må ta på alvor.
De som trenger blod er for eksempel de som er rammet av kreft, de som er med i trafikkulykker, personer som mister blod etter operasjoner, mennesker med blodsykdommer, brannskader eller de som føder eller er nyfødt. Det er kjempemange mennesker som er avhengig av at Blodbanken har fulle lagre, og det kan du være med på å bidra til.
De som er friske og er mellom 18 og 60 år kan som hovedregel gi blod. Man må fylle ut skjema for hver gang og er inne til en samtale med de som jobber der, så går man gjennom spørsmålene. Det som er synd i dag, spesielt nå som det er lite blod i bankene, er at homofile ikke får lov til å gi blod. Det er en viktig kampsak for meg. Blodet sjekkes jo før det blir overført og sålenge man er frisk synes jeg at man skal kunne gi blod. Blodbanken er så raus at den ikke bør diskriminere.
Jeg er blodgiver og det er noe av den enkleste og samtidig mest meningsfulle oppgaven jeg utfører. Det er så utrolig lettvint! Det tar ikke mer en toppen en halvtime hver tredje mnd, og det krever ikke mye av kroppen din. Vi har en fantastisk kropp som produserer og ordner opp helt av seg selv, så å gi av det vi har for mye av til de som trenger det mest skulle nesten bare mangle. Det er enormt givende å vite at man er med på å direkte redde andre folks liv. Jeg anbefaler på det sterkeste å melde dere som blodgivere på https://giblod.no
Sommeren er så vakker her nord. Selv om jeg ser overalt at folk er værsyk og klager på det dårlige været må jeg bare si at jeg gleder meg over at temperaturen er lav, at sommerkjolene er jevnt brukt og at jeg kan gå barfot på stranda. Det er nå 1mnd til vi skal gifte oss i vakre Bjorelvnes Kirke. Det aller meste er på plass og jeg gleder meg masse. Bryllupet skal vi feire på en av mine favorittplasser på jorda og jeg ser frem til å feire kjærligheten vår ilag med alle de rundt oss som vi er så glade i. Den siste mnd har gått så fort med mye politikk, jobb og skole på agendaen, men vi har likevel rukket og vært kjærester. Etter et helt års massiv sparing for å få råd til å feire den store begivenheten har vi endelig slappet litt av og jeg kan se at vi kommer i mål både økonomisk og praktisk. Jeg trodde aldri jeg skulle bli en stresset brud, men jeg har vært helt i hundre den siste tida. Drømt om dagen vår 3 netter på rad og organisert i hodet mitt i søvne. Jeg trodde ikke det fantes en bridezilla i meg, men så feil kan man ta. Men det skal vel gå bra! Vi har vært i Oslo og sett på yndlingsbandet mitt Foo Fighters på Telenor Arena. Det var en herlig konsert fra begynnelse til slutt! Jeg fikk turen i julegave fra Kay og det må absolutt være den beste gaven jeg har fått. Jeg har sett de før, og håper jeg får oppleve de igjen. Blir aldri lei av det bandet. Jeg har jobbet mye, men har tatt ferie fra skolen med godt resultat på eksamen. Jeg gleder meg bare til fortsettelsen, jeg stortrives på skolen! I sommer blir det dårlig med sommerferie på meg, men det var jeg klar over allerede i fjor så jeg er godt innstilt. Vi ble enig om at vi ikke skulle bruke mye penger på ferie i sommer siden vi skulle gifte oss, og siden jeg ikke har så mye ferie i utgangspunktet passa det greit sånn akkurat i år. Vi sparer på kruttet til bryllupsreisen! Håper alle dere får en fin sommer!
Min framtidige ektemann! Gleder meg til hver dag sammen med deg, elskede!
Herlig opplevelse på Foo Fighterskonsert sammen med mannen i mitt liv!
