Uten å tenke noe særlig over det kjøper jeg stortsett unøytrale klær til barna i familien min. Av og til hender det at guddattra mi får rosa kjole, mens tantebarna mine som er gutter får blå joggedress. Til jul fikk de votter og luer i typiske “gutte- og jentefarger”. Også jeg som er feminist… Håpløst.

Da jeg tidligere i år skulle handle fødselsgave (heter det det?) til barnet til et vennepar av oss, våknet jeg opp. Sånn skikkelig. Jeg handla noe blått “siden det er en gutt”. Helt automatisk. Det har gått for langt…. Mange bagatelliserer farger og valg av klær til barn, men jeg synes egentlig det er veldig viktig. Jeg liker å handle inn nøytrale klær til mine stebarn eller at de får velge selv hva slags farger de ønsker på klærne sine. Jenter kan likegodt gå med blått og jenter med rødt, dersom de ønsker det. Likevel har jeg blitt truffet av epidemien, og lar automatisk noen av mine valg bli tatt av det som samfunnet forteller meg.

Fra vi er nyfødt forteller samfunnet vårt oss hva vi er. Fra vi er i magen er valgene for hva slags farger vi skal kle, utifra hva slags kjønn vi er, bestemt for oss. Er det greit?
Kanskje er det en bagatell. Kanskje går verden videre selv om jenter er “søte” og gutter er “tøffe”. Betyr det at vi skal finne oss i å bli satt i kjønnsroller som er med på å begrense livene våre?
Jeg har alltid brydd meg om viktige ting. Jeg ber hver kveld for at andre skal ha det bra. Jeg skulle ønske det ikke fantes krig, fattigdom, sult og voldtekt i denne verden, og synes de kampene er de viktigste. Likevel kan jeg ikke slutte å bry meg om hva slags kamp jeg kan ha reell innflytelse på, her og nå. 
Da jeg var å handlet til det nevnte guttebarnet på Name It på Finnsnes kom jeg over det berømte “Adm. Dir” og “Hjerteknuser”-valget. 

Hvem er det som sier at gud’dattra mi ikke kan bli administrerende direktør dersom hun ønsker det? Mange gutter kan da vel være hjerteknusere. Og hvorfor har de ikke bodyer med tittelen “traktorsjåfør” eller “resepsjonist”? Eller “bonde”? Administrerende direktør er jo et statusyrke. Du tjener ikke så veldig mye penger på å “bare” være en hjerteknuser. Fra før barna er født er de blitt fortalt hva vi forventer av de. At kvinner skal være hjemme på kjøkkenet og ikke tjene noenting, mens mennene skal ha høye, viktige stillinger der de kan røyke sigar og forsørge familien sin. Jeg blir rett og slett fysisk uvel av og tenke på det.

Babyklær med slike tekster er et veldig godt eksempel på hvordan vi produserer forskjeller mellom kjønnene fra levedag 1. Hvordan vi stiller ulike forventninger til hva barna skal bli basert på hva slags kjønn de tilfeldigvis er blitt født inn i. Vi lærer tidlig barna våre at de har forskjellige egenskaper. Når vi kaller jentene for prinsesser og guttene for tøffinger behandler vi de annerledes. Jeg gjorde nesten nettopp en klassisk feil da jeg kjøpte inn en barbie-bok til stedattra mi og en bok om engelsk språk til stesønnen min. Jeg skjemmes faktisk bare når jeg tenker på det. Det skal nevnes at han går på skole og har mer nytte for en innføring i engelsk enn det stedattra mi har akkurat nå, men hjernen min tenkte ikke. Den bare gikk automatisk på den rosa boka som stod der. Det er ikke tilfeldig at det ikke ble en bok om biler. Jeg skulle gjøre noe fint for de, nå har jeg bare sykt dårlig samvittighet fordi jeg har “fortalt” de hva som forventes av de. Typisk meg.
Selv om jeg er veldig bevisst på kjønn og sånn, gjør jeg også feil. Jeg behandler gutter og jenter annerledes, helt ubevisst. Alle gjør jo det. Ikke at det er en unnskyldning i seg selv, for det er jo ikke greit likevel. Et barnehagestudie viser for eksempel at personalet i barnehagen snakker annerledes til gutter enn de gjør til jenter, selv om de mente at de var bevisste på forskjellsbehandling. Bevisst eller ubevisst- forskjellsbehandlinga basert på kjønn har konsekvenser.
Fra jenter er små lærer de seg at de skal være søte og pene. Det kommer som en direkte konsekvens av hva de voksne rundt de gir de komplementer på. Det ytre er det som gjelder når du er jente, det er jo det vi blir fortalt fra vi er kjempesmå barn. “Så søt du er” eller “Du er så pen med håret ditt sånn” eller “Du er så fin i kjoler” er kommentarer som går igjen framfor “Så flink du er til å bygge den legoen” eller “Du har er veldig flink å snakke ordentlig”. Det er en grunn til at jentebarn vokser opp med dårlig selvtillit og står framfor speilet i alt for ung alder og holder inne magen sin. De har lært det fra de voksne. De har hørt mamma si gjentatte ganger at “Jeg er for tjukk i denne kjolen” eller “Jeg kan ikke gå ut uten sminke”. Barns dårlige selvtillit er en direkte konsekvens av voksnes ubevisste forhold til sin egen kropp. 
Mange jenter og kvinner vokser opp uten å være fornøyd med seg selv og lever hele livet med dårlig selvtillit. Det har ikke kommet av seg selv. Det er ikke tilfeldig at det er flere jenter enn gutter med dårlig kroppsbilde, og det handler ikke om at vi er “det svakeste kjønn”. Det handler om at vi hele tiden blir behandla på en anna måte enn gutter blir. De boostes hele livet sitt på hvor tøff og stor og sterke de er, mens vi blir behandla som porselensdukker som skal sitte pent og smile søtt. Jeg finner meg ikke i det lengre. Fra nå av er det no mercy fra min side, jeg skal ikke handle en eneste rosa genser til jentene i min familie. Jeg skal lære barna rundt meg at de alltid har et valg, og at valget ikke er nødt til å være rosa eller blå basert på hva slags kjønn de er født inn i. Jeg skal bli mer bevisst på hva jeg handler til de rundt meg og skal bli flinkere til å ikke forskjellsbehandle barn og unge basert på hvem de er og hva de er blitt født inn i. Hvordan ellers skal jeg gjøre en forskjell? 

#Tenkselv #Feminisme #Admdir #Hjerteknuser #Kjønnsroller #Konservativ #1950 #Hallays #Engasjement #Kjønnsforskjell #Drittsamfunn #Swag

Mine tanker om vårt kalde samfunn og om hvordan vi behandler andre mennesker.

