I natt kom vi hjem fra godbyen London. Det var enormt deilig å dra på tur. Kay fikk turen i julegave hos meg, jeg bare elsker å gi opplevelser i gaver. Spesielt til han og SPESIELT når jeg kan ta del i gaven selv. Litt egoistisk, men det er ikke tvil om at vi trenger å være mer sammen- andre plasser enn hjemme. Det må være lov å unne seg selv noe godt innimellom. Og å reise. Jeg bare må reise litt innimellom. Jeg elsker å komme meg bort og jeg elsker å være sammen med han. I år tok vi turen til en by vi hadde vært i flere ganger hver for oss, men aldri sammen. Turen ble bestilt sammen med en god kollega, og det var perfekt å være på tur med henne og hennes mann. Det blir mer trivelig, litt mer latter, og akkurat passe klisjtur. Det var både tid til å være kjærest og til å være på shopping med ei god venninne. God stemning. I går da vi dro derifra kjente jeg at jeg egentlig ikke ville dra hjem… Det er litt rart siden jeg har vært hjemme 3 dager denne mnd, men det var så godt å komme seg bort. Se nye folk, få ny input og hente masse motivasjon. På hjemturen tok jeg med meg nye inntrykk, gode minner og en kriblende nyforelsket følelse. Nå er jeg klar til 2015 og alt det har og by på. Først og fremst bryllup og valgkamp! Og hverdag. De er det flest av og de skal vi nyte. Jeg og Kay dro på premieren på turneen til Alt-J. Det var en episk opplevelse! En fryd for både øyne og ører.
O2 Arena i London. 20 000 mennesker, utsolgt, magisk stemning!
Oss to! Alltid <3
På Jamie Oliver siste kvelden. Vi storkosa oss!
Vi dro fra minusgrader til plussgrader. Vår i lufta og sol i kinnene. God venninne <3
Jeg må si denne regjeringa har imponert. Ikke hadde jeg spesielle store forventninger til at det kom til å gå så bra med blåblå regjering her til lands, men dere gjør det jo litt for lett å være venstreradikal.
Jeg har lenge hatt utfordringer med å finne engasjementet. Det hadde jeg aldri trodd, men det sies at det tar et ikke-valgår for å hente motivasjon til valgåret. Og man skulle jo tro at engasjementet kom med utfordringene, det har den altså ikke gjort. Min utfordring har vært “hva skal jeg engasjere meg i?”. Jeg er jo i utgangspunktet i mot alt det de blåblå holder på med for tida. Kommunesammenslåing, privatisering av staten, reservasjonsretten og arbeidsmiljøloven for å nevne noen saker. Jeg har sterke meninger om alle de de, men når alt kommer så bardust på deg blir det vanskelig å dele opp sakene og finne en spesiell sak som engasjerer mer enn den andre. Derfor skal jeg blogge og mene og synse om alle på kun kort tid, litt sånn som de blåblå gjør det. Sjokkerer ingen og tar alt på en gang for å skape litt ekstra misnøye. God taktikk. Kanskje alt blir glemt til neste stortingsvalg da? Håper ikke det.
I morgen er det duket for politisk streik her til lands. Jeg skal selvfølgelig delta. Årsaken til streiken er regjeringens forslag til å endre på arbeidsmiljøloven. En lov jeg er veldig glad i og fornøyd med. Dersom vi skal endre den, noe jeg i utgangspunktet ikke er imot, så bør vi jo endre den til det bedre- og ikke til det verre. For eksempel bør vi sikre at flere får heltidsstillinger, flere får faste stillinger og ikke minst 6-timers normalarbeidsdag. Ikke det motsatte. Jeg har stor respekt for jobben som er gjort for at vi arbeidere skal få bedre rettigheter og stiller meg sterkt kritisk til regjeringens ønske om å gjøre arbeidsdagen min verre. Jeg er hjelpepleier og vet alt om hva det vil si å gå i midlertidige stillinger, usikre arbeidshverdager, overtid, lange arbeidsøkter og ubekvemsarbeidstid. Jeg ønsker ikke at alle andre skal få oppleve hvor mye det suger som det jeg gjorde. For det gjør det. Det sugde maks. Jeg er så himmelglad for at jeg endelig er i en fast heltidsstilling at dere aner det ikke. Det gir trygghet til meg, min familie og min framtid. Endelig ekte selvstendighet! Å skape en usikker framtid for flere er rett og slett fullstendig bak mål. Skal vi få flere til å gå inn i utfordrende yrker, så må vi jo gjøre ting bedre. Vi må iallefall ikke gjøre ting verre! Men det blir som jeg alltid har sagt, de borgerlige er ikke partier for folk flest. De er partiet for mannen, for sjefen, for de som har mest og de som vil ha mer. Forslaget fra regjeringa flytter makta fra hendene til arbeidstakerne og over til hendene til arbeidsgiverne og ikke minst så svekker det fagforeningenes muligheter til å backe oss arbeidere opp når vi trenger det. Det er ikke greit. Vi må inn med alt vi har for å forsvare arbeidsmiljøloven. Oppfordrer selvfølgelig alle å møte opp i morgen kl 1400! Info om hvor og hva finner du på mittarbeidsliv.no
Endelig er det et nytt år, og endelig er det valgår igjen! Siden jeg var 12 år har valgårene vært de beste, selv om resultatene noen ganger har vært til å gråte av. Da jeg meldte meg inn i SU var det god stemning og SV gjorde det veldig bra. De siste årene har vært litt dårligere, men man kan jo aldri slutte å håpe på at vi når frem til flere og får bedre resultat i årene som kommer.
