Krig, fred, politikk og sånn

-Neppe. I går hadde vi kommunestyre i Lenvik kommune, og det var et kjempetungt møte. I dag kan du lese i lokalavisa om konflikter, lukket møte, nye samarbeidspartnere, personer som kanskje blir sagt opp og på den andre siden om jubelen fra bygdene som ble berget i går. Jeg valgte å “gå over til den mørke siden”, men jeg tror ikke verden blir bedre av den grunn.

Møtet starta ganske greit, vi var effektive og flinke. Jeg tok til ordet for å ikke innføre tvungen dugnadsplikt i de kommunale barnehagene i Lenvik fordi vi i SV har forståelse for at alle ikke bestandig har like muligheter til å møte opp på dugnad, spesielt i arbeidstida. Jeg frykter at forslaget blir å gå ut over de som trenger det minst og at inkluderingen ikke nødvendigvis blir bedre av at man tvinger folk på dugnad. Det verste med forslaget er egentlig “straffen” de foreldrene som ikke møter opp kommer til og få. 100,- for hver time du ikke møter opp kan fort bli mye for familier som ikke har så mye. Det var viktig for meg å ta til ordet for at dugnad skal fortsette og være frivillig og at dagens ordning burde holdes slik den er. Dessverre ville Senterpartiet, Høyre, FrP og KrF at foreldre skal tvinges på dugnad, og jeg kjenner at jeg er lynforbanna på snikprivatiseringa som skjer i kommunen min. Ett skritt nærmere private barnehager i Lenvik.
En anna sak jeg engasjerte meg masse i er nemlig privatiseringen av barnehagene i Lenvik. I går var det lagt frem forslag på to barnehager vi kunne privatisere, sammen med et saksfremlegg som viser at det ikke kommer til å lønne seg og gjøre det. Jeg har stor forståelse for at gribbene i de borgerlige partiene ønsker å privatisere, siden det er en del av ideologien de forguder (kapitalisme, egoisme, potet, tomat), men jeg har ingen forståelse av hvorfor de vil gjøre det når det så tydelig kommer frem at det ikke fører noe bra med seg. Som regel er de positive til alt som skaper mer penger og mindre ansvar, men denne gangen var det så klart og tydelig at det ikke ble å lønne seg. Ikke pokker om de gav seg. Det ble vedtatt (med god hjelp fra Senterpartiet) at vi skulle utrede mer. Og som jeg tidligere har nevnt, så er det utredning, merarbeid og merforbruk politikerne i Lenvik er eksperter på å sørge for. Tragisk.

Så kom den store snakkisen; budsjettforhandlingene. I forkant av saken som kom opp hadde vi avholdt 3 gruppeledermøter med alle gruppelederne for å se om vi kunne komme til enighet. Det kunne vi ikke. Etter det var jeg på et fellesmøte med opposisjonen (bestående av SP, LL, KL, AP, V og SV) der det ble lagt frem et forslag fra Lenviklista m/flere. Jeg følte at mine synspunkter og ønsker i forhold til budsjettet ikke var tatt hensyn til, og skjønte at jeg ikke kunne samarbeide med dem. Jobben som er blitt gjort av samtlige partier i disse prosessene har vært gode, og det må aldri være tvil om at timene som er lagt inn i arbeidet er uvurderlig. Likevel kunne jeg ikke stå inne for forslaget. Jeg ønska blant anna å øke eiendomskatten med 2 promille på lik linje med forslaget til Administrasjonssjefen. Jeg ville ikke legge ned sykehjemsplasser og helst skjerme skolene. Men for at folket skal skjønne at vi er i en tøff situasjon, så må vi vise vilje. Vi må først og fremst rydde i egne rekker. I de ønskene jeg hadde lå det inne noen kutt på administrasjon og på politikerne. Jeg mener at det er et stort problem at vi bruker like mye penger på administrasjon som vi gjør på et halvt skolebudsjett. I alle år har folk fortalt meg at det skal brukes mest på helse og skole. Men jeg har ikke sett at sammenlignbare kommuner bruker så mange prosent av et skolebudsjett som det vi i Lenvik gjør. I tillegg er det viktig å sende ut gode signaler til folket om at også vi politikere er villig til å ta endel av regninga sammen med innbyggerne. Med eiendomsskatt viser vi viljestyrke (spesielt siden mange politikere av en eller annen grunn synes den skatten er så jævlig) og med kutt i vårt eget budsjett viser vi at vi er sammen med folket. Jeg ønsker ikke at vi skal fortsette med utvalgsarbeid fordi jeg ikke ser verdien i det. Det er udemokratisk og tidskrevende, vi lytter skjelden på det utvalgene har og si og saker blir behandla i flere runder, helt unødvendig. En anna ting med det er at det også ofte er personer som er i utvalgene som ikke alltid gjør gode valg. Et godt eksempel på det er Utvalg for oppvekst og kultur som egentlig er skylda til at Fjordgård var trua med nedleggelse i årets budsjett. De hadde ikke gjort jobben sin godt nok i forhold til det vi vedtok i fjorårets budsjettmøte, og konsekvensene av det var store. Trasig. Dessuten kan vi ta inn masse penger på å kreve betaling fra politikerne for all kaffen de drikker. Det høres ut som småpenger, kanskje, men jeg registrerer at det går enormt mye kaffe på møtene. Det mener jeg at politikerne kan betale for. Når det kommer til mat er det helt normalt på arbeidsplasser og ta med matpakke. Det har jeg ingen problem med at vi i politiske foraer i Lenvik burde begynne å gjøre. Vi kan ha færre møter og vi kan ta ned møtegodtgjørelsen. Alt dette er gode forslag til veien videre i den tunge økonomiske situasjonen vi er i. Alle monner drar, uten at det trenger å bli enormt mye dramatikk rundt det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett, så endte jeg opp med å komme med et forslag til budsjett sammen med AP. Det beste forslaget i mine øyne. Dessverre var vi i mindretall, så vi måtte gå i dialog med de andre. Det var vanskelig for meg fordi jeg mente at begge de to andre budsjettene (lagt frem av LL/KL/V/SP og H/KRF/FRP) ikke var noe jeg kunne stå innefor av ulike grunner. AP snudde og bestemte seg for og gå for det første nevnte forslaget sammen med resten av opposisjonen uten meg. Jeg kunne ikke ha navnet mitt på det budsjettet, dessverre. Jeg opprettholdt det opprinnelige forslaget fra AP og SV og stemte på det sammen med to andre. Så måtte jeg ta et tøft valg. Ikke nok med at debatten var stengt for allmennheten og bar preg av å være ufin, og at det var tøft nok i seg selv. Siden mitt forslag fikk mindretall måtte jeg velge mellom to budsjettforslag jeg overhodet ikke likte. Det ene mindre bra for meg/mine meninger enn det andre. Pest eller Kolera. Jeg valgte (for første gang) å stemme sammen med de borgerlige. Det svei i sosialisthjertet mitt, men det var nødvendig. Selv om jeg flere ganger under debatten ble fyrt og sint på mange av innleggene som kom fra de borgerlige, så måtte jeg se bort ifra person og følge hjernen og hjertet mitt. Jeg stoler på min overbevisning og er glad for at jeg valgte som jeg gjorde. Jeg kunne ikke stå for alt som stod i budsjettet fra de borgerlige, og jeg deler ikke meningene de kom med under debatten. Likevel var det det forslaget jeg landa på fordi jeg så hvor store konsekvenser det andre forslaget ville få.
I dag har jeg en bedre dag enn mange andre politikere. Det er trist å se ansatte i Lenvik går inn i jula med usikkerhet rundt arbeidssituasjonen sin og jeg ser at det kommer til å bli mye styr rundt det som er blitt vedtatt. Egoistisk nok er jeg stolt over jobben jeg gjorde, og føler at jeg har gjort det eneste rette. Jeg prøvde hardt i kulissene og få det til å bli på en anna måte enn det ble, men jeg vant ikke igjennom. Sånn kan det være med politikken; hardt, brutalt og mye tap. Når det nå engang ble sånn som det ble, så er jeg glad for at sykehjemsplassene på Finnsnes ikke blir lagt ned. Jeg deler gleden med bygdene i Lenvik som blir fredet det neste året. Nå ser jeg frem til en juleferie fra det politiske Lenvik nå og gleder meg til veien videre. Det kan vel bare gå en vei nå, eller? Oppover? Jeg skal fortsette å kjempe for det jeg tror på.