For kort tid siden var det skrevet en veldig viktig artikkel i NRK nordnytt om “småhusene” i Botnhågen, Lenvik. Overskrifta i saken var “Er du søppel, så er du søppel”, og handler om de 6 rusboligene Lenvik Kommune satt opp med industri, kirkegård og søppelanlegg som nærmeste nabo for noen år siden. Grunnen til at byggene ble plassert der som de ble plassert var fordi naboene i det boligfeltet som egentlig var tenkt til rusboligene protesterte. På samme måte som naboer og redde “medmennesker” ofte roper høyt i avisa dersom ei bygd skal få asylmottak. På samme måte som det protesteres høyt for et tiggeforbud i Norge, så protesterte naboer til disse husene når det ble foreslått at de skulle plasseres i et tenkt nabolag. Hva er det som gjør at folk er så redd? Hva er det som gjør at 6 småhus er en trussel for våre “perfekte” nabolag rundt omkring? Hvorfor er ikke vårt fokus å hjelpe framfor å se på disse menneskene som problemer?
I dag ser vi resultatet. Personene som bor her trenger mye hjelp og oppfølging, kanskje enda mer på grunn av måten de har blitt sturet avgårde på. De føler at ingen vil ha de. Jeg har stor forståelse for det. De har blitt behandlet utrolig dårlig, det må det ikke være noe tvil om. Tenk å bli plassert bakerst i rekka uten mulighet til å sosialisere seg med noen andre enn de nærmeste naboene sine, som kanskje også har et rusproblem. Jeg har ingen motforestillinger mot at folk med samme skjebne treffer hverandre. Men jeg ser, logisk nok, en stor utfordring ved at personer som er på tur ut av et rusmiljø har et rusmiljø som eneste krets. Det tror jeg hadde blitt annerledes dersom de hadde hatt større utvalg av naboer de kunne vært sammen med.
Det har i tillegg blitt varsla av politiet at de har daglige runder i nabolaget og at det ofte er mye støy og uro i dette nabolaget. Kommunestyret har blitt anbefalt å øke ressursene til tilsyn og miljøarbeid rundt disse boligene, og sånn som jeg ser det, så er det det minste vi kan gjøre. Aller helst skulle jeg ønske at dette var beboere som var ønsket av alle innbyggerne i kommunen, slik at også de fikk muligheter til å ha et fellesskap og et trygt miljø rundt seg. Dersom for eksempel disse husene hadde vært plassert nærmere sentrum, så hadde beboerne hatt større muligheter til å komme seg til og fra “der det skjer”. De hadde i større grad klart seg selv, og lysten til å komme seg ut kunne vært større. Når du blir stura bort som om du ikke er verdt noenting, skjønner jeg at man kan ha det tungt. Kommunestyret i Lenvik, som vedtok å plassere boligene der som de er plassert, burde gjøre noe. Selv om dette ble gjort i forrige periode, så føler jeg at vi alle har et ansvar når det kommer til disse menneskene. De er på samme måte vårt ansvar, slik som resten av innbyggerne er det.
Det burde ikke gjøres forskjell på folk. Vi burde sette oss nøye inn i denne saken og tenke litt utenfor boksen. Hadde vi blitt å plassert en barnehage i Botnhågen? Hadde vi startet en bolig for psykisk utviklingshemmede der oppe? Hadde vi latt våre eldre bo med søppel som eneste utsikt? Eller kanskje enda mer relevant, hadde vi plassert en administrativ ledelse i Botnhågen? Jeg tror svaret er nei. De eneste vi “har hjerte til” å plassere der oppe er de som ikke snakker høyest. De som blir sett på som samfunnets tapere. De som skal være glad for at de har tak over hodet sitt.
Jeg mener det er umenneskelig å behandle beboere på denne måten. Det hører ikke hjemme noen plass. Som politiker er dette det mørkeste kapittelet i Lenvik kommunes historie, for min del. Jeg har aldri vært med å stemt på dette, det var før mi tid, men det foregår i min tid. Disse bor der i dag. De blir behandlet dårlig IDAG. Det er like mye mitt ansvar som de som stemte for dette i forrige periode. Man kan spørre seg tusen spørsmål når det kommer til denne saken, og det første burde være “HVORDAN ER DET MULIG?”. Hva har politikerne tenkt på. Og hvorfor gjør vi ingenting med dette i dag, selv etter mange advarsler fra politiet om tingenes tilstand?
Det første vi kan gjøre er å finne en ny plassering for boligene. Hvor er det plass? Kan man flytte husene fra Botnhågen til en anna plass? Eller kan man flytte beboerne til andre boliger? En ting er sikkert; noe må gjøres. Og jo fortere det blir gjort, jo bedre er det for alle. Det er på tide å åpne øynene, og rydde opp i rotet som er skapt av politikere og sinte naboer.

Vi må bli flinkere til å ta vare på hverandre og behandle hverandre med respekt. Dette samfunnet skal være tufta på medmenneskelighet og samhold. Vi har lært fra vi var små at “du skal gjøre mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg”. Den senere tida virker det som om folk har glemt det. Det virker som om vi har det for godt til å bry oss om andre. Som om våre fordommer mot ulike grupper mennesker skal være med på å ødelegge for andre menneskers fremtid. Jeg håper at de naboene som har protestert mot dette nabolaget har tatt lærdom av sine krasse uttalelser i saken.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mer om saken kan du lese her:

http://www.nrk.no/nordnytt/_-er-du-soppel_-sa-er-du-soppel-1.11669186

 #Lokalpolitikk #Samvittighet #Rusmiljø #Småhus #Lenvik #Midttroms #Medmenneskelighet

Blåblå regjering vil aldri bli MIN regjering. Jeg ønsker å benytte meg av retten til å reservere meg mot alt den foretar seg og gjør, og ønsker ikke å måtte ta konsekvensene av dens politikk.

Usaklig? Ja. Faktisk. Å kunne reservere seg mot en faktisk realitet er jo ikke særlig fremtidsretta eller positivt. Tvert imot er det latterlig, usaklig og teit. Rett og slett.
Dersom legers reservasjonsrett går igjennom ønsker jeg å få mulighet til å reservere meg mot mange ting. Det første jeg vil reservere meg mot er den blåblå regjeringas “likestillings”politikk.

Den rødgrønne regjeringa gjorde mye bra for likestillinga i Norge. Vi har kjempa hardt og jobba masse for at klasseskille skulle bli mindre og likestillinga større. Jeg har stått på barrierene sammen med mange engasjerte folk for å gi kvinner like rettigheter som menn. Vi er langt ifra i mål og har lang vei og gå. Når jeg treffer jenter som “gleder seg så til og bli voksen fordi de da kan ta silikonpupper”, så skjønner jeg for en stor og omfattende kamp likestilling egentlig er. Sålenge kvinner tjener dårligere enn menn kommer jeg til å kjempe. Sålenge kvinneyrkene er lavtlønna og mannsyrkene er høytlønna skal jeg kjempe. Jeg skal kjempe for at framtidas ungdom ikke skal måtte gå igjennom ungdomstida si med dårlig selvtillit på hvordan de ser ut nedentil fordi samfunnet har fortalt de at utseende er viktigere enn noe annet og at ingen vil ha de dersom kjønnsleppene henger litt. Sålenge kvinner blir undertrykt, trakassert og voldtatt skal jeg kjempe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Utad er Norge et fint land. Og vi har det generelt sett veldig godt. Vi er rik, vi mangler ingenting, og dersom du trenger hjelp så skal du få det uavhengig av hva du tjener og hvem du er- enn så lenge. Det sies at vi er et feministisk land. Vi er kvinner i viktige posisjoner, blant anna med en kvinnelig Statsminister og en kvinnelig Finansminister. Vi er blant de mest likestilte landa i verden, sies det. Og jeg er fullstendig klar over verdenssituasjonen. At vi kunne hatt det verre. Men man kan ikke dvele med hva som kunne vært verre når man kan jobbe for det som skal bli bedre.