Jeg har ventet lenge på å bli motivert til kommunevalgkampen, for som de fleste av dere vet så har denne valgperioden i Lenvik vært mildt sagt dyster. Det starta med en boom og de blå fikk flertall. Det er helt greit, men mange av de erfaringene jeg har gjort meg i kommunestyre kunne jeg på mange måter vært foruten. Konfliktene har vært mange, og det har vært en svært ustabil periode. Jeg har lært mye, men har samtidig aldri følt meg så veslevoksen og liten på samme tid. Jeg har tatt vanskelige valg der andre ikke har turt. Jeg har måttet sagt ifra om ukultur der andre tidde. Jeg har sett på voksne folk krangle verre enn barnehagebarn. Jeg har vokst, blitt tryggere og jobbet hardt med hvordan jeg skal fremstå. Men oppi alt har det ikke skjedd på langt nær så mye destruktivt politisk som jeg hadde trodd. Perioden går mot slutten og vi har litt over et halvt år igjen. Det har ikke blitt privatisert så mye som man skulle tro. Eiendomsskatten har ikke gått ned. Valgløftene fra de blå har ikke blitt holdt, og det gleder selvfølgelig et sosialisthjerte.
Da jeg fikk fast plass i kommunestyret ble jeg utrolig glad. Jeg så på det som en enormt stor mulighet til å utvikle meg politisk og til å lære masse. Jeg gikk inn med et åpent, positivt sinn og ble motivert av å være den yngste og tøffeste representanten i kommunestyret. Det har vært alt annet enn jeg forventet, noe som ofte skjer med meg. Jeg er kanskje litt vel naiv og ser alltid det positive i alt, og da er det fort gjort å brenne seg. 2014 har vært tøft, og valgene har vært vanskelige. Jeg er stolt og fornøyd med valgene SV har tatt i kommunestyret og kan stå for alt jeg både har sagt og gjort. Vi har ikke løyet på et eneste valgløfte og virkelig gjort det vi kan for å gjøre Lenvik til en bedre kommune, med de forutsetningene vi har hatt. Vi har i mange saker vært den avgjørende stemmen, og makta har vært flyttet fra parti til parti på annahvert møte. Det har vært spennende å ta del i det politiske spillet og få lov til å være med på å avgjøre viktige saker. Da jeg startet føltes det nesten unødvendig å møte opp. Den blå konstellasjonen kjørte regime på alle saker og fikk flertall på alt. Det var en stor lettelse når det samarbeidet sprakk og vi andre endelig fikk muligheten til å være med å bestemme i større grad. Kaoset de blåe har hatt i kommunestyret har både vært positivt og negativt. Jeg tenker at det er en mening med alt, og i dag er jeg fornøyd med innsatsen vi har lagt inn i denne perioden.
Motivasjonen har endelig innhenta meg, noe som passer ypperlig ettersom nominasjonen både på fylket og i kommunen skal avgjøres snart. Jeg skal gå inn med stålhanda mi, mitt gode humør og tøffe erfaring. Dette valget skal vi vinne!
Når jeg trenger den ekstra lille dytten for å hente energi og motivasjon til å føre valgkamp går jeg alltid inn på youtube og finner frem valgkampvideoen til SV i 2007. Kristin Halvorsen sin “Vi MÅ vinne det valget, vi” er min powerline. Men hva er det å vinne valget? I vår posisjon er ikke valgseier nødvendigvis å få flertall og ende opp med ordføreren. Så naiv er jeg ikke, selv om det i en perfekt verden hadde vært mulig. Vårt mål for valget i år er naturligvis å få flere stemmer enn ved forrige valg, og få inn flere representanter i kommunestyret. Et absolutt realistisk og overkommelig mål.
Nå er det bare å stålsette seg og se frem til et hektisk og flott år! Jeg skal gjøre mitt aller beste for å innfri både på skolen, hjemme, på jobb og ikke minst i politikken. Vi MÅ vinne det valget, vi.
Endelig er det nye året godt i gang. Jeg har ikke elsket 2014, men 2015 skal bli et år fylt med glede og lykke!
Det er så flott når det blir et nytt år. Jeg ser alltid på det som noe positivt. En ny start, blanke ark og nye utfordringer. 2015 kommer til å bli et hektisk, men godt år. Det er valgkamp, og det krever alltid mye. Vi skal gifte oss, noe som sikkert også krever endel organisering. Foreløbig ligger vi greit an, og alt vi har ønsket har gått i boks. Vi har spart penger og planlagt. Jeg gleder meg til å endelig si ja til Kay framfor våre venner og familier. Jeg gleder meg også til å kunne spiser ordentlig ost igjen. Med vårt naziregime på sparing har det blitt mye billigprodukter, men det viser seg at det går veldig fint. B-) Det er utrolig hvor mye man kan spare på dagligvarer! Jeg tror ikke vi skal fortsette å ha så hardt regime etter vi har giftet oss, men vi blir definitivt å tenke oss mer om når vi handler slik at vi kan gi mer tilbake til andre som trenger det mer enn oss. Jeg fortsetter på skolen og å jobbe 112% og Kay skal også jobbe mer utenom sin vanlige jobb. Året blir nok å gå fort, men jeg skal bli enda flinkere å nyte hver dag og hvert øyeblikk.