Kjære Erna Solberg. I likhet med deg våknet jeg opp i morges og var heldig. Du våknet kanskje opp i statsministerboligen og hadde en fin morgen sammen med familien din. Jeg våknet opp hjemme i nord-Norge i trygge omgivelser. Jeg ser tilbake på helga som har vært. Jeg har vært sammen med flotte kolleger på jobb og vært omgitt av gode venner og familie gjennom hele helga. Jeg har ingen store bekymringer for min egen del, og det hadde kanskje ikke du heller da du våknet i morges. Kanskje du tenkte på for ei fin helg du har hatt. Kanskje tenkte du mye på all den politikken dere har vedtatt nå som ditt parti endelig sitter med makta. Kanskje gleda du deg til nok en dag på jobb i dag som Norges statsminister. Ikke akkurat en liten tittel du har ordna deg der. Vi er så heldige vi som hver dag kan våkne opp i Norge. Farmora mi brukte å si at vi trakk vinnerloddet den dagen vi ble født her. Det er sant.
Ikke så langt unna oss, i Middelhavet og i Syria, skjer det helt grusomme ting. Samtidig som vi våkner opp med et smil rundt munnen vår, har en jobb å gå til og kjenner på heldig-følelsen, er det mange i verden som ikke har det like godt som oss. Flere tusen mennesker har mistet livet så langt bare i år, i forsøk på å ta sjøveien til Europa. Disse menneskene mister livene sine i vårt hav. Noens søsken, noens barn, noens foreldre. Unge og gamle mennesker på flukt. Mennesker som har forlatt livet sitt i land der de ble utsatt for krig, tortur, vold og overgrep. I utrygge land. I siste desperasjon legger de ut på en livsfarlig reise- i håp om å få det bedre en annen plass. Til et land som vårt. Et land der de kan våkne opp om morgenen og være trygg. Jeg forventer at vi hjelper de.
Det har vært en stor og meningsløs debatt i det siste om hvor mange (eller rettere sagt hvor få) vi i Norge skal hjelpe fra Syria. Flertallet på Stortinget endte opp med en avtale om at 5000 flyktninger skal få komme til landet vårt i år og til neste år. 5000 mennesker. Jeg er enig i at 5000 er bedre enn 0, men det er langt ifra godt nok. Da vi opplevde krig i vårt land og mange valgte å rømme over til Sverige var det ingen stor og langdryg diskusjon om hvor få de ville ta imot. De tok vare på oss akkurat som vi bør ta vare på andre.
Jeg har aldri før skjemtes av å være norsk. Nå som Høyre er i regjering sammen med FrP og bruker mer tid på å håne båtflyktningene enn å faktisk hjelpe de skjemmes jeg. Jeg blir trist. Jeg føler ikke at jeg fortjener å ha det så godt som jeg har det. Jeg lærte meg tidlig som barn at jeg skulle gi tilbake. At jeg skulle gjøre noe godt for andre fordi det ikke var en selvfølge å ha det så godt som vi har det. Nå opplever jeg å leve i et land som går i front for å gjøre minst mulig godt for de som trenger det mest og mest mulig godt for de som trenger det minst. I bakvendtland. Noen vil kanskje si at jeg er bitter fordi partiet mitt ikke vant valget for to år siden. Jeg kunne fint levd med det dersom jeg kunne stolt på at verdiene dette landet er bygd opp på hadde blitt ført videre. Det har de ikke blitt og nå er jeg mest bare lei meg fordi jeg bor i et smålig land som ikke gjør nok for å hjelpe andre.
Vi MÅ hjelpe. Vi må gjøre det vi kan. Viljen regjeringa har vist til å sette inn hjelpetiltak har vært skuffende. Det er snakk om mennesker i dyp krise som trenger oss mer enn noen gang. Det er også snakk om vår anstendighet. Vi kan ikke nøle. Vi kan ikke sitte å se på. Vi må bidra mer og hjelpe flere. Og det må vi gjøre så snart som overhodet mulig. Det handler om liv eller død. Hvor mange skal vi ha på vår samvittighet? På torsdag skal kommunestyret i Lenvik vedta hvor mange flyktninger vi ønsker å bosette hjemme hos oss. Jeg vet at det kommer forslag fra FrP om å bosette 0. Det skremmer meg at et parti kan være så egoistiske. Det verste er at de takket være Høyre, Venstre og KrF har mye makt i landet vårt i dag.