Like før sommeren la den rødgrønne regjeringa fram en viktig stortingsmelding om likestilling. Det var tiltak som var jobbet hardt og lenge med for å få kvinnene til å komme mer på banen. Det var foreslått tiltak for å styrke likelønn og likestillinga i arbeidslivet, for å øke kvinners deltakelse i demokratiske organer, for å motvirke et kjønnssegregert utdannings- og arbeidsmarked og for å sikre kvinners rett til et liv uten vold og overgrep. Jeg så på denne stortingsmeldinga som en av de viktigste. Allerede første uka etter den nye regjeringa tok over ble den trukket tilbake. Likestilling er ikke viktig nok for kvinnene som styrer landet i dag.

For de politikerne med flertall er det viktigere at det blir færre barnehageplasser, mindre pappapermisjon og mer kontantstøtte. Alt jeg er imot, og alt for at kvinnen skal få beskjed om at “du hører egentlig enda til bak kjøkkenbenken, du, jenta mi”.  Jeg føler at jeg var godt forberedt. Jeg vet masse om politikken til de grådige rikingene i Høyre og FrP. Jeg vet hvorfor de blir sponset av Olav Thon og Stein Erik Hagen, og ellers “viktige” investorer og maktmenn. Jeg forberedet meg på det verste da valgresultatet var klart i høst, men kunne aldri se for meg at Solveig Horne skulle bli likestillingsminister. Jeg trodde ikke at det var mulig. Før har jeg hørt henne tale om hvordan kontantstøtta er livsviktig og barnehagen er farlig. Jeg har sett twittermeldingene hennes om homofili. Hun sier at guttene og jentene har like mye ansvar når det kommer til voldtekt. Det er så vanskelig å forestille seg hvordan en person som så lite ønsker likestilling skal jobbe med det hver eneste dag i 4 år. Man kan si mye om Hornes tidligere uttalelser, egentlig så fortjener de like mye spalteplass som andre viktige saker. Jeg tror at man kan forandre seg. Jeg tror at man endre mening. Jeg tror man kan vokse og lære mye når man er politiker, men jeg vet at man må ta ansvar for det man har uttalt tidligere. Og ingenting tyder på at meningene til Solveig Horne har endret seg.
Regjeringa var ikke helt klar for å gå inn i regjering. Alt de hadde lovd hadde de problemer med å følge opp. Pengene måtte hentes noen plasser, helst i vanlige folks pengebøker. De som har mest betaler mindre og de som har minst betaler det samme i skatt. Det er ikke likestilling.
To millioner som var foreslått som økning til kvinneorganisasjonene ble borte. De måtte ofres for at rikingene skulle holde på sine. 4 uker pappaperm ble plutselig borte for å “styrke valgfrihetene” i familien. Det fører til at kvinnene blir sårbare, veien til minstepensjonisme blir kortere, og småbarnsfedrene skal være på jobben, akkurat sånn som det var i 1950. Kvinnene skal være hjemme og bake, mens mennene skal være viktige på jobben sin, ikke i hjemmet sitt. Det sparer regjeringa ca 35 millioner på hvert eneste år.

Utviklinga eller tilbakestegene denne regjeringa tar kommer til å gå hardt utover jentene som vokser opp i dag. Jeg ønsker ikke at guddattra mi skal vokse opp i et samfunn der hun lærer seg at hun egner seg best til å bake (med mindre hun ønsker å bli kokk av yrke, da). Jeg vil ikke at tantungen min på snart tre år skal vokse opp i et Norge der hun læres opp til å sitte stille på pulten sin og se fin ut. Jeg vil ikke at framtidas kvinner skal lære seg at det også er deres feil dersom de blir voldtatt. Jeg reserverer meg!

#Reservasjonsmulighet #Nyregjering #Blåblåregjering #Ikkeminregjering #Kvinnekamp #Framtida #Likestilling #Kjønnssegregering #Maktkamp #Politikk #Styggedom 

I forkant av valget 2013 fikk vi rødgrønne mange stygge tilbakemeldinger på miljøpolitikken vår. Folk var misfornøyde med innsatsen vi hadde lagt inn de siste 8 årene, og det var liksom ikke godt nok.
Jeg var lenge enig med de største kritikerne til rødgrønn regjering når det kom til miljø. Jeg følte at vi i SV måtte svelge for mange kameler og at det ble langt mellom hver seier. Som radikal ungdomspolitiker har jeg flere ganger demonstrert mot egen regjering, og kanskje spesielt mot miljøpolitikken til Arbeiderpartiet.

Du vet ikke hva du har før du mister det?
Mange miljøbeviste personer valgte å ikke stemme SV ved forrige valg. Det kan de kanskje angre på i dag. Som et resultat av SVs “manglende gjennomføringskraft” i rødgrønn regjering ble det oppretta et nytt norsk parti, Miljøpartiet De Grønne. Valganalysene skal ha det til at resultatet hadde blitt avgjørende annerledes dersom ikke så mange stemte på MDG. Jeg skjønner at behovet for et eget miljøparti er nødvendig, og synes egentlig det er et godt initiativ. Det gir oss miljøbeviste flere og spille på og flere å samarbeide med. Og er det en ting som er sikkert, så er det jo at vi trenger flere med oss i kampen mot et klimafiendtlig samfunn. Likevel er det synd å vite at mange mener at SV ikke er gode nok på miljø og at man ikke klarer og gå sammen om de viktige sakene. Dessverre er også egoismen her til lands større enn solidariteten i det norske samfunnet i dag, noe jeg mener er den største grunnen til at valgresultatet ble sånn som det ble. Vi har det rett og slett for godt til å kunne bry oss om hvordan de etter oss skal få det. Klima og sånn blir litt for kjedelig for de det ikke går utover.