I det siste har vi tenkt mye på hvordan vi skal kunne gi tilbake til andre den dagen vi gifter oss. Når vi skal bruke så mye penger på en eneste dag føles det ikke rett å ta imot så mange penger fra venner og familie som vi skal bruke på oss selv. Penger kommer alltid godt med, vi kunne banka ned litt lån eller spart til bryllupsreise. Alt dette klarer vi jo utenom, så vi har blitt enige om å donere bort noen av de pengene vi får til et veldedig formål. Vi har ikke blitt enige om hva slags organisasjon eller formål vi skal donere til, for det er jo så mye å velge mellom. Tipper det blir enten en dyrevernorganisasjon eller en organisasjon som jobber med de rammede i Syria eller Palestina. Vi har allerede bestemt at bordkortene skal bestilles fra Unicef og gå til verdens barn i form av mat, skole, myggnett og vaksiner. Det varmer hjertet mitt å vite at jeg skal gifte meg med en mann som også synes det er viktig å gi. Bordkortene finner du her http://www3.verdensgaver.no/bordkort/index.cfm?cmd=home . Jeg blir sikkert å blogge litt om bryllupet, for å lese andre blogger har inspirert meg veldig! Håper og også kunne inspirere andre i løpet av prosessen. 🙂
Jeg har som vanlig flotte nyttårsforsett som er enkle å leve etter og gir god score når året er omme. Jeg var forresten på treningssenteret i går når jeg hadde hviletid fra jobb, og det var stappfullt der. Gleder meg til Januarboomen går over slik at vi som trener jevnt hele året kan fortsette med det B-) I 2015 skal jeg gifte meg! Reise på en nydelig bryllupsreise. Vinne valget. Gi mer til de som ikke har det så bra som oss. Bli en mer rutinert student. Få gode karakterer på eksamen. Fortsette mot målet mitt om å bli barnevernspedagog. Fortsette å være en flink hjelpepleier. Bli en enda bedre kjæreste, stemor, venn og datter. Gjøre godt for andre. Hjemme hos oss er mottoet “Gjør hver dag fin!”. Det skal vi fortsette med i 2015.
I 2014 lærte jeg meg å spille piano! Det skal jeg øve masse på og ta meg tid til i ledige øyeblikk hjemme. Vi har fått 2 nye medlemmer av familien, Marvin og Trygve. Vi har reist, kysset mye og sett mye. Vi har kjøpt oss campingvogn! Vi har pusset opp. Vi har hatt det godt. Det beste med å få et nytt år er å reflektere over det gamle. Å tenke over om jeg er tilfreds med året som har gått. Vi har hatt et tøft 2014, men jeg er likevel fornøyd med valgene vi har tatt. Det har vært viktig og nødvendig, selv om det ikke alltid blir som man ønsker. Jeg er takknemlig for å få et nytt år, det er ikke alle som har fått det.. Jeg går inn i det nye året og tenker over de som ikke overlevde det forrige. Måtte dere hvile i fred, så sees vi en dag. Ønsker alle sammen et godt nytt år og ei fortsatt god uke!
Her koser jeg meg med pianospilling hjemme alene. Det beste med året som har gått har vært alle de nye tingene jeg har lært.
Brudepikekjoleprøving. Vi gleder oss!
Her sender jeg gjengen avgårde til Spania til jul. Selv var jeg hjemme og gjorde det jeg liker aller best; jobbe for at de som ikke har det så greit skal få ei bedre høytid.
Har nydelig utsikt på jobb! Jeg elsker naturen i nord.
Årets familieforøkelse. Her i reisebur og klar til campingferie!
Et nytt år er gått sammen med verdens beste og mest romantiske kjæreste. Vi har stått han av i 2014, 2015 skal bli vårt år. Jeg elsker deg, Kay! Hver dag, hver natt og til evig tid <3
Denne uka har jeg vært på universitetet, og har derfor ikke fått lest Folkebladet like jevnt og trutt som jeg gjør når jeg er hjemme. På torsdagskveld kom det en sak på nettsida til lokalavisa som var av interesse. Det handla om budsjettet til Lenvik kommune, og det synes jeg alltid er spennende. Stor, fin sak med mange ulike ytringer. Da jeg hadde lest ca halve saken holdt jeg på å få sjokk! Navnet mitt kom opp, uten at jeg hadde ytret meg om noe som helst. Kunne vært trivelig eller interessant og bli nevnt i budsjettspørsmål, men når navnet mitt ble servert sammen med en direkte løgn kjente jeg at jeg ble frustrert.