Så kjære Erna. Jeg har likt deg godt før. Du har vært en tøff kvinne som jeg har respektert, selv om vi er svært uenig til tider. Du er en bauta og du har fått til mye i livet ditt. Selv om du er beinhard kapitalist så har jeg sett opp til deg. Jeg hadde forventninger til deg som landets statsminister og jeg ønsket meg at du skulle gjøre en god jobb, selv om jeg forberedte meg på noen nederlag. Nå føler jeg at det er svært lite å se opp til. At ikke du har klart å gjort mer i denne saken forbauser meg. At du kan se på at dette skjer er kaldt. Og jeg håper at du aldri blir gjenvalgt som dette landets statsminister noen gang igjen.
I neste kommunestyremøte i Lenvik førstkommende torsdag skal vi vedta veien videre i kommunestrukturprosessen. Det har vært en lang og diffus prosess der fokuset fra regjeringa har vært å få gjort mest mulig på minst mulig tid. Selv har jeg sittet i utvalget som har jobbet med kommunestrukturen i vår kommune og det har vært veldig interessant og lærerikt. Samtidig kjenner jeg at jeg vil kaste opp dersom jeg hører ordene ?robust og bærekraftig kommune? en gang til. For hva vil det egentlig si å være robust og bærekraftig? Er det sånn at Torsken kommune ikke er robust fordi de har lavt innbyggerall mens Lenvik er robust fordi vi er flere? Når vi begge for eksempel er på Robek-lista og har mange like utfordringer når det kommer til økonomi? Det er det enda ingen fra regjeringa som har kunnet svare på.
Jeg mener at prosessen i seg selv fra regjeringas side er kritikkverdig. Det har vært uklarheter i hva slags oppgaver de fremtidige kommunene skal ha, hva som skjer med fylkeskommunen og hva som er den egentlige motivasjonen for å gjennomføre en kommunesammenslåing. Og dersom noen kommuner ønsker å stå alene, hvorfor skal de ikke kunne gjøre det? Min kommune er jo et levende bevis på at størst ikke alltid nødvendigvis er best.
I Lenvik har vi kommet frem til at vi evner å ta oss av de lovpålagte oppgavene vi har på en grei måte alene. Vi er ikke i like stor grad som mindre kommuner avhengig av hjelp fra andre. Samtidig er vi ikke fremmed for å samarbeide med andre kommuner om en ?ny og bedre kommune?.
I Lenvik SV mener vi at kommunene selv skal være enig i hvem som eventuelt skal slås sammen og at det skal være rom for å stå alene dersom flertallet ønsker det. Vi er imot en tvangssammenslåing og ser ikke på tvang som en fremtidsretta måte å drive et samfunn på. I vår kommune har vi fra før av utfordringer når det kommer til rivalisering mellom distrikt og sentrum. Vi tror at dersom kommuner blir tvangssammenslått kan dette bli en enda større utfordring i framtida.
Inndelingsloven sier at innbyggerne bør høres før kommunestyret fatter et endelig vedtak om kommunesammenslåing. Da er det viktig at disse prosessene er gode. Det er ulike måter man kan gjøre det på, og på torsdag skal vi legge opp løpet for hva slags måte vi vil at våre innbyggere skal høres på. I SV mener vi klart at det skal være både folkemøter og folkeavstemning. Denne reformen er såpass stor og viktig at vi må vite at en stor del av befolkninga blir hørt.
SV er ikke imot å endre på kommunestrukturen, men mener at en så viktig sak krever en folkeavstemning. Når det handler om hvor folk skal bo og hva slags fremtidige kommune vi alle skal leve i er det viktig at folket høres. Kommunesammenslåing er alt for viktig til at det bare kan bli bestemt av 31 representanter i kommunestyret. Det er ikke bare et praktisk spørsmål om organisering av tjenester eller et økonomisk spørsmål om hva slags prioriteringer vi skal gjøre. Det handler om nærhet, om lokal tilhørighet og ikke minst en følelse av identitet. For mange vil det også være et verdispørsmål og det vil være ulikt fra person til person hva som avgjør hva man mener i saken. SV ønsker at så mange sider som mulig skal belyses i denne debatten, og at ikke bare ulike utredninger skal legges til grunn for en så viktig sak som kommunestruktur er. Vi vil kjempe for at folket skal høres både på torsdag og etter valget i september.