Vi har ikke sett noe klimatiltak fra den blåblå regjeringa, og miljø nevnes ikke lengre. Framtida er plutselig ikke så viktig lengre. Hvordan vi etterlater denne planeten til de som kommer etter oss er ikke lengre et tema. Vi har fått en miljøvernminister fra Høyre som kom rett fra oljebransjen til regjeringskontorene. Hva gjør egentlig hun på en vanlig arbeidsdag i dag?
Vi har en regjering som for første gang snakka ordentlig om miljø under valgkampen. Overskriftene “Se, hun snakker om miljø”  og “Slik skal Ernas blå regjering bli grønnere enn de rødgrønne” er allerede motbevist. Heldigvis er det vedtatt at Lofoten, Vesterålen og Senja skal vernes mot oljevirksomhet denne regjeringsperioden, det ble en viktig trøst. Men blir vel stortsett med det. Ingenting anna tyder på at regjeringa er villig til å investere og prioritere viktige klimatiltak. Regjeringsplattformen til H og FrP la frem åtte viktige satsingsområder. Klimapolitikken finnes ikke der. Det påståes at de blåblå vil forsterke klimaforliket, men det er ingenting som tyder på at det blir oppfylt. På klimaområdet er regjeringsplattformen tynn og ukonkret. Det er lett og se at det er FrP som har vunnet forhandlingene om miljøpolitikken. Framtida er blitt ett kompromiss. Jeg tror mange blir og få bakoversveis når det kommer til regjeringas manglende satsing på miljø.
Naturvernforbundet kom med et stort spark til den rødgrønne regjeringa og det ble påstått at en blåblå regjering ville føre til en mer ambisiøs klimapolitikk enn den rødgrønne. I ettertid tror jeg at Naturvernforbundet har innsett at de tok feil. Det er ingenting som tyder på at natur og miljø er viktig for de som styrer skuta Norge akkurat nå, og det er trist og se.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De viktigste miljøseierne for miljøpartiet SV i regjering har vært å verna Lo/Ve/Se, bevaring av regnskogen, tredobling av tog-investeringene og storsatsing på kollektivtransport og alternative fremkomstmidler (feks EL-bil), verna areal på størrelse med Buskerud fylke og ikke minst Naturmangfoldloven som skal bidra til og hindre tap av arter og biologisk mangfold. Jeg er fornøyd med det vi har fått igjennom, men misfornøyd med det vi ikke fikk igjennom. Et sterkere SV i regjering hadde sørga for flere seiere. Det er viktig å huske på at man skal gi og ta, og ofte føltes det som om vi gav opp for mye. Jeg har lært mye med å ha mitt parti i regjering i størstedelen av min politiske karriere, men er veldig klar for å være opposisjonspolitiker igjen! Det skal bli godt å gå i tog mot de ordentlige fiendene. 

Er klima og miljø kjedelig? Er det sånn at med en gang vi leser om miljøkatastrofer i andre land så angår det ikke oss? Hvordan skal vi gjøre miljø sexy igjen og hva skal til for at folk tar de beste valgene for de fleste og ikke bare for seg selv?

Anbefaler forøvring bloggen til Heidi Sørensen, “Heidis blogg om miljøseiere verd og huske”. http://heidisorensensblogg.wordpress.com/heidis-blogg/

Den sista tida har kommunesammenslåing vært en het potet i politikken. Vi kommer liksom inn på det med jevne mellomrom, og jeg merker at mange engasjerer seg i det. De aller fleste sier at “det kommer jo til og skje, så det kan likegjerne skje nå”. Jeg er egentlig enig i det. Jo før, jo bedre er en god regel. Sålenge prosessene er ryddige og folk blir fornøyde.
Hvert år leser vi om at små kommuner bruker for mye penger. At det er bedre for folket og bo der det er ferre folk fordi det blir brukt mer penger pr innbygger enn det gjøres i store kommuner.

Mange vegrer seg til å bli slått sammen fordi det kan føre til store endringer for de som allerede har det bra i den kommunen de lever i. Mange mener ingenting om kommunesammenslåing, mens noen synes det kommer til og bli veldig bra! Jeg har ikke så veldig mange sterke meninger om det, egentlig. Jeg ser at det kan være lurt for mange, men jeg ser også at mange kan tape mye på det. Jeg har stor forståelse for at våre nabokommuner er redde for å måtte bli slått sammen med Lenvik. Vi er en relativt stor kommune og vi har mange utfordringer. Likevel tenker jeg at våre problemer absolutt kan løses og at vi kan ha godt av å bli slått sammen med andre! Men hvis kommuner som feks Torsken, Tranøy og Berg skal slåes sammen med oss, så fordrer jo det at vi har ting på stell til den dagen eventuelt kommer.
Det er jo ikke rettferdig at en kommune som drives bra skal måtte ta ansvar for feks vårt underskudd og megastore gjeld?

Jeg er for en Senja kommune og tror at det hadde vært kjempebra! Vi ser at kommunegrensene på Senja kanskje skulle blitt gjort noe med for lenge siden og at mange praktiske ting hadde vært lettere dersom alt hadde vært ett. For eksempel skolene. Kanskje kunne elevene i Fjordgård gått i Senjahopen? Og elevene i Vangsvik gått på Silsand? Dette er bare ting jeg tenker over umiddelbart, og ikke noe jeg har diskutert med noen. Bare sånn at det er klart og at ingen må ta ansvar for mine refleksjoner.
Det er mange ting med de små kommunene jeg liker. De har god dugnadsånd og folk gjør det lille ekstra for bygda si. Det er ikke dermed sagt at vi på Finnsnes aldri kan få det sånn, men bygdekulturen er ofte fin og gagner mange. Jeg har vokst opp med at alle må bidra med det de kan bidra med, lite eller stort. Sånn tenker jeg at vi også må tenke fremover nå som kommunesammenslåinga blir et faktum.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

SV er positive til kommunale samarbeid og til sammenslåing der kommunene ønsker dette selv. Det er viktig at det skjer frivillig og ikke med tvang og at ingen taper penger på å slå seg sammen.
Regjeringa vi var så uheldig og få ved sist valg er jo veldig gira på kommunesammenslåing. Jeg kan godt gå med på å slå sammen kommuner, men da må alle kommuner være individuelt vurdert og man kan ikke kjøre full sentralisering på bekostning av de som er sårbare. Jeg er redd for at vi ikke skal kunne gi de som trenger mest den oppfølginga de trenger. I min kommune har vi store utfordringer blant anna når det kommer til barnevern, eldreomsorg og generelle politiske konflikter. Det er viktige ting jeg mener at vi burde få på stell før vi drar flere inn i våre utfordringer.
Regjeringen fikk i dag overlevert sin rapport om kommunestruktur. Ekspertutvalget (som blant anna Lenviks administrasjonsleder sitter i) foreslår at kommunene bør ha minst 15-20 tusen innbyggere av hensyn til kvaliteten på tjenestene kommunen kan tilby.  
En minimumsgrense på 15000-20000 innbyggere er ikke gjennomførbart i distrikts-Norge. I nord-Norge er det langt mellom plassene der folkene bor og det må slåes sammen bra mange kommuner for at det kravet skal innfries. Det kan bli mange mil for mannen i gata for å komme til kommunesenteret og mange kan miste full oversikt og derfor bli hemmet ifht å ta del i demokratiet. Det er også en utrolig dårlig start for et samarbeid å begynne med tvang. Derfor er gode prosesser viktige. 

Jeg er utrolig spent på framtida og hva den bringer. Spesielt med tanke på hva som skjer her hvor jeg bor og hva slags konsekvenser sammenslåinga har.