Jeg kan fint leve med at noen har illusjoner om hva jeg mener og hva SV kommer til å stemme i budsjettsaken. Jeg kan derimot ikke akseptere å bli løyet om for x antall lesere og ikke minst et fåtall velgere.
Varaordfører Gunnleif Alfredsen (SP) la mine meninger til grunn for hva han trodde resultatet kom til å bli den 18. desember. På spørsmål om hva som ble gjort for at de skulle få flertall for sitt budsjett sa han at “det jobbes det med, for å si det sånn”. Jeg har for det første ikke sett noe av den “jobbinga” og for det andre så tror jeg at budsjettet han støtter ikke ønsker å få reellt flertall. Videre sier han “Blant annet vet vi at Katrine Boel Gregussen vil stemme med de som legger an til den høyeste økningen på eiendomsskatten, og med bakgrunn i det ligger det til rette for at hun kan stemme for vårt budsjett”. JAHAJA. Vil bare starte med å si at DET HAR JEG ALDRI SAGT. Jeg har vært ærlig om hva jeg mener om eiendomsskatten, men jeg er ikke fullstendig blåst i hodet, og ville ALDRI ha stemt for et budsjett med utgangspunkt i bare en sak. Jeg har også vært tydelig om hva jeg mener om Fjordgårdskolen, og sålenge den ligger inne i budsjettforslaget til SP, AP, V og LL, så vil neppe SV gå med på det budsjettet. Hva vi kommer til å gjøre er enda ikke offentliggjort, men den som lever får se. Det er ca 1 og en halv uke med forhandlinger igjen, så det spørsmålet er åpent. Jeg fikk helt noia og var snar med å ringe varaordføreren. Han tok selvfølgelig ikke telefonen, så jeg fyrte avgårde en sms. Den svarte han selvfølgelig heller ikke på, så jeg gjorde det jeg hadde håpet at jeg skulle slippe, jeg ringte til TF og forklarte saken. Han tok telefonen med en gang de ringte, merkelig nok. På spørsmål om hvor i alle dager han har utsagnet sitt ifra svarer han at dette er noe jeg har sagt flere ganger og at “det er ikke bare jeg som har hørt den uttalelsen fra hennes munn. Jeg har i tillegg observert det på hennes Facebookside”. MERKELIG DET, siden det aldri har blitt sagt noe om det til NOEN. Hvem andre er det Gunnleif snakker om? Det kan han selvfølgelig ikke svare på. For det er INGEN andre som har hørt det fra min munn siden det aldri har kommet ut av munnen min. Han sier han har observert det på facebook. VI ER IKKE VENNER PÅ FACEBOOK ENGANG. Jeg får så vondt i meg når kommunestyrekollegaer direkte går ut i media å lyver om andre. Det ville jeg aldri gjort, jeg har litt mer verdighet enn som så. Jeg må si at jeg hadde forventet mer av en varaordfører. Han har vist at han ikke kan komme med et konkret eksempel på hvor han har påstanden sin ifra, og han svarer meg ikke engang på telefon. Det er dårlig gjort å undergrave mine meninger og prøve å legge føringer på hva SV skal stemme i budsjettet. Han er en politiker som har vært lenge i gamet og han er ordførerkandidaten til SP ved neste års valg. Han kunne enkelt beklaget seg og sine uttalelser, men har valgt å fortsette å påstå at dette er noe jeg faktisk mener. DET ER FEIL. Dersom dere ønsker en ordfører i Lenvik som er ærlig og redelig de neste fire år, så anbefaler jeg dere å ikke stemme på SP ved valget. SNAKKES.
Nå som det går mot siste møte i kommunestyret i Lenvik har jeg selvfølgelig mye på hjertet. Temaet jeg skal ta for meg i dag er som skrevet i overskriften; den forhatte eiendomsskatten.
Som stolt sosialist mener jeg at de som har mest skal bidra mest. Det er grunnholdningen og den røde linja i politikken jeg ønsker. I Lenvik kommune har vi eiendomsskatt, noe jeg er veldig glad for! Det gir folk som meg selv og min samboer mulighet til å bidra litt ekstra i form av å betale ekstra skatt til kommunen. Vi har et stort og fint hus, like flott som mange andre kommunepolitikere i Lenvik. Det har aldri vært et tema hjemme hos oss. Eiendomsskatten blir betalt med glede og vi er på den måten med på å gi enda mer tilbake til vår kommune som vi er veldig glad i. Det er greit at folk er uenige i hvor pengene i budsjettet skal hentes hen. Det er forståelig at man kan være uenige. Men er det ikke rart at de aller fleste som forvalter politikken i Lenvik kommune er så imot eiendomsskatten?