Det er nå bare to måneder igjen til den store dagen vår, og jeg gleder meg masse! Vinteren har vært preget av mange gjøremål og hektiske tider, og jeg har såvidt rukket å tenkt på bryllupet vårt. Å planlegge valgkamp samtidig som man planlegger bryllup er ikke den beste komboen. I mange situasjoner har jeg måttet prioritere, og dessverre har bryllupet vært siste pri. Men sånn er det. Jeg er ikke som andre jenter. Jeg har ikke gått rundt å drømt om denne dagen hele oppveksten min, og jeg har ikke noe stort forhold til bryllup. Jeg har vært i mange fine bryllup, og min erfaring er at de enkleste har vært de vakreste. Søstera mi gifta seg for eksempel i et lite kapell i bardu og hadde festen uten ved elva i Skoelvdalen (en plass vi har vært mye i oppveksten vår) og det er faktisk det triveligste bryllupet jeg har vært i. Det var enkelt, men samtidig nydelig!
Da vi startet å planlegge bryllupet vårt hadde vi lave forventninger. Jeg er ikke den som bryr meg om blomster, kjoler eller pynt. Jeg tror ikke Kay er den som bryr seg så hardt om det heller. Vi er ganske chill på sånne ting, og det føles veldig godt. Likevel får jeg veldig mange sjokkerende blikk rundt omkring. For eksempel så gikk vi inn i en lokal blomsterbutikk og skulle bestille blomstrene til den store dagen. Jeg og Bella skal ha en fin bukett hver og Kay og Brage skal ha sånn blomster i jakkene sine. Vi skal selvfølgelig også ha blomster på bordene i festlokalet, men jeg aner ikke hvordan det blir seende ut. Da vi kom inn i blomsterbutikken og den hyggelige damen spurte hva vi skulle ha svarte jeg “en fin bukett av røde roser”. Jeg synes røde roser er nydelige, og siden vi skal gifte oss midt i valgkampen kan det være greit å bevisste på hva slags farger vi skal legge fokuset på. Så tok hun frem endel kataloger med bilder av dekorasjoner de tidligere hadde gjort. Jeg fant frem til et bilde jeg syntes var fint og sa “denne skal jeg ha”. Hun hadde visst aldri før opplevd at noen var så kjappe i beslutningen, og ba meg om å ta med kataloger hjem. Jeg sa at jeg ikke hadde interesse av å ta med meg hjem noen kataloger som helst, og at jeg uansett ikke kom til å se i de. Jeg hadde bestemt meg, sånn blir det. Oppi all likegyldigheten til pynt og detaljer (som jeg vet skaper nok frustrasjon for forloveren min) er jeg ganske bestemt. Jeg vet hva jeg vil ha og hva jeg helst ikke vil ha. Så det er ganske greit å forholde seg til. Nå som det nærmer seg begynner det å krible i magen.. Jeg gleder meg masse og blir veldig lett rørt for tida! Alt som kan være i boks til nå er i boks til nå og jeg kjenner at jeg endelig er litt frampå. Det skal bli så fint å si ja til den flotteste mannen jeg vet om <3
Jeg gleder meg til å feire kjærligheten vår sammen med venner og familie. Jeg gleder meg til venninna mi skal synge i kirka. Jeg gleder meg til å feste sammen med de nærmeste og til å høre på talen til Kay som han har skrevet for lenge siden.. (Jeg har ikke engang begynt på min, kjenner jeg har litt småpanikk). Tror det blir uendelig vakkert. Vår beste dag. <3 Også gleder jeg meg til å trashe kjolen!!!!
Og når vi våkner dagen etterpå og er blitt mann og kone skal jeg dra på skolen. Hvetebrødsdagene feires på UIT. Etter valget (som forhåpentligvis blir et godt valg) skal vi på bryllupsreise. For et fint år det er!