#Politikk #Tanker #Kommunesammenslåing #Tvang #Frivillighet #Blåblåregjering #Framtida #Lykketil #Snakkes

De siste dagene har jeg vært opptatt med ny jobb og ny tilværelse. Jeg har brukt min ledige tid på meg selv, kjæresten min og hjemmet vårt. Vi er snaaaaart i mål med oppussinga og er veldig klar til å ta imot nye beboere i kjelleren vår. Sola har vist seg i flere dager nå og hverdagene går seg veldig til. Den nye jobben min er veldig fin og trives. I dag har jeg vært på date med kjæresten min på seniorkino. Det var like koselig som alltid. Er det bare meg eller er filmene som vises på dagtid bedre enn filmene som vises på kveldene? Jeg har så fine opplevelser på seniorkinoen og filmene er ofte gode og ikke minst viktige.

Den siste tida har jeg vært veldig motivert på stortsett alle plan! Jeg er blitt gjenvalgt som leder av Lenvik SV og er godt i gang med fortsettelsen av den jobben. Det er godt at det ikke er valgår i år, men jeg kjenner at det nærmer seg veldig. Det er tøffe tider i kommunepolitikken om dagene og vi går mot et ganske tøft år med tanke på hva som rører seg i Lenvik. Jeg kunne skrevet milevis lange innlegg om havnesaken, om skolene og om de dårlige veiene i kommunen min. Akkurat nå er det ikke det som engasjerer meg. Jeg er veldig gira på å gjøre en bra jobb i kommunestyre og håper at vi kan ta viktige valg for fremtida sammen. For at det skal gjøres må det drastiske tiltak til. Jeg føler kanskje at vi ikke er tøffe nok til å ta de takene som er nødvendige. Selv om jeg føler meg nokså tøff innimellom og er veldig opptatt av å ta kloke valg på politikkfronten, så er de fleste valg vanskelig. Jeg har ikke beslutningsvegring, og har ingen problemer med å fortelle verden hva jeg mener. Likevel gjør det vondt i <3 mitt når jeg vet at valgene jeg er med på å ta går utover andre.

Jeg har sluppet ganske greit unna til nå. Valgene jeg har tatt har ikke svidd for mange enda. Nå går vi mot ei tøff tid økonomisk og valgene blir vanskeligere. Det blinker store røde varsellamper frem mot junimøtet og jeg gruer meg til å rekke opp handa mi. Jeg ser for meg forsida av lokalavisa dagene etterpå.
Jeg hører at det anbefales at vi skal kutte i helsesektoren i Lenvik. Det ønsker jeg ikke å gjøre. Jeg vil mye heller legge ned en skole eller to hvis det betyr at helsesektoren er berget. Jeg engasjerer meg veldig mye for de eldre og de svakstilte og har det som min hjertesak. I tillegg jobber jeg i omsorgssektoren og kjenner på kroppen hver eneste dag hva kuttene gjør med de ansatte og ikke minst med de som mottar hjelp av kommunen. Jeg hører eksperter snakke om at Lenvik bruker for mye penger på helse og at vi har for mange sykehjemsplasser i kommunen. Det er ikke realiteten slik jeg kjenner den. I min tid i helsesektoren i Lenvik har jeg jobba stortsett overalt. Jeg starta på det gamle helsesenteret og stortrivdes der. I lang tid bodde det beboere på gangen. Vi hadde ikke rom til alle som trengte hjelp. Vi som jobba der var ofte underbemanna og fikk ikke tida til og strekke til. Det var trist å se de eldre i øynene å måtte si at “jeg har ikke tid til å hjelpe deg nå”. Det er alle hjelpepleiers store skrekk.
Det samme gjelder i hjemmesykepleien. Rutene blir flere og mange bor hjemme for lenge. Mange dager får ikke brukerne hjelp til husvask fordi det minst viktige må vike først. For mange er det besøket kanskje det viktigste. Av alle mine opplevelser er det noen som har satt seg ekstra godt i hodet mitt. Spesielt fra tida jeg var lærling. Jeg opplevde at vi ikke fikk leie inn ekstra folk dersom noen av pleierne på avdelinga var syke på grunn av at vi hadde sprengt budsjettet for lenge siden. Vi gikk underbemanna stortsett på hver vakt og hadde ikke tid til å hjelpe alle sammen opp av senga om dagene. I praksis betydde det at mange ble sengeliggende til ettermiddagen og kun fikk det mest nødvendige av pleie og mat. Det var med tungt hjerte jeg forlot arbeidsplassen. Da jeg la meg om kveldene kunne jeg høre alarmklokkene ule. Jeg sleit skikkelig med dårlig samvittighet for jobben jeg ikke fikk gjort. Klokkene ringte så lenge at noen tilogmed sovna i vent på hjelp. Det er ingen verdig.
Jeg har lenge vært glad for at mine besteforeldre ikke har trengt hjelp enda. Det er en vond tanke. Jobben som gjøres av helsepersonell rundt om i kommunen er uvurderlig. Men med stramt budsjett blir det vanskelig å strekke til.
Jeg kan ikke gå med på å kutte der det svir mest. Likevel må det svi for noen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva engasjerer deg? 

#Lokalpolitikk #Hverdagstanker #Fremtida #Politikk #Helsesektoren #Engasjement  

Stemning: Bedre enn vanlig
Kjønnstatistikk: Lav kvinnedeltakelse, mange av de samme mennene som tok ordet.
Ellers: Siden jeg ikke har offisielt samarbeid med AP lengre fikk jeg sove til 11.15 og hadde gruppemøte med meg selv. Det var godt.