Jeg ser at mange skryter av juleferie. Jeg starter jula med full arbeidshelg og gleder meg masse til å gjøre en innsats for kommunen også i jula. Jeg er glad for at jeg fortsatt har muligheten til å jobbe med verdens fineste jobb og for at jeg får feiret jul sammen med beboerne på arbeidsplassen min. God jul ønskes til alle! Spesielt til de som tar i et tak for helsesektoren her til lands eller på andre måter gir av seg selv i høytida (og ellers;).

#Lokalpolitikk #Budsjettmøte #Politikk #Godjul  #Jobbjul #Verdensbestejobb #SV #Kommunestyre

Denne uka var det ei jente som skrev noe genialt på Facebook.

Selv om det er satt på spissen, så har hun gode poeng. Jeg har lenge latt meg frustrere av at folk faktisk skylder på innvandrerne fordi NRK ikke ønsket at en av sine ansatte skulle bære korset under sending. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10144771
Flere og flere har i det siste blitt politisk “aktiv”, iallefall på sosiale medier. Selv om meningene stortsett handler om det samme og ofte er usaklige, så setter jeg alltid pris på folk som engasjerer seg i samfunnet. Likevel, så er det noen gjengangere som gjør meg mer trist enn glad. Det virker som om holdningene veldig mange ytrer nå for tida går direkte på ikke-etnisk norske personer. Grupper som “Vi som vil beholde korset i det norske flagget” og “nei til moskeer i Norge” blir stadig større og mange velger å ytre sine sterke og krasse meninger på disse gruppene. Det er rart at debattene på disse gruppene preges av så mye uvitenhet og mangel på kunnskap. Det virker som om mange seriøst tror at landet vårt holder på å bli innvadert av muslimer som skal omvende alle og styre landet. Jeg lurer på hvor den frykten kommer fra, og tviler på at alle vet at det bare bor ca 3% muslimer her til lands. Ikke at antall har noe og si, men på meg virker det som om folk tror at det “kryr av innvandrere” i Norge, noe som ikke stemmer. Sverige satte et godt eksempel og var det første landet i Europa som bestemte seg for å gi opphold til alle syriske flyktninger som kom til landet. Sålangt har de tatt imot ca 12tusen stk. I Norge har vi et forferdelig urettferdig asylbudsjett der vi sier at vi kun skal ta inn 500. Det sier litt om forskjellene på tross av grensene. Jeg kjenner på en skam når det kommer til dette temaet. Jeg skjemmes av å være norsk. Jeg er takknemlig for å få lov til å leve i et av verdens beste land og bo i, men jeg skjemmes når det kommer til hvor lite vi gjør for andre på tross av hvor godt vi faktisk har det. All ære til naboene våre når det kommer til dette.
En anna ting jeg ofte tenker på når det kommer til dette temaet er hva slags forventinger vi nordmenn har til de som kommer hit til Norge i dag. Det sies at “de kommer hit og tar damene våre” eller “stjeler jobbene våre”. Da jeg vaks opp var det på folkemunne at dersom en sykkel i bygda var forsvunnet, så var det bare å ta seg en tur opp til asylmottaket for å hente den. Det er ikke rart at negative holdninger til asylsøkere kommer når voksne lærer oss dette, men det er rart at mange av oss ikke endrer holdninger når vi blir gamle nok til å tenke selv. Det virker som om forventningene til asylsøkerne er skyhøye. FrP går hardt ut og skal tvinge alle til å lære seg norsk asap når de kommer hit. Jeg ønsker også at de som kommer hit skal lære seg norsk slik at det blir lettere å kommunisere med de, men skjønner at det kan ta tid. Det må være vanskelig å omstille seg så mye som de må. Jeg bruker og tenke at alle som kommer hit, kommer hit av en grunn. Ofte blir det søkt i asyl i Norge pga krig, forfølgelse og arbeid. At Norge er et luksusland og komme til er jeg ikke enig i. For å komme til et land som er så lite inkluderende som det vi er må være utrolig tungt. Vi må bli flinkere til å ta vare på hverandre og til å ta vare på de som kommer til landet vårt. Vi kan ikke ta alle under en kam og dømme en hel gruppe mennesker basert på hva noen få har gjort. 
“Send de hjem dit de kom ifra” er en klassisk kommentar på kommentarfeltene i norsk media. Det er ikke bare å sende folk hjem når de ikke har et hjem å dra til. Når det kommer til kriminelle handlinger tenker jeg at de trenger hjelp mer enn de trenger å bli sendt tilbake. De færreste av oss kan forestille seg hvordan det er å komme hit til kalde Norge. Både værmessig og omsorgsmessig. Min oppfordring ikveld, kjære lesere, er å gjøre gode eksempler. Jo flere vi blir i kampen mot rasisme og uvitenhet, jo bedre er det.
God helg!