Leser i Folkebladet 21/05 at daglig leder av krisesenteret i midt-Troms ber om mer økonomisk støtte til Krisesenteret. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser at hun har blitt møtt med lite forståelse for situasjonen når hun har tatt opp utfordringen med de ti administrasjonssjefene i eierkommunene. Jeg håper hun møter mer forståelse hos kommunenes politikere.
Etter at krisesenterloven ble innført i 2010 kreves det at det skal være et heldøgns krisesentertilbud i kommunene. I Lenvik er vi vertskapskommune for Krisesenteret i midt-Troms som gir tilbud til ti kommuner i regionen. Krisesenteret i midt-Troms er en privat stiftelse, og det bekymrer meg stort når jeg leser at de kan komme til å stenge dørene dersom de ikke får nok støtte. I budsjettrunden i fjor kjempet Lenvik SV frem et forslag om å gi 150 000 kroner i ekstra tilskudd til Krisesenteret. Dessverre fikk vi ikke flertall for det. I dag ser vi at det trengs enda mer penger, og jeg håper at politikerne både i min kommune og i de andre 9 kommunene blir med på å gi mer støtte til Krisesenteret. Kampen mot vold i nære relasjoner stoler jeg på at alle kommunepolitikere er med på kjempe. Kommunene er pliktig å ha et krisesentertilbud, og den plikten og ansvaret må vi ta på aller største alvor.
Naturligvis skal Lenvik Kommune gi mest. Vi er både vertskommune og har det største antall innbyggere- og dermed er vi også størst sannsynlig de som benytter oss mest av tilbudet.
Kampen for å hjelpe voldsutsatte kvinner, menn og barn er en viktig kamp. Vold i nære relasjoner må bekjempes, og uten et krisesenter i regionen er det vanskelig å hjelpe de som vil ut av en hverdag med vold. Jeg er redd for at usikkerheten denne debatten er med på å skape kan føre til at terskelen for å ta kontakt med Krisesenteret blir høyere og dermed føre til at mennesker blir i voldsutsatte hjem lengre. Lenvik SV vil ikke være med på å diskutere hvorvidt et Krisesenter i regionen skal bestå eller ikke, vi ser på det som en selvfølge at kommunene skal gi støtte til lovpålagte oppgaver. Kvinner, menn og barn er avhengige av at tilbudet er tilstede. Det handler om beredskap og det handler om at de som trenger det mest skal få hjelp i våre kommuner.
Med det oppfordrer jeg alle politikerne i midt-Troms om å finne rom til å gi mer økonomisk støtte til Krisesenteret i midt-Troms så snart som mulig. Jeg har troen på at vi sammen kan finne gode løsninger til det beste for det viktige lovpålagte tilbudet vi gir.
Det våres i lufta og vi går endelig mot ei lysere tid. Våren er på vei og jeg har skifta til sommerdekk på bilen min. Selv om det føles som om jeg nettopp la om til vinterdekk var det utrolig godt å bare bli ferdig med det. I går gikk det opp for meg at det bare er litt over 3 mnd til vi skal gifte oss! På tide å få panikk? Alt som kan være på stell til nå er på stell til nå, så det må bare gå bra. Jeg gleder meg masse til den store dagen og ser virkelig frem til å feire kjærligheten vår sammen med de vi er mest glade i. Denne mnd er det eksamenstid, og jeg gleder meg mye! Når jeg går på fri skal jeg låse meg inne på hytta (uten Internett og dekning) og bare pugge til jeg kan ALT. Høres ut som plan for suksess. Tida går så utrolig fort. Det var som om det var i går at det var et helt halvt år til den store dagen. Med studier, mye jobb og politikk er det såvidt jeg klarer å henge med i tida. Hva slags dag er det idag, forresten? B-) Jeg liker å ha det hektisk! Likevel må jeg stoppe opp, kjenne på hvor godt jeg har det og nyte øyeblikkene. Det er hverdagene det er flest av, og de må man ta vare på. Jeg ser frem til tida som kommer. Det har gått veldig bra på skolen dette året, og det skal bli godt å avslutte første skoleår. Gleder meg til høsten kommer og vi starter opp igjen! Hvetebrødsdagene begynner på UIT….. Ferie har jeg på sensommeren, og bryllupsreisen tar vi etter valget. Valgkampen er allerede i gang, og de neste mnd er det politikk som blir i hovedfokus. Det er mye fint å glede seg til i tida framover, og høstens valg blir veldig spennende! Ønsker alle mine lesere ei god helg!