Ei uke har gått siden sist kommunestyremøte i Lenvik kommune. Det var årets første ordinære møte og mange viktige saker var på dagsorden. Stemninga var noe spesiell siden det har blitt mye styr rundt budsjettet som ble vedtatt på desembermøtet, men likevel glimta det litt håp i forsamlinga. De store diskusjonene havna som forventet rundt nedleggelsen av pedagogisk senter og det interkommunale samarbeidet, saken om olderhavna, revervasjonsretten og privatisering av bedriftshelsetjenesten. Flertallet var enig i at vi ikke ønsker å være med på å legge ned pedagogisk senter, til tross for den økonomiske situasjonen. Pedagogisk senter er viktig og gjør en god jobb. De har fått flere gode tilbakemeldinger fra skolene og privatpersoner. Saken har vært behandla i mange runder før, og det var fint og se at vi var enige. 
Min store <3sak var uten tvil legers reservasjonsrett. I Lenvik er flertallet imot reservasjonsretten og jeg er veldig fornøyd med vedtaket vi gjorde i den saken. Det er viktig at regjeringa får tilbakemelding om galskapen de holder på med, og at Lenvik kan være en av de tøffe kommunene som ytrer klar motstand mot forslaget. Jeg er stolt over at kvinners og pasienters rettigheter er viktigere enn legers samvittighet i min kommune. Glimta litt håp i mine øyne på dette møtet også, med andre ord.
Den politiske situasjonen i Lenvik har lenge vært uavklart og difus. Saker jeg ser på som en selvfølge ikke skal ta lang tid å diskutere er som oftest de vi bruker mest tid på. Saker jeg tenker at alle bør være i mot, er ofte de fleste for. Ikke fordi jeg er uenig med mange, men jeg må bare uttrykke hvor overrasska jeg har vært mange ganger. Sånn som denne saken om reservasjonsrett. Det var ingenting som var sikkert. For alt jeg visste kunne det hende at de borgerlige benytta seg av partipisken eller at det var noen moralske karer som faktisk syntes det var helt greit å tukle med abortloven i 2014. Det hadde ikke overrasska meg dersom vi hadde blitt en av de kommunene som syntes reservasjonsretten er helt ok. Det er tross alt et gubbevelde. Derfor må jeg bare uttrykke hvor utrolig glad og fornøyd jeg er med vedtaket som ble gjort og hvor stort jeg syntes det var. Jeg er stolt og takknemlig og kjenner på hele meg at det kanskje ikke er så ille i Lenvik likevel…
Jeg er som kjent ei veldig positiv jente som prøver å se det beste i alt! Likevel har jeg ikke lagt skjul på hvor frustrerende det egentlig har vært å holde på med politikk i Lenvik. Spesielt i min situasjon, som yngst i kommunestyret, alene representant for et parti og ikke minst som kvinne. Nå ser ting lysere ut og jeg er så glad for at vi kunne bli enig om noe viktig. På vegne av framtida.
Møtets skuffelse var selvfølgelig privatiseringa av bedriftshelsetjenesten. Jeg er imot all privatisering av offentlige tjenester og ser på det som et stort nederlag. Men jeg kan ikke dvele med det og satser bare på bedre tall for de rødgrønne ved neste valg. I politikken må man tape og vinne. Jeg er alt i alt fornøyd med sist kommunestyremøte.

Selv om tallene for året som har gått ser dystre ut, og vi går ca 4,4 millioner i underskudd, så kan det hende at vi skriver politisk historie. Kanskje kan den siste delen av denne politiske perioden blir en skikkelig god en, mot alle odds. Økonomisk sett er vi rimelig rævkjørt, men med framtidsvisjoner og gode folk kan vi klare alt. Det vi vil får vi til!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

#Lokalpolitikk #Kommunestyremøte #Lenvik #Midttroms #Politikk #Samfunn #Lykke 

Året var 2011. Det ble utført 15 343 aborter på norske sykehus. Jeg tok en av de.

Jeg husker da abortstatistikken for 2011 ble offentliggjort. Det var en fredag. 15 juni 2012, ca 1 år etter jeg hadde utført min abort. Min første tanke var “Det kunne vært 15 342 dersom jeg ikke hadde gjort det”. Jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg følte på en heslig blandet følelse mellom skam og lettelse. Jeg var takknemlig for at jeg levde i 2011 i verdens rikeste land. I et velferdsamfunn som tok vare på meg. Som stilte opp og som hjalp meg når jeg trengte det som mest. I motsetning til mange andre land der abort enda utføres hjemme kunne jeg, en 19 år gammel norsk jente, få utført dette under trygge omgivelser. Gratis. En abort koster samfunnet rundt 16-20 000 kr. Som ung lærling hadde jeg ingen forutsetninger til å betale det. Dersom jeg hadde levd i et annet land kunne jeg endt opp med å måtte ta vare på et barn rett og slett fordi jeg ikke hadde hatt råd til å ta det bort. Eller enda verre, jeg kunne tatt livet av meg selv under tvilsomme illegale abortforhold. Det slapp jeg, og det slipper norske kvinner å tenke på. Det er jeg utrolig takknemlig for.
Jeg hadde ikke kreft. Jeg var ikke døende. Men jeg trengte likevel hjelp i en vanskelig situasjon. Jeg var 19 år og hadde aldri vært i en lignende situasjon før. Heldigvis. I dag er jeg glad for erfaringen jeg gjorde. Det valget jeg tok er en del av den jeg er og en del av den jeg har blitt. I likhet med andre livserfaringer har denne også vært med på å forme meg.
Like etter at abortstatistikken (som jeg nå var blitt en del av) ble offentliggjort kom KrF med sine meninger. Moraliserende og uten hensyn til de som sleit med å bli endel av en dyster statistikk, valgte de å stille spørsmålet “Hva tenker hun på?”. 

Så hva tenkte jeg på? 
Det er vanskelig å måtte svare på det. Jeg skulle egentlig helst sluppet det, men i en debatt der kristne, middelaldrede menn legger føringa er det helt nødvendig å svare tilbake. Jeg tenkte på mange ting. Det er masse man skal ta hensyn til i en slik situasjon. Jeg har alltid vært tydelig og klar på at jeg ikke ønsker å få barn, så for meg var det aldri et spørsmål om å ta vare på det eller ikke. Jeg hadde bestemt meg lenge før jeg visste resultatet. Da jeg tok graviditetstesten fikk jeg sjokk. Hele verden raste sammen og jeg kjente umiddelbart på skammen. Hvordan hadde jeg, en oppegående og ansvarlig person, havnet i denne situasjonen? Allerede da graviditetstesten viste 2 streker starta jeg å nedverdige meg selv.
Selv om jeg brukte prevensjon og egentlig trodde jeg ikke var i stand til å bli gravid, var jeg altså blitt det. Jeg var singel, hadde en jevn, men ustabil kontakt med en flott gutt, og nå hadde jeg altså et barn i magen. Jeg følte meg uheldig, men jeg tok ansvar. Det var tusen spørsmål i hodet mitt, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle gå frem. Google hjelper deg med alt, men ikke med dette. Jeg ringte fastlegen min og fikk en time 3 dager etterpå. Heldigvis ble jeg møtt på en ordentlig måte.
I reservasjonsdebatten som foregår har jeg mange ganger tenkt på hva det hadde gjort med meg dersom legen min hadde nektet å hjelpe meg. Dersom han, den dagen jeg trengte hjelp, hadde sagt at han hadde samvittighetsproblemer med å henvise meg til å ta abort. Hva hadde det gjort med meg, og hva gjør det med andre jenter i samme situasjon? Det er skremmende å tenke på. Der og da var jeg takknemlig. Jeg var i limbo, usikker på hvordan jeg skulle gå frem, hvor langt på vei jeg var og hvordan jeg praktisk skulle løse utfordringa. Jeg hadde full jobb og kunne ikke bare bli borte noen dager for å utføre en abort. For meg var det et stort praktisk problem. Jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor barnefaren, som så gjerne ville ta ansvar. Jeg hadde dårlig samvittighet for et foster som vokste inni magen min samtidig som jeg venta på å få time i Tromsø. Jeg var skamfull ovenfor familien min og ovenfor meg selv. Jeg hadde vanskelig med å leve med det valget jeg hadde tatt og for alltid bære på “det som kunne vært”. Å ta abort er en stor påkjenning, og nå er det noen som vil gjøre den enda vanskeligere enn den allerede er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva er det som gjør at vi kvinner sitter igjen med dårlig samvittighet og en stygg skamfølelse etter å ha tatt abort? Og hva er det som gjør at vi ikke snakker om det? Abort burde snakkes i hjel, ikke ties ihjel. Jeg leste nylig et leserinnlegg i Aftenposten som var skrevet av ei 16 år gammel jente som hadde tatt abort. Hun valgte å ikke fortelle det til foreldrene sine. Hun skjemtes. Jeg gjorde også det, og selv om jeg har utrolig flotte og ressurssterke foreldre som støtter meg i alt, så fant jeg aldri plass til å fortelle de om hva jeg stod i da jeg stod i det. Jeg valgte å si det til færrest mulig. Min innerste krets av nærme venner fikk selvfølgelig vite det, og uten støtten fra de hadde det vært enda tøffere å gjennomgå det jeg gjorde.
Det er rart å sitte i dag å tenke på hvor vanskelig det egentlig var. Følelsen av skam har gått bort. Jeg har blitt en tøffere og sterkere jente enn jeg var da, og har lært å leve med det valget jeg tok. Da jeg lå på sykehuset i Tromsø lovde jeg meg selv at jeg aldri skulle ta abort igjen. I dag tenker jeg at abort er det eneste valget for meg dersom jeg skulle “havne i uføre” igjen. Ingen barn fortjener å bli satt til verden av voksne som ikke ønsker å bli foreldre. Jeg har bedre selvtillit nå enn jeg hadde da. Jeg er bedre rusta for en lignende situasjon dersom det skulle oppstå.