#Asylpolitikk #Rasisme #Hverdagsrasisme #Verdensrikesteland #Verdenskaldesteland #Skam #Skyldfølelse #Oppfordring  

De siste dagene har det vært mye fokus på resultatene av PISA-undersøkelsen. Målet med undersøkelsen virker for meg litt uklar, men i korte trekk handler det om å måle hvordan utviklinga i den norske skolen er. Hver tredje år skal barn og unge testes i ulike fag og sammenlignes med andre lands nivå. For meg virker det mer som en dum konkurranse som handler om hvem som er best til hva, og fokuset blir litt deretter. Politikere krangler om hvem sin feil det er at kidsa er dårlig på skolen og media fokuserer på hva det er som gjør at andre land er bedre enn oss. For det er vel det det egentlig handler om; at vi i Norge alltid må være best.

Jeg synes det er litt vanskelig å forstå behovet for å teste barn og unge, og jeg mener at fokuset burde være på hvordan barna har det på skolen og hvordan vi kan hjelpe de til å få det bedre. Prøveresultatene har bevist at vi er dårligere i naturfag og matte. Det hevdes at vi har et realfagsproblem i Norge. Det snakkes mer om hva vi er dårlig på enn hva vi er gode på, og all praten om hvor dårlig vi er må jo til slutt gå ut over elevene. For med mindre man skal gjøre noe med utfordringene, så trenger man heller ikke å svartmale situasjonen. Er det virkelig et problem at ikke alle er gode i realfag? Har noen egentlig sjekka hva slags konsekvenser det får? Jeg mener at man må jobbe med de unike egenskapene barna har og satse på at de finner ut hva de vil bli ut ifra hva slags interesser og ønsker de har. For meg er det nemlig ikke et problem at færre er flinke i matte og naturfag, den største utfordringa i samfunnet vårt er at så mange dropper ut av skolen og at færre velger yrkesfag. Vi burde jobbe for at skolen blir mer tilpassa hver enkelt og for at den blir mer praktisk enn teoretisk. Fokuset bør være på hva man kan gjøre for at færre skal falle fra, enn å presse de ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg gikk i åttende klasse boikotta jeg de nasjonale prøvene. Jeg ville ikke bli en del av Kristin Clemets statistikk for å få flere privatskoler på plass i Norge. Dessuten viser det seg at privatskoler gjør det dårligere enn offentlige skoler. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre sida. Privatisering fører til klasseskille, og det er så bakvendt politikk som du får det. I landet vårt har vi prøver som viser hvordan elevene ligger an, og de prøvene kalles for eksamen. Dersom det makkverket ikke er nok, så skjønner jeg ingenting. En prøve forteller veldig lite om en elev, og resultatene er alt for avgjørende. Dersom du har en dårlig dag akkurat den dagen, så er løpet kjørt. Jeg er imot at man skal teste elevene unødvendig fordi jeg ikke mener at det bidrar til noe positivt.

Jeg er kjempeglad for at det ikke er jeg som skal på skolen dagen etter at samtlige aviser har skrevet om hvor dårlig norske elever er, og kunne ønske meg mer positivitet når man snakker om norske skoler!

#Pisa #Skolepolitikk #Realfagsproblem #Utfordringer #Ungdom #Framtida #Privatiseringshelvete #Forskjell 

1. I går kom PISA-resultatene. Latterlig nok bruker politikerne mer tid på å skylde på hvem sin feil det er at ungdommen er dårlig i matte enn å faktisk gjøre noe for at det skal bedres.
2. I går endra Stian Blipp sivilstatusen sin på Facebook. For de som bryr seg om det.
3. Jeg har vært på jobb siden i går kl 1500. I dag skal jeg være dagmamma, også skal jeg  på folkemøte i Fjordgård i ettermiddag.
4. Snart (om 2 min) er det politisk kvarter!! Med Audun Lysbakken. Om reservasjonsretten.
5. Siste nytt om fotballfrue-saken; Angrer på at hun la ut bildet.
6. Stormen i går var en flopp for mange nordlenninger.
7. Toppnyheten på Nordlys: 6 elever måtte overnatte på ei kro på Hansnes fra i går til i dag fordi ferga til Reinøya var ute av drift. Hadde jeg vært 15 år og stranda på ei øy sammen med deler av klassen min hadde jeg jubla. Høyt.
8. Hashtagen #norskrasisme er enda i drift. I det siste at FpU-erne brukt den flittig for å bevise at omvendt rasisme faktisk skjer. Og for å skape litt offerrolle-kaos, selvfølgelig. #LOL
9. Black Friday er lureri.
10. Les denne kronikken om pornokultur. http://www.adressa.no/meninger/article7116033.ece#.UovWAkojrNU.twitter 

Ha en fin dag!