Av Katrine Boel Gregussen og Elin Johanne Røang Lenvik SV
I kommunestyremøtet i Lenvik 30/04-15 vedtok et flertall av kommunestyret at skolene i Lenvik skal være mobilfrie.
Et forslag som opprinnelig kom fra barn-og unges kommunestyre (BUK) ønsket å innføre en mobilfri dag i uka. Lenvik SV ser på det som svært positivt at ungdommen selv har tatt initiativ til å ha mer fokus på samhold og mindre fokus på telefonen. Derfor syntes vi at forslaget fra BUK var veldig positivt, og valgte å stemme med forslaget fra ungdommen. Det som var så synd var at hele forslaget ble overkjørt av kommunestyrets flertall- som ønsket at det skulle være mobilfri skole hver eneste skoledag.
Når ungdommen selv tar initiativ til å innvirke på sin egen skolehverdag er det helt på sin plass at kommunens politikere lytter. I SV har vi tillit til ungdommen og mener at de selv vet best hvordan deres hverdag er på skolen. Dersom kommunens politikere ønsker at ungdommen skal engasjere seg og føle seg ivaretatt i denne kommunen er det svært viktig at politikerne ikke overkjører vedtak og ønsker som ungdommen kommer med.
Representanten fra ungdomsrådet, Erling Stangnes, var tydelig på at forslaget som fikk flertall var utdatert og at det var det samme som å gå tilbake til fortida. Mobilen er kommer for å bli- enten vi vil det eller ikke. Mange av kommunestyrets flertall argumenterte for at det kom til å bli mindre mobbing dersom telefonene ikke var tilgjengelige under skoledagen. Vi er ikke sikre på den påstanden. Mobbing har i alle år foregått, både med og uten mobiltelefoner tilgjengelig. Dessuten foregår mye av den elektroniske mobbingen på elvenes fritid.
Vi er veldig spente på hvordan den mobilfrie hverdagen skal organiseres og hvordan lærerressursene blir brukt i prosessen. Det er viktig at lærerne får benytte arbeidstida si til å undervise- ikke til å være mobilpoliti. Hvis barnebykommunen Lenvik mener at det er barn og unge vi skal satse på er det på tide å høre etter hva ungdommen sier. De er både en del av barnebyen og en viktig del av framtida.
For to år siden gikk høyresiden til valg på “Frihet” til folket. Frihet for meg er ikke deltidsstilling, søndagsåpent og lav lønn. Frihet for meg er trygghet, likhet og selvstendighet.
Den tryggheten har det ikke blitt gjort noe særlig med etter at de borgerlige tok over makta her til lands. Og uheldige som vi er her i Lenvik, lever vi både i et blått land, en blå fylkeskommune og en blå kommune. Likestilling, likelønn, faste stillinger og et sikkert arbeidsliv snakkes det ikke om fra den kanten. Der de borgerlige rår er det deltidsstillinger, usikkerhet og søndagsåpent det jobbes for. Det er på tide vi gjør noe med det.
Fast ansettelse bør være hovedregelen, ikke avviket. Du stiller usikkert på arbeidsplassen din dersom du er midlertidig ansatt, man kan få dårligere pensjonsopptjening og det er veldig vanskelig å bli et selvstendig individ. Friheten de blå snakker om er altså “friheten” til å spørre mamma og pappa etter penger fordi du ikke får lån i banken og dermed ikke har muligheten til å etablere deg. Friheten jeg snakker om er muligheten til å klare deg selv- uten å være avhengig av noen andre.