Nylig mottok jeg et brev i posten fra en person som var imot abort. Jeg respekterer andre folks meninger, men siden denne personen valgte å være anonym hadde jeg ingen mulighet til å skrive brev tilbake til han/henne. Som politiker har jeg flere ganger mottatt ulike anonyme meninger i posten, på mail eller på bloggen min. Det er helt greit. Dette brevet var egentlig ikke stygt. Selv om personen som har skrevet dette var moralsk fordømmende og sammenligna abort med 22juli og andre tragedier, så var det ikke et vanlig “jeg er uenig med deg”-brev jeg fikk i postkassa mi den dagen. Jeg tror at personen valgte å være anonym fordi det den personen står for er ekstremt. I 2014 når du skylder på reservasjonsdebatten for tragedien i Lerdal, så skjønner jeg at du ønsker å være anonym. Det må være vanskelig å stå for det du mener når det du står for direkte er usaklig og ikke kan bevises.

Tilbake til KrF og andre abortmotstandere. Hvorfor kan ikke dere respektere at folk tar abort på samme måte som vi respekterer at dere er uenige med oss? Jeg er så lei av å måtte forsvare rettighetene vi har til å bestemme over vår egen kropp. KrF er kjapt ute med å stille spørsmålstegn rundt hvorfor kvinner tar abort. Hvorfor må dere fremmedgjøre noe så mange velger å gjøre og hva er det som gjør at dere ikke forstår at vi ikke tar abort fordi det er så gøy? Abort er ikke morsomt. Ingen gjør det fordi de vil. De som tar abort gjør det fordi de føler at de må. Fordi de ikke ser at det finnes andre valg. Da jeg debatterte med en KrFu’er for noen år siden påstod hun at “de fleste bruker abort som prevensjon”. Det er en påstand jeg aldri kan støtte. Jeg har selv tatt abort og møtt flere som har gjort det. Ingen gjorde det frivillig. Ingen valgte å ta abort i stedet for å bruke kondom. Ingen gjorde det fordi de syntes det var “pytt,pytt”, som KrF gjerne sier i debattene som abort.
Abortstatistikken er nedgående. Færre gjør det. Den har vært jevn siden retten til abort ble innvilga, men de siste årene har den gått ned. Det burde KrF være glad for i stedet for å sette spørsmålstegn rundt valgene vi tar. Det er færre tenåringer som tar abort, og flere voksne kvinner. De fleste som tar abort har allerede barn fra før. 40% av de som tar abort har gått på prevensjon som ikke har fungert. Det er ikke ført statistikk for det, men jeg regner med at mange også tar abort etter overgrep, og at mørketallene er store når det kommer til incest og overgrep. KrF tolker statistikken på sin måte og velger å spørre hvorfor så mange kvinner sent i tjueårene velger å ta abort. Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på det. Jeg tror at vi må akseptere at mennesker lever på vegne av seg selv og tar valg som vi må stole på er det rette for de. I stedet for å stille tusen spørsmål så burde vi ha et felles mål; å ta vare på de kvinnene som utfører abort. Det er en stor påkjenning for mange, og det siste de trenger er å bli dømt på legekontoret når de allerede har dømt seg selv.

Vi lever i et samfunn der dårlig selvtillit er et av de største problemene kvinner sliter med. Det er det vi burde gjøre noe med. Vi må hjelpe jenter til å forstå at de alltid er gode nok. At ingen blir å dømme de dersom de velger å ta abort. Og med en ny regjering som er imot likestilling og som mener at legen er mer verdt en pasienten så går vi i motsatt retning enn jeg ønsker at vi skal gå. Vi er kommet såpass langt i samfunnet at vi burde jobbe med veien fremover, ikke tilbake. 

Takk til Norge. Takk til de vennlige smilene jeg møtte da jeg tok abort. Takk til legen min som hjalp meg med en gang. Og takk til blåblå antikvinneregjeringa som er med på å vise hvor viktig kvinnekamp er. Skulle ønske jeg slapp å diskutere reservasjonsrett i 2014, men verden er en gang sånn, og jeg skal ikke la dere vinne. Å bestemme over egen kropp burde være en selvfølge. Dersom vi vil at fremtidige generasjoner skal bli møtt med respekt og medmenneskelighet på legekontoret i stedet for fordømmelse og skam, så må vi jobbe imot reservasjonsretten. Et stort 8mars-tog i går viste hvor viktig dette er for veldig mange. 

#Abort #Minopplevelse #Moralskfordømmende #KrF #Antikvinneregjering #Blåblåregjering #Antifeminisme #Skam #Lettelse #TAKK

I dag er det 8.mars! En av de viktigste dagene i året. For min generasjon sin del, er dette muligens den viktigste 8marsen vi noen ganger har hatt. Ever. Vi har en regjering som med glede knuser kvinners rettigheter og en likestillingsminister som er imot likestilling. Det gjør meg stolt og se hvor mange som har gått i tog i dag og hvor mange som har synliggjort viktigheten av denne dagen. Jeg er på jobb på denne dagen, men legger ved et innlegg jeg skrev i lokalavisa om reservasjonsretten nylig. 

Nei til legers reservasjonsrett!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da Høyre, FrP og KrF satt rundt forhandlingsbordet på Sundvollen etter valget i høst ble de enige om at samvittgheten til min fastlege skal veie tyngre enn samvittigheten min. At et vanskelig valg for en kvinne skal bli gjort om til et vanskelig valg for en lege. At min kropp skal være mindre verdt enn min lege sin autorisasjon. At kompetansen, utdannelsen og erfaringene min lege har skal bli lagt bort dersom han har en overbevisning om at abort er umoralsk og feil.