#Morgenstund #Har #Gull #I #Munn #Nyttig #Unyttig  

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde egentlig ikke politiske ambisjoner da jeg starta å engasjere meg. Jeg ville “bare” endre verden. Etterhvert har politikken grodd fast i meg, og jeg jobber hardere enn noensinne for å oppnå målet mitt. Målet er enda det samme som det var, men ambisjonene har likevel endra seg. Av og til endrer de seg tilbake igjen, alt ettersom hva slags politiske situasjoner jeg finner meg i.

Jeg har kjent litt på baksiden av å være politiker, spesielt den siste tida. Jeg er vant til å “ta i mot dritt” fra andre om hva jeg mener og hva jeg står for, men ikke på den måten jeg opplever det nå. Da jeg var 12 år og var den eneste på bussen som forsvarte asylsøkerbarna gjorde jeg meg upopulær. Da jeg gikk inn i min første skoledebatt som 15åring ble jeg latterligggjort av FPU og en gjeng med “tøffe” gutter på yrkesfag som ville ha billig røyk og snus. Jeg har blitt skrevet stygt om i avisa og på nett. Men de tingene har aldri brydd meg, og jeg har aldri tatt meg nær av det. Tvert i mot har disse situasjonene gjort meg sterkere. Nå er jeg i en litt anna situasjon, en situasjon der jeg kjenner på urettferdigheten politikken fører med seg. Av voksne folk som egentlig ikke alltid har satt seg inn i hva sakene handler om, men som likevel kjenner at de må ytre seg negativt om jobben som gjøres. Og på følelsen av å bli dratt ned i et dragsug og bli behandla som om jeg har gjort noe galt, uten at jeg egentlig har gjort det.
Å være politiker må være en av de mest utakknemlige jobbene som finnes. Det viktigste eksempelet jeg har på det er egentlig hele greia rundt vår forrige Statsminister, Jens Stoltenberg. Han har gjort enormt mye bra for landet vårt, så og si gitt opp å ha et normalt liv, og enda i dag er det folk som skylder på han for de dårlige veiene. I morgen kommer resultatene av Pisa-undersøkelsen, og det har Høyre allerede vært ute og uttalt at de rødgrønne må ta ansvar for. Jeg lærte meg da jeg gikk inn i Lenvik kommunestyre at jeg måtte ta ansvar for hva SV har stemt for og imot da vi satt i posisjon. Den siste tida har jeg lært, av de samme folka, at jeg også må ta ansvar for hva slags politikk de borgerlige fører i kommunen vår.

Jeg står ganske klart på sakens faktum; det politiske flertallet i Lenvik (tidligere bestående av H/FrP/KrF/SP) har ikke lenger flertall, og akkurat det er det kun de nevnte som kan ta ansvar for. Nå er makta mest i hendene på de som ikke egentlig har hatt så mye å sagt de siste to årene, og det er jeg selvfølgelig kjempeglad for. Likevel er det enda Høyre som har ordføreren, og utvalgene er fordelt etter det gamle flertallet. Det vil si at de borgerlige enda formelt har makta. Med andre ord kan de ikke bare gå ut å nekte å ta ansvar, de må fortsatt stå for det de har vedtatt. Og ikke minst så burde de se litt på hvorfor de mista flertallet. Det skjer ikke uten grunn.

Det er ikke måte på hvordan voksne folk uttaler seg om politikere. I stedet for å sette seg inn i sakene de uttaler seg om, velger de å gå på personangrep eller enda verre; verbalt angripe en hel gruppe mennesker uten egentlig å ha grobunn i uttalelsene sine. 
Jeg skjønner at politikk = kaos akkurat nå. Hvis dere tror det er kaos for dere som observerer det igjennom media, så kan jeg love dere at det er tusen ganger mer kaos innafor maktveggene, både i fylket og i kommunen vår. Jeg får litt politikerforakt, jeg også, tilogmed mot meg selv. Jeg kan ikke helt forklare det, jeg bare kjenner det. Etter x antall møter som eneste jente sammen med menn med en gjennomsnittsalder på 50+ er det klart at jeg kjenner på det. Etter å ha observert hvordan politikk egentlig fungerer, så har jeg full forståelse for at det ikke virker så positivt utad. Det er nemlig ikke så positivt innad heller. Likevel er det ikke bare å “ta med seg hatten og gå” slik mange ønsker at de fleste politikere skal gjøre. Som folkevalgt har man et ansvar, og det må man bare ta. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sist uke ble jeg, sammen med mine politiske kollegaer, både kalt for inkompetent, udugelig og anklagd for “elendig forvaltning av kommunens penger”. Heldigvis har ikke disse uttalelsene gått på meg som person, men på hele kommunestyret i Lenvik. Hadde jeg tatt meg nær av alt jeg leste om “oss”, så hadde jeg ikke hatt mye i politikken å gjøre. Likevel kjenner jeg behovet for å fortelle dere hvordan det føles. Fra mitt ståsted, som ung politiker i Lenvik.

Politikere er bare mennesker, de også. De er valgt til å gjøre en jobb som skal gagne de fleste innbyggerne i kommunen vår. Selv om jeg også veldig ofte er uenig i måten ting gjøres på, så kunne jeg aldri offentlig gått ut og kalt noen for så krasse ting som har kommet frem den siste tida. Det handler litt om hva man bidrar med. Jeg velger å bidra med noe konstruktivt i stedet for å bare slenge dritt. Det fører jo ingenting godt med seg. I tillegg fører man de holdningene videre. Det virker så lett å disse politikere, uten å skjønne at flesteparten har vært med å bidra til at det er sånn. Sånn er det nemlig med politikk, du får det du stemmer på. Denne gangen stemte de fleste borgerlig. Jeg kjenner masse på det.
Jeg er ikke inkompetent. Jeg er 22 år og har vært aktiv i politikken i 10 år. De siste ti årene har jeg lært enormt masse. Jeg jobber også med å lære andre unge mennesker kunnskap om politikk, så da får jeg stadig et tilbakeblikk på alt jeg har lært denne tida. Jeg lærer enda. På hvert møte jeg går på har jeg lært noe nytt. Og det liker jeg. Den dagen jeg føler at jeg ikke lenger tar lærdom av det jeg driver med skal jeg slutte. Jeg håper det blir lenge til. Selv om jeg er ung, er jeg ikke inkompetent. Jeg har lest side opp og side ned, pugga og øvd på lover og regler, “vært oppe dag og natt” slik som Liv-Signe Navarsete og mest sannsynlig kan jeg mer om kommunal forvaltning, kommuneloven og tusen andre lover enn de aller fleste andre 22åringer. Jeg er god på politikk, det kan ingen ta fra meg.
Men jeg har også gjort feil. Mange ganger. Jeg har stemt feil, jeg har snakka på feil måte, jeg har misforstått, jeg har latt meg lure og jeg har gjort dårlige jobber i prosessene mot å “få det som jeg vil” i politikken. Jeg er ofte sint og frustrert, men har jobba masse med å kontrollere det. Jeg har også lært meg noen triks på veien for hva som er lurt og si og ikke si fra talerstolen. På flere måter er det feil at jeg skriver dette. Men jeg velger å gjøre det likevel. Ikke for å få sympati, men for å få forståelse. 

Mitt råd til dere som forakter politikere; gjør noe med det. Kom med konstruktive tilbakemeldinger, i stedet for å bare slenge unødvendig piss. Stem annerledes neste gang dersom du er misfornøyd med jobben som gjøres nå. Enda bedre, engasjer deg! Hvis du mener at alle som stiller til valg i kommunen din er en gjeng med inkompetente idioter, så still til valg selv. Finner du ingen parti uten inkompetente tullinger, så må du gjerne starte ditt eget parti. Gi gjerne ris når vi fortjener det og ros når vi fortjener det. Jeg er en helt vanlig person. Selvfølgelig sårer det når jeg blir dregd ned i gjørma sammen med de som kanskje fortjener å få passet litt påskrevet. Sett dere inn i saker før dere går ut med hatmeldinger på nett. Ofte er ikke alt så enkelt som Folkebladet skriver det på 2 sider. 

#Politikk #Samfunn #Politikerforakt #Netthating #Mennesker #Politikere #Hat #Ungfolkevalgt 

I den senere tida har det vært mye fokus på homofili i forhold til Russland og OL. Jeg synes det er helt greit at debatten om homofili blir tatt opp (sånn på tross av at vi lever i 2013) så lenge den kan føre noe bra med seg. Det har blitt satt fokus på et land som ikke er kommet like langt i forhold til å likestille homofile og heterofile som vi i Norge har.

Undertrykkelse av homofile er sterkt utbredt i hele verden, men jeg er utrolig stolt over hvor langt vi har kommet i Norge. Landet vårt har utvikla seg, men fremdeles finner vi konservative tullinger som ikke har aksept for homofili, selv i vårt samfunn.
Dersom du er gutt og homo i Norge blir du automatisk møtt med andre reaksjoner enn hvis du er jente og lesbisk. Girl on girl blir ofte sett på som sexy og opphissende, mens tanken på to menn som har sex ikke er like hot. Jeg spør meg selv hva som egentlig er forskjellen? Hva er det som gjør at lesbiske er mer sosialt akseptert enn homofile?
Jeg synes det er trist å se hvor stor forskjell vi gjør på folk basert på hva slags kjønn og legning den enkelte har. Det er enda sånn, i 2013 i verdens rikeste land, at du blir diskrimminert dersom du er homofil. Homofili blir i mange familier bundet opp mot en type skam jeg ikke har noe forståelse av. Vi kan flagge så mye vi vil at vi er et likestilt land og at vi har kommet langt, likevel har ikke homofile de samme rettighetene som heterofile har. For eksempel så har kirka åpent for alle. Den norske kirka ekskluderer ikke, sies det. Likevel kan prester hele landet rundt nekte å vie homofile. Dersom homofile ønsker å få barn, så er det nesten umulig “på lovlig vis” om jeg kan si det sånn. Jeg er i mot surrogati fordi det er en type menneskehandel jeg ikke synes er greit. Ofte blir kvinner i fattige kår tvunget til å gjennomføre et svangerskap fordi de ikke har andre valg. Likevel har jeg en viss forståelse for hvorfor veldig mange velger å gjøre det på den måten. For hva slags valg har homofile egentlig når det kommer til barn? Det er så mange som mener at homofili er en sykdom og at homofile ikke kan være gode foreldre, der er jeg helt uenig. Det skal ikke handle om hvem man forelsker seg i og hvem man elsker, men om hvem man er. Et barn trenger omsorg, kjærlighet og trygge rammer. Det er tusenvis av heterofile foreldre som ikke klarer å gi det til barna sine. Det handler om hvem man er og hva slags evner man har til å ta vare på et barn, ikke om hvem man elsker. Jeg er så uendelig lei av at holdningene til konservative tullinger er med på å stoppe samfunnets utvikling. At negative holdninger går i arv og at det finnes voksne folk som virkelig frykter homofili. Hva er det egentlig dere er så forbanna redd for?

Denne boka holder jeg på å lese nå! Er ikke kommet så langt, men sålangt så bra 😉

Hva mener du om homofili? Og hva kan man lære av debatten som pågår? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

#Homofili #Utvikling #Samfunn #Fremtida #Likestilling #Diskrimminering

Hver femte norske kvinne liker ikke å vise seg naken foran partneren sin. Hvorfor det? Hva er det som gjør at så mange ikke har det såpass bra med seg selv at de ikke klarer å være bekvem uten klær framfor den de elsker?

Vi vokser opp i et samfunn med stort kroppspress. Du blir stortsett fortalt hvordan du skal se ut fra den dagen du blir født. Hva du skal ha på deg og hvem du skal være henger tydeligvis sammen med noe større enn vi tror vi kan råde over. Det er på tide at vi tar kontroll over utviklinga og starter med å tro på oss selv.
Reklamen og skjønnhetsindustrien jobber hardt for å peke på feil og mangler med vanlige kvinners utseende. Vi lures til å tro at dersom vi blir tynnere, blir vi også lykkeligere. At dersom vi pumper leppene våre fulle av restylane og botox, blir det lettere for oss å bli sett. At puppene våre trenger løft, at leggene våre må være glattbarberte til enhver tid. Samtidig som vi skal leve opp til samfunnets forventinger til hvordan vi skal se ut, skal vi også tilfredstille de rundt oss. Toppbloggerne og kjendisene som bruker tusenvis av kroner på utseendet sitt forteller oss at vi ikke er gode nok som vi er. Sånn kan vi ikke ha det. 

Jeg har jobba hardt for å få god selvtillit, og selv kan jeg ha dårlige dager der jeg føler meg dårlig med meg selv. For meg henger det gjerne sammen med at jeg føler meg uopplagt og sliten, gjerne kommer den følelsen etter 70 timer på jobb eller enten for lite eller for mye søvn. Jeg bortforklarer min til tider dårlige selvtillit med hva slags liv jeg lever, og er veldig bevisst på at det ikke er bra. Jeg har ikke problemer med å være naken, verken for den ene eller den andre, og jeg skjønner at det er unikt. Jeg har flere venninner som vegrer seg for å kle av seg klærne framfor familien sin, vennene sine eller kjæresten sin. Det er så trist å høre hvor lite tro mange jenter har på seg selv og hvor undertrykt kvinner egentlig er. Hva er det som gjør at man aldri føler seg god nok?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er på tide å ta noen viktige grep. Det som har funka for meg har egentlig vært å være bevisst på hvordan samfunnet henger sammen. I det siste har det vært diskutert mye i forhold til kvinnekroppen, blant anna kan man lese om Christer Falck sine meninger om anoreksia, der han har fått store tilbakemeldinger på hans utsagn for ei tid tilbake. Han mente at når du jobber som modell gjelder “jo tynnere, jo bedre”-prinsippet og at anoreksi viser selvdisiplin. Det diskuteres også heftig om Fotballfrues kropp etter fødselen, der hun ser ut som hun aldri har hatt et barn inni seg kun kort tid etter hun fødte. Det provoserer meg når rollemodeller går ut med holdninger som er med på å skape dårlig selvtillit for unge jenter. Vi må endre vår bevissthet. Vi må se på oss selv med andre øyne. Vi kan oppnå mye dersom vi går sammen, og det viktigste blir alltid å først og fremst fortelle oss selv at vi e flotte – så fortelle andre det. Jeg lever i ei tro på at du ikke kan være like god med andre dersom du ikke er god med deg selv. Så å starte hos seg selv først er nødvendig. Deretter kan man hjelpe andre til å få bedre selvtillit, det være seg kjærester, venninner og ikke minst barn. Barn som vokser opp med foreldre med dårlig selvtillit får ofte dårlig selvbilde selv. Det er en stor oppgave å ta vare på barn, men det er en enda større oppgave og gi barnet mestringsfølelse og god selvtillit.

Mitt ønske for fremtida er at vi jenter kan gå sammen om å jobbe i mot skjønnhetstyrraniet. Vi må hjelpe hverandre inn i en bedre verden og fortelle den gamle at vi er gode nok sånn som vi er!

#Skjønnhetspress #Selvtillit #Framtida #Nakenfrykt 

Jeg og Kay har vært forlova i godt over 1 år nå, og jeg elsker følelsen. Hver morgen jeg våkner opp og ser på den fine ringen min blir jeg litt småforelska på nytt. Jeg nyter tida og elsker tilstanden vi er i nå, forlovet og forelsket. Jeg koser meg med småe innkjøp til den store dagen innimellom og hver mnd bryllupsmagasinet kommer med ny utgave er jeg snar å dra kortet. Likevel kan jeg ikke la vær å spørre meg, hva er det som gjør at det med bryllup er så viktig? Noen sier at det bare er en papirlapp som gjør at ting blir enklere juridisk, er det sånn at mange gifter seg fordi det er det letteste? Hva betyr bryllup for deg?

For meg betyr bryllup kjærlighet. Evig kjærlighet, dersom man er heldig. En feiring av kjærligheten sammen med de som betyr mest i livet, en dag fylt med glede og fest. Det viktigste for meg er ikke hvordan farge vi har på serviettene, hva slags kjole jeg skal ha på meg, hva slags gaver som ligger på bordet, men hvem som kommer. Jeg håper dagen vår blir vakker og at alle de som står oss nært har muligheten til å feire kjærligheten vår sammen med oss. 
Jeg har ikke egentlig hatt den store drømmen som veldig mange bærer på, med stor, hvit prinsessekjole og stor diamantring. Men da Kay la seg ned på kne i romantiske omgivelser på ferien, klarte jeg ikke å tenke på noe annet enn hvor heldig jeg var! Verdens lykkeligste jente akkurat da, og det har føltes rett siden da. Allerede da ringen kom på fingeren min følte jeg et stort ansvar, jeg hadde egentlig allerede sagt ja til å stå sammen med kjæresten min i gode og onde dager. Siden da har det vært mange dager, både av den onde sorten og av den gode. Når jeg ser ned på handa mi kjenner jeg på den samme følelsen jeg kjente på da vi forlovet oss, samtidig som jeg kjenner på en ansvarsfølelse. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, og når de vonde dagene kommer, så kan det egentlig bare gå en vei; oppover. 

Jeg kjenner mange som har vært lenge sammen. Senest i morges da jeg overlappa med nattevakta, tenkte jeg på hvor flott det er å finne den eneste ene som man klarer å leve sammen med i mange år. Det er en stor oppgave å leve sammen med en annen person, og dele alt, og leve sammen uansett hva. Det er en kunst når man klarer det over lang tid. Det fineste jeg ser er gamle mennesker hånd i hånd igjennom livet. Det rører meg, og det gir meg håp. Det går an å stå sammen i stormen og likevel komme helskinnet ut av det. Det er kjærlighet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har hørt mange som gifter seg av juridiske grunner, og jeg vet at giftemål for noen bare er “en papirlapp” som gir mange juridiske fordeler. Spesielt dersom parene har barn på hver sin kant og kanskje velger å kjøpe hus sammen. For meg finnes det ikke noe mer uromantisk en ideen om at giftemål gjøres fordi det har fordeler. Personlig tenker jeg at det kan ha mange ulemper. Det er et stort valg å ta, og jeg håper at jeg ikke rekker å bli 30 år og går igjennom en skilsmisse. Man kan ikke garantere for noe som helst, og man må ta valgene som føles rett der og da. Likevel, så håper jeg at jeg bare gifter meg en gang. Jeg liker jo å være selvstendig, så for meg er ikke bryllup en papirlapp. Jeg hadde klart meg fint uten den lappen, for og si det sånn. Jeg klarer godt å stå på egne bein, være i samme skatteklasse som jeg er i nå, og ta hånd om min egen økonomi og fremtid- uten å måtte gifte meg av den grunn. Likevel har jeg en viss forståelse for folk som tenker at det er “den enkle veien og gå”. For meg er ikke bryllup enkelt. Det krever mye planlegging og mye grubling. Jeg håper at jeg bare skal gifte meg en gang, det gjør liksom hele opplegget litt mer spesielt.
Jeg kjenner noen som har vært gift 3 ganger, og har stor respekt for det. Det går an å finne kjærligheten flere ganger. Det finnes håp for alle.

Se denne fine kjolen til bare 500,-! Brudekjolen MÅ ikke koste en formue. For meg er det uaktuelt å bruke en årslønn på en eneste dag. Det viktigste for meg er ikke prisen, men dagen. Håper det blir verdens fineste dag!

Hva synes du om bryllup?

#Bryllup #Fremtid #Juridisk #Kjærlighet #Papirlapp #Samfunn #Brudekjole #Feiring

I boka til Per Sandberg kan du lese om hvordan han karakteriserer barnehagen som en institusjon som produserer firkanter. Du kan lese om hvordan han mener at barnehagen støper barna om til kopier av andre barn og om hvordan den offentlige barnehagen frarøver identiteten til barna og oppdrar alle barn likt uavhengig av det enkeltes barns individuelle behov. Hans analyse av hvorfor det er at vi bruker så mye penger som vi gjør på psykiatri og barnevern er direkte linka opp mot at foreldre sender barna sine i barnehager på heltid. Det er tragisk å lese hvor hardt han går ut mot en av samfunnets viktigste institusjoner.

Jeg vil starte med å si at jobben som gjøres i barnehager rundt omkring i det ganske land er uvurderlig. Det er en jobb som store deler av samfunnet tar for gitt og som vi ikke er flinke nok til å sette pris på. Jeg bøyer meg i støvet for de som jobber i barnehagene, og er dypt takknemlig for jobben dere gjør. Det overrasker meg at FrP og resten av den borgerlige gjengen slipper unna med å tegne et kaldt og kynisk bilde av arbeidsplassen deres på den måten som de gjør. Det er ikke noe nytt i at FrP ønsker oss kvinner tilbake til kjøkkenbenken, det er ca like gammelt som resten av politikken til “fremskritts”partiet. Likevel synes jeg det er rart at de tar seg lov til å lage et urealistisk bilde av samfunnet på den måten som de gjør. Sånn som det fremstilles, så er alle mødre som har mulighet til å være hjemme veldig kjærlige og omsorgsfulle. Barnehagen på den andre siden fremstilles som fremmed, stressende og negativ. Jeg er ikke med på den beskrivelsen, og jeg opplever barnehagen jeg har kontakt med i dag som veldig varm og omsorgsfull.

Jeg starta selv i barnehagen ganske tidlig. Såpass tidlig at «cupcake»-mødrene og gjengen i FrP i dag hadde kalt mammaen min for en dårlig mor som «lot» meg starte i barnehagen før jeg hadde lært meg og gå. Jeg er takknemlig for at jeg fikk muligheten til å være sammen med andre barn og flinke voksne store deler av oppveksten min.
Jeg må være så ærlig og si at jeg synes det gikk veldig bra med meg! Jeg har ikke tatt skade av årene i barnehagen, snarere tvert i mot. Jeg lærte meg masse! Jeg hadde det trygt og godt i barnehagen, og kan ikke huske noe annet enn hvor fint det var å leke med andre barn og hvor artig jeg hadde det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Barnehagen er viktig. Den er viktig for barna våre og den er viktig for oss voksne. Først og fremst, i et feministisk perspektiv, er den utrolig viktig for kvinnens deltakelse i arbeidslivet. Jeg er fornøyd med hvor langt vi har kommet i forhold til dette, og det betyr masse for kvinner i min generasjon at vi har muligheter. At dersom vi velger å få barn, så betyr ikke det nødvendigvis at vi for fremtida må toppe minstepensjoniststatistikken. Barnehagen gir oss muligheter til å være likestilte. Og det er ikke bare viktig for oss, det er viktig for våre barn også. Og for fremtida. Jeg kan ikke være med på å se på at de borgerlige tar likestillinga tilbake og skaper holdninger som hører hjemme på 50-tallet. Kjære Per Sandberg, hva er det egentlig som er så skummelt med likestilling? Hvorfor velger du å spre frykt rundt barnehagen som institusjon i stedet for å fremheve den gode jobben som gjøres med fremtidas voksne? 