De blåblå er utrolig frekke. De jobber altså for at jeg skal få det vanskeligere på jobb og samtidig kaller de det for positivt. De sier at jeg skal få “bedre muligheter” i arbeidslivet med midlertidig ansettelse. Det er ikke så veldig lenge siden jeg bare hadde midlertidig stilling. Det var ikke så rosenrødt som de blåe skal ha det til. Ikke førte det til så mange bedre muligheter heller.
Jeg jobbet i 2 ulike midlertidige ansettelser samtidig og på 3 ulike arbeidsplasser like etter at jeg ble ferdig som helsefagarbeider, og jeg har ingen positive tanker om den tida. Det jeg sitter igjen med er en stor klump i magen. Jeg grøsser når jeg tenker på hvor mange unge som opplever å måtte jakte på ekstravakter i helsevesenet. Det er enormt krevende.
Jeg stilte bakerst i rekka når det kom til å få fast stilling. Jeg måtte si ja til alle ledige vakter fordi jeg aldri visste helt sikkert hvordan neste måned kom til å bli. Planer som jeg la sammen med familie og venner måtte stadig bortprioriteres fordi telefonen ringte og det trengtes ekstravakter på sykehjemmet. Ei stund hadde jeg telefonen med meg i dusjen i tilfelle den skulle ringe. For hvis du ikke tar den risikerer du at vakta går til noen andre og du rett og slett taper en hel dagslønn fordi du akkurat tilfeldigvis stod i dusjen når telefonen ringte og vakta gikk til den neste på ringelista som tok telefonen. 3ukers ferie hadde jeg for første gang i fjor. Da jeg skulle ta opp lån ble jeg avhengig av samboeren min. Selv om jeg jobbet kjempemasse og hadde god økonomi, så hjalp det jo ikke. For hvem vil låne penger til noen som ikke har fast stilling?
Og jeg er ikke alene om det. Jeg kjenner mange voksne, spesielt kvinner, som har hatt det sånn over flere år. Og ingen må komme å fortelle meg at det er frihet.
Det er ingen frihet i å stille bakerst i rekka når det skal ansettes nye folk fordi de med midlertidige stillinger ikke prioriteres. Det er ingen frihet i å måtte legge bort seg selv og alltid prioritere jobben først. Og det er iallefall ingen frihet i å gjøre seg avhengig av andre.
Jeg unner absolutt ingen en utrygg arbeidsplass, drømmen min er at alle skal få retten til heltidsstilling.
Frihet for meg er ikke søndagsåpne butikker. Frihet for meg er muligheten til å ha en eneste dag i uka det kan være ro. En dag der trafikken er litt stillere enn de andre dagene. En dag der folk er ute sammen med barna sine- ikke på jobb.
Frihet er arbeidsmiljøloven. En lov som bør styrkes- ikke svekkes. En lov som alltid har potensial til å forbedres, men ikke forverres. Dersom arbeidsmiljøloven skal endre seg bør det være til det bedre for arbeidstakerne- ikke til det dårligere.
Frihet er en god offentlig skole for alle. Det er respekt for yrkesfag og lærlingeplasser til alle slik at yrkesfagelever får like gode muligheter for å fullføre det de har begynt på som de som går allmenn. Frihet er likestilling. Et samfunn der kvinner og menn stiller like sterkt både i arbeidslivet og ellers. Det skal ikke være kjønnet du blir født inn i som avgjører hvor godt du klarer deg selv når du blir voksen.
Frihet er retten til å si det du mener uten å bli hetset for det. Frihet er å stemme på det partiet du ønsker å stemme på ved valget. Frihet er samhold. For meg er frihet å ta mine egne valg og bestemme over min egen kropp. Det er blant annet disse sakene arbeiderbevegelsen har jobbet for over mange år, og derfor er jeg så utrolig stolt over å få være en del av den.
I morgen er det kampen om frihet vi skal markere. Den ekte friheten, ikke den “liksomfriheten” de borgerlige snakker om. Det er på tide vi tar frihetsbegrepet tilbake. Gratulerer med dagen!