Saken handler om leger skal få adgang til å reservere seg mot og henvise til abortinngrep og noen typer prevensjon. Fra før av har leger muligheten til å reservere seg mot å utføre en abort, noe som helt klart er et annet spørsmål, men samtidig riktig og viktig. Etter min mening fungerer denne ordningen godt; de legene som ikke vil utføre abort skal slippe å gjøre det.

Hensynet til pasienten bør alltid stå i fremste rekke. Dersom regjeringen får det sånn som de vil, kommer hensynet til legen å stille høyest. I små kommuner blir denne ordningen ekstra sårbar, og det er åpenbart hvem som kommer til å lide dersom forslaget går igjennom. Forslaget om at fastleger skal kunne reservere seg fra å henvise til abort kommer til å svekke kvinners rettigheter til hjelp i en sårbar situasjon.

Å ta abort er ikke et enkelt valg. Det er en vanskelig prosess som ca 15 000 kvinner i Norge går igjennom hvert år. Selv om vi lever i et av verdens mest likestilte land i 2014, så står vi her med et spørsmål og en debatt som ikke hører hjemme i nyere tid. 

Jeg er takknemlig for jobben legene gjør landet og verden rundt. Det er en enormt viktig jobb som denne debatten er med på å nedgradere. Fastlegen har en viktig funksjon i samfunnet vårt, og er med på å hjelpe mange mennesker i vanskelige situasjoner. De har ansvar for å yte nødvendige tjenester til befolkninga og henvise videre til andre helsetjenester dersom pasientene har behov for det. 
Dersom jeg, en 22 år gammel kvinne, hadde kommet inn døra til min fastlege og ønsket meg en abort, og han plutselig hadde sagt at han ikke kunne hjelpe meg på grunn av samvittighetsgrunner, hadde jeg knekt sammen. Som om ikke min dårlige samvittighet hadde vært stor nok, om jeg da også måtte tatt hensyn til andres i tillegg. Det helsetilbudet fastlegen skal gi meg skal være et tilbud jeg har rett til og motta, ikke det fastlegen finner for godt til å sympatisere med.

Jeg ønsker ikke at kvinner og jenter skal måtte havne i en mer trist situasjon enn de allerede er i dersom de ønsker å ta abort. Jenter skal ikke måtte risikere å møte en moralsk fordømmelse fra fastlegen sin, fulgt av en belastende avvisning når de allerede er i en vanskelig situasjon. Det vil også være svært krevende å ha en relasjon til en lege som har avvist deres behov for henvisning til abort.

Den borgerlige regjeringa tar oss tilbake i tid og får oss til å kjempe for rettigheter vi har hadd i lang tid. Det er på tide at de blåblå innser at vi lever i 2014, og at deres oppgave er å ta oss fremover- ikke bakover.

Et klart flertall i folket er i mot. De største kommunene i Norge er imot, de fleste ordførerne er imot. Nå må Lenvik kommunes ordfører, Geir-Inge Sivertsen, være tøff nok til å ta et tydelig standpunkt og fortelle velgerne hva han mener veier tyngst; hensynet til kvinner i en sårbar situasjon eller hensynet til samvittigheten til enkelte leger? Det er feigt og unnlate å svare på hva slags meninger du har rundt et av de viktigste likestillingsspørsmålene i samfunnsdebatten i vår tid. Ta et valg og del det med oss! 

#Politikk #Kvinnedagen #8mars #Viktig #Samfunn #Lokalpolitikk #Nasjonalpolitikk #Feminisme 

Snus er plutselig blitt sunt, og gulrøtter kan man få kreft og dø av. Menneskene i Norge vil ha det bedre, og stemmer likevel på FrP og Høyre. NRK-reportere skal få ha på seg kors rundt halsen, men politikvinner som ønsker å bruke hijab skal ikke få lov til det. De som er imot NRK-lisensen vil ha OL tilbake til statskanalen for å slippe reklamepauser.

Jeg våknet opp i dag og skjønte at jeg levde i bakvendtland. Jeg har mange ganger skrevet om hvor forferdelig jeg synes det er at vi har så mye, mens store deler av resten av verden har så lite. Fordelinga av verdens goder er urettferdig, og det er på tide vi gjør noe. Hver gang personer rundt meg er utakknemlige, kjenner jeg på en trang til å minne dem på hvor vi bor og hvordan vi faktisk har det. Jeg kan selv ha dager der det føles som om det meste ikke går min vei, men får kjapt dårlig samvittighet av hvor små problemene mine er i det store perspektivet. Jeg bor i verdens rikeste land, kan jobbe så mye jeg vil, har en stor familie og et svært nettverk. Har tak over hodet, mat på bordet og kan boltre meg i alt for mange materialistiske goder. I går gikk det et innslag på NRK om hvor mye kjøtt vi i den vestlige verden spiser, og at vi kommer til å komme i ei kjøttkrise i vår tid. Mye vil ha mer, og de færreste er villige til å ofre fredagsbiffen, lørdagstacoen og mors kjøttkaker for å sørge for at maten blir bedre fordelt i verden. Det førte til en god diskusjon i det forumet jeg var i, og jeg synes det er helt utrolig hvor egoistiske vi kan være. Når vi vet at kjøtt er så miljøfiendtlig og lite framtidsretta, at vi er med på å skape en global krise, og likevel ikke kan gi noe til fordel for andre. Sålenge det ikke går utover oss, så er det ikke viktig nok. Det får meg til å tenke. Masse. 
Det samme gjelder miljø generelt. Vi vet at andre betaler en stor pris for utslippene vi har, men er selv ikke villige til å gi slipp på “godene” våre. Det er forferdelig at det må gå til noe enda mer ekstremt før vi skal forstå at vi må ta noen store grep.

Min oppfordring til helga er derfor denne:
Gjør noe godt for andre hver dag. Meld deg inn i en organisasjon for å gjøre verden til et bedre sted. Engasjer deg i samfunnet, meld deg som frivillig eller gjør andre mennesker glade. Gi til et veldedig formål, eller enda bedre; gjør noe fysisk som kan være med på å gjøre dagen til et eller flere medmenneske bedre. Jeg er av den oppfatning at vi alle har noe og gi, uansett form. At vi alltid kan bidra til andre og at vi er ressurssterke mennesker. Dersom vi ikke tar grep, hvem skal gjøre det da? 

“I bakvendtland der øst er vest og fem og to er ni
er alle barna sjelegla’ når ferien er forbi.
De tropper opp på skolen for å ta et skippertak
med skolesekk på magen sin og lueskyggen bak.
For i bakvendtland, der kan alt gå an,
der er de like tøysete og rare alle mann.” 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

#Morgentanker #Helgeoppfordring #Egoisme #Godhet #Framtida #Kjøttfrihverdag #Frivillig #Deltakende #Samfunn #Motsetninger #Tagrep #Gjørnoe