Så, kjære Staten (i dette tilfellet alle «barnehagetanter og onkler» i Furumoen barnehage fra 1993-1997); Tusen takk for oppdragelsen! Takk for alt dere lærte meg. Takk for hver eneste bleie dere skifta, hver eneste tåre dere tørka og hver eneste latter dere gav meg. Takk for klemmene, varmen, omsorgen og kjærligheten. Tusen takk for at dere pusha meg til å svinge ekstra høyt den ene gangen på huskestativet slik at jeg fikk smaken av fart og spenning. Takk for at dere hadde troa på meg og for at dere hjalp meg til å bli selvstendig. Takk for alle turene vi var på og all spenninga dere gav meg. Jeg er kjempeglad for at akkurat dere valgte den jobben dere gjorde, slik at jeg og andre barn fikk nyte godt av omsorgen deres.

#Barnehage #Oppdragelse #Staten #Offentligetjenester #Velferdsstaten #Framtida #Barn #Kids #TAKK 

Julen burde egentlig handle om positive ting. Vi burde bruke tid til hverandre, skape gode tradisjoner og ikke minst hjelpe andre. For meg er jula den høytida der det er viktigst å ta vare på andre mennesker.
Likevel så handler jula om så mye mer enn det for veldig mange. De siste par dagene har Facebook vært sprengt av julestatuser. Julepynten har allerede kommet opp i vinduene til naboene mine, og de aller fleste som skryter av alt de er ferdige med, sier det ofte i en negativ tone. Litt sånn.. “ENDELIG ferdig med julegavene”, “julegardinene ville ikke samarbeide, men til slutt ble de strøket og hengt opp” eller “Ååååh, bare 1mnd til julaften og jeg har ikke starta med noen gaver enda OG det er lenge til lønning”. Når ble jula så negativ? Og hvorfor feirer folk jul dersom hovedfokuset ligger på hvor slitsom den høytida egentlig er?

Jeg er ikke spesielt glad i jula. Jeg synes jula er trist. Jula er den tida der jeg aller mest blir påminna om hvor bra jeg har det og hvor dårlig andre har det. Jeg føler meg heldig som har så mange gode mennesker rundt meg og fordi jeg ikke mangler noe. Tankene er likevel plassert godt på de menneskene som ikke har det like godt som meg. For meg handler jula om å gi. Ikke nødvendigvis materialistiske ting, det handler aller mest om å gi et smil til de som er ensomme. Å ha forståelse for at alle ikke har et juletre med tusenvis av pakker under. Å be til Gud om at alle barna får ei rolig jul uten alkohold. Å donere penger til organisasjoner som står på for viktige formål. Å gi gaver jeg har fått fra andre til noen som ikke hadde like mange pakker som meg under juletreet. Å gi av meg selv. Å jobbe hardt slik at andre kan få muligheten til å ha fri.

Som skilsmissebarn måtte jeg velge hvem av foreldrene mine jeg skulle tilbringe høytida sammen med. Heldigvis for meg og resten av skilsmissebarna der ute, så finnes det to store dager i julehøytida som ansees som viktigst. Både julaften og nyttårsaften. De aller fleste velger å være den ene dagen sammen med den ene forelderen og den andre dagen sammen med den andre. Etter at jeg ble selvstendig valgte jeg bort begge. I år skal mamma jobbe på julaften og pappa skal feire sammen med tanta mi og hennes familie. Nyttårsaften er en typisk reunionkveld sammen med de “gamle” vennene mine. Det viktigste for meg er ikke akkurat de to dagene, men hvordan man forvalter resten av julehøytida. At jeg får muligheten til å være sammen med alle. At familiene samles på hver sin kant og at jeg får et glimt av alle sammen. At jeg får tilbringe tid sammen med kjæresten min og vennene mine hele romjula, selv om jeg har masse jobb. Og det gleder jeg meg masse til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Er ikke jula veldig lang, dere? Jeg hørte nettopp at folk klagde over at jula var så kort. At vi må pynte tidligere fordi det går så fort over. Jeg er helt uenig. Jula starta tidlig i år, julebrusen og julemarsipanen var allerede i butikkene før september var over. Folk har pynta til jul og kjøpt julegaver. Jeg starta med julegavene mine i sommer. Det er jeg heldigvis ferdig med nå, så både desemberlønna og “stresset” rundt den prosessen er så godt som over. Jeg stresser ikke med pyntinga. Jeg synes jula varer lenge nok som det er. Gardinene kommer med motivasjonen og pynten er ikke viktigere enn hvordan jeg ellers prioriterer tida mi. Når ånden kommer over meg, så skal naboene merke det. Roen skal senkes og julevasken skal taes. Den tid, den glede. 

Hva skjer med julekalendere? I det siste har jeg hørt mye klaging og syting fra godt voksne i forhold til jul i skomakergata. NEWSFLASH; det var kjedelig da jeg var unge. Det har ikke blitt mindre kjedelig med årene. La kidsa få kose seg med barnetv, ikke bland dere så mye inn i det. Dersom dere MÅ ha jul i skomakergata, askepott, reisen til julestjernen og grevinnen og hovmesteren, så anbefaler jeg dere å kjøpe disse på dvd.

Hva forbinner du med jula og hvordan skal du feire? Er det mer stress enn glede? Har du 7 sorter kaker?

#Julestress #Jul #7sorter #Skilsmissebarn #Valg #Julekalender #Tradisjoner #Boooring