Ganske paradoksalt er det at den yngste personen i kommunestyret som også er blant de med minst inntekt skal være den som synes eiendomsskatt er greit. Jeg må si jeg synes det er svært spesielt at enkelte partier ønsker å ta penger fra barnevernsbarn og elever for selv å slippe å betale pittelitt ekstra i eiendomsskatt. Jeg er mildt sagt sjokkert over at det er mulig å prioritere bort viktige områder på kommunebudsjettet for å få enda mer å rutte med selv. Egoismen er helt rå i kommunestyret, og jeg kjenner at jeg er skuffet, sint og frustrert over at det i det hele tatt er mulig å fokusere så mye på den helsikkes eiendomsskatten. Spesielt med tanke på at man sitter i en situasjon som er vanskelig. Lenvik kommune er på ROBEK. Vi har 1 milliard kroner i gjeld. Dersom vi skal betale ned dette og samtidig kunne gi kvalitet på de tjenestene vi tilbyr våre innbyggere, så er forslaget om å ta ned eiendomsskatten helt bakvendt. Det er vanskelig som ung og fremtidsretta politiker og sitte å se på at store deler av kommunestyret heller vil ha mer i egen lomme enn å bidra til at flere får det bedre.
Eiendomsskatten er en viktig ressurs for kommunen vår. Den gir mye inntekt, noe som igjen er med på at vi har mer å rutte med til FELLESSKAPET. Vi har allerede nok utfordringer når det kommer til økonomien i kommunen vår til at man skal forsøke å finne inndekning for å ta ned eiendomsskatten. Det er ikke et tema i SV. Eiendomsskatten øker for en grunn; nemlig at vi trenger mer inn i felleskassa. Vi kan ikke ha det sånn at skole, helse og de ansatte skal bli nedprioritert fordi griske gubber ønsker å betale PITTELITT mindre i eiendomsskatt.
Dagens utblåsing, og nå oppfordringen; stem på et parti ved neste valg som ønsker at kommunen skal komme seg ut av den krisa vi er i idag- ikke på et parti som tenker på seg selv før man tenker på andre. Vi i SV er opptatt av at kommunen vår skal være god for alle, og at generasjonene etter oss ikke skal måtte rydde opp etter grådigheten til kommunestyret som sitter i dag.
I går leste jeg en kjempeinteressant artikkel i VG om stalking. Artikkelen baserte seg på fakta og statistikk, samt to historier fra virkeligheten. Jeg synes det er viktig å sette fokus på temaet fordi jeg tror at det kommer mer og mer i tida framover. Med så mye informasjon så lett tilgjengelig kan man si at det nesten er lagt til rette for at uvedkommede skal få unødvendig mye informasjon om de som forfølges.
Stalking/forfølging er en sykelig og tvangsmessig opptatthet eller besatthet av en annen person og innebærer at denne andre personen blir forfulgt og utsatt for uønsket oppmerksomhet og annen plagsom atferd. Person som forfølger folk kalles for en stalker eller en plageånd.
I Norge har vi ikke en stalker-lov, den eneste beskyttelsen de som forfølges har i form av lovverket er besøks-og kontaktforbud. Politiet kan ikke hjelpe til dersom den som forfølger ikke har gjort noe ulovlig under forfølgelsen. Det betyr egentlig at de som er stalkere nesten har loven på sin side. De kan følge etter, dukke opp på døra til de som blir forfulgt, følge etter de i bil, besøke de på arbeidsplassen deres og rett og slett komme unna med utrolig mye ubehagelig atferd. Jeg kjente det grøssa i hele kroppen da jeg leste artikkelen og jeg aner ikke hva man skal gjøre for å komme i bukt med slik atferd.
Basert på statistikk finnes det i hovedsak 3 grupper forfølgere. 1. De kjærlighetsbesatte. Personer som ikke kjenner offeret fra før, men ønsker sterkt å oppnå kontakt. Følger etter, sender brev, ringer og/eller overvåker den forfulgte bare for å være i nærheten og ha kontroll. 2. De erotomane. De som er overbeviste om at offeret er forelsket i forfølgeren og at følelsene er gjensidige. Unnskylder ofte avvisning med at følelsene “bekjempes” fordi de er så sterke. Denne gruppa er ofte besatt av kjendiser, politikere eller personer med høy status. 3. De “vanlig” besatte. Ofte ekskjærester fra offeret eller tidligere venner. Denne gruppa er mer som folk flest, har ikke nødvendigvis en psykisk lidelse og kan være godt veltilpasset. De kan ofte ta kontakt lenge etter et kjærlighetsbrudd og kan ofte være beruset når de tar kontakt. (info fra VG, stalking.no og loveisrespect.org)
I 2014 tror jeg stalking er mer vanligere enn før. Vi legger såpass mye informasjon ut av oss selv på sosiale medier at vi nærmest legger til rette for at folk skal kunne følge med på oss. Vi blogger, har Facebook, twitter, instagram, vine osv. Alt vi skriver, de vi ringer til og de vi kommuniserer med kan spores opp til hvor vi er. Bilder vi hashtagger på instagram kan vise hvor i landet vi er. Mulighetene for “spesielt interesserte” å finne ut informasjon om oss er mange. Er det dermed sagt at folk bare kan bruke denne informasjonen ukritisk? Noe av det teiteste og mest umodne jeg vet om er når voksne folk setter seg ned og skroller gjennom facebooksiden til folk de vil baktale. Finn dere noe annet å snakk om? Løs verdensproblemer i stedet for å bli en stalker.
Jeg er sinnsykt lei av å la meg begrenses. Da jeg leste artikkelen så jeg at de som var blitt utsatt for stalking hadde fått beskjed om å “ikke gå alene”. TYPISK. I 2014 skulle jeg ønske at alle var tøffe nok til å gå alene og at de som ødela tryggheten for mange kunne få seg noe bedre å gjøre. Samle på frimerker elns.
Hjemme hos oss har vi blitt flinkere til å tenke oss om. Vi er bedre til å begrense informasjonen vi legger ut om oss selv på nett. Vi skriver sjelden hvor vi befinner oss og vi har slått av stedstjenester på sosiale medier. Vi verdsetter mer å få være i fred nå enn vi gjorde før. Jeg skriver som oftest om steder jeg har vært på etter jeg har kommet hjem. Det er viktig å si ifra dersom man blir forfulgt. Jeg synes ikke det er greit at personer krenker privatsfæren min. Men hva skal man gjøre? Man kan ikke la seg begrense såpass at man ikke er på sosiale medier fordi noen har syke grunner til å følge med?
En venninne av meg sa nylig at “vi har jo egentlig bare Facebook fordi vi er nysgjerrige på hva folk driver på med”. Stemmer det? Er det sånn at man blir venner med folk på nett for å ha kontroll og for å følge med? Hvis flertallet av de som er på sosiale medier gjør det for å kontrollere andre kjenner jeg at jeg blir skremt. Hallo i luken. La folk være i fred! I fare for å høres ut som en dinosaurus; Sosiale medier og internett er ikke utelukkende positivt for samfunnet.
Jeg har bestemt meg for at det er her jeg skal bo. Jeg skal leve i nord-Norge og nyte godt av alt denne landsdelen har å by på. Midnattsola, mørketida, nordlyset, kalde vintre, sure nordlendinger som bannes, folk som stemmer FrP og snakker om scooterkjøring og dårlige veier. Jeg skal omfavne alle disse egenskapene min landsdel har.
Det er godt å ha tatt et valg. Det er ikke dermed sagt at jeg ALDRI blir å flytte herifra, men jeg har endelig slått meg til ro med at det er her jeg skal være. Da virker det så ufattelig meningsløst å bo på Finnsnes. Ingenting imot Finnsnes. Jeg er skikkelig Finnsnes-patriot. Jeg elsker byen min, digger plassen og stortrives med det den har å by på. Men når man har tatt et aktivt valg om å bli værende her, så virker det så bortkastet å bo i et boligfelt med nærmeste nabo et steinkast unna.
Jeg trives i nabolaget, bevare meg vel. Jeg har gode relasjoner til de som bor rundt oss, men jeg kunne ønske meg muligheten til å sprade rundt i undertøyet når det passa meg- uten tilskuere. Jeg elsker våre store vinduer i stua. De gir utsikt utover solbergfjorden, vi ser hurtigruta, fjell, hav og natur. Men det sees jo så godt inn også. Det kjører biler i full fart rett forbi stuevinduet, noe som igjen fører til at spontant nakenhet eller mine mange stunder med pianoet mitt blir forstyrra. Er jeg sær? Muligens. Er jeg folkesky? Absolutt ikke. Er jeg egoist? Til dels. Jeg stortrives i mitt eget selskap. Jeg handler ofte på en butikk der jeg vet at jeg aldri treffer på kjenninger. Å handle i fred er noe jeg setter pris på. Det betyr ikke at jeg ikke slår av en prat med kjenninger over fiskedisken i ny og ne, men når jeg hele dagen snakker med folk er det godt å ha litt tid der man ikke snakker. Min evne til å sprade rundt i undertøyet til alle døgnets tider gjør meg heller ingenting. Jeg tenker mer på de som ser inn enn på meg selv ;p
Å bo i nord-Norge er fantastisk. Jeg elsker å være her! Men å bo i et stort, dyrt hus i sentrum er ikke drømmen min. Den nordnorske drømmen må være i fjærsteinene på yttersida av Senja eller på tuppen av Furøya. Litt unna. Aller helst i et gammelt hus til en billig pris. Er jeg gnien? Nei. Jeg er bare opptatt av å leve. Jeg vil pusse opp et gammelt lite hus, helst hvitt. Få soverom. En sjå jeg kan innrede eller et anneks til gjestene våre. En fjøs som kan pusses opp (selvfølgelig i originalfargene på utsida, helst rødt og hvitt) og stor parkeringsplass. Stakittgjerde sier jeg heller ikke neitakk til. Lukta av hav og mye vind når det stormer er et stort pluss. Aller helst skal det rive litt i huset når det bles ute.
Vi har lenge leita etter hus “på bygda”. Vi leiter enda. Kanskje vi ikke har funnet det rette enda? Eller kanskje vi må bygge for å få det sånn som vi vil. Er jeg kresen? Kanskje. Vi har alle muligheter i verden til å gjøre det vi vil. Så hvorfor skal vi ikke bare gjøre det? Kjenne at vi lever litt? Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves…
Nå som det går mot jul bruker jeg spesielt mye tid på å reflektere over hvor urettferdig fordelt godene i verden er. Samtidig som store deler av den vestlige verden fråtser i for mye av ALT finnes det en hel verden som ikke har mat på bordet eller vann i springen.
Jeg er veldig opptatt av å gi tilbake. I går snakket jeg med flotte ungdommer i kirka om hvor heldige vi er, og hvor unikt det er at vi har så gode muligheter til å gi noe tilbake til de som ikke er like heldige.
Jeg har brukt store deler av livet mitt på å ha dårlig samvittighet fordi jeg ble født her, fordi jeg får ha det så godt og fordi jeg har det trygt rundt meg. I voksen alder har jeg skjønt at det er fullstendig latterlig og bak mål og gå rundt å ha dårlig samvittighet for noe som egentlig er veldig bra når jeg heller kan bruke det til noe positivt for andre! Å gi noe tilbake!
Jeg gir til veldedige organisasjoner hver mnd og er med i flere frivillige organisasjoner som er med på å redde liv. Jeg gir også blod. Å gi blod er en herlig opplevelse. Jeg har jo mye blod, så hvorfor skal jeg ikke kunne gi av det jeg har for mye av? Å gi blod er direkte livsreddende og så enkelt å gjøre. Og gratis! Jeg forventer ikke at alle har mulighet til å gi store donasjoner i hytt og pine til ulike hjelpeorganisasjoner. Men blod kan mange av oss gi, og det anbefaler jeg de som kan til å gjøre! Blod kan ikke fremstilles kunstig sånn som mange andre livsviktige legemidler. Mange mennesker er avhengig av blodoverføring, og kanskje kan akkurat DU være med på å redde liv. Personer med kreft, eller som har vært i ulykker, personer som opereres, har brannskader, kvinner som føder eller barn som er nyfødte, eller som har blodsykdommer trenger ofte blodoverføring. Disse kan du være med å hjelpe og det er verdens enkleste ting! Det tar jo bare en halvtime, trekvarter, og det gir verdens beste følelse etterpå!
Blodbanken er den beste banken.
Mer info om blodgivning finner du på www.giblod.no Her kan du også melde deg som blodgiver!
Har jo lovet dere heftige updates fra livet som campingdronning, følger det opp med en full rapport fra årets siste campingtur.
Her er vi klar til den lange kjøreturen! Det er viktig med mye utstyr. Jeg investerte i dvd-anlegg til bilen i sommer, noe kidsa nyter godt av. Vi voksne også…B-)
Etter mye planlegging la vi ut på en høsttur til Skibotn sammen med søstrene mine med familie og Onkel Teigen. For første gang fikk Kay ansvaret for å pakke og gjøre klar vogna. Dette er i campingverden helt åpenbart en del av kvinnejobben, ettersom det går ut på å være punktlig, strukturert og huslig. Selv om vi begge er feminister og lever størstedelen av livene våre utenfor det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, har det bare blitt sånn at i campingverden gjør vi det sånn som det skal gjøres. Vi kan ikke rokke ved regler og normer på campingplassen, det føler vi at vi ikke har myndighet til å gjøre. Mest på grunn av at vi ellers er utradisjonelle ble det sånn at Kay måtte ta kvinnfolkjobben denne gangen, siden jeg var på jobb hele uka. Skal nevnes at den ene dagen jeg kom en tur innom hjemme i 2timer var det for å skifte dekk. Vi humpet avgårde med kids, dyr og masse stesj i bagasjen. Dere ANER ikke hvor mye en campingtur krever. Enormt mye. Alt skal tenkes på. Og det er ikke det samme som å dra til syden med “hvis jeg har glemt noe, så kjøper jeg bare nytt”-innstillinga, neida. Har du glemt det så er det SYND FOR DEG. Ingenting viktig ble glemt, og Kay gjorde en knalljobb på feltet.
Vi har ikke lang erfaring fra campinglivet, vi har for det meste campet hjemme på gårdsplassen. Neida. Joda. Det er litt sant…. Vi har vært på tur på Senja og på ferie med barna, men tida har ikke strukket til til helgeturer bare vi to, så da har vi heller vært campingturister på egen eiendom etter endte kveldsvakter o.l, og det er utrolig koselig! Jeg kjenner at jeg føler at det er litt galt å si det, for det er jo litt flaut. Men det er sant. Jeg og Kay har hatt gode netter og hyggelige kvelder “på” vogna, og jeg håper det blir enda flere! Men nå er vogna pakket ned og klargjort for vinteren, og det skal man ikke kimse av.
Vi kjørte avgårde, selvfølgelig ca 1t etter skjema. Som vanlig var jeg stresset, siden jeg er den i familien som bryr meg om punktlighet. Fikk en skikkelig aha-opplevelse når jeg innså at resten av reisefølget også var for sen, og selv om Kay og barna var trege, så var vi altså først på tur til det kalde nordfylket. Underveis skulle jeg forklare til sjefen selv (sjåføren, altså mannen) hvor vi skulle. Vi dro til noe som heter “grustaket” på folkemunne, en gammel anleggsplass like ved en rasteplass i Skibotndalen. Kay trodde naturligvis at vi skulle til Skibotn Camping, med strøm og stor lekeplass, men det hadde jeg selvfølgelig glemt å nevnt… Vi skulle altså på vår første ordentlige campingtur. Og med ordentlig mener jeg med bruk av gass. Gass som jeg er livredd for.
Jeg er kanskje en av de mest merkeligste camperne i nærområdet. Jeg hater å bruke campingdoen og har et mål om å aldri røre den. Noensinne. Jeg er vant til å campe fra barndommen, men vi var så mange at vi ble bedt om å spare litt på toalettbesøkene. Jeg har full forståelse for det i dag, campingdo er fullstendig disgusting!!! Tenk å måtte styre med en campingdo som skulle brukes av 5 barn og to voksne. Skjønner godt at vi tissa mye i naturen som barn for å si det mildt. Som miljøpåvirka hygienefreak synes jeg også det er sinnsykt uhygienisk. Skulle aller helst ønske at vi ikke hadde en do i vogna. Det er så heslig å tenke på hele opplegget rundt det der, men det er tydeligvis bare jeg i familien som har noe i mot det. Når vi camper på campingplassene blir fellestoalettene brukt, og vi har en policy om at doen skal brukes minst mulig. Hele veien til destinasjonen ba jeg til høyere makter om at det var en utedo lett tilgjengelig. Det var det. WIN. Vi skulle også bruke gass for å få varme i vogna for aller første gang. Jeg er rett og slett i mot gass. Jeg er livredd. Du hører historier på nyhetene om familier som aldri har våknet fra campingturen fordi de har dødt om natta pga gass. Vil helst unngå det. Lærte mye om gass på turen! De andre brukte gass som om det var null problem. Jeg fikk Kay til å kjøpe gassalarm til vogna i tilfelle lekkasje. Vi var selvfølgelig de eneste som hadde det. Har lært at gass er trygt. Har også lært at du må ha med gass for å kunne bruke det. Vi hadde aldri rørt vår, og selvfølgelig var det noe feil med den. Eller.. det var vel ikke noe feil med selve gassen, men heller noe feil med sirkulasjonspumpa (den som gjør at varmen sirkulerer?), noe som førte til at vi sov hele første natta i kulda. Det var ikke så kaldt, vi hadde enda strøm på batteriet, og det var visstnok bare jeg som frøs. Dagen etter våknet jeg sist av alle på turen. Jeg elsker å sove… Lenge. Jeg våknet av at vi hadde besøk i vogna av de representative svigerbrødrene mine og onkel Teigen. De prøvde alle å finne ut hva som var feil med varmen, eller rettere sagt kulda i vogna vår. Jeg følte meg godt tatt vare på av alle ekspertene. Vi stod for det meste og så på for å lære. Innrømmer lett at vi ikke kan den første tingen om ledninger, pumper og annet utstyr i vogna. Uten å bli noe klokere dro vi avgårde til Kilpis for årets høstharryhandel. Nok en gang dro vi fra nabolandet uten å bruke kvota vår. De har jo ikke snus der, og vi drikker og røyker minimalt. Ingen grunn til å hamstre med andre ord. Men harryhandel er endel av campinglivet. Du må nesten bare hive deg på bølgen. Barna fikk litt leker, jeg kjøpte litt vegetarmat (utvalget er alltid bedre over grensene fra dette dumme landet) og Kay kjøpte brus. Vi spiste lunsj der borte til under 250,- for alle 4. Billig og godt. Litt sånn joker-nærmatstemning over det hele, med buffet til middag med dessert og rød saft inkludert. På ettermiddagen dro vi tilbake og noen kom med en smart idè om å bruke aggrigatet med bensin for å få varme i vår vogn. Det funka fint det, og vi hadde det varmt og godt den siste natta vår på tur.
Lørdagen var super, barna hadde det fint og lo masse. Vi voksne var seint oppe, vi grilla og kosa oss. Natta var varm. Vi måtte dra tidlig hjemover på søndagen fordi jeg skulle holde en innledning for AUF på deres høstkonferanse. Diskusjonen om hvorvidt vi ble å komme oss avgårde i rett tid ble fyrt i gang, og jeg var helt sikker på at vi ble å komme oss hjem når vi skulle, men skeptikerne var mange. I campinglivet er det liksom en norm om at alt skal ta lang tid og at man helst ikke skal følge tidsskjema. Jeg er med på den chille livsstilen, men har du en avtale med andre (les: ikke campere), så har du en avtale. Og den klarte jeg å holde, fordi selv om vi er urutinert på camping enn så lenge, så er vi genial på å pakke ned vogna og komme oss avgårde 😉
Campingvenner. Jeg husker godt mine campingvenner fra jeg “vokste opp” i nord-Sverige. Gode minner!
Det viktigste med camping er samhold. Og å være ute! Her er det finale i sjakkturneringa.
Sånn stod vi. Så koselig med bål og samlingssted på midten. Oppstilling er veldig viktig!
Campingkjærlighet <3
Det beste med turen: Vi var ute hele tida. Barna ble rød og fin i kinnene. Latter. Sang. Stemning. Samhold. Det verste med turen: at doen ble brukt (selvfølgelig ikke av meg, jeg holder meg heller) og at gassen ble brukt.
Nye oppdateringer kommer når sesong 2 starter en gang etter snøen er borte i nord til neste år